Overvektsproblemet i samfunnet. Hva bør gjøres?

[AnonymBruker]

Greit la meg bare si med en gang. 

Alle mennesker har hovedansvaret for egen kropp og helse. Overvekt er ofte et resultat av manglende ansvar. 

 

Samtidig er det sammensatt. Veldig mange er overvektige idag. I 2019 la jeg selv på meg en del. Har klart å skjerpe meg. Det er skummelt hvordan kroppen blir vant til å spise for mye og for ofte søtsaker. 

Samme med fysisk aktivitet. Litt sløvhet fører mer sløvhet og plutselig orker man ingenting. 

Bør vi erstatte krigen mot narkotika med krigen mot overvekt? 

Kjør debatt

Anonymkode: 8f6c7...6eb

[AnonymBruker]

For det første så bør de som sliter få hjelp. Jeg har hatt spiseforstyrrelse i 30 år nå, første 17 år var det bulimi, brukte og trening. Så ble jeg svært syk, og trening utgikk. Men overspisingen forsvant jo ikke av den grunn. Så sakte men sikkert økte vekten min. På det meste hadde jeg bmi på 37,5, gikk da til legen for å få hjelp. Rådet hans var at jeg skulle legge på meg, så jeg kunne få operasjon. Men jeg vet at det hjelper jo ikke, da dette er psykisk. Men den hjelpen finnes ikke. Og jeg har et helt tullete forhold til mat. Spiser kun veldig sunn mat. Men det er is, sjokolade og potetgull som jeg overspiser. Og i en dårlig periode for noen år siden, så levde jeg på kun potetgull i 6 mnd. Fordi jeg ville ikke gå opp i vekt, så da spiste jeg ikke noe annet. Har og vært i behandling hos DPS, for andre ting, og bedt de om hjelp med spiseforstyrrelsen. Men de sier rett ut at de kan ikke hjelpe meg.  

Anonymkode: 27142...7fc

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

På det meste hadde jeg bmi på 37,5, gikk da til legen for å få hjelp. Rådet hans var at jeg skulle legge på meg, så jeg kunne få operasjon. Men jeg vet at det hjelper jo ikke, da dette er psykisk. Men den hjelpen finnes ikke. 

Anonymkode: 27142...7fc

Wow, jeg hater fastleger så intenst noen ganger! 🙄 snakk om å gjøre vondt verre! 

Skulle faktisk ønske jeg kunne hjelpe overvektige, og følge de opp og sånt. Sikkert fler som hadde hatt lyst til det, men man må trå så varsomt at det sikkert ikke er så mange som tørr. Tror vi gjør det mer komplisert enn det egentlig er. 

Anonymkode: 0a480...ce7

[AnonymBruker]

Synes det burde bygges flere treningssentre slik at ikke alle samles på samme plass, da mange synes det er ekkelt å trene rundt mange andre. 
 

Det burde også bli mer tilgang på sunn mat på feks bensinstasjoner og typiske drop in plasser. 

Anonymkode: 6a28b...2c8

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Greit la meg bare si med en gang. 

Alle mennesker har hovedansvaret for egen kropp og helse. Overvekt er ofte et resultat av manglende ansvar. Anonymkode: 8f6c7...6eb

Da sier jeg at alle har et ansvar når det kommer til å IKKE sette seg til doms over andre mennesker.Man kan mene hva man vil, men ikke legge seg oppi andre menneskers liv, valg eller kropper. Ta ansvaret ts. Klapp igjen!

Anonymkode: 16cb7...c9a

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Greit la meg bare si med en gang. 

Alle mennesker har hovedansvaret for egen kropp og helse. Overvekt er ofte et resultat av manglende ansvar. 

 

Samtidig er det sammensatt. Veldig mange er overvektige idag. I 2019 la jeg selv på meg en del. Har klart å skjerpe meg. Det er skummelt hvordan kroppen blir vant til å spise for mye og for ofte søtsaker. 

Samme med fysisk aktivitet. Litt sløvhet fører mer sløvhet og plutselig orker man ingenting. 

