Jeg trodde det skulle gå greit med barn

[AnonymBruker]

Jeg har visst hele livet at jeg ikke ville ha barn, men da jeg var 43 traff jeg en mann med barn fra før. Han har dem 50%, og jeg trodde det skulle gå fint, men det gjør det ikke.

Jeg synes de maser om tull og vas, at faren ikke involverer seg nok, og det er rett og slett ingen moro med det. De er uinteressante, det er bare rot med dem, og jeg ser ingen fordeler. 

Jeg har foreslått for faren at jeg flytter for meg selv til de er ute av huset, men han mener det er en oppskrift på skilsmisse. Jeg vil beholde mannen, så hvordan skal jeg få han til å gå med på at det er bedre at jeg er for meg selv til han også kun er en?

Anonymkode: 4631c...ed7

[Raven.Writingdesk]

Du vil beholde mannen men liker ikke barna? For Guds skyld, om mannen er for svak til å forstå at dette er en oppskrift på katastrofe så får du ta affære: avslutt dette snarest! Barna forsvinner ikke bare sånn i løse lufta fordi du ikke liker dem. Uansett hva slags løfter han gir deg. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Du vil beholde mannen men liker ikke barna? For Guds skyld, om mannen er for svak til å forstå at dette er en oppskrift på katastrofe så får du ta affære: avslutt dette snarest! Barna forsvinner ikke bare sånn i løse lufta fordi du ikke liker dem. Uansett hva slags løfter han gir deg. 

Jeg vil ikke være noe bonusmamma, nei. Og jeg har foreslått at jeg bor for meg selv til de er voksne, et vil ikke han.Jeg trenger ikke å høre at det er en oppskrift på katastrofe, det vet jeg alt.
Men hvordan får jeg han til å forstå at vi har det bedre uten å bo sammen?

 

Anonymkode: 4631c...ed7

[Raven.Writingdesk]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke være noe bonusmamma, nei. Og jeg har foreslått at jeg bor for meg selv til de er voksne, et vil ikke han.Jeg trenger ikke å høre at det er en oppskrift på katastrofe, det vet jeg alt.
Men hvordan får jeg han til å forstå at vi har det bedre uten å bo sammen?

 

Anonymkode: 4631c...ed7

Det er ikke noe han trenger å forstå. Det er noe du bare avgjør også får han «Take it or leave it»

[AnonymBruker]

Foreslå at dere bor sannen ukene barna ikke er der?

Anonymkode: bf8e8...281

[AnonymBruker]

Jeg ville gått for særboer, og at dere bruker tiden sammen når barna er hos mor. Hvor gamle er barna? Bare så du er klar over det, de forsvinner ikke magisk når de fyller 18 år altså... 

Anonymkode: fa99c...d94

[AnonymBruker]

Hvis han ikke synes særbo er greit høres det ut som om han er mer opptatt av å ikke ha alt ansvar for ungene sine alene enn å være kjæresten din.

Dere kan jo sees i de barnefrie ukene hans. Så da kan han velge om han vil være kjæreste når han faktisk har tid, eller om det ikke er så farlig når du ikke samtidig vil være reservemamma.

For han er det mange fordeler med at dere bor sammen; du blir både reservemamma og hushjelp og bidrar økonomisk. Men du velger selv hvor du vil bo. Og så kan han velge om han vil være kjæresten din eller ikke.

Anonymkode: 40c78...d1e

[Tatja]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har visst hele livet at jeg ikke ville ha barn, men da jeg var 43 traff jeg en mann med barn fra før. Han har dem 50%, og jeg trodde det skulle gå fint, men det gjør det ikke.

Jeg synes de maser om tull og vas, at faren ikke involverer seg nok, og det er rett og slett ingen moro med det. De er uinteressante, det er bare rot med dem, og jeg ser ingen fordeler. 

Jeg har foreslått for faren at jeg flytter for meg selv til de er ute av huset, men han mener det er en oppskrift på skilsmisse. Jeg vil beholde mannen, så hvordan skal jeg få han til å gå med på at det er bedre at jeg er for meg selv til han også kun er en?

Anonymkode: 4631c...ed7

 

Endret 11. mai 2020 av Tatja

[AnonymBruker]

Stakkars barn som har en pappa som tvinges til å velge mellom de og kjæresten, og har en bonusmamma som ikke liker dem (du blir bonusmamma siden du er kjæreste med en som har barn, har ikke noe bedre ord for det).

Særboer er sikkert fint for deg som bare har deg selv, men tror din samboer og barna kommer til å slite med forholdet seg imellom. Du blir med på lasset til faren deres siden dere er kjærester, og dersom de vet at du ikke liker dem og ikke er interessert i å lære kjenne dem engang (barn får med seg slikt) vil det nok i en eller annen grad påvirke hva de inkluderer pappa i. Hva skal dere gjøre når det er konfirmasjon, bryllup, barnebarn som skal passes? Skal dere være særboere livet ut og du holde deg unna hele familien hans? Hva når han har lyst til å fortelle om barna sine? Barna er en del av livet hans, så det er take it or leave it tenker jeg. Barna er der for godt, og det nytter ikke at du ikke vil ha noe med de å gjøre dersom du er sammen med faren deres. Så får vi håpe han tenker med det store hodet på toppen og ikke ødelegger forholdet til barna.

Så ja, jeg er enig i at det er skilsmissegrunn at du ikke vil inkludere familien hans - han har andre forpliktelser enn deg og de føler med pakka.

