Langt innlegg. Vanskelig forhold til mamma.. 😢

[AnonymBruker]

Det gjelder mammaen min.. Jeg synes det hele er litt vanskelig. 

Opp igjennom oppveksten har hun bagatellisert alt av mine følelser. Hun har kalt meg dramatisk, og jeg kan være enig i at noen ganger tar jeg ting mye mer inn på meg enn nødvendig. Men hele barndommen har jeg fått høre at jeg føler feil. "du trenger ikke være lei deg/sint/bry deg om det, skjerp deg, ta deg sammen, ikke tenk på det, hev deg over det". Hver gang jeg har blitt ordentlig lei meg for noe, ville jeg ikke fortelle henne eller så løy jeg. 

Jeg ble ertet en del, ikke mobbet, og gjort mye narr av på barneskolen. På ungdomsskolen også, men det gikk over. Har hatt uheldig utvalg av venner, men et par få nære. Når ting ble avlyst ble jeg lei meg, men jeg sa til henne at det var jeg som ikke ville.. Noe som ikke stemte. 

Jeg har aldri følt lenger at jeg har kunne være åpen mot henne, i tenårene følte jeg det lettere å lyve fordi hun ble så fort sint. Var jeg åpen om feks følelser, livsvalg eller andre tyngre ting, ble hun fort sint. 

Nå i ettertid har jeg et litt overfladisk forhold til henne, og har blitt veldig flink med 15 års trening å være diplomatisk, saklig og unngå krangler og tar ingenting personlig opp med henne. Det er vanskelig. 

Tør ikke krangle med henne heller, i barndommen klappet hun til meg mange ganger og fyrte seg opp over små ting.. 

Hun kritiserer meg ofte for at jeg gjentar noe jeg sa for en uke siden (ikke lett å holde styr på). Hun blir irritert på meg om jeg sier ting hun er uenig i. 

Men så.. Jeg har nå barn og vi snakker naturligvis mye sammen om barnet. Og hun er en veldig fantastisk mormor.  

Jeg føler likevel det er vanskelig ift til henne. Jeg har veldig lite venner pga ekstremt dårlig selvtillit og vanskelig får å knyte meg til folk, så har ingen å snakke med som forstår. Jeg har mannen min, men altså.. Han er mann. 

Jeg får ubehag etter å ha snakket med henne om ting.. Som ista, følte jeg dritt pga hun sa "det har du snakket om før", eller da jeg fortalte om uka mi så sa hun "det hjelper ikke å klage", altså de tingene hun sier er jo helt uskyldige i seg selv og så vanlig fra henne, men jeg føler alltid så flau etterpå.. Skikkelig ekkel følelse. 

Også gir hun meg alle disse dyre gavene og stiller opp så mye som hun gjør. Føler at jeg ikke har lyst til å ta imot, men sier jeg nei takk så blir jo det også feil.. 

Hvordan kan jeg komme over denne dårlige kommunikasjonen? Hvordan kan jeg vinkle dette på en annen måte? Synes det hele er så vanskelig.. 

Anonymkode: 92feb...162

[LatersBaby]

Har du satt deg ned nå som voksen og pratet med henne om dette? Sagt at "vet du, når du bagatelliserer følelsene mine blir jeg veldig såret og det gjør det vanskelig for meg å kunne være åpen med deg.." eller i den duren. 

Kan godt hende hun ikke er klar over det selv at hun gjør det, eller at hun ikke er klar over at det sårer deg..

[AnonymBruker]

Vis hun det du skrev her. Jeg tror ikke at hun skjønner hvor dårlig du har det

Anonymkode: 793a5...e2c

[Gjest Smok]

Din mor er kanskje ikke klar over det , men hun har gjennom mange år på den måten     å snakke til deg på gjort at du har bygget en mur mellom dere to - du har gjort det for å beskytte deg selv. Dere vil ikke få noe godt forhold før hun selv innser hvordan hun ordlegger seg . Du kan prøve å ta det opp med ho, si hva som gjør at du reagerer/blir lei deg. Hun må skjønne at gjennom mange år med slik nedsettende ordlag har trykket deg ned og du blir lei deg. Mulig hun ikke ser det selv, men spør undrende hvorfor hun uttrykker seg slik . Si at du vil ha et godt forhold og er takknemlig  for all hjelpen hun gir deg  men det du trenger mest nå er gode samtaler og oppmuntrende ord fra henne. 

[AnonymBruker]

Jeg har også en mor som behandler eventuelle problemer jeg har som bryderi for henne. Konsekvensen er at jeg svært sjeldent forteller henne om problemene mine.