Bør vi erstatte krigen mot narkotika med krigen mot overvekt? 

Kjør debatt

Anonymkode: 8f6c7...6eb

Hvis det er et resultat av manglende ansvar lurer jeg på hvorfor folk var så mye mer ansvarlige før i tiden, altså før fedmebølgen. Og hvorfor er folk i tradisjonelle jeger- og sankersamfunn så mye mer ansvarlige? Hvem har lært dem hvor mange kalorier som finnes i frosken de spiser og hvor lenge de må gå for å forbrenne en kokosnøtt? Er det ikke rart at de vet nøyaktig hvor mye de skal spise i forhold til hvor mye de beveger seg? Hvorfor er de ikke alle overvektige eller undervektige?

Eller kanskje det ikke handler så mye om ansvar og kunnskap om kalorier. Kanskje de også ville blitt overvektige om de hadde levd i vårt samfunn. Grunnen til at vi er så overvektige i vesten er feilslåtte kostholdsråd og lett tilgjengelig sukker. I stedet for å spise kun når vi er sultne, serveres vi godteri og søtsaker omtrent overalt. Gratis drops i kassa på butikken, en skål med bamsemums på jobben osv. Sukkerholdig brus eller juice til måltidene, kulturelt press for å spise frokost selv om man ikke er sulten, og myten om at man trenger mellommåltider og må komme sulten i forkjøpet.

Du har sikkert sett den klassiske matpyramiden med brød på bunnen, kjøtt nesten øverst og fett på toppen. Forskning (og sunn fornuft) begynner etter hvert å vise at den omtrent er helt omvendt av hvordan den burde være. Den sier vi skal spise mye av det som kun gir kortvarig energi (karbohydrater) og mindre av det kroppen faktisk, rent fysiologisk trenger (og som holder oss mette og gir jevn energi), altså protein og fett.

Krigen mot overvekt har dessverre allerede en del likheter med krigen mot narkotika, med tanke på at krigen er en kamp mot de narkomane og de overvektige, ikke mot årsakene til avhengighet og overvekt. Man har trodd at problemet er en moralsk brist, svak personlighet, eller latskap, men igjen viser både forskning og sunn fornuft at det har fint lite med saken å gjøre. Det mest tragiske av alt er at overvektige mennesker går rundt og tror de har blitt overvektige fordi de er late. For folk som sliter med trøstespising er jo det en garantert oppskrift for å ikke få det til.

Så det som bør gjøres er å øke folks kunnskap om ernæring og oppdatere kostholdsrådene. Det viktigste er kanskje å stikke hull på myten om at vi må stappe i oss karbohydrater fra morgen til kveld.

Anonymkode: 41a5f...08f

[Gjest Aniita]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Greit la meg bare si med en gang. 

Alle mennesker har hovedansvaret for egen kropp og helse. Overvekt er ofte et resultat av manglende ansvar. 

 

Samtidig er det sammensatt. Veldig mange er overvektige idag. I 2019 la jeg selv på meg en del. Har klart å skjerpe meg. Det er skummelt hvordan kroppen blir vant til å spise for mye og for ofte søtsaker. 

Samme med fysisk aktivitet. Litt sløvhet fører mer sløvhet og plutselig orker man ingenting. 

Bør vi erstatte krigen mot narkotika med krigen mot overvekt? 

Kjør debatt

Anonymkode: 8f6c7...6eb

Enig. Jeg pleier aldri å spise søtt. Hadde ikke drukket cola eller spist smågodt på flere år. Men i det siste drakk jeg en cola, og noe smågodt. Syns ikke det var spesielt godt, men fikk bare et lite kick ut av det. Og neste dag merket jeg at jeg fikk lyst på mer. Så jeg gikk og kjøpte. Og nå ligger jeg og fantaserer om hvor godt det hadde vært med kjeks med sjokolade på. Og det sier meg at sukkeret lever sitt eget liv i hodet. Man blir veldig fort avhengig. Så nå er det stopp. 

