Sliter i normalt arbeidsliv, må bare lufte tankene

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke noen vil klare å hjelpe meg, så skriver dette mest for å få luftet tankene. Hvis noen føler det samme, hadde det vært fint å høre at jeg ikke er alene. For nå sliter jeg virkelig med dette...

Jeg er i slutten av 20-årene. Slet lenge med psyken, som gjorde at jeg ble litt sein ut i arbeidslivet. Har prøvd litt av hvert og funnet ut hva som passer og ikke passer.

Har nå funnet meg en vaskejobb jeg har holdt på med i straks to år. Startet med arbeidsdager et par ganger i uken, som jeg sakte jobbet meg oppover til 100% i. Selve jobben synes jeg først var veldig fin. Helt til jeg innså at mine krav bare var en jobb jeg taklet, ikke en jobb jeg trivdes i. Jeg har hatt så mange jobber jeg rett og slett ikke taklet, at kravene mine sank helt ned til bunns. Nå innser jeg at jeg trenger mer. Psykisk trenger jeg faktisk å kjenne på en slags lykke rundt jobben min også... Ikke bare om dette er noe jeg klarer eller ikke.

En svær del av dagen min tilbringes jo på jobb. Dette skal jeg liksom klare å gjøre i 30 år til? Jeg sliter etter 2 år. Jeg vil ikke klare 30. Jeg er så sliten at jeg orker nesten ikke skrive dette innlegget.

Har kjent på dette i snart et år nå. Føler meg svært lei og sliten. Både fysisk og psykisk. Det er en tung jobb, som ikke har gitt meg mye tilbake da lønna er rævva og jeg er vikar (noe som betyr stor usikkerhet og ikke noe lån fra banken til noe som helst). Kroppen verker, og jeg er redd jeg holder på å slite ut kroppen min. Før jeg har fyllt 30.

Jeg føler jeg holder på å møte veggen. Hver dag blir tyngre og tyngre. Stå opp 4-5 om morgenen. Jobbe rævva av meg, komme hjem og kræsje på sofaen. Spise usunn mat siden jeg ikke orker å lage noe skikkelig. Stappe innpå med godteri for å holde energien oppe til jeg skal legge meg. Legger meg men får ikke sove fordi jeg er så stressa over livet. Over å kaste bort livet på noe jeg ikke liker. Av å ikke ha penger overs til noe som helst...

Helgene går ut på å måtte velge mellom å gjøre noe nyttig som husarbeid/hagearbeid og være utslitt hele neste uke, eller ikke gjøre noe som helst og ha litt mer energi enn vanlig på Mandag og Tirsdag.

Snart orker jeg ikke stå opp om morgenen. Hva skjer da? Jeg er så desperat etter noe jeg liker. Som er fleksibelt nok til at jeg kan få nok søvn. Som ikke ødelegger kroppen min. Som jeg kan tjene penger på. Som jeg klarer å gjøre.

Jeg har mange hobbyer. Veldig, veldig mange som jeg elsker å bruke tid på. Mange er jeg veldig flink med. Men ingen av de kan jeg tjene penger på hjemme. Ingen av de kan jeg gjøre om til en jobb med mindre jeg vil ut i butikk og jobbe med kunder, noe som jeg har erfart ikke passer meg.

Jeg drømmer om å skrive bok. Ei skikkelig bra bok. Ei bok som blir verdenskjent, og som jeg kan tjene så mye penger på til at jeg blir rik. Når jeg var liten skrev jeg historier hele tiden. Jeg tilbrakte timesvis på PCen vi hadde, der jeg bare skrev og skrev; små historier på 8-10 sider. Jeg husker lærere på VGS tok meg til side på skolen og sa jeg "måtte" bli forfatter når jeg ferdig med skolen. Jeg skrev så gode tekster. Hadde så god fantasi...

Men jeg tør ikke. Som barn ble jeg alltid brakt ned til "realiteten" hver gang jeg delte drømmene mine. "Nei det kan du ikke" eller "Så smart er du ikke" eller "Det orker du aldri å gjennomføre". Så nå tør jeg ikke heller. Hva hvis jeg ikke klarer det? Hva hvis jeg knuser min egen drøm ved å skrive dårlige historier? Hva hvis folk ler av meg? Hva hvis jeg blir avvist igjen og igjen og igjen? Da er det nesten bedre å aldri vite, men heller gå med drømmen i magen. For har jeg ikke den, har jeg ingenting.

Og akkurat det gjør jeg jo allerede. Jeg gjemmer på drømmene mine. Alt drømmer jeg om, ingenting gjør jeg. Kanskje en dag, kanskje neste år, kanskje starter jeg neste uke? Kanskje slår jeg gjennom. Kanskje blir jeg rik. Kanskje faller livet på plass. Kanskje kan jeg legge meg om kvelden med ro i sjelen. ... Men jeg orker selvsagt ikke. For dagene tilbringes på sofaen i halvsøvne, på jobben med vaskestaven, eller våken i senga med høy puls og enda høyere stressnivå, mens jeg tenker på at jeg må gjøre før jeg blir for gammel. Uten at jeg kan gjøre det.

Folk som har en jobb de liker, aner ikke hvor heldige de er.

Anonymkode: ecaea...99d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke noen vil klare å hjelpe meg, så skriver dette mest for å få luftet tankene. Hvis noen føler det samme, hadde det vært fint å høre at jeg ikke er alene. For nå sliter jeg virkelig med dette...

Jeg er i slutten av 20-årene. Slet lenge med psyken, som gjorde at jeg ble litt sein ut i arbeidslivet. Har prøvd litt av hvert og funnet ut hva som passer og ikke passer.

