Falle utenfor. 17.mai blir jo bare enda verre i år.

[AnonymBruker]

Nå som det er restriksjoner på hvor mange som får være samlet, vet jeg at jeg ikke kommer til å bli invitert. Jeg er aldri noens førstevalg, heller ikke andre, tredje, fjerde, eller femte. 17.mai er en dag jeg har pleid å være glad i. Har foreslått frokost hjemme hos meg flere ganger, men når dagen kommer er det ingen som kan, de glemte å gi beskjed osv.. Har tidligere tatt det med godt humør og ikke latt det ødelegge dagen. Prøvd å henge meg på og møtt folk med godt humør. Jeg hadde en liten frokost ett år, for da var det en kompis som kom innom. Selv om jeg mistenker at han kun kom for å være grei, siden han kun ble i kanskje en halvtime, og hastet videre til den 'ordentlige' champagnefrokosten han skulle på, så var det en stor glede for meg å kjenne at noen ville komme til mitt selskap selv om jeg ble sittende med store mengder mat og drikke alene. 

Utenom det har jeg brukt å bli invitert hjem til folk hvis jeg har møtt de i byen. Typisk sånn at jeg går rundt alene på 17.mai, og har støtt på kjentfolk, hvorpå de sikkert har fått dårlig samvittighet fordi jeg går alene og dermed foreslått "du kan jo bli med oss hjem på kaffe og kaker da...". Skinner veldig gjennom at det kun er for å være grei. 

I år har jeg bestemt meg for at jeg ikke orker prøve engang. Jeg vet at jeg bare blir skuffet i år. Alle har vel for lengst sikret seg sin lille gyldne sirkel med nærmeste venner de vil være sammen med på restriksjons-17.mai. Så i år blir første 17.mai hvor jeg ikke tar frem bunaden. Jeg tror det er bedre for meg å bare la dagen skli forbi som en hvilken som helst hverdag, så slipper jeg å kjenne på ensomhet og skuffelse. Jeg er lei av å prøve, by på meg selv og invitere når ingen egentlig ønsker å tilbringe tid med meg. Jeg ser på sosiale medier at epidemien har gjort mange godt, at de kjenner på samhold og de har funnet kreative og morsomme måter å være sosial på uten å treffes fysisk. Jeg har også forsøkt meg på dette. Kontaktet familie og noen venner for å høre hvordan det går og sånn. Men det blir bare enveiskjørte samtaler, ingen er egentlig interessert i å høre hvordan mitt liv går. Så for min del har epidemien vare gjort til at ensomheten bare har blitt tydeligere. Hverdagen nå går greit, men må si at jeg i år gruer meg veldig til 17.mai.

Anonymkode: 4d83f...a69

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå som det er restriksjoner på hvor mange som får være samlet, vet jeg at jeg ikke kommer til å bli invitert. Jeg er aldri noens førstevalg, heller ikke andre, tredje, fjerde, eller femte. 17.mai er en dag jeg har pleid å være glad i. Har foreslått frokost hjemme hos meg flere ganger, men når dagen kommer er det ingen som kan, de glemte å gi beskjed osv.. Har tidligere tatt det med godt humør og ikke latt det ødelegge dagen. Prøvd å henge meg på og møtt folk med godt humør. Jeg hadde en liten frokost ett år, for da var det en kompis som kom innom. Selv om jeg mistenker at han kun kom for å være grei, siden han kun ble i kanskje en halvtime, og hastet videre til den 'ordentlige' champagnefrokosten han skulle på, så var det en stor glede for meg å kjenne at noen ville komme til mitt selskap selv om jeg ble sittende med store mengder mat og drikke alene. 

Utenom det har jeg brukt å bli invitert hjem til folk hvis jeg har møtt de i byen. Typisk sånn at jeg går rundt alene på 17.mai, og har støtt på kjentfolk, hvorpå de sikkert har fått dårlig samvittighet fordi jeg går alene og dermed foreslått "du kan jo bli med oss hjem på kaffe og kaker da...". Skinner veldig gjennom at det kun er for å være grei. 