Jeg er over 40 nå og har innsett at hun ikke kommer til å endre seg. Du må gjerne prøve å snakke med henne, som de over foreslår, men hvis hun er som min mor har det null hensikt. For meg var det frigjørende å si til meg selv at hun aldri kommer til å bli den moren jeg så sårt har ønsket. Da jeg sluttet å håpe på det sluttet jeg også å prøve å gjøre henne til lags. Jeg er ikke slem eller noe, men bruker mye mindre energi på henne. Når hun gir meg noe av verdi sier jeg "Takk, det setter vi pris på" mens jeg før ville ha sagt at det ikke var nødvendig og vi betaler selv. Konklusjonen er at: gjør situasjonen til det beste for deg selv innenfor de rammene som er mulige. Ta i mot de dyre gavene med god samvittighet, selv om du heller ville ha hatt emosjonell omsorg så er ikke det på bordet.

Jeg ser nå at du på slutten av HI spør om hvordan du kan vinkle dette på en annen måte (for å nå inn regner jeg med). Dette kunne ha vært meg som hadde spurt om for 5, 10 eller 20 år siden. Greia med min mor er at det finnes ikke noen vinkling som løser dette. Det er ikke vinklinga det er noe feil med. Feilen er at den personen jeg ønsker at hun skal være ikke finnes. Det er ikke sånn at hvis jeg bare klarer å legge fram saken min på rett måte så kommer den moren jeg savner fram fra fasaden. Jeg lengter etter en fiktiv person.

Hvis du leser på engelsk kan du prøve denne https://www.goodreads.com/book/show/23129659-adult-children-of-emotionally-immature-parents jeg har lest mye om emnet og dette er det beste jeg har kommet over.

Anonymkode: 7b5a1...ca3

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler likevel det er vanskelig ift til henne. Jeg har veldig lite venner pga ekstremt dårlig selvtillit og vanskelig får å knyte meg til folk, så har ingen å snakke med som forstår. Jeg har mannen min, men altså.. Han er mann. 

Anonymkode: 92feb...162

Jeg ville forventet mye mer av mannen. Mannen min er min fremste støtte og samtalepartner, og den som forstår meg ut og inn, han vet jeg trenger en klem før jeg vet det selv. 

Så ikke trekk deg unna og fraskriv han dette ansvaret. Moren din har sviktet, og det er neppe mulig å snu henne etter så mange år. Men det er nå du har en person i livet ditt som kan (og bør) ta rollen som din beste sparringspartner og støtte. 

Anonymkode: 72e68...aaf

[AnonymBruker]

Dette er nesten som å lese om meg selv og min mor. Hun er en fantastisk bestemor, men fra min side er tilliten omtrent helt borte. Jeg er ekstremt overfladisk når jeg snakker til henne. Slipper henne ikke inn i det hele tatt. 
 

Jeg skrev egentlig mye mer nå, men slettet det i frykt for å bli gjenkjent el.l...

Anonymkode: b1425...44d

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svarene og rådene dere har gitt meg! Jeg føler det er vanskelig å snakke med henne, om jeg burde sette meg ned å snakke med henne om hvordan jeg føler, har jeg med mer velformulerte ord enn dette, prøvd. Det endte i at hun skreik til meg. I voksen alder. Og la all skylda på meg. Hun vinkler ting til å bli min feil. 

Forteller jeg henne "åå jeg gikk en tur i skogen ista, det var deilig! Det var sol og jeg ble så godt humør av det!".. Så ler hun og sier "men jeg har jo sagt til deg mange ganger, du hører ikke" på en arrogant lattermild måte.. Altså... 🙄 

Til du som spurte om dette med hvordan jeg skulle vinkle det, jeg mente mer hvordan jeg kunne vinkle min egen tankegang til å takle dette bedre. 

Søstern min er mer direkte enn meg, og hadde satt seg ned med henne. Mamma ble, og blir ekstrem defensiv med henne. De krangler ofte! Søstera mi tør å si ifra om ting, og mamma klikker ofte. 

Men det er det.. Det er bare kommunikasjonen og hvordan hun uinttensjonelt får folk til å føle seg ræva og dumme når de snakker med henne. Istedet for forståelse gir hun "pep talk". Tough love liksom.. 

Er det innafor å be om en samtale med regler? Ikke lov å heve stemmen og avbryte, med en tredjepart 😅? 

Anonymkode: 92feb...162

[AnonymBruker]

Må du ha kontakt med henne da? Hadde muligens skrevet et brev hvor du sier mye av det du skriver her og samtidig sier at du ikke kan ha kontakt med mindre hun klarer å oppføre seg. Moren min har også i all tid avfeid mine følelser med at jeg overdriver og er dramatisk, men på langt nær så ille som din heks av en mor. Moren min har heldigvis blitt bedre med årene og har til en viss grad innrømmet at hun noen ganger bare burde holde kjeft og lytte. Hun hadde en vanskelig barndom og har latt mye av det gått ut over oppdragelsen av meg. Lykke til!

Anonymkode: fe34f...b2f