Har valgt familielivet, men vil være singel

[AnonymBruker]

Jeg er en mann midt i 30-årene, som sliter veldig med tanker rundt hvordan livet har blitt, og at jeg tror jeg egentlig ønsker at ting var annerledes...

Møtte kona mi da vi var i begynnelsen av 20-årene, og fortsatt bodde hjemme. Vi har vært sammen i over 15 år, og gift i fem av disse. Etter et par år som kjærester flyttet vi rett fra barndomshjemmet og leide en leilighet sammen under studietiden. Etter studiene kom vårt første barn ganske fort, og noen år etter ble nummer 2 født.

For noen år siden kunne vi omsider kjøpe leilighet etter å ha leid i nesten 10 år. Da vi leide var boligutgiftene svært lave, da vi leide av familie. Men når nummer 2 ble født, ble det for lite, og vi måtte ut på boligmarkedet. Vi har ca 14.000 mer i boutgifter nå enn da vi leide(lån+fellesutgifter).

Dette hadde gått greit hvis vi begge hadde hatt en fulltidsjobb, men jeg har egentlig alltid hatt ustabile jobbsituasjoner, alt fra vikariater på et års tid, til 50% fast jobb, til tilkallingsvikar. Felles for alle jobbene er at de har vært i forhold til arbeid med barn, enten skole, SFO eller barnehage. Akkurat nå jobber jeg som tilkallingsvikar i en barnehage, fordi min forrige jobb førte til pendling 3 timer hver dag for å jobbe 3 timer om dagen...

Men jeg mistrives med denne jobben, egentlig har jeg alltid mistrivdes med å jobbe, uansett om det har vært å jobbe med barn eller andre ting. Er ekstremt introvert, og trives best i mitt eget selskap. Så sliter med å finne en jobb jeg trives med uansett. Jeg er ikke god med tall, så da er det også vanskelig å finne en jobb hvor man jobber mye selvstendig, som f.eks en kontorjobb...

Helst vil jeg jobbe minst mulig, og gjør alt for å slippe å jobbe, noe som egentlig betyr at kona mi sin lønn forsørger hele familien. Hun betaler alt av mat, husleie og andre regninger. Hvis jeg tjener nok, betaler jeg barnehage og SFO. Vi har nå sagt opp SFO plassen for sønnen vår, da han fint kan være hjemme alene etter skolen. Enkelte ganger jobber jeg 8-10 dager i løpet av en måned, og hver dag på jobb er en lidelse, hvor timene sniler seg av sted...

Siden jeg har mye behov for egentid, legger jeg meg senere enn kona mi omtrent alle hverdager. Om jeg jobber full dag, og så er med barna mine på ettermiddagen, og kona på kvelden etter at barna er lagt, så får jeg null egen tid. Og det MÅ jeg ha for å ikke føle meg helt kvalt.

Får mer og mer lyst til å bryte ut og bli helgepappa. Jeg kunne godt tenkt meg 50/50 deling, men ser at det hadde vært umulig for meg økonomisk. Kona er jo selvsagt ikke fornøyd med at jeg jobber så lite, og heller ikke mine holdninger til jobb. Derfor tror jeg at hvis jeg hadde brutt opp så hadde jeg hatt mye mer frihet til å leve slik jeg vil. Familien har en sommerhytte hvor jeg kunne bodd gratis store deler av året, og når jeg hadde hatt  mye kunne vi vært der, eller i barndomshjemmet mitt, hvor min mor fortsatt bor. Når jeg ikke hadde hatt barna, så kunne jeg bodd på denne hytta hele tiden, og kun jobbet såpass at jeg tjente nok til å betale mat til ungene og meg selv. Strøm og slikt hadde min mor betalt. Kunne klart meg på 5000 kr i måneden, og hatt det mye bedre med meg selv enn jeg har det nå. Ingen hadde pest på meg angående jobb, og jeg hadde fått masse egentid, men også kvalitetstid med mine barn...

Men så er det mye som stopper meg fra å bryte opp. For det første er jeg glad i kona mi fortsatt, men vi krangler mye, og hun sliter psykisk, noe som tærer på forholdet. Og jeg vet ikke om jeg ønsker å jobbe med forholdet heller, vil vel egentlig være fri og frank. Ikke for å feste hver helg eller ligge rundt, det har jeg aldri vært interessert i, men for å få tid til å bruke min tid på det JEG har lyst til. Vi har bare et liv her på jorden, så hvorfor skal man bruke det på å please andre?