Overvekt i dag skyldes nok mye godteri, brus og junk food. Fjerner man dette, og spiser "vanlig norsk mat i normale porsjoner", kombinert med fysisk aktivitet hver dag, vil man gå ned i vekt. Å komme i gang med trening hver dag, uansett hvor lite det frister, er noe man må være forberedt på at kan skje (at man tror man ikke klarer). Men det er viktig å tenke på alle helsefordelene. Og go'følelsen etterpå. 

Dersom man først blir syk eller kjenner noen som er syke av f.eks diabetes, slag, som er overvektige, først da våkner man. For man er så vant med at alt går greit alikevel. At å leve usunt ikke har konsekvenser. Så man trenger å våkne opp angående egen helse. og være motivert for å komme i god form. Å bli gammel og syk, slik at andre må passe på deg døgnet rundt er i hvert fall min skrekk. Trenger ikke være kjempeung for å få f.eks slag, heller. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

For det første så bør de som sliter få hjelp. Jeg har hatt spiseforstyrrelse i 30 år nå, første 17 år var det bulimi, brukte og trening. Så ble jeg svært syk, og trening utgikk. Men overspisingen forsvant jo ikke av den grunn. Så sakte men sikkert økte vekten min. På det meste hadde jeg bmi på 37,5, gikk da til legen for å få hjelp. Rådet hans var at jeg skulle legge på meg, så jeg kunne få operasjon. Men jeg vet at det hjelper jo ikke, da dette er psykisk. Men den hjelpen finnes ikke. Og jeg har et helt tullete forhold til mat. Spiser kun veldig sunn mat. Men det er is, sjokolade og potetgull som jeg overspiser. Og i en dårlig periode for noen år siden, så levde jeg på kun potetgull i 6 mnd. Fordi jeg ville ikke gå opp i vekt, så da spiste jeg ikke noe annet. Har og vært i behandling hos DPS, for andre ting, og bedt de om hjelp med spiseforstyrrelsen. Men de sier rett ut at de kan ikke hjelpe meg.  

Anonymkode: 27142...7fc

Det jeg ikke har uthevet, er sjokkerende. Men det jeg har uthevet, er det jeg har lyst til å kommentere, fordi det er som hentet ut fra min egen historikk. Jeg tenkte at det var meg det var noe galt med, at følelsene mine var "feil", og at alt ville ordne seg hvis jeg bare kunne lære meg å spise sunt nok. Resultatet var selvfølgelig, som du har erfart, overspising av is, sjokolade og potetgull, men holde igjen så godt jeg bare kan for å ikke gå for mye opp (som ikke er mulig).

Plutselig, i rykk og napp, falt mynten ned. Det var ikke maten jeg spiste det var noe feil med, eller meg, det var forholdet mitt til mat. Og forholdet mitt til mat var blitt skrudd gjennom årelang påvirkning av foreldre, media, slankeindustrien, helsemyndighetene og matvareindustrien. Samtidig var det mye mitt eget ansvar. Jeg hadde ignorert alt av sunn fornuft, og istedet kastet meg over det som føltes "spennende", og gått opp og ned i vekt i tjue år, og hatet både maten og meg selv. Så begynte jeg av en eller annen grunn å stusse over rådene vi får, det gikk opp for meg at de er motstridende, ikke gir mening, ikke er logiske. Gjennombruddet kom da en venninne fortalte meg at hun, en oppegående, slank dame, spiser hva pokker hun vil. Jeg var livredd, men forsøkte det samme. Resultatet: Utmerket forhold til mat, og normalvektig på sjuende året.

Anonymkode: cbe67...a82

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Så det som bør gjøres er å øke folks kunnskap om ernæring og oppdatere kostholdsrådene. Det viktigste er kanskje å stikke hull på myten om at vi må stappe i oss karbohydrater fra morgen til kveld.

Anonymkode: 41a5f...08f

Nå er det flere av de som er overvektige, som har spiseforstyrrelser. Tror du ikke vi kan noe om kosthold og trening. Jeg er hun som har svart tidligere med spiseforstyrrelse. Og tro meg jeg kan kosthold, ernæring og trening. Det er virkelig ikke det jeg trenger å lære. Men jeg trenger hjelp til det psykiske. 