Har nå funnet meg en vaskejobb jeg har holdt på med i straks to år. Startet med arbeidsdager et par ganger i uken, som jeg sakte jobbet meg oppover til 100% i. Selve jobben synes jeg først var veldig fin. Helt til jeg innså at mine krav bare var en jobb jeg taklet, ikke en jobb jeg trivdes i. Jeg har hatt så mange jobber jeg rett og slett ikke taklet, at kravene mine sank helt ned til bunns. Nå innser jeg at jeg trenger mer. Psykisk trenger jeg faktisk å kjenne på en slags lykke rundt jobben min også... Ikke bare om dette er noe jeg klarer eller ikke.

En svær del av dagen min tilbringes jo på jobb. Dette skal jeg liksom klare å gjøre i 30 år til? Jeg sliter etter 2 år. Jeg vil ikke klare 30. Jeg er så sliten at jeg orker nesten ikke skrive dette innlegget.

Har kjent på dette i snart et år nå. Føler meg svært lei og sliten. Både fysisk og psykisk. Det er en tung jobb, som ikke har gitt meg mye tilbake da lønna er rævva og jeg er vikar (noe som betyr stor usikkerhet og ikke noe lån fra banken til noe som helst). Kroppen verker, og jeg er redd jeg holder på å slite ut kroppen min. Før jeg har fyllt 30.

Jeg føler jeg holder på å møte veggen. Hver dag blir tyngre og tyngre. Stå opp 4-5 om morgenen. Jobbe rævva av meg, komme hjem og kræsje på sofaen. Spise usunn mat siden jeg ikke orker å lage noe skikkelig. Stappe innpå med godteri for å holde energien oppe til jeg skal legge meg. Legger meg men får ikke sove fordi jeg er så stressa over livet. Over å kaste bort livet på noe jeg ikke liker. Av å ikke ha penger overs til noe som helst...

Helgene går ut på å måtte velge mellom å gjøre noe nyttig som husarbeid/hagearbeid og være utslitt hele neste uke, eller ikke gjøre noe som helst og ha litt mer energi enn vanlig på Mandag og Tirsdag.

Snart orker jeg ikke stå opp om morgenen. Hva skjer da? Jeg er så desperat etter noe jeg liker. Som er fleksibelt nok til at jeg kan få nok søvn. Som ikke ødelegger kroppen min. Som jeg kan tjene penger på. Som jeg klarer å gjøre.

Jeg har mange hobbyer. Veldig, veldig mange som jeg elsker å bruke tid på. Mange er jeg veldig flink med. Men ingen av de kan jeg tjene penger på hjemme. Ingen av de kan jeg gjøre om til en jobb med mindre jeg vil ut i butikk og jobbe med kunder, noe som jeg har erfart ikke passer meg.

Jeg drømmer om å skrive bok. Ei skikkelig bra bok. Ei bok som blir verdenskjent, og som jeg kan tjene så mye penger på til at jeg blir rik. Når jeg var liten skrev jeg historier hele tiden. Jeg tilbrakte timesvis på PCen vi hadde, der jeg bare skrev og skrev; små historier på 8-10 sider. Jeg husker lærere på VGS tok meg til side på skolen og sa jeg "måtte" bli forfatter når jeg ferdig med skolen. Jeg skrev så gode tekster. Hadde så god fantasi...

Men jeg tør ikke. Som barn ble jeg alltid brakt ned til "realiteten" hver gang jeg delte drømmene mine. "Nei det kan du ikke" eller "Så smart er du ikke" eller "Det orker du aldri å gjennomføre". Så nå tør jeg ikke heller. Hva hvis jeg ikke klarer det? Hva hvis jeg knuser min egen drøm ved å skrive dårlige historier? Hva hvis folk ler av meg? Hva hvis jeg blir avvist igjen og igjen og igjen? Da er det nesten bedre å aldri vite, men heller gå med drømmen i magen. For har jeg ikke den, har jeg ingenting.

Og akkurat det gjør jeg jo allerede. Jeg gjemmer på drømmene mine. Alt drømmer jeg om, ingenting gjør jeg. Kanskje en dag, kanskje neste år, kanskje starter jeg neste uke? Kanskje slår jeg gjennom. Kanskje blir jeg rik. Kanskje faller livet på plass. Kanskje kan jeg legge meg om kvelden med ro i sjelen. ... Men jeg orker selvsagt ikke. For dagene tilbringes på sofaen i halvsøvne, på jobben med vaskestaven, eller våken i senga med høy puls og enda høyere stressnivå, mens jeg tenker på at jeg må gjøre før jeg blir for gammel. Uten at jeg kan gjøre det.

Folk som har en jobb de liker, aner ikke hvor heldige de er.

Anonymkode: ecaea...99d

Kjøre postbil eller lastebil? Budbil? Lagerjobb? Søppelbil? 

 

Anonymkode: 41ea5...900

[AnonymBruker]

Hei Ts. Først og fremst skal du berømmes for å ha en vilje og et ønske om å jobbe på tross av utfordringene dine. Det er en enorm styrke i å gå på jobb hver dag til en jobb du ikke trives i. Det er det mye ressurser i! Likevel tror jeg det er viktig å finne en jobb man kan trives i, hvor man får brukt sine ressurser og egenskaper.
 