Dernest er det jo barna.  Å bryte opp et hjem er ikke bare lett. Barna får to steder å forholde  seg til. De må på pappahelg om de skal til meg, noe jeg hatet selv som barn(har skilte foreldre selv). De er såpass store nå at jeg vet det hadde blitt tøft for de, da de hadde husket meg og mor sammen.

Og til slutt er det alt det praktiske som må ordnes. Enten må vi selge leiligheten, eller så må kona kjøpe meg ut. Men siden hun har betalt alle avdragene på lånet siden vi flyttet inn, så er det naturlig at hun ikke må gi meg halvparten av boligens verdi. Og så er det flytting, med alt som følger med. Jeg vet ikke om jeg orker å starte denne prosessen.

Tror mye av problemet er at jeg aldri har bodd alene. Flyttet som sagt rett fra mamma inn til kona, så har aldri fått smakt på friheten ved å bo alene, og jeg lengter etter det. En gang i løpet av studiene dro kona hjem på sommerferie to uker før meg, og de to ukene koste jeg meg glugg i hjel. Det er vel det lengste jeg har vært alene over tid noen gang...

Trenger desperat noen råd her. Vet at om jeg blir singel, så kommer det til å gå laaang tid før jeg ønsker å møte en ny, jeg aldri vil gjøre det, at jeg trives så godt som singel at jeg vil være det for alltid. Akkurat nå føles det som jeg står i en skjærsild og ikke aner hva jeg skal gjøre. Skal jeg velge det egoistiske alternativet, og flytte ut, og leve livet som singel, eller skal jeg ta hensyn til familien og bli og stå for valget jeg tok som 21-åring da jeg møtte kona og bestemte meg for å satse på en fremtid med henne?

Og vær så snill, ikke kom med råd som: "Voks opp, du har valgt å få barn, og det følger et ansvar med det" Det er ikke slik at jeg ikke har villet ha barn, for de betyr alt for meg, et liv uten de hadde vært utenkelig. Jeg er en engasjert far som stiller opp på alt fra å være fotballtrener for min sønns lag, til å være med i FAU i min datters barnehage, men det er det å jobbe og forsørge de jeg sliter med...

Anonymkode: e485d...8c6

[AnonymBruker]

Det høres ut som du kunne trengt å snakket med en psykolog for å få orden på motivasjonen her i livet. For alt du skriver her er at du ikke har motivasjon til noe av det som handler om å være et velfungerende voksent menneske, og du drømmer om å rømme fra forpliktelser med en tanke om å bo "gratis" og slippe unna all jobb. Og klart det er tungt å gå og mangle motivasjon for jobb, familieliv osv. Så da må du få hjelp til å finne frem til motivasjonen, for det kommer et punkt hvor du ikke vil ha noen som er villig til å forsørge deg lenger (billig husly osv).

Anonymkode: 8dd19...f29

[AnonymBruker]

Vanskelig situasjon.. Er du og kona di bestevenner og intime fortsatt, eller bor dere bare sammen? 

Har du luftet disse tankene for henne? 

Borgerlønn hadde vært perfekt for deg. Håper det kommer snart.

Anonymkode: 3393c...aad

[Gjest WhisperingWind]

Så drømmen din er å dasse på hytta, bli forsørget av mamma og knapt se ungene dine....? 

Er du deprimert? 

Du burde nok oppsøke psykolog. 

For om du gjennomfører dette tror jeg du vil drukne i ensomhet. 

Egentid er deilig når du ikke har mye av det, men når du alltid har det og i tillegg har null motivasjon eller mål så kan det fort bli veien ned i et svart hull, alene og isolert. 

Endret 11. mai 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Har du forsøkt å få skikkelig karriereveiledning? Tenk om det finnes en jobb som du både interesserer deg for, og kan drive med uten innblanding fra andre? En jobb der du fikk dekt egentid-behovet ditt samtidig som du jobbet og tjente penger? Jeg tror kanskje en sånn finnes, men at du trenger hjelp til å oppdage hva det er. Å jobbe med barn kan være utmattende, og det høres ikke ut som at det er riktig for deg. Mulig nav kan hjelpe deg med å finne et yrke du passer bedre i, det er mye som faller på plass  med riktig jobb.