Anonymkode: 27142...7fc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da sier jeg at alle har et ansvar når det kommer til å IKKE sette seg til doms over andre mennesker.Man kan mene hva man vil, men ikke legge seg oppi andre menneskers liv, valg eller kropper. Ta ansvaret ts. Klapp igjen!

Anonymkode: 16cb7...c9a

Jeg mente det ikke sånn. Unnskyld.

Det jeg mener er at overvekt i utgangspunktet handler om å ta ansvar. Men at noen mennesker har store problemet som ikke kan løses kun ved hjelp av ansvar.  

Anonymkode: 8f6c7...6eb

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg ikke har uthevet, er sjokkerende. Men det jeg har uthevet, er det jeg har lyst til å kommentere, fordi det er som hentet ut fra min egen historikk. Jeg tenkte at det var meg det var noe galt med, at følelsene mine var "feil", og at alt ville ordne seg hvis jeg bare kunne lære meg å spise sunt nok. Resultatet var selvfølgelig, som du har erfart, overspising av is, sjokolade og potetgull, men holde igjen så godt jeg bare kan for å ikke gå for mye opp (som ikke er mulig).

Plutselig, i rykk og napp, falt mynten ned. Det var ikke maten jeg spiste det var noe feil med, eller meg, det var forholdet mitt til mat. Og forholdet mitt til mat var blitt skrudd gjennom årelang påvirkning av foreldre, media, slankeindustrien, helsemyndighetene og matvareindustrien. Samtidig var det mye mitt eget ansvar. Jeg hadde ignorert alt av sunn fornuft, og istedet kastet meg over det som føltes "spennende", og gått opp og ned i vekt i tjue år, og hatet både maten og meg selv. Så begynte jeg av en eller annen grunn å stusse over rådene vi får, det gikk opp for meg at de er motstridende, ikke gir mening, ikke er logiske. Gjennombruddet kom da en venninne fortalte meg at hun, en oppegående, slank dame, spiser hva pokker hun vil. Jeg var livredd, men forsøkte det samme. Resultatet: Utmerket forhold til mat, og normalvektig på sjuende året.

Anonymkode: cbe67...a82

Mine problemer er nok litt mer komplekse enn det. Jeg ble grovt seksuelt misbrukt som barn. Og fra jeg da var liten har jeg vært ganske undervektig. Da jeg slet med å spise mat. Så ble jeg 13 år, og fikk pupper og rumpe, og dermed fikk jeg seksuell oppmerksomhet fra andre. Noe som var full krise for meg, og jeg prøvde å sulte meg, men da ble det overspising, og jeg fant da ut at å spy det opp var jo genialt. Og sånn har det vært. Og i dag er det trygt å være overvektig. For da slipper jeg oppmerksomhet fra det motsatte kjønn.

Anonymkode: 27142...7fc

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det flere av de som er overvektige, som har spiseforstyrrelser. Tror du ikke vi kan noe om kosthold og trening. Jeg er hun som har svart tidligere med spiseforstyrrelse. Og tro meg jeg kan kosthold, ernæring og trening. Det er virkelig ikke det jeg trenger å lære. Men jeg trenger hjelp til det psykiske. 

Anonymkode: 27142...7fc

AB som du siterer (og jeg også) sier ikke at folk mangler kunnskap om nåværende kostholdsråd, men at nåværende kostholdsråd (og at folk prøver så godt de kan å følge dem) er problemet.

Anonymkode: cbe67...a82

[Carrot]

Det er mange sammensatte grunner til overvekt hos en hel verden og det er ikke ett fasitsvar, når TS sammenligner det med kampen mot narkotika som har ett svar blir debatten helt avsporet og umulig før den har startet.

