Når blir det verdt det?

[AnonymBruker]

Føler meg helt forferdelig som skriver dette, men må bare vite om noen andre har vært i samme situasjon og kan komme med råd. 
jeg er nå gravid i uke 12, graviditeten var ikke planlagt men heller ikke uønsket. Jeg er i begynnelsen av 20-årene. 
Jeg har slitt med ekstrem kvalme og oppkast kontinuerlig siden uke 3. (Hyperemesis gravidarum) 

hver natt våkner jeg for å spy flere ganger, det er sjeldent jeg får sove mer en 5timer ila et døgn. Jeg er konstant kvalm og spyr av alt jeg spiser og drikker, ingenting smaker godt lenger. Alt brød smaker gjær og mugg, alt kjøtt og melkeprodukter smaker og lukter fjøs, alle grønnsaker smaker bare skikkelig dritt. Jeg er ikke et kresent menneske og elsker egentlig mat, men de siste mnd har jeg ikke klart noenting. 
 

jeg er så lei nå, dette er mitt første barn og sånn som jeg føler det nå er jeg ikke interessert i flere. Alle venner og familie sier til meg at jeg bare må tenke på at om kort stund får jeg verdens beste premie for strevet og at jeg bare må huske på at alt dette skjer fordi jeg lager et barn inni meg. 
 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette i 6mnd til? Kommer det til å gi seg snart? Jordmor sier at det vanligvis gir seg i 2.trimester, men det kan fortsette. 
 

jeg klarer liksom ikke helt å føle at det er verdt det. Vet det høres helt sjukt ut, men akkurat nå føles det sånn. Jeg har ingen forhold til det å få barn fra før og har jo heller ikke kjent på noe «morskjærlighet» for noen før. Har noen andre hatt det sånn her og følt det samme? Hvor langt ut i graviditeten tok det før du følte at det var verdt det? 
 

er så redd for at noen skal tro jeg er helt psyko som tenker sånn, men akkurat nå er det det jeg føler. 

Anonymkode: 3ae5d...17c

[IkkeStudentLenger]

Det er ikke nødvendigvis noe morsomt å være gravid, det er en veldig stor belastning og kan være helt forferdelig. Det er helt greit å hate det, og ta en avgjørelse på at dette ikke er noe du vil gjennomgå igjen. Jeg håper du får medisinsk hjelp av legen din. 

[IkkeStudentLenger]

Jeg har hatt en enkel graviditet sålangt, er 20 uker nå. Men har venninne som var sykemeldt siste 4 mnd pga skikkelig bekkenløsning. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har det så lett.

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler meg helt forferdelig som skriver dette, men må bare vite om noen andre har vært i samme situasjon og kan komme med råd. 
jeg er nå gravid i uke 12, graviditeten var ikke planlagt men heller ikke uønsket. Jeg er i begynnelsen av 20-årene. 
Jeg har slitt med ekstrem kvalme og oppkast kontinuerlig siden uke 3. (Hyperemesis gravidarum) 

hver natt våkner jeg for å spy flere ganger, det er sjeldent jeg får sove mer en 5timer ila et døgn. Jeg er konstant kvalm og spyr av alt jeg spiser og drikker, ingenting smaker godt lenger. Alt brød smaker gjær og mugg, alt kjøtt og melkeprodukter smaker og lukter fjøs, alle grønnsaker smaker bare skikkelig dritt. Jeg er ikke et kresent menneske og elsker egentlig mat, men de siste mnd har jeg ikke klart noenting. 
 

jeg er så lei nå, dette er mitt første barn og sånn som jeg føler det nå er jeg ikke interessert i flere. Alle venner og familie sier til meg at jeg bare må tenke på at om kort stund får jeg verdens beste premie for strevet og at jeg bare må huske på at alt dette skjer fordi jeg lager et barn inni meg. 
 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette i 6mnd til? Kommer det til å gi seg snart? Jordmor sier at det vanligvis gir seg i 2.trimester, men det kan fortsette. 
 