Å bo alene kan virke fristende for alle innimellom. Det betyr ikke at det er perfekt i lengden, men et lite avbrekk innimellom kan være sunt. Har du mulighet for å sende kone og barn bort en langhelg? Kanskje kona ønsker seg en langhelg alene også, da får du samtidig kjent på hvordan det er å være alene sammen med barna?

Anonymkode: d26e5...c2d

[AnonymBruker]

Du kan ikke «velge» å bli helgepappa. Du kan få 50/50, avhengig av hva moren til barna sier. Hva gjør du hvis hun insisterer på det? Har du råd? Og du må selvfølgelig regne med å «please» de barna du har valgt å få. Barna dine går ikke i kategorien «andre». Og så virker det som en rar løsning at du skal bo på en sommerhytte som betales av moren din. Du er en voksen mann, du klarer ikke/orker ikke forsørge dine egne barn, men du syns det høres ut som en god ide at din mor skal forsørge deg? Er du deprimert? Gå til legen. 

Anonymkode: 9ade6...f93

[AnonymBruker]

Det er ikke lett med barnelivet/ familie livet og derfor har det aldri interessert meg. Er fortsatt i slutten av 20 årene men jeg har aldri intereSsert meg for det livet. Som du sier så har vi bare et liv på jorda jeg... skal du virkelig leve som om du blir kvalt hele tiden? Jeg bor for meg selv og det er noe av det deiligste som finnes synes da jeg. Kan gjøre akkurat det jeg vil, har masse av tid til meg selv og bare slapper av rett og slett. 
du må vurdere hva som er viktigst for deg. Hvordan du vil leve livet ditt. 
hilsen jente 28

Anonymkode: 883ca...41b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som du kunne trengt å snakket med en psykolog for å få orden på motivasjonen her i livet. For alt du skriver her er at du ikke har motivasjon til noe av det som handler om å være et velfungerende voksent menneske, og du drømmer om å rømme fra forpliktelser med en tanke om å bo "gratis" og slippe unna all jobb. Og klart det er tungt å gå og mangle motivasjon for jobb, familieliv osv. Så da må du få hjelp til å finne frem til motivasjonen, for det kommer et punkt hvor du ikke vil ha noen som er villig til å forsørge deg lenger (billig husly osv).

Anonymkode: 8dd19...f29

Fullstendig enig.
Søk hjelp!

Start hos fastlegen. Kan godt være TS er deprimert og alltid har vært det.
Introvert er jeg selv, men det dreper ikke livslysten min...

Tenker at det å satse på igjen å flytte og være avhengig av familie (familiens hytte - mor betale strøm og mat...) ikke vil gi deg glede midt i 30-årene. Det vil trolig bare gjøre en evt depresjon verre. 

Så - fastlegen ASAP før livet blir enda mer klønete enn det allerede er.

Anonymkode: 77ca9...b1b

[AnonymBruker]

Å jobbe med barn er jo det mest slitsomme en introvert person kan gjøre, så du burde prøvd å få noe annet og så tatt det derfra! Tenk om du kunne jobbet hjemmefra! Det er ikke så uvanlig å skille seg når barna er store, klarer du å vente noen år? Isåfall trenger du ikke tenke på at du må ha plass eller penger til mer enn deg selv.

Anonymkode: 01c62...b27

[AnonymBruker]

Hva er du utdannet som (du skriver at du har studert og det høres ut som noe barnerelatert)? Høres også ut som om du har valgt helt feil retning i yrkeslivet. Som den voksne mannen du er, må du selv ta ansvar for å endre på situasjonen. Bytt jobb da vel. Hadde jeg vært kona di, hadde jeg blitt dritsur hvis du bare dasser rundt i vikariater og småstillinger hvis du kan jobbe med noe annet og ha en stabil inntekt. Vet du ikke ville høre det, men grow up. 

Anonymkode: 51227...a4d

[AnonymBruker]

Oi altså... du vet du må betale barnebidrag? Greit det regnes ut fra inntekter osv, men 5000 i mnd kommer du nok ikke langt med. Du må betale for mer enn den maten de spiser når de er hos deg. 
 

ellers tenker jeg at du enten er en egoistisk dritt eller deprimert. Søk hjelp og Finn ut av det før du ødelegger ditt eget og andres liv. Forøvrig høres du ut som den dritten av en mann jeg var gift med som så på ungene som en jobb mer enn noe annet. 