Er du tilknyttet en DPS? Selv jobber jeg som jobbspesialist tilknyttet en psykiatrisk allmennpoliklinikk. Metoden heter IPS og jeg jobber tett med behandler og jobbsøker/pasient selv for å finne en jobb som vedkommende vil kunne trives i. Jobbhåp og jobbønsker er sentralt i samarbeidet, og metoden har vist seg å være suksessfull. Tilbudet er ikke kun for arbeidsledige, men gjelder også de som er i jobb og som ønsker seg over i noe annet. Det benyttes ikke arbeidstrening eller praksis, kun ordinært lønnet arbeid. Tror også Nav har et lignende tilbud som ikke er tilknyttet et behandlingssted. De jobber etter SE-metodikk som er ganske lik. Hvis du tror dette kan være noe for deg så kan du melde deg som jobbsøker hos Nav og spørre veilederen du får om dette! Masse lykke til!

Anonymkode: dc923...d9a

[AnonymBruker]

Vaskehjelp er et tungt yrke, skjønner godt du ikke trives med det.

Før jeg ble jurist tok jeg kurs for å bli advokatsekretær. Kunne tas deltid over et år eller heltid over et halvt år. Veldig enkelt å komme seg gjennom. Og veldig fin jobb, kontorjobb må jo være noe for deg. Finnes mange sånne kurs.

Men hvis du ikke kjenner for å bytte jobb, men forfølge forfatterdrømmen synes jeg du skal det. Det er bare å prøve og sende inn det du skriver. Jeg har hørt man må skrive av seg mye dritt før man greier å skrive noe fornuftig, så det er bare å begynne 😊

Anonymkode: dd072...ee4

[AnonymBruker]

Kan du ikke prøve å skrive en bok? Har du noen formening om hva slags bok du vil skrive?

Kanskje gleden ved skrivingen vil gjøre at du holder ut jobben din? Det er overraskende mange som har en jobb bare for lønnas skyld, og det er, som du har oppdaget, ikke "bare" å finne en jobb man liker. Så da må man prøve å ha en fritid/et privatliv man trives med, for å holde ut jobbhverdagen. Hvis du begynner å skrive på fritiden, og trives med det, blir det kanskje enklere å takle jobben. 

Ellers kan du jo prøve å tenke over hva du ellers er god til og hva du trives med, så kan du kanskje finne ut av hva du heller vil jobbe med. 

Anonymkode: 85acc...3b1

[Menchit]

Begynn å skrive på nettet, slags blogg med historier, eller hva du ønsker å skrive om.

Prøv deg som frilanser

Så starter du å søke ny jobb med det samme. Du kan ikke regne med å kunne leve av å skrive over natta. 

[AnonymBruker]

Se over utdanninger som finnes, se om det er noe du kunne tenke deg. Trenger ikke være høyskole/universitet, men fagskole eller noe som kan gi deg et fagbrev. Renhold er drit kjedelig, ingen holder ut det i det lange løp. Ellers er det viktig å få sosial kontakt uten om jobb, bevege seg litt og ha et greit kosthold for å fungere i hverdagen, uavhengig av arbeidstype.

Anonymkode: 34e9d...0f4

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke noen vil klare å hjelpe meg, så skriver dette mest for å få luftet tankene. Hvis noen føler det samme, hadde det vært fint å høre at jeg ikke er alene. For nå sliter jeg virkelig med dette...

Jeg er i slutten av 20-årene. Slet lenge med psyken, som gjorde at jeg ble litt sein ut i arbeidslivet. Har prøvd litt av hvert og funnet ut hva som passer og ikke passer.

Har nå funnet meg en vaskejobb jeg har holdt på med i straks to år. Startet med arbeidsdager et par ganger i uken, som jeg sakte jobbet meg oppover til 100% i. Selve jobben synes jeg først var veldig fin. Helt til jeg innså at mine krav bare var en jobb jeg taklet, ikke en jobb jeg trivdes i. Jeg har hatt så mange jobber jeg rett og slett ikke taklet, at kravene mine sank helt ned til bunns. Nå innser jeg at jeg trenger mer. Psykisk trenger jeg faktisk å kjenne på en slags lykke rundt jobben min også... Ikke bare om dette er noe jeg klarer eller ikke.

En svær del av dagen min tilbringes jo på jobb. Dette skal jeg liksom klare å gjøre i 30 år til? Jeg sliter etter 2 år. Jeg vil ikke klare 30. Jeg er så sliten at jeg orker nesten ikke skrive dette innlegget.

Har kjent på dette i snart et år nå. Føler meg svært lei og sliten. Både fysisk og psykisk. Det er en tung jobb, som ikke har gitt meg mye tilbake da lønna er rævva og jeg er vikar (noe som betyr stor usikkerhet og ikke noe lån fra banken til noe som helst). Kroppen verker, og jeg er redd jeg holder på å slite ut kroppen min. Før jeg har fyllt 30.

Jeg føler jeg holder på å møte veggen. Hver dag blir tyngre og tyngre. Stå opp 4-5 om morgenen. Jobbe rævva av meg, komme hjem og kræsje på sofaen. Spise usunn mat siden jeg ikke orker å lage noe skikkelig. Stappe innpå med godteri for å holde energien oppe til jeg skal legge meg. Legger meg men får ikke sove fordi jeg er så stressa over livet. Over å kaste bort livet på noe jeg ikke liker. Av å ikke ha penger overs til noe som helst...

Helgene går ut på å måtte velge mellom å gjøre noe nyttig som husarbeid/hagearbeid og være utslitt hele neste uke, eller ikke gjøre noe som helst og ha litt mer energi enn vanlig på Mandag og Tirsdag.