I år har jeg bestemt meg for at jeg ikke orker prøve engang. Jeg vet at jeg bare blir skuffet i år. Alle har vel for lengst sikret seg sin lille gyldne sirkel med nærmeste venner de vil være sammen med på restriksjons-17.mai. Så i år blir første 17.mai hvor jeg ikke tar frem bunaden. Jeg tror det er bedre for meg å bare la dagen skli forbi som en hvilken som helst hverdag, så slipper jeg å kjenne på ensomhet og skuffelse. Jeg er lei av å prøve, by på meg selv og invitere når ingen egentlig ønsker å tilbringe tid med meg. Jeg ser på sosiale medier at epidemien har gjort mange godt, at de kjenner på samhold og de har funnet kreative og morsomme måter å være sosial på uten å treffes fysisk. Jeg har også forsøkt meg på dette. Kontaktet familie og noen venner for å høre hvordan det går og sånn. Men det blir bare enveiskjørte samtaler, ingen er egentlig interessert i å høre hvordan mitt liv går. Så for min del har epidemien vare gjort til at ensomheten bare har blitt tydeligere. Hverdagen nå går greit, men må si at jeg i år gruer meg veldig til 17.mai.

Anonymkode: 4d83f...a69

Samme her, TS.. Blir nok alene i år

Anonymkode: b10cb...4aa

[AnonymBruker]

Høres ut som du trenger mennesker rundt deg som fortjener å ha deg i livet sitt ❤️

Anonymkode: 2d172...120

[AnonymBruker]

Jeg er alene hvert år og vet at jeg ikke blir bedt noen steder heller. Greit når man innser at det bare er å legge lista ekstremt lavt. Når det er sagt, så skjønner jeg ikke hvorfor det har blitt sånn at man skal bruke 17. mai på å være full hele dagen. 

Anonymkode: 86aaa...827

[AnonymBruker]

Tror det er sånn for mange. Jeg er ihvertfall så vant til å nesten alltid være alene, at jeg tenker automatisk at det er slik alle lever. For meg er 17 mai alltid slik: være inne og pusle med ting, ta på dressen og gå til Narvesen og kjøpe en Krone-is. Gå hjem, ta av dressen og så se på en serie eller noe slikt.

Anonymkode: 028e8...71d

[Gjest Lama_Drama]

Men, altså. Man trenger jo ikke gå helt i martyrgropa selv om livet butter i mot. Pynt deg, lag god frokost kun til deg selv, gjør ting DU blir glad av. 

Ja, klart livet er ensomt, men det blir da ikke mindre ensomt av å grave seg ned under pleddet. 

[AnonymBruker]

Dette blir litt sutrete for meg. Hvorfor oppsøker du disse menneskene som ikke er interesserte i å tilbringe tid med deg? Hva er så ille med å la 17 mai være som en annen hverdag? Bunad, hvem bryr seg. Mange er alene på 17 mai uten at det tar knekken på dem. Er vel bare å nyte en fridag, ett jobbe.

Anonymkode: 95af4...b8a

[Morten1]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå som det er restriksjoner på hvor mange som får være samlet, vet jeg at jeg ikke kommer til å bli invitert. Jeg er aldri noens førstevalg, heller ikke andre, tredje, fjerde, eller femte. 17.mai er en dag jeg har pleid å være glad i. Har foreslått frokost hjemme hos meg flere ganger, men når dagen kommer er det ingen som kan, de glemte å gi beskjed osv.. Har tidligere tatt det med godt humør og ikke latt det ødelegge dagen. Prøvd å henge meg på og møtt folk med godt humør. Jeg hadde en liten frokost ett år, for da var det en kompis som kom innom. Selv om jeg mistenker at han kun kom for å være grei, siden han kun ble i kanskje en halvtime, og hastet videre til den 'ordentlige' champagnefrokosten han skulle på, så var det en stor glede for meg å kjenne at noen ville komme til mitt selskap selv om jeg ble sittende med store mengder mat og drikke alene. 

Utenom det har jeg brukt å bli invitert hjem til folk hvis jeg har møtt de i byen. Typisk sånn at jeg går rundt alene på 17.mai, og har støtt på kjentfolk, hvorpå de sikkert har fått dårlig samvittighet fordi jeg går alene og dermed foreslått "du kan jo bli med oss hjem på kaffe og kaker da...". Skinner veldig gjennom at det kun er for å være grei. 