Anonymkode: 23034...ddf

[AnonymBruker]

Jeg tenker nå at det sannsynligvis uansett er bare et tidsspørsmål før du må flytte hjem til mor, så du kan like godt begynne å forberede deg... Du kan også forbedre deg på at din mor neppe har lyst til å forsørge deg, at sommerhytta ikke er godkjent som permanent bolig og at BARNA dine faktisk er noen du også må forsørge!

Og at du er introvert er ikke problemet, det er mange av oss. Problemet er at du er lat og ikke gidder å jobbe, ikke engang å finne ut hva slags jobber som kunne passet for deg. 

Anonymkode: da89e...6e5

[visp]

Hadde du fremdeles villet ha singeltilværelsen om du måtte ha barna 100 %?

De fleste som har barn har vel mange ganger ønsket seg å få litt tid for seg selv igjen, men du jobber 8-10 dager i måneden og føler deg kvalt?

Jeg tenker at du kun vil ha tilbake friheten din jeg. Og du kan jo det for du vet at partneren din tar ansvaret for alt.

[Loff77]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mann midt i 30-årene, som sliter veldig med tanker rundt hvordan livet har blitt, og at jeg tror jeg egentlig ønsker at ting var annerledes...

Møtte kona mi da vi var i begynnelsen av 20-årene, og fortsatt bodde hjemme. Vi har vært sammen i over 15 år, og gift i fem av disse. Etter et par år som kjærester flyttet vi rett fra barndomshjemmet og leide en leilighet sammen under studietiden. Etter studiene kom vårt første barn ganske fort, og noen år etter ble nummer 2 født.

For noen år siden kunne vi omsider kjøpe leilighet etter å ha leid i nesten 10 år. Da vi leide var boligutgiftene svært lave, da vi leide av familie. Men når nummer 2 ble født, ble det for lite, og vi måtte ut på boligmarkedet. Vi har ca 14.000 mer i boutgifter nå enn da vi leide(lån+fellesutgifter).

Dette hadde gått greit hvis vi begge hadde hatt en fulltidsjobb, men jeg har egentlig alltid hatt ustabile jobbsituasjoner, alt fra vikariater på et års tid, til 50% fast jobb, til tilkallingsvikar. Felles for alle jobbene er at de har vært i forhold til arbeid med barn, enten skole, SFO eller barnehage. Akkurat nå jobber jeg som tilkallingsvikar i en barnehage, fordi min forrige jobb førte til pendling 3 timer hver dag for å jobbe 3 timer om dagen...

Men jeg mistrives med denne jobben, egentlig har jeg alltid mistrivdes med å jobbe, uansett om det har vært å jobbe med barn eller andre ting. Er ekstremt introvert, og trives best i mitt eget selskap. Så sliter med å finne en jobb jeg trives med uansett. Jeg er ikke god med tall, så da er det også vanskelig å finne en jobb hvor man jobber mye selvstendig, som f.eks en kontorjobb...

Helst vil jeg jobbe minst mulig, og gjør alt for å slippe å jobbe, noe som egentlig betyr at kona mi sin lønn forsørger hele familien. Hun betaler alt av mat, husleie og andre regninger. Hvis jeg tjener nok, betaler jeg barnehage og SFO. Vi har nå sagt opp SFO plassen for sønnen vår, da han fint kan være hjemme alene etter skolen. Enkelte ganger jobber jeg 8-10 dager i løpet av en måned, og hver dag på jobb er en lidelse, hvor timene sniler seg av sted...

Siden jeg har mye behov for egentid, legger jeg meg senere enn kona mi omtrent alle hverdager. Om jeg jobber full dag, og så er med barna mine på ettermiddagen, og kona på kvelden etter at barna er lagt, så får jeg null egen tid. Og det MÅ jeg ha for å ikke føle meg helt kvalt.