Snart orker jeg ikke stå opp om morgenen. Hva skjer da? Jeg er så desperat etter noe jeg liker. Som er fleksibelt nok til at jeg kan få nok søvn. Som ikke ødelegger kroppen min. Som jeg kan tjene penger på. Som jeg klarer å gjøre.

Jeg har mange hobbyer. Veldig, veldig mange som jeg elsker å bruke tid på. Mange er jeg veldig flink med. Men ingen av de kan jeg tjene penger på hjemme. Ingen av de kan jeg gjøre om til en jobb med mindre jeg vil ut i butikk og jobbe med kunder, noe som jeg har erfart ikke passer meg.

Jeg drømmer om å skrive bok. Ei skikkelig bra bok. Ei bok som blir verdenskjent, og som jeg kan tjene så mye penger på til at jeg blir rik. Når jeg var liten skrev jeg historier hele tiden. Jeg tilbrakte timesvis på PCen vi hadde, der jeg bare skrev og skrev; små historier på 8-10 sider. Jeg husker lærere på VGS tok meg til side på skolen og sa jeg "måtte" bli forfatter når jeg ferdig med skolen. Jeg skrev så gode tekster. Hadde så god fantasi...

Men jeg tør ikke. Som barn ble jeg alltid brakt ned til "realiteten" hver gang jeg delte drømmene mine. "Nei det kan du ikke" eller "Så smart er du ikke" eller "Det orker du aldri å gjennomføre". Så nå tør jeg ikke heller. Hva hvis jeg ikke klarer det? Hva hvis jeg knuser min egen drøm ved å skrive dårlige historier? Hva hvis folk ler av meg? Hva hvis jeg blir avvist igjen og igjen og igjen? Da er det nesten bedre å aldri vite, men heller gå med drømmen i magen. For har jeg ikke den, har jeg ingenting.

Og akkurat det gjør jeg jo allerede. Jeg gjemmer på drømmene mine. Alt drømmer jeg om, ingenting gjør jeg. Kanskje en dag, kanskje neste år, kanskje starter jeg neste uke? Kanskje slår jeg gjennom. Kanskje blir jeg rik. Kanskje faller livet på plass. Kanskje kan jeg legge meg om kvelden med ro i sjelen. ... Men jeg orker selvsagt ikke. For dagene tilbringes på sofaen i halvsøvne, på jobben med vaskestaven, eller våken i senga med høy puls og enda høyere stressnivå, mens jeg tenker på at jeg må gjøre før jeg blir for gammel. Uten at jeg kan gjøre det.

Folk som har en jobb de liker, aner ikke hvor heldige de er.

Anonymkode: ecaea...99d

Jeg skjønner deg godt og kjenner meg igjen. Man vil så gjerne, men tør ikke. Mister troen på at man kan og derfor prøver man ikke heller. Da er sofaen og godteskåla nær. Så blir man dorsk og får dårlig helse, blir pengelens av dårlige prioriteringer og verden blir et vanskeligere sted. 

Heldigvis er dette noe man kan gjøre noe med. Det første er å sette seg et overkommelig mål. Det neste er å finne ut hva man må gjøre for å komme seg dit. Deretter må man bare ta seg i ørene og sette i gang. Det første målet bør være å spise sunnere og trene, slik at du får overskudd til jobben. Det vil sannsynligvis gi deg bedre søvn også. Ved å kutte ut dårlig mat/snop vil du også få bedre økonomi. 

Du kan oppsøke et karrieresenter i ditt fylke for å få veiledning. Sjekk opp på nett og bestill time. NAV har også tilbud (tror det kalles AKS) som du kan oppsøke. Ring nav og be om hjelp der. 

I mellomtiden kan du undersøke hvilke studier du kan ta som omhandler kommunikasjon/språk/skriving som kan passe deg. Jeg tror også det er noe som heter forfatterskolen som du kan søke opp. Mulig de bare har kurs, men et kurs kan føre deg et steg nærmere drømmen. Du kan også sjekke opp med biblioteket om de kjenner til skrivegrupper eller litteraturmiljøer som kan hjelpe deg på veg. Det viktige er at du starter med noe. Gjerne noe smått, men du må selv få ballen til å rulle. Alle har vært nybegynnere en gang. Og husker jeg ikke feil ble Harry Potter-bøkene skrevet under pseudonym. Så det er fullt mulig å bli kjemperik og være anonym. Men da kan du ikke sitte hjemme i sofaen med godteskåla. 

Anonymkode: 94930...509

[Knirke]

Liker du å jobbe i hagen? Kan du ta kurs og bli gartner?

Jeg har også tenkt som deg ang å skrive bok. Jeg tror jeg kan klare det, men er så redd for å mislykkes at jeg ikke tør å begynne😛. Har lest et par bøker om å skrive, bla Stephen Kings "On writing", og innser at jeg ikke har nok tid å avse i mitt liv akkurat nå til å sette meg ned og virkelig skrive. Tid, og et stille sted uten forstyrrelser. Å tro at man skal klare å skrive en bok i tillegg til full jobb er en smule naivt, men det finnes folk som har klart det (Joseph Heller hadde manuset liggende i en skuff på jobben).

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i dette. Synes du (og jeg) har fått flere gode råd her, håper du klarer å samle mot og prøve å finne en annen jobb/utdannelse du kan trives bedre i. Og ikke minst at du følger en av drømmene dine. Det er det jeg også prøver på nå. 

Anonymkode: 687c3...d19

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så det er fullt mulig å bli kjemperik og være anonym. Men da kan du ikke sitte hjemme i sofaen med godteskåla. 