jeg klarer liksom ikke helt å føle at det er verdt det. Vet det høres helt sjukt ut, men akkurat nå føles det sånn. Jeg har ingen forhold til det å få barn fra før og har jo heller ikke kjent på noe «morskjærlighet» for noen før. Har noen andre hatt det sånn her og følt det samme? Hvor langt ut i graviditeten tok det før du følte at det var verdt det? 
 

er så redd for at noen skal tro jeg er helt psyko som tenker sånn, men akkurat nå er det det jeg føler. 

Anonymkode: 3ae5d...17c

Hadde det sånn selv, gravid med nummer to nå og ennå dårligere. Bare vent til du kjenner liv

Anonymkode: b18de...6ea

[AnonymBruker]

Graviditet kan være slitsomt, og det er ikke sikkert at du opplever at det er verdt det før ungen er noen måneder gammel, men kanskje opplever du at kvalmen gir seg snart. Jeg har hatt tre ulike graviditeter der jeg for én unge var kvalm til uke 20 og da kastet opp mange ganger hver dag, og eneste som hjalp var å se serier uten reklamepause. Hvis det kom pause eller ny episode skulle begynne, måtte jeg kaste opp. Jeg kastet opp når jeg pusset tenner, og spise var mildt sagt utfordrende. Eneste som ikke gjorde meg kvalm, var ingefærøl. Men etter det ga seg, fikk jeg en fin tid der jeg kunne kose meg med livet i magen og var i god form.

De to andre graviditetene ga kvalmen seg etter uke 12, og da var også kvalmen mye mindre. Jeg kunne jobbe som normalt, og ved den ene kastet jeg ikke opp i det hele tatt. Jeg kunne bare spise litt salt lakris, så gikk det bra. 

Den siste tiden gledet jeg meg til å få kroppen for meg selv, men før det var det egentlig veldig fint. 

Det er ikke mulig å si hvordan du får det, verken nå eller de neste gangene om det skulle bli flere. 

Jeg var nok litt som deg. Ble gravid da jeg var 22. Ikke planlagt, men ingen krise. Veldig rart i begynnelsen, og vi var litt alene blant jevnaldrende venner, men jeg har aldri ønsket at det var annerledes. Vi tok ungen med på alt mulig, vi klarte å leve på studielån og hans sommerjobb, og kroppen taklet alt veldig bra siden den var ung og sprek. Det var mye tyngre med spedbarnstiden da jeg var 31 med siste. Jeg stresset heller ikke så mye med at alt måtte være perfekt som de andre voksne mødrene i barselgruppa.

Lykke til! Jeg håper kvalmen gir seg nå og at du kan kose deg litt.

Anonymkode: 0ff55...d0d

[AnonymBruker]

Det er verdt det. Jeg har gått gjennom to svangerskap med kvalme fra positiv test til baby var ute og et mer normalt der det gikk over rundt uke 20. Anbefaler deg å prøve medisiner hvis du ikke har fått det allerede.

Anonymkode: d5566...8e2

[AnonymBruker]

Jeg føler virkelig med deg ❤️ Jeg hadde også hyperemesis i første svangerskap (og kvalme og oppkast, men ikke like ille i andre). Her var babyen veldig etterlengtet og ble til med IVF, og jeg tenkte at det var verdt det, men lurte veldig på hvordan jeg skulle holde ut. Det skjer at folk blir så desperate at de tar abort pga. hyperemesis, og jeg forstår hvorfor. 

Det blir bedre utover i svangerskapet for de fleste, selv om det ikke er noen garanti for det. Jeg hadde spyfrie dager fra uke 22, og begynte å få bedre perioder innen det. Jeg var noe kvalm helt fram til fødsel, men det ble veldig mye bedre. Jeg husker at det var så fælt å komme til uke 12 uten noen form for bedring (man hører jo ofte at da skal kvalmen forsvinne). Da trodde jeg aldri det ville gi seg, og å klare meg fram til termin, det virket komplett umulig. Men det ble altså bedre, sakte men sikkert. 

