Miste seg selv i forhold

[AnonymBruker]

Hei, har hatt noe problemer i forholdet mellom meg og samboer. Vi fungerer utrolig godt sammen med kommunikasjon, støtte, trygghet, og å glede hverandre. En stor negativ ting i forholdet vårt derimot er at vi mister oss selv i forholdet. Vi har vært sammen i mange år, og jeg tviler sterkt på at jeg kommer til å møte noen som er så snill, interessert i de samme emnene, smart, flink og trygg. Derfor ønsker jeg å prøve alt for å løse denne knipen. Som sagt er problemer at vi begge er veldig avhengig av hverandre, og har mistet oss selv i dette forholdet.

Er det noen andre som har noen erfaringer og/eller tips til hvordan en kan løsne denne floken? 

Anonymkode: a872b...255

[AnonymBruker]

Hvordan har dere mistet dere selv? Det høres ut som  om dere har mye bra sammen og støtte.

Anonymkode: eda25...29e

[AnonymBruker]

Hvis problemet er avhengighet, begynn å gjøre ting på egenhånd. Tren alene, tren med andre, meld deg inn i noe. Spar egne penger. Opprett et sparefond uten å involvere han. Kjøp klær uten å spørre om han liker det. Gjør selvstendige ting.

Anonymkode: eda25...29e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har dere mistet dere selv? Det høres ut som  om dere har mye bra sammen og støtte.

Anonymkode: eda25...29e

Trygt og hyggelig. Vi har begge mistet oss selv ved at vi ikke er flinke til å prioritere oss selv i forholdet, ofte så går vi sammen for dagen, og jeg må for eksempel ta styringen for når jeg skal ha alenetid slik at han kan gå å gjøre sine oppgaver. Han går ikke ut og automatisk er med vennene sine(manglende selvstendighet), selv om jeg ber ham om å gjøre et, så sier han bare at han aldri vet når han må har tid(unnskyldningen). Da føler jeg at det er min feil, men han mener det bare i beste intensjon. Vi er der nemlig for hverandre, men for mye. I tillegg sliter jeg litt psykisk(og klarer derfor ikke å ha mennesker på besøk hjemme her, føler meg litt innestengt). Vi har begge mistet mye kontakt med andre fordi vi er så avhengige av å være med hverandre. Det er ofte jeg som ber ham om å kontakte venner/familie osv, fordi han er så vant til at jeg styrer hva som skjer. Rett og slett litt vanskelig å formulere meg godt nok, men vi har begge personlighetstrekk som gjør at vi begge søker trygghet og derfor klamrer oss for godt til hverandre. 

Jeg føler jeg ikke kan prioritere ting i livet mitt som jeg synes er viktig fordi jeg føler meg utrolig innestengt. Han føler nok mye av det samme, han sier han ikke kan sette seg ned med sine ting fordi han selv ikke føler han kan. Dette er til tross for at jeg omtrent sitter alene i haugevis av timer, og det da burde vært rom for at han skulle hatt tid. Det er dermed ikke tiden, men den følelsen at vi kveler hverandre.

Anonymkode: a872b...255

[AnonymBruker]

Må legge til over at jeg også er uselvstendig, og jeg bestemmer ikke over hva han skal gjøre. Det var litt dårlig formulert. Det er mer jeg som prøver å dytte han til å gjøre ting som er sunt for ham fordi han ikke gjør det selv  Slik som at han ikke kontakter venner, så sier jeg send en melding, så er han i bakgrunn redd for å være til bry for denne vennen. "jeg tar jo aldri kontakt uansett".

 

Anonymkode: a872b...255

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trygt og hyggelig. Vi har begge mistet oss selv ved at vi ikke er flinke til å prioritere oss selv i forholdet, ofte så går vi sammen for dagen, og jeg må for eksempel ta styringen for når jeg skal ha alenetid slik at han kan gå å gjøre sine oppgaver. Han går ikke ut og automatisk er med vennene sine(manglende selvstendighet), selv om jeg ber ham om å gjøre et, så sier han bare at han aldri vet når han må har tid(unnskyldningen). Da føler jeg at det er min feil, men han mener det bare i beste intensjon. Vi er der nemlig for hverandre, men for mye. I tillegg sliter jeg litt psykisk(og klarer derfor ikke å ha mennesker på besøk hjemme her, føler meg litt innestengt). Vi har begge mistet mye kontakt med andre fordi vi er så avhengige av å være med hverandre. Det er ofte jeg som ber ham om å kontakte venner/familie osv, fordi han er så vant til at jeg styrer hva som skjer. Rett og slett litt vanskelig å formulere meg godt nok, men vi har begge personlighetstrekk som gjør at vi begge søker trygghet og derfor klamrer oss for godt til hverandre. 

Jeg føler jeg ikke kan prioritere ting i livet mitt som jeg synes er viktig fordi jeg føler meg utrolig innestengt. Han føler nok mye av det samme, han sier han ikke kan sette seg ned med sine ting fordi han selv ikke føler han kan. Dette er til tross for at jeg omtrent sitter alene i haugevis av timer, og det da burde vært rom for at han skulle hatt tid. Det er dermed ikke tiden, men den følelsen at vi kveler hverandre.

Anonymkode: a872b...255

Synes fremdeles at det virker som at dere har mye bra. Har dere økonomi til å være litt fra hverandre? Jeg kan ikke si hva som er riktig for dere, men nå har du jo definert hva som er problemet og det er jo første skritt på veien til endring og veldig bra.

Jeg tror neste skritt er å skrive ned to lister. En der du skriver mål, ønsker og drømmer for hvordan du vil at livet ditt skal være. Og en liste der du skriver ned alle ting du gjør som saboterer at du har det sånn du vil.

Eksempel liste 1:

- Jeg vil ha en ny jobb innen to år som er mer relevant for utdannelsen min.

- Jeg vil at vi naturlig skal invitere folk på middag.

- jeg vil være stolt over kroppen min.

- jeg vil ha bedre søvnkvalitet.

Eksempel liste 2.

- slutte å snakke meg selv ned foran andre og til meg selv.

-slutte å overspise.

- og så videre...

Egentlig gjelder dette samboeren din også, men man kan bare endre seg selv med mindre noen vil endres.

Når det er gjort slutter du å gjøre det som saboterer deg og du lager en realistisk plan for hvordan du skal nå målene dine. Du trenger ikke ta tak i alt. Det er litt som endrer alt. Litt over tid. Sett deg mål. Sliter du psykisk så finn ut hva som hjelper deg. Og øv deg til å få tro på deg selv. Du klarer det. Hvis du sliter med psyke er steg 1 å sikre kosten og å bevege seg. Hver dag. Hvis jeg var deg ville jeg kjøpt en skritteller og hatt som mål å gå ut 10000 skritt hver dag minst fem ganger i uka. Kun det. Begynt der.

Klar over at spørsmålet ditt var om forholdet, men man endrer omgivelsene ved å endre seg selv. Ikke at det er din skyld noe av dette. Men få ditt eget prosjekt. Lykke til.

Anonymkode: eda25...29e