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mine problemer er nok litt mer komplekse enn det. Jeg ble grovt seksuelt misbrukt som barn. Og fra jeg da var liten har jeg vært ganske undervektig. Da jeg slet med å spise mat. Så ble jeg 13 år, og fikk pupper og rumpe, og dermed fikk jeg seksuell oppmerksomhet fra andre. Noe som var full krise for meg, og jeg prøvde å sulte meg, men da ble det overspising, og jeg fant da ut at å spy det opp var jo genialt. Og sånn har det vært. Og i dag er det trygt å være overvektig. For da slipper jeg oppmerksomhet fra det motsatte kjønn.

Anonymkode: 27142...7fc

Det er fryktelig å høre! Jeg er takknemlig for at mine vektproblemer bare skyldes en misforståelse. Jeg håper ikke jeg gjorde deg opprørt.

Anonymkode: cbe67...a82

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Carrot skrev:

Det er mange sammensatte grunner til overvekt hos en hel verden og det er ikke ett fasitsvar, når TS sammenligner det med kampen mot narkotika som har ett svar blir debatten helt avsporet og umulig før den har startet.

 

Utdyp gjerne denne påstanden.

Anonymkode: 31fe2...139

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

AB som du siterer (og jeg også) sier ikke at folk mangler kunnskap om nåværende kostholdsråd, men at nåværende kostholdsråd (og at folk prøver så godt de kan å følge dem) er problemet.

Anonymkode: cbe67...a82

Men det finnes jo en million råd der ute. Og de fleste med spiseforstyrrelser, sitter med store kunnskaper om kosthold og ernæring, for det er noe som opptar oss veldig, så da leser vi veldig mye om det.

Anonymkode: 27142...7fc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er fryktelig å høre! Jeg er takknemlig for at mine vektproblemer bare skyldes en misforståelse. Jeg håper ikke jeg gjorde deg opprørt.

Anonymkode: cbe67...a82

Du gjorde meg ikke opprørt, og vi har alle forskjellige grunner til hvorfor vi har gått opp i vekt. Og må jo få lov til å dele det, samme hva årsaken er. Og det er jo godt mulig det er andre som kan nyte godt av dine råd. 

Anonymkode: 27142...7fc

[AnonymBruker]

Syns fokus på kosthold og trening er helt feil, og det at folk får beskjed om å gå ned fordi de er store.

I 15 år hadde jeg en BMI på 36-37, var utrent og så ut som en amerikaner.
Begynte å få tilleggsproblemer på grunn av vekten, får man det og BMI er over 35 kan man få operasjon.
Da gikk det en faen i meg, det ville jeg ikke.
2 år senere hadde jeg en BMI på 24,5 og var veltrent, og der har jeg vært i snart 3 år.

Folk må ville det selv. 
Min skal var at jeg skulle vise dem at jeg ikke trenger den operasjonen.
Motivasjonen for å klare det er ikke bestandig å bli tynn, motivasjonen kan være alt mellom himmel og jord, hva som er riktig for en kan være helt feil for en annen. Dersom man bare går ned for at alle andre ønsker du skal gjøre det blir det bare feil, da kommer bare vekten tilbake med venner.

En slankekur er heller ikke tingen, det ender bare opp med "jippi, nå har jeg gått ned så flink jeg har vært", og så går man tilbake til det som gjorde at man la på seg i første omgang, men må tenke livsstilsendreng, og når man velger hvilken man ønsker å følge må man stille seg 2 spørsmål. 1. Kan jeg leve med dette resten av livet. 2. Passer dette inn i min hverdag. Svarer man nei på en av disse spørsmålene så finner man en annen.