Uansett, det er virkelig ikke rart du føler som du gjør.

Anonymkode: fe741...742

[AnonymBruker]

Hei til dere som svarte meg og du som eventuelt sitter med samme tankene som meg. 
 

kvalmen ga seg i uke 16, og livet ble normalt igjen. etterhvert som jeg begynte å få mage og kjente liv begynte det å føles anderledes ut i hodet og. Jeg fikk et forhold til det som skjedde inni meg og ble mer og mer klar over at det faktisk var et lite menneske der inne. 
 

sjokket var likevel stort da baby kom ut og jeg fikk se henne, det var helt utrolig å se henne på ekte og hvor perfekt hun var/er. 
 

nå i ettertid sitter jeg med følelsen at hvis jeg hadde visst om i uke 12 at det var henne jeg gjorde det for, at det var henne jeg ventet på, og hvordan det ville føles når jeg fikk henne så hadde jeg ikke tvilt på om det var verdt det. 
 

Ligger i senga nå med min nydelige datter, og er så takknemlig for å ha henne, og for at graviditet heldigvis går «fort» sett i ettertid. Jeg vet nå at jeg vil ha flere barn, uansett kvalme. 
 

så om du sitter å tenker sånn som jeg gjorde; ikke føl deg slem som tenker som du tenker, det blir verdt det på et punkt, kanskje med en gang du kjenner spark, kanskje først noen måneder etter fødsel. Men dette klarer du! ❤️

Anonymkode: 3ae5d...17c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.5.2020 den 6.40):

Føler meg helt forferdelig som skriver dette, men må bare vite om noen andre har vært i samme situasjon og kan komme med råd. 
jeg er nå gravid i uke 12, graviditeten var ikke planlagt men heller ikke uønsket. Jeg er i begynnelsen av 20-årene. 
Jeg har slitt med ekstrem kvalme og oppkast kontinuerlig siden uke 3. (Hyperemesis gravidarum) 

hver natt våkner jeg for å spy flere ganger, det er sjeldent jeg får sove mer en 5timer ila et døgn. Jeg er konstant kvalm og spyr av alt jeg spiser og drikker, ingenting smaker godt lenger. Alt brød smaker gjær og mugg, alt kjøtt og melkeprodukter smaker og lukter fjøs, alle grønnsaker smaker bare skikkelig dritt. Jeg er ikke et kresent menneske og elsker egentlig mat, men de siste mnd har jeg ikke klart noenting. 
 

jeg er så lei nå, dette er mitt første barn og sånn som jeg føler det nå er jeg ikke interessert i flere. Alle venner og familie sier til meg at jeg bare må tenke på at om kort stund får jeg verdens beste premie for strevet og at jeg bare må huske på at alt dette skjer fordi jeg lager et barn inni meg. 
 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette i 6mnd til? Kommer det til å gi seg snart? Jordmor sier at det vanligvis gir seg i 2.trimester, men det kan fortsette. 
 

jeg klarer liksom ikke helt å føle at det er verdt det. Vet det høres helt sjukt ut, men akkurat nå føles det sånn. Jeg har ingen forhold til det å få barn fra før og har jo heller ikke kjent på noe «morskjærlighet» for noen før. Har noen andre hatt det sånn her og følt det samme? Hvor langt ut i graviditeten tok det før du følte at det var verdt det? 
 

er så redd for at noen skal tro jeg er helt psyko som tenker sånn, men akkurat nå er det det jeg føler. 

Anonymkode: 3ae5d...17c

Du skal ha medisin. Får du medisin?

Anonymkode: 7baa6...182

[Mnjah]

Edit: så ikke det var en gammel tråd

Endret 2. april 2021 av Mnjah