I år har jeg bestemt meg for at jeg ikke orker prøve engang. Jeg vet at jeg bare blir skuffet i år. Alle har vel for lengst sikret seg sin lille gyldne sirkel med nærmeste venner de vil være sammen med på restriksjons-17.mai. Så i år blir første 17.mai hvor jeg ikke tar frem bunaden. Jeg tror det er bedre for meg å bare la dagen skli forbi som en hvilken som helst hverdag, så slipper jeg å kjenne på ensomhet og skuffelse. Jeg er lei av å prøve, by på meg selv og invitere når ingen egentlig ønsker å tilbringe tid med meg. Jeg ser på sosiale medier at epidemien har gjort mange godt, at de kjenner på samhold og de har funnet kreative og morsomme måter å være sosial på uten å treffes fysisk. Jeg har også forsøkt meg på dette. Kontaktet familie og noen venner for å høre hvordan det går og sånn. Men det blir bare enveiskjørte samtaler, ingen er egentlig interessert i å høre hvordan mitt liv går. Så for min del har epidemien vare gjort til at ensomheten bare har blitt tydeligere. Hverdagen nå går greit, men må si at jeg i år gruer meg veldig til 17.mai.

Anonymkode: 4d83f...a69

Du inviterer en rekke folk og alle melder avbud rett før? Folk flest vet jo om de kan eller ikke lenge før dagen. Dårlig gjort av de. Forstår at det ikke alltid er lett å skaffe seg nye venner, hele 17.mai har blitt snakket litt om blandt mine venner, flere har troen på at det ikke blir noen feiring. 

17. Mai blir på en søndag i år det i seg selv setter en liten demper på dagen i form av festing. Ta deg "fri" i år, se hva som skjer. Prøv og ikke tenk for mye på det.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå som det er restriksjoner på hvor mange som får være samlet, vet jeg at jeg ikke kommer til å bli invitert. Jeg er aldri noens førstevalg, heller ikke andre, tredje, fjerde, eller femte. 17.mai er en dag jeg har pleid å være glad i. Har foreslått frokost hjemme hos meg flere ganger, men når dagen kommer er det ingen som kan, de glemte å gi beskjed osv.. Har tidligere tatt det med godt humør og ikke latt det ødelegge dagen. Prøvd å henge meg på og møtt folk med godt humør. Jeg hadde en liten frokost ett år, for da var det en kompis som kom innom. Selv om jeg mistenker at han kun kom for å være grei, siden han kun ble i kanskje en halvtime, og hastet videre til den 'ordentlige' champagnefrokosten han skulle på, så var det en stor glede for meg å kjenne at noen ville komme til mitt selskap selv om jeg ble sittende med store mengder mat og drikke alene. 

Utenom det har jeg brukt å bli invitert hjem til folk hvis jeg har møtt de i byen. Typisk sånn at jeg går rundt alene på 17.mai, og har støtt på kjentfolk, hvorpå de sikkert har fått dårlig samvittighet fordi jeg går alene og dermed foreslått "du kan jo bli med oss hjem på kaffe og kaker da...". Skinner veldig gjennom at det kun er for å være grei. 

I år har jeg bestemt meg for at jeg ikke orker prøve engang. Jeg vet at jeg bare blir skuffet i år. Alle har vel for lengst sikret seg sin lille gyldne sirkel med nærmeste venner de vil være sammen med på restriksjons-17.mai. Så i år blir første 17.mai hvor jeg ikke tar frem bunaden. Jeg tror det er bedre for meg å bare la dagen skli forbi som en hvilken som helst hverdag, så slipper jeg å kjenne på ensomhet og skuffelse. Jeg er lei av å prøve, by på meg selv og invitere når ingen egentlig ønsker å tilbringe tid med meg. Jeg ser på sosiale medier at epidemien har gjort mange godt, at de kjenner på samhold og de har funnet kreative og morsomme måter å være sosial på uten å treffes fysisk. Jeg har også forsøkt meg på dette. Kontaktet familie og noen venner for å høre hvordan det går og sånn. Men det blir bare enveiskjørte samtaler, ingen er egentlig interessert i å høre hvordan mitt liv går. Så for min del har epidemien vare gjort til at ensomheten bare har blitt tydeligere. Hverdagen nå går greit, men må si at jeg i år gruer meg veldig til 17.mai.

Anonymkode: 4d83f...a69

 Sånn har jeg det også. Det er helt jævlig😔

Anonymkode: f6d6a...2a3

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror det er sånn for mange. Jeg er ihvertfall så vant til å nesten alltid være alene, at jeg tenker automatisk at det er slik alle lever. For meg er 17 mai alltid slik: være inