Trygge voksne og sårbare barn

[AnonymBruker]

Covid19 har satt fokus på de såkalte sårbare barna. De utgjør anslagsvis 20% av alle barn i følge rapporter fra BUFDIR, Helsedirektoratet o.l Gjennomgangsmelodien er at barn ikke har det bra hjemme, og da spesielt de såkalt såbare. De må i barnehage eller skole hvor de trygge voksne angivelig er.

Jeg tror det er mer nyansert. 

Ta norskkunnskaper. I en bydel i Oslo ble det avdekket at 1 av 6 barnehageansatte ikke var god nok i norsk. Hvordan kan man være en trygg voksen for et sårbart barn hvis man siter med å kommunisere på norsk? 

Et annet eksempel er kontinuitet. I alle år jeg har hatt barn i barnehage og skole, så er det en gjennomtrekk av en annen verden.Voksne kommer og går, de roteres rundt etter behov. Det kan være positivt, men det kan også skape uttrygghet. En trygg voksen er der hele tiden, Som en god mor eller far er. 

Så er det heller ikke slik at alle som jobber i skole og barnehage er supermennesker eller flinke med barn. Uansett om de er ufaglærte og jobber i barnehagen fordi de tenker på det som en lett jobb. Eller om de er pedagoger. Jeg tenker på de  som sitter på mobilen istedenfor å følge med på barna, de som sovner på pauserommet, de som sniker seg unna til en 20 min lang røykpause og de som med hele kroppen gir uttrykk for at de kjeder seg og heller vil hjem til sofakroken. Jeg sier ikke at gjelder alle. Men det gjelder noen. Jeg har sett dem.

Noen barn har hatt det bedre hjemme med trygge voksne, enn hva de opplever til daglig på skolen eller i barnehagen. Sånn er det, og sånn kommer det alltid til å være.

 

 

 

 

Anonymkode: 18d33...bcb

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan man være en trygg voksen selv om man ikke har norsk som morsmål. Ærlig talt hva er det du egentlig prøver å si?

Anonymkode: fe6c5...330

[AnonymBruker]

Dette handler vel om barn som ikke har det så greit hjemme. Man må neppe ha toppkarakter i norsk for å være en god omsorgsperson for disse barna. 

Anonymkode: 4915e...15b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig kan man være en trygg voksen selv om man ikke har norsk som morsmål. Ærlig talt hva er det du egentlig prøver å si?

Anonymkode: fe6c5...330

Les hva jeg skriver før du prøver å surre det til med rasistkoret eller hva det er du prøver på..

Jeg har ikke sagt noe linken mellom morsmål og trygghet som voksen. Det handler om å være god NOK i norsk i henhold til Oslo kommunes definisjon av minstekravet i dette eksemplet. De som ikke er god nok i norsk har naturlig nok et annet morsmål enn norsk. Men det betyr ikke at alle som ikke har norsk som morsmål, er utrygge.

Anonymkode: 18d33...bcb

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette handler vel om barn som ikke har det så greit hjemme. Man må neppe ha toppkarakter i norsk for å være en god omsorgsperson for disse barna. 

Anonymkode: 4915e...15b

Poenget er at man blir ikke automatisk en god og trygg voksenperson bare fordi man får lønn fra en barnehage eller skole. 

Anonymkode: 18d33...bcb

[AnonymBruker]

Jeg jobber ikke i barnehagen, men i skolen. Der jeg jobber nå, er det mye vikarer. Vanskelig for barna å bli sett. Vi har en mobbesak, men den er vanskelig å gjøre så mye med fordi det er mye sykemeldinger og sånt blant lærerne. Nå snakker jeg mest om før corona, men når vi starter igjen vil det bli mye vikarbruk nå også. 
Altså lite forutsigbarhet og trygghet når det gjelder de voksne. Barna må bli kjent med nye voksne hele tiden, og det er ikke bra for de sårbare. 
 

Ang norskkunnskaper, så kommer det helt an på. Kan de godt nok norsk til at de klarer å gjøre seg forstått, så må det da være greit. Vi har ansatte med et annet morsmål enn norsk, og selv om de snakker noe «gebrokkent», så får de gode relasjoner osv med barna.