Får mer og mer lyst til å bryte ut og bli helgepappa. Jeg kunne godt tenkt meg 50/50 deling, men ser at det hadde vært umulig for meg økonomisk. Kona er jo selvsagt ikke fornøyd med at jeg jobber så lite, og heller ikke mine holdninger til jobb. Derfor tror jeg at hvis jeg hadde brutt opp så hadde jeg hatt mye mer frihet til å leve slik jeg vil. Familien har en sommerhytte hvor jeg kunne bodd gratis store deler av året, og når jeg hadde hatt  mye kunne vi vært der, eller i barndomshjemmet mitt, hvor min mor fortsatt bor. Når jeg ikke hadde hatt barna, så kunne jeg bodd på denne hytta hele tiden, og kun jobbet såpass at jeg tjente nok til å betale mat til ungene og meg selv. Strøm og slikt hadde min mor betalt. Kunne klart meg på 5000 kr i måneden, og hatt det mye bedre med meg selv enn jeg har det nå. Ingen hadde pest på meg angående jobb, og jeg hadde fått masse egentid, men også kvalitetstid med mine barn...

Men så er det mye som stopper meg fra å bryte opp. For det første er jeg glad i kona mi fortsatt, men vi krangler mye, og hun sliter psykisk, noe som tærer på forholdet. Og jeg vet ikke om jeg ønsker å jobbe med forholdet heller, vil vel egentlig være fri og frank. Ikke for å feste hver helg eller ligge rundt, det har jeg aldri vært interessert i, men for å få tid til å bruke min tid på det JEG har lyst til. Vi har bare et liv her på jorden, så hvorfor skal man bruke det på å please andre?

Dernest er det jo barna.  Å bryte opp et hjem er ikke bare lett. Barna får to steder å forholde  seg til. De må på pappahelg om de skal til meg, noe jeg hatet selv som barn(har skilte foreldre selv). De er såpass store nå at jeg vet det hadde blitt tøft for de, da de hadde husket meg og mor sammen.

Og til slutt er det alt det praktiske som må ordnes. Enten må vi selge leiligheten, eller så må kona kjøpe meg ut. Men siden hun har betalt alle avdragene på lånet siden vi flyttet inn, så er det naturlig at hun ikke må gi meg halvparten av boligens verdi. Og så er det flytting, med alt som følger med. Jeg vet ikke om jeg orker å starte denne prosessen.

Tror mye av problemet er at jeg aldri har bodd alene. Flyttet som sagt rett fra mamma inn til kona, så har aldri fått smakt på friheten ved å bo alene, og jeg lengter etter det. En gang i løpet av studiene dro kona hjem på sommerferie to uker før meg, og de to ukene koste jeg meg glugg i hjel. Det er vel det lengste jeg har vært alene over tid noen gang...

Trenger desperat noen råd her. Vet at om jeg blir singel, så kommer det til å gå laaang tid før jeg ønsker å møte en ny, jeg aldri vil gjøre det, at jeg trives så godt som singel at jeg vil være det for alltid. Akkurat nå føles det som jeg står i en skjærsild og ikke aner hva jeg skal gjøre. Skal jeg velge det egoistiske alternativet, og flytte ut, og leve livet som singel, eller skal jeg ta hensyn til familien og bli og stå for valget jeg tok som 21-åring da jeg møtte kona og bestemte meg for å satse på en fremtid med henne?

Og vær så snill, ikke kom med råd som: "Voks opp, du har valgt å få barn, og det følger et ansvar med det" Det er ikke slik at jeg ikke har villet ha barn, for de betyr alt for meg, et liv uten de hadde vært utenkelig. Jeg er en engasjert far som stiller opp på alt fra å være fotballtrener for min sønns lag, til å være med i FAU i min datters barnehage, men det er det å jobbe og forsørge de jeg sliter med...

Anonymkode: e485d...8c6

Ett råd, finn deg en heltidsjobb og slutt å være slask, buhu jeg vil jobbe minst mulig. Herregud er det mulig

[AnonymBruker]

Etter å ha lest teksten føler jeg at du vet ganske bra hvordan du vil ha det, og hva er det best for deg. Tror det å prøve å redde ekteskapet ved hjelp av psykolog gir bare midlertidig resultat og motivasjon, men til slutt skal du alltid komme tilbake til det punktet og den følelsen som du beskriver her. Ikke vær redd for å gjøre det du synes blir det beste for deg. 

Anonymkode: a4e71...e90

[AnonymBruker]

Jeg synes det er godt gjort at du enda er i et forhold. Enhver normal kvinne hadde hevet deg ut ganske raskt. 

Anonymkode: 3d8e5...3e4

[Nymerïa]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har bare et liv her på jorden, så hvorfor skal man bruke det på å please andre?