Mange sier kosthold er 80% og trening er 20%.
Det er FEIL!!
Kosthold = 20%
Trening = 20%
Psyken = 60%

Setter kostholde og trening likt og psyken høyt av flere grunner.
- Dersom man klarer kostholdet, kan man bruke det som motivasjon for å klare treningen.
- Dersom man klarer treningen, men man bruke det som motivasjon for å klare kostholdet. Nå har jeg rent så hardt, ikke f*** om jeg skal ødelegge det med den sjokoladen der.
- Man sier trening ikke har så stor effekt av trening på nedgangen, vel kanskje ikke treningen i seg selv, men hvor lett er det ikke å gå i skapet å finne noe man egentlig ikke skal putte i munnen, men gjør det likevel? Man kan se på når man har mest sannsynlighet til å småspise, og legge treningen til den tiden. Da får man stort utbytte av treningen samtidig som man bryter med dårlige vaner.
- Man starter og er supermotivert, vil ned fort,fort, fort. Her trenger man psyken for alt den er verdt. Her er nøkkelen til å klare det og å misslykkes. Man må huske, men brukte lang tid på å gå opp i vekt, man må også bruke lang tid til å gå ned igjen. Man må huske å se hvor flink man har vært i det lange løp. Ok, venninna din hadde 40 årslag i helgen som var og du gikk opp 0,5 kg den uken, men totalt har du gått ned 15 kg. En utskeielse en gang i blant er LOV, man skal faktisk leve livet sitt også. Man må bruke psyken til ikke å miste motivasjonen sin, bruke den til å rose seg selv, til å klare å se fremover selv når nedgangen stopper opp en gang i blant for det skjer. Uten psyken vil man sprekke og da spiller det ikke noen rolle hvor mye kosthold og trening teller da dette da har gått i dass.
- Selvfølgelig ønsker man å gå ned fort, men bruker man lang tid vil man har en livsstil som er nærmere den man må leve med etterpå. Man bruker tiden til å lære hva som fungerer, og ikke fungerer for deg. Tro meg det som fungerer for en, fungerer ikke nødvendigvis for naboen. Man lærer seg, og blir vant med det nye livet sitt. Men vil ikke trenge å gjøre endringer på nytt når man endelig er der, man bare fortsetter på en måte.

Og slik kan jeg fortsette, men nå har dette blitt så langt alt ingen gidder å lese det hele uansett så da stopper jeg.

Syns forresten ikke overvekt- og narkotikaproblematikken kan sammenlignes.

 

Anonymkode: 69485...3b8

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Greit la meg bare si med en gang. 

Alle mennesker har hovedansvaret for egen kropp og helse. Overvekt er ofte et resultat av manglende ansvar. 

 

Samtidig er det sammensatt. Veldig mange er overvektige idag. I 2019 la jeg selv på meg en del. Har klart å skjerpe meg. Det er skummelt hvordan kroppen blir vant til å spise for mye og for ofte søtsaker. 

Samme med fysisk aktivitet. Litt sløvhet fører mer sløvhet og plutselig orker man ingenting. 

Bør vi erstatte krigen mot narkotika med krigen mot overvekt? 

Kjør debatt

Anonymkode: 8f6c7...6eb

Innse at evolusjonen går treigt, og at kroppene våre fremdeles har de fleste tilpasningene vi hadde da vi var et jeger sankersamfunn. Der 60% av energien kom fra vilt. Periodevis uten mat, og periodevis med kun kjøtt eller kun nøtter/frukt/bær/grønsaker.

Vi er ikke optimalt tilpasset til å spise korn. Det ser man også på funn da vi gikk over til jordbruk. Vi ble lavere, sykere, og fikk hull i tennene og levde hardere liv. Men vi fikk tak i mer energi (om ikke like mye næring) som gjorde at vi fostret opp flere unger. 

Og sukker er som å sette heroin rett i blodåren. Det handler ikke først og fremst om viljestyrke, om man baserer seg kun på viljestyrke har man allerede tapt og vil aldri bli slank. Det er hormoner som styrer sultfølelse og godtesug "cravings". 

Sier seg selv at om man slipper sultfølelse, godtesug og "cravings" så trenger man ikke viljestyrke. Man kan endre hormonproduksjonen i kroppen med å justere ned måltidsfrekvens, gå mer mot "middelkarbo", kutte ut sukker osv

Anonymkode: 6155b...add

[AnonymBruker]

Alle har selv ansvar for egen helse uansett bakgrunn. Elsker du å spise dritt, og kaller det å unne deg noe, tar du feil, bare se på vekta. Get a grip!

Anonymkode: feb32...fe4