Anonymkode: 94930...509

Alt du foreslår krever både penger, tid, energi og ikke minst en ekstrem kreativ evne til å skrive på Harry Potter nivå. Beklager, men tror ikke at TS er på Harry Potter nivå, og det er litt av en logisk brist når du sier at man må ta små og overkommelige mål først, før du splæsher det med Harry Potter nivå og rikdom. No pressure, liksom! 🤣 Beklager, men det er ikke slik Norge fungerer, og det er en grunn til at Potter ikke ble skrevet i Norge.

Jo, man kan i teorien sitte på sofaen og bli rik, det heter kryptovaluta / Bitcoin ++. Det krever ingen aktivitet, men det krever noen annet de fleste i TS sin situasjon ikke har, nemlig tilgang til kapital og en dose flaks. 

Det krever heller ikke mye aktivitet om TS hadde kunnet låne 25,000,000 kroner, kjøpt 6 - 7 leiligheter for å så leie de ut enten i Oslo, Bergen, Stavanger eller Tr.heim. Men igjen, the problem is - NO cash access.

Jeg har opplevd mye av det samme som TS, og det største problemet er egen psykiske og fysiske helse i tillegg til mangel på penger / tilgang til kapital. Verden er et rabiat, kapitalistisk sted der det kreves stadig mer penger for hver minste ting. Så man er slave og fange av sin egen dårlige helse blandet med dårlig råd. 

 

Anonymkode: 2d3db...939

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt du foreslår krever både penger, tid, energi og ikke minst en ekstrem kreativ evne til å skrive på Harry Potter nivå. Beklager, men tror ikke at TS er på Harry Potter nivå, og det er litt av en logisk brist når du sier at man må ta små og overkommelige mål først, før du splæsher det med Harry Potter nivå og rikdom. No pressure, liksom! 🤣 Beklager, men det er ikke slik Norge fungerer, og det er en grunn til at Potter ikke ble skrevet i Norge.

Jo, man kan i teorien sitte på sofaen og bli rik, det heter kryptovaluta / Bitcoin ++. Det krever ingen aktivitet, men det krever noen annet de fleste i TS sin situasjon ikke har, nemlig tilgang til kapital og en dose flaks. 

Det krever heller ikke mye aktivitet om TS hadde kunnet låne 25,000,000 kroner, kjøpt 6 - 7 leiligheter for å så leie de ut enten i Oslo, Bergen, Stavanger eller Tr.heim. Men igjen, the problem is - NO cash access.

Jeg har opplevd mye av det samme som TS, og det største problemet er egen psykiske og fysiske helse i tillegg til mangel på penger / tilgang til kapital. Verden er et rabiat, kapitalistisk sted der det kreves stadig mer penger for hver minste ting. Så man er slave og fange av sin egen dårlige helse blandet med dårlig råd. 

 

Anonymkode: 2d3db...939

Det krever at man må jobbe for det. Men det må man stort sett for alt man ønsker å få til. Det er ikke hjemme i sofaen hverken jobb, kjæreste eller rikdom kommer, vanligvis. Og som sagt, man må starte med mål som er innenfor rekkevidde. Om det er å få bedre helse, mer energi, en litt bedre jobb eller bedre betingelser der man er. Alle slike steg er veien til drømmen. Det er ikke sikkert man oppnår det man drømmer om, men man oppnår det i alle fall ikke ved å ikke gjøre noe. Og selv om man ikke blir "kjemperik og skriver Harry Potter," så har kanskje trivselen økt betraktelig likevel?

Men, for all del. Status quo er kanskje å foretrekke for noen.

Anonymkode: 94930...509

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det krever at man må jobbe for det. Men det må man stort sett for alt man ønsker å få til. Det er ikke hjemme i sofaen hverken jobb, kjæreste eller rikdom kommer, vanligvis. Og som sagt, man må starte med mål som er innenfor rekkevidde. Om det er å få bedre helse, mer energi, en litt bedre jobb eller bedre betingelser der man er. Alle slike steg er veien til drømmen. 

Men, for all del. Status quo er kanskje å foretrekke for noen.

Anonymkode: 94930...509

Jeg tror at de fleste setter seg mål. Problemet du ignorerer er at de rådene du gir gjelder friske mennesker, som ellers har noe økonomisk fleksibilitet og frihet, som det så pent heter. 

TS sin situasjon (som det finnes et 6-sifret antall mennesker i Norge som er syke, uføre, fattige, osv) er langt verre, nemlig dårlig helse kombinert med dårlig råd. Om du ser på TS sitt innlegg, så står det blant annet: "har ikke penger til overs til noe som helst". I tillegg så står det "svært lei og sliten". 

Jeg har også vært renholder med dårlig helse og dårlig betaling per time som renholder, så jeg kjenner meg 100% igjen i det TS sier. Jeg har heller ikke ligget på "latsiden", men mine kamper er kamper mot min egen helse - både fysisk og psykisk, og når man er underbetalt i tillegg, så blir det ikke akkurat penger til overs for å kunne "oppgradere seg selv". Jeg kjenner meg veldig mye igjen i når TS sier at TS "krasjer" sofaen med en gang, og det blir ikke noe igjen av den dagen. Man føler seg som en fanget slave i et økonomisk fengsel. Dagene består av jobbe, spise, sove, og repeat, mens helga må tas ekstremt rolig for å lade opp batteriene DELVIS for en ny helvetesuke. Så kommer rådene: "du må søke ny jobb", osv". Yeah, jeg tror at jeg har prøvd meg på det, ca 235 søknader i "min tid" for noen år siden, og situasjonen idag er mye verre - over 400 000 arb.ledige, mange av disse meget godt kvalifiserte folk. I tillegg så finnes det over 300 000 studenter som ikke er registrert som arb.ledige og de har også mye kompetanse og de konkurrerer også på arb.markedet.