Anonymkode: 8267e...049

[AnonymBruker]

Jeg tror det er bedre at du avbryter med ham. Stakkars mann som må velge mellom deg og barna, og stakkars barn som blir stempla som byrde. Finn deg en mann som ikke liker barn han heller

Anonymkode: d9bfe...931

[Brunello]

For de fleste er barna det viktigste i livet. Det viktigste i liver vil man dele med partneren sin. Hadde jeg fått ny partner, hadde det vært helt uinteressant å bli sammen med en som så på barna mine som et problem. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. 
Jeg har selv barn fra før, og det sanne har samboeren min også. Vi flytter fra hverandre nå i juni, for jeg orker ikke mer av eksen hans. Hun manipulerer alt rundt seg. Setter barna opp i mot samboeren og lager kvalme hele tiden. Prøvd i 6 år. Nå orker jeg ikke mer. Barna har null respekt for pappaen sin pga moren sin. Krangling og skriking hver gang barna er her annenhver uke. Hadde kanskje blitt, om jeg ikke hadde hatt barn selv. 

Anonymkode: 855ce...ccc

[AnonymBruker]

Jeg tenker at særbo for veldig mange er det eneste riktige når det er barn fra før. Men nå har du jo allerede gjort den tabben at dere flyttet sammen, og da blir det veldig feil ovenfor mann og barn å flytte ut igjen, så jeg forstår han godt. 

Du har ingen mulighet til å være ekstra travel i barneukene? Legge jobbreiser og overtid til disse ukene, være ute med venninner, ta en helgetur? 

Anonymkode: 18fbb...2bd

[AnonymBruker]

Høres ut som han bør skaffe seg en ny dame. 

Anonymkode: 90165...037

[Gjest Ingaborga]

Skjønner ikke hvorfor folk er så imot TS her, hun ser da vitterlig problemet selv, og prøver å løse det. Det er barnas FAR, hennes samboer, som enten tviholder på skylappene og nekter å innse at det er et problem at TS bare opplever barna som en byrde, eller driter i barna fordi han vil ha samboer (avlastning). TS og mannen burde flytte fra hverandre og heller møtes i de barnefrie ukene, så kan de ha korte møter og finne på gøye ting iblant. Situasjonen idag kommer ikke til å bli bedre av at TS skal forbli i samme bosituasjon, og "ta seg sammen". De færreste som ser på barna som en byrde klarer å skjule det godt nok til at barna ikke merker det. 

TS: Si til mannen at du skal flytte, og så gjør du det. Forholdet går kanskje i vasken dersom dere flytter fra hverandre, men det går mest sannsynlig også i vasken dersom dere blir boende sammen. Eneste forskjellen er at det blir mer styr å skille lag som samboere, og at barna må bo sammen med noen som ikke liker de. I tillegg til at du må bo i en situasjon du mistrives i lengre. Å bli særboere er det beste alternativet for alle i situasjonen, utenom samboeren din som mister barnepass og ryddehjelp. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er bedre at du avbryter med ham. Stakkars mann som må velge mellom deg og barna, og stakkars barn som blir stempla som byrde. Finn deg en mann som ikke liker barn han heller

Anonymkode: d9bfe...931

Det er vel barna det er synd i her. Drit i mannen, han vil vel bare ha hushjelp.

Anonymkode: 3c368...5d4

[AnonymBruker]

Hva om du prøver en mellomting først? Annenhver uke når barna er der, så trekker du deg mye mer unna enn idag, la far få tid og rom med barna sine. Gjør deg selv opptatt, kom sent hjem. Se om det funker? Det vil redusere mas og gnål, husarbeid og oppfølging som nå lander på deg. Ikke noe levering eller henting, tøyvask, rydding osv.

Anonymkode: f5455...510

[AnonymBruker]

Du har aldri ønsket barn, men likevel har du giftet deg med en mann med barn? Hva er logikken her? Om man ikke er interessert i barn så er jo sjansen minimal for at man vil trives med å bo i samme hus som andres barn, burde vært ganske åpenbart fra første stund at det ikke var en god idé.

Ser ikke noen annen løsning enn at du flytter ut og eventuelt gjør det slutt, om man ikke tåler partnerens barn - det viktigste aspektet ved livet deres - så er ikke forholdet liv laga. 

Anonymkode: a1c94...665

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at særbo for veldig mange er det eneste riktige når det er barn fra før. Men nå har du jo allerede gjort den tabben at dere flyttet sammen, og da blir det veldig feil ovenfor mann og barn å flytte ut igjen, så jeg forstår han godt. 

Du har ingen mulighet til å være ekstra travel i barneukene? Legge jobbreiser og overtid til disse ukene, være ute med venninner, ta en helgetur? 

Anonymkode: 18fbb...2bd

Nei, det er ikke feil å flytte ut igjen når noe ikke funker. Man er en erfaring rikere, og kan gjøre endringer basert på den erfaringen.

Jeg ville gått for særboerskap, og heller være med mannen når han ikke har barna. Dersom han ikke går med på det, er det jo fordi han vil ha deg som husmor og ekstramor til sine barn.

Anonymkode: 8fc50...663

[Hmmmmmm]

Bare si det som det er, at du ønsker å flytte ut. Men at dere kan være kjærester. Ser absolutt ikke problemet i det. Men ja jeg tror nok at han syns det er ganske praktisk å få hjelp av deg når han har barna. Men fortsatt ikke ditt ansvar. Si at han må ha forståelse for at du ikke selv har barn, og takler dårlig den jobben.