Dette er et helt legitimt spørsmål - hvis man ikke har barn. Hadde du ikke hatt barn hadde jeg applaudert deg for å si opp jobben og leve lykkelig på et eksistensminimum. (Men ikke for å leve på din gamle mor, det står det ingen som helst respekt av.)

Men nå har du engang barn. Du skriver at problemet er at du aldri har vært alene, du flyttet rett fra mor til kjæreste og det virker som om begge to har tatt i overkant mye ansvar for deg. Du blir ikke voksen av å springe fra ansvar. Og det gjør du hvis du ikke forsørger barna dine minst 50%.

For all del skill deg fra kona hvis du tror det gjør deg lykkeligere, men barna får du fortsette å stille opp for, og det inkluderer faktisk å jobbe selv om du ikke ønsker det. Nå er det de som gjelder, når de er voksne kan du leve så enkelt som du vil. Det privilegiet har du ikke nå.

[molo80]

Altså.. Det er litt seint å bestemme seg for å leve det livet du snakker om her etter at du har satt to barn til verden. Du må nok pent nødt til å skaffe deg en ordentlig jobb, for det blir ikke billigere med tida. Enig i at det kanskje er lurt å flytte ut da, for å ikke dra kona di ned i det du er i. 

Du har forsørgeransvar frem til barna er 18. Etter det kan du gjøre hva du vil, lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg syns så synd på kona di og ungene dine.

det er igrunnen alt jeg har å si.....

 

Anonymkode: c837d...0fe

[AnonymBruker]

TS her: Først og fremst, tusen takk for mange svar.

For å forklare litt mer rundt situasjonen min: Jeg har ingen planer om å la min mor forsørge meg, de utgiftene jeg får til mat og andre ting barna trenger skal jeg selvsagt dekke selv. Har ingen planer om å ikke stille opp for barna mine, om noen trodde det... Moren min betaler allerede strømmen på hytta, så om hun fortsetter med det hvis jeg skulle flytte dit, så ser ikke jeg på det som at hun forsørger meg. Heller ikke at jeg og ungene hadde vært hos henne den ene hverdagen jeg hadde hatt de i uka. Det er da mange som besøker sine foreldre en gang i uka. Grunnen til at jeg ville vært hos moren min er for å slippe å dra ut på denne hytta på hverdager med barna...

Når det gjelder jobbsituasjonen, så har jeg en bachelor i pedagogikk, som jeg aldri har fått brukt. Begynte på master, men fullførte ikke pga at det ble for vanskelig. Personligheten min hadde neppe gitt meg noen jobb uansett... Har vært på 60 jobbintervjuer, og søkt sikkert 500 jobber. Men de eneste jobbene jeg har fått har vært en 50% stilling som assistent på en skole 1,5 time unna der jeg bor, fordi jeg kjente sjefen, og jobb som tilkallingsvikar i barnehage gjennom et vikarbyrå. Det er ikke slik at jeg har valgt dette selv, vil gjerne ha en fulltidsjobb jeg, men tror ikke jeg passer til å jobbe med barn pga at jeg er introvert. Kan garantere at ingen av dere her inne ville ansatt meg...

Og så var det ikke akkurat slik at jeg kunne velge og vrake i studier da jeg skulle søke om dette. Fordi jeg slet med angst og tvangstanker på VGS, så gikk alle årene der åt skogen. Jeg hadde et sinnsykt fravær, og et snitt som lå godt under 3. Så da måtte jeg velge studier omtrent uten karakterkrav.

Helst kunne jeg tenkt meg en budjobb, postbud eller liknende, som gir en ok lønn, hvor man ikke trenger å være så sosial. Problemet er at det omtrent aldri er annonsert slike jobber noen steder. I tillegg vil alle arbeidsgivere ha ekstroverte mennesker, med mindre den introverte personen har en spesiell fagkunnskap som gjør den attraktiv for jobben.

Og en annen sak: Hvorfor er det fullstendig krise at jeg som mann ønsker å være hjemme og ta meg av hjem og barn, mens kona jobber? Er vi ikke kommet lenger i 2020 enn at dette kan vurderes som et reelt alternativ? Vet at mange damer her inne er hjemmeværende, hvorfor er det verre at en mann er det?

Anonymkode: e485d...8c6