Det TS trenger er omfattende hjelp fra andre instanser, det offentlige hjelpeapparat, men de gidder ikke å gjøre noe som regel, før det er altfor sent og man er enten godt på vei mot graven 2 meter under jorda eller er godt på vei mot ufør. I begge tilfeller, er man så godt nedkjørt og en ny runde med fattigdom (hvis man ikke er død) følger med da ufør beregnes utifra den dårlige inntekten man selv hadde ved å jobbe hardt og brutalt som renholder, på butikken, på lager eller andre lignende arb.plasser der man selger helsa si og fysikken sin for svært dårlig betaling.  

Situasjonen forverres ytterliggere hvis man er helt alene og mangler både familie og nære venner. Statistisk sett er det nærmest null sjanse for å få et normalt liv for at folk som har opplevd det jeg og TS har opplevd skal kunne greie å kunne karre til seg et "normalt" liv, uansett hvor mange planer man legger. Du skulle sett alle ting jeg har fått gjennomført og slåss helt alene for, men det er ingen garanti for at det fører til ønsket resultat, nettopp fordi man har ikke penger og man har heller ikke egen helse med seg, Når helsa er din egen fiende og du er helt alene, i tillegg til å ha dårlig råd, så blir man kvernet sakte, men sikkert som kjøttdeig i en sånn kjøttkvern. Forskjellige ting som friske folk som har økonomisk frihet bruker 1 time på, må man selv med dårlige helse og dårlig råd bruke 5 til 10 timer på. 

Om man skal bli "rik", så er mitt poeng at folk i denne situasjonen blir nektet tilgang til kapital. Det er derfor vi har et brutalt økonomisk system som gjør at de rike blir rikere og de fattige blir fattigere. Det er ikke for ingenting man har det ordtaket og dette ordtaket stemmer 100%. 

Jeg husker flere ganger hvor frustrert jeg har vært ved å se faktisk investeringsmuligheter med et sted mellom 90 - 100% garantert avkastning, gå forbi øynene mine, der jeg i praksis går glipp av millioner av kroner, bare fordi jeg ikke har tilgang til kapital eller lån. Det er der du har ironien i det hele, nemlig at folk som er i TS sin situasjon (om vi skal tenke på økonomisk frihet) ville bare hatt sjansen på økonomisk frihet ved å få tilgang til kapital / lån. Eller ved å skrive Harry Potter-nivå bøker. Men poenget er at den potensielle, økonomiske friheten oppstår iallfall ikke gjennom renholdsjobb. 

 

Anonymkode: 2d3db...939

[AnonymBruker]

Jeg er selv psykisk syk og har sittet med rumpa godt planta i sofaen, så rådene jeg gir gjelder ikke bare friske mennesker. Det viktigste for å komme seg framover i livet er faktisk å gjøre noe som fører deg framover. Å sitte i sofaen og synes synd på seg selv og skylde på alle andre, på verden og på uflaks ga meg ingen ting annet enn dårligere helse og høyere vekt. 

Etter å ha innsett at det er jeg selv som må flytte beina mine for å komme fremover begynte jeg å trene. Jeg gikk ned i vekt. Jeg kuttet ut all drittmaten (sukker er dyrt!) Og ved å gjøre dette sparte jeg penger. Penger som jeg brukte på fine klær til intervju. For jeg søkte jobber, jeg utfordret meg selv ved å søke på stillinger jeg aldri trodde jeg skulle tørre. Og jeg fikk jobb. Jeg fikk høyere lønn. Så tok jeg utdannelse og har nå fått drømmejobben. Og jeg har fremdeles en diagnose. Jeg går fremdeles på medisiner. Men jeg sitter ikke hjemme og syns synd på meg selv.

Anonymkode: 94930...509

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv psykisk syk og har sittet med rumpa godt planta i sofaen, så rådene jeg gir gjelder ikke bare friske mennesker. Det viktigste for å komme seg framover i livet er faktisk å gjøre noe som fører deg framover. Å sitte i sofaen og synes synd på seg selv og skylde på alle andre, på verden og på uflaks ga meg ingen ting annet enn dårligere helse og høyere vekt. 

Etter å ha innsett at det er jeg selv som må flytte beina mine for å komme fremover begynte jeg å trene. Jeg gikk ned i vekt. Jeg kuttet ut all drittmaten (sukker er dyrt!) Og ved å gjøre dette sparte jeg penger. Penger som jeg brukte på fine klær til intervju. For jeg søkte jobber, jeg utfordret meg selv ved å søke på stillinger jeg aldri trodde jeg skulle tørre. Og jeg fikk jobb. Jeg fikk høyere lønn. Så tok jeg utdannelse og har nå fått drømmejobben. Og jeg har fremdeles en diagnose. Jeg går fremdeles på medisiner. Men jeg sitter ikke hjemme og syns synd på meg selv.

Anonymkode: 94930...509

Amen

Anonymkode: 20ae4...b4b

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv psykisk syk og har sittet med rumpa godt planta i sofaen, så rådene jeg gir gjelder ikke bare friske mennesker. Det viktigste for å komme seg framover i livet er faktisk å gjøre noe som fører deg framover. Å sitte i sofaen og synes synd på seg selv og skylde på alle andre, på verden og på uflaks ga meg ingen ting annet enn dårligere helse og høyere vekt. 