Anonymkode: 4dc83...dcd

[AnonymBruker]

Poenget er at en familie er et mye mindre "system" enn en barnehage. I en barehage er det mange ansatte. I en familie har du mor og far, eller kanskje bare én.

Hvis én av de ansatte i barnehagen er emosjonelt utilgjengelig, snakker dårlig norsk eller ikke bryr seg (ikke at jeg har truffet så mange slike, men de finnes sikkert) er de ikke alene om jobben. Barn blir stimulert, møtt og får omsorg. Kanskje ikke alltid av den samme personen, kanskje ikke alltid optimalt, men ofte veldig bra.

Du forutsetter at den voksne der hjemme er "trygg". Dette stemmer slett ikke alltid. Det finnes voksne som av ulike årsaker ikke makter foreldreoppgaven, ikke skjønner hva den innebærer, eller har såmye bagasje at de ikke klarer å ivareta barna. Noen slike saker er opplagte barnevernssaker, men det finnes også en stor gråsone. Mange som klarer seg greit nok i hverdagen nettopp pga de ikke har omsorgen 24/7/365. Dette er barn som ikke normalt sett vil få blålysene til å blinke, men som ikke har godt av å være hjemme i månedsvis, og slik jeg leser argumentasjonen rundt barnehageåpning handler det mye om å ivareta både store og små før det blir krise. Ikke argumenter om at hvert eneste ansatte individ er en tryggere voksenperson enn hver forelder som individ. Det synes jeg er en veldig pussig tolkning, for å være ærlig.

Anonymkode: 4ac39...58c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Poenget er at en familie er et mye mindre "system" enn en barnehage. I en barehage er det mange ansatte. I en familie har du mor og far, eller kanskje bare én.

Hvis én av de ansatte i barnehagen er emosjonelt utilgjengelig, snakker dårlig norsk eller ikke bryr seg (ikke at jeg har truffet så mange slike, men de finnes sikkert) er de ikke alene om jobben. Barn blir stimulert, møtt og får omsorg. Kanskje ikke alltid av den samme personen, kanskje ikke alltid optimalt, men ofte veldig bra.

Du forutsetter at den voksne der hjemme er "trygg". Dette stemmer slett ikke alltid. Det finnes voksne som av ulike årsaker ikke makter foreldreoppgaven, ikke skjønner hva den innebærer, eller har såmye bagasje at de ikke klarer å ivareta barna. Noen slike saker er opplagte barnevernssaker, men det finnes også en stor gråsone. Mange som klarer seg greit nok i hverdagen nettopp pga de ikke har omsorgen 24/7/365. Dette er barn som ikke normalt sett vil få blålysene til å blinke, men som ikke har godt av å være hjemme i månedsvis, og slik jeg leser argumentasjonen rundt barnehageåpning handler det mye om å ivareta både store og små før det blir krise. Ikke argumenter om at hvert eneste ansatte individ er en tryggere voksenperson enn hver forelder som individ. Det synes jeg er en veldig pussig tolkning, for å være ærlig.

Anonymkode: 4ac39...58c

Det er ikke sånn at jeg har forutsatt at alle voksne der hjemme er trygge. Du får lese hva jeg skriver og ikke tillegge meg påstander.

 Men jeg slår bein under den underliggende påstanden fra myndighetene om at barn automatisk blir ivaretatt på skoler og barnehager. Det finnes nok av eksempler på at det ikke er tilfelle. Barnehager og skoler er et system. I kontrast til familien som er en familie, ikke et system. I et system er det noen få voksne som i systemet skal ivareta mange barn. For mange barn pr voksen er en velkjent problemstilling. 

For de aller fleste barn så er barnehagen et sted de drar fordi foreldrene må jobbe. Ikke fordi de savner omsorg. Mange i systemet overvurderer sin egen positive påvirkning, rolle og kontakt med barna. Det finnes bautaer ute i dette systemet. Men det finnes også språkproblemer, gjennomtrekk av folk, manglende kompetanse, manglende motivasjon og svakheter ved selve systemet.

Jeg er ikke mot at systemet åpner igjen. Men jeg er mot at det blir fremstilt svart hvitt at alt er flott på skolen og barnehagen, men det er en krise som venter på å skje når barn er hjemme.

Barn som virkelig har problemer hjemme får det ikke bedre av å være noen timer borte på dagtid. Da må det sterkere lut til.

Anonymkode: 1bd9e...a5a