Etter å ha innsett at det er jeg selv som må flytte beina mine for å komme fremover begynte jeg å trene. Jeg gikk ned i vekt. Jeg kuttet ut all drittmaten (sukker er dyrt!) Og ved å gjøre dette sparte jeg penger. Penger som jeg brukte på fine klær til intervju. For jeg søkte jobber, jeg utfordret meg selv ved å søke på stillinger jeg aldri trodde jeg skulle tørre. Og jeg fikk jobb. Jeg fikk høyere lønn. Så tok jeg utdannelse og har nå fått drømmejobben. Og jeg har fremdeles en diagnose. Jeg går fremdeles på medisiner. Men jeg sitter ikke hjemme og syns synd på meg selv.

Anonymkode: 94930...509

Dette var litt av et ro ro din båt, innlegg - det er sånn folk skriver når de ikke har noe å komme med, bare for å vise at de er helt annerledes og at alle statistikker som debattanten over har nevnt er visst ikke "gjeldende", ifølge slike som deg. Du burde skaffe deg litt bedre argumenter enn kun me, me, me, me, me and more me.

Joda, alkoholikere får bare legge fra seg flaska, og narkomane får bare bli plutselig friske og slutte med dop og alle psykisk syke får bare prøve å tenke positivt, så skal det gå så greit atte, ifølge deg. Ikke sant? Kreftpasienter har ikke noe å være trist og deprimert over. Du ser ut til å ha svaret på alt og empati forståelsen din er sånn ca rundt null. De med spiseforstyrrelser får jo bare skjerpe seg! Eller? Legge fra seg maten bare og alt det der. Jau, du er rene guruen. Høres ut som noe fra dårlig Personal Coach kveldskurs. Debattanten som svarte deg har ikke sagt at en person skal gi opp, men hun eller han har nevnt helt korrekt at det er svært vanskelig å komme unna den posisjonen trådstarteren befinner seg i av seg selv. Oddsene taler mot en, spesielt om man mangler venner og familie.

Diagnoser er helt forskjellige, så dette har ingenting med deg å gjøre i forhold til trådstarteren sin situasjon. Selv kreftsykdom er forskjellig, på samme måte som psykisk lidelse er forskjellig. Det som er viktig er hvor langt den fysiske eller psykiske sykdommen har kommet, noe som er grunnen til at sykdom deles i forskjellige nivåer psykisk sett og i diverse Stage eller Fase 1 - 2 - 3 - 4 - 5 når det gjelder fysisk sykdom.

 

 

Anonymkode: 0822f...ba8

[AnonymBruker]

Jeg har også en forfatterdrøm i magen. Hva med å studere noe med journalistikk, nordisk språk eller forfatterstudium. 

Eller trapp ned til f.eks 60%jobb, og skriv resten av tiden! 

Anonymkode: 76525...b83

[Raven.Writingdesk]

På 10.5.2020 den 21.11, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke noen vil klare å hjelpe meg, så skriver dette mest for å få luftet tankene. Hvis noen føler det samme, hadde det vært fint å høre at jeg ikke er alene. For nå sliter jeg virkelig med dette...

Jeg er i slutten av 20-årene. Slet lenge med psyken, som gjorde at jeg ble litt sein ut i arbeidslivet. Har prøvd litt av hvert og funnet ut hva som passer og ikke passer.

Har nå funnet meg en vaskejobb jeg har holdt på med i straks to år. Startet med arbeidsdager et par ganger i uken, som jeg sakte jobbet meg oppover til 100% i. Selve jobben synes jeg først var veldig fin. Helt til jeg innså at mine krav bare var en jobb jeg taklet, ikke en jobb jeg trivdes i. Jeg har hatt så mange jobber jeg rett og slett ikke taklet, at kravene mine sank helt ned til bunns. Nå innser jeg at jeg trenger mer. Psykisk trenger jeg faktisk å kjenne på en slags lykke rundt jobben min også... Ikke bare om dette er noe jeg klarer eller ikke.

En svær del av dagen min tilbringes jo på jobb. Dette skal jeg liksom klare å gjøre i 30 år til? Jeg sliter etter 2 år. Jeg vil ikke klare 30. Jeg er så sliten at jeg orker nesten ikke skrive dette innlegget.

Har kjent på dette i snart et år nå. Føler meg svært lei og sliten. Både fysisk og psykisk. Det er en tung jobb, som ikke har gitt meg mye tilbake da lønna er rævva og jeg er vikar (noe som betyr stor usikkerhet og ikke noe lån fra banken til noe som helst). Kroppen verker, og jeg er redd jeg holder på å slite ut kroppen min. Før jeg har fyllt 30.

Jeg føler jeg holder på å møte veggen. Hver dag blir tyngre og tyngre. Stå opp 4-5 om morgenen. Jobbe rævva av meg, komme hjem og kræsje på sofaen. Spise usunn mat siden jeg ikke orker å lage noe skikkelig. Stappe innpå med godteri for å holde energien oppe til jeg skal legge meg. Legger meg men får ikke sove fordi jeg er så stressa over livet. Over å kaste bort livet på noe jeg ikke liker. Av å ikke ha penger overs til noe som helst...

Helgene går ut på å måtte velge mellom å gjøre noe nyttig som husarbeid/hagearbeid og være utslitt hele neste uke, eller ikke gjøre noe som helst og ha litt mer energi enn vanlig på Mandag og Tirsdag.

Snart orker jeg ikke stå opp om morgenen. Hva skjer da? Jeg er så desperat etter noe jeg liker. Som er fleksibelt nok til at jeg kan få nok søvn. Som ikke ødelegger kroppen min. Som jeg kan tjene penger på. Som jeg klarer å gjøre.

Jeg har mange hobbyer. Veldig, veldig mange som jeg elsker å bruke tid på. Mange er jeg veldig flink med. Men ingen av de kan jeg tjene penger på hjemme. Ingen av de kan jeg gjøre om til en jobb med mindre jeg vil ut i butikk og jobbe med kunder, noe som jeg har erfart ikke passer meg.

Jeg drømmer om å skrive bok. Ei skikkelig bra bok. Ei bok som blir verdenskjent, og som jeg kan tjene så mye penger på til at jeg blir rik. Når jeg var liten skrev jeg historier hele tiden. Jeg tilbrakte timesvis på PCen vi hadde, der jeg bare skrev og skrev; små historier på 8-10 sider. Jeg husker lærere på VGS tok meg til side på skolen og sa jeg "måtte" bli forfatter når jeg ferdig med skolen. Jeg skrev så gode tekster. Hadde så god fantasi...

Men jeg tør ikke. Som barn ble jeg alltid brakt ned til "realiteten" hver gang jeg delte drømmene mine. "Nei det kan du ikke" eller "Så smart er du ikke" eller "Det orker du aldri å gjennomføre". Så nå tør jeg ikke heller. Hva hvis jeg ikke klarer det? Hva hvis jeg knuser min egen drøm ved å skrive dårlige historier? Hva hvis folk ler av meg? Hva hvis jeg blir avvist igjen og igjen og igjen? Da er det nesten bedre å aldri vite, men heller gå med drømmen i magen. For har jeg ikke den, har jeg ingenting.

Og akkurat det gjør jeg jo allerede. Jeg gjemmer på drømmene mine. Alt drømmer jeg om, ingenting gjør jeg. Kanskje en dag, kanskje neste år, kanskje starter jeg neste uke? Kanskje slår jeg gjennom. Kanskje blir jeg rik. Kanskje faller livet på plass. Kanskje kan jeg legge meg om kvelden med ro i sjelen. ... Men jeg orker selvsagt ikke. For dagene tilbringes på sofaen i halvsøvne, på jobben med vaskestaven, eller våken i senga med høy puls og enda høyere stressnivå, mens jeg tenker på at jeg må gjøre før jeg blir for gammel. Uten at jeg kan gjøre det.

Folk som har en jobb de liker, aner ikke hvor heldige de er.

Anonymkode: ecaea...99d

Jeg ser mange råder TS til å "følge drømmen". Men det er dessverre ikke sånn at alle kan bli rike av å skrive bok. TS makter så vidt å jobbe som vaskehjelp, men drømmer om å være millionær forfatter. Det er flott å oppmuntre mennesker til å følge drømmen sin, men det hjelper ikke om man mister fotfestet fullstendig. Litt realitetsorientering er også bra..

TS: Det er utrolig mange som er flinke til å skrive, og de færreste blir millionær. Sånn gjelder det innenfor de aller fleste kreative yrker; det er mennesker som er fantastisk flink til å male og tegne, men de færreste kan leve av kunsten. Samme med musikk; hvor mange er ikke fenomenal innenfor ett eller flere instrument, synger som en engel, men de overlever altså ikke økonomisk av det. Vi har tilogmed de som har "nådd gjennom" og blitt kjent, men likevel ikke overlevd økonomisk, så de har videreutdannet seg til å få et praktisk yrke som kan sikre inntekt. (Mener Marthe Valle er et slikt eksempel)

Et "problem" med dagens samfunn vil jeg påstå er manglende realitetsorientering hos flere unge. De ser bloggere og andre kjendiser leve det søte liv, også får man en fullstendig irrasjonell opplevelse av egen situasjon. Men, det er større andel mennesker som jobber i praktiske yrker, være seg renholdere, helsearbeidere, elektrikere, tømrere m.m, enn "forfatter millionærer". Å leve av et praktisk yrke trenger ikke være et "dårlig liv". Tvert imot. Det er kanskje et ordinært liv. Men det er i det minste langt mer realistisk og gjennomførbart, enn å satse på at man skal bli millionær av en kreativ ferdighet man har.

TS; du burde som mange sier snakke med NAV eller noen som kan veilede deg innenfor karriere. Men nei; jeg ville ikke oppfordret deg til å slutte i dagjobben for å satse på å bli forfatter. Jeg kjenner flere "forfattere" og deres hovedkilde til inntekt er utbetalinger fra NAV. 

Sats heller på å gjennomføre en praktisk utdannelse og/eller en annen jobb som passer deg bedre, men som faktisk gir lønn hver måned. 

Endret 12. mai 2020 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

Vil bare skyte inn en liten kommentar om at man nok setter seg selv opp for skuffelse om man forventer at man skal elske jobben sin og bli lykkelig av den i seg selv. Jeg studerte noe jeg var interessert i og har en jobb som til tider er interessant, men det er også mange dager jeg hater jobben og heller ville drevet med hobbyene mine eller andre ting som kun gir meg glede. Men jeg må jo jobbe likevel. 

At du vil finne en jobb som er mindre fysisk slitsom og med mer trygghet og bedre lønn har jeg all forståelse for altså. Men man må være litt realistisk også ellers kan man bli mer lei seg og demotivert enn det som er nødvendig, fordi man forventer at det skal være så mye bedre enn det er mulig at det kan bli ❤️ 

Anonymkode: fe2df...a31

[AnonymBruker]

Du er ihvertfall nødt til å ta tak i kostholdet ditt Ts. Det påvirker kroppen og psyken din så mye og ikke rart du er såpass sliten. 

Anonymkode: 4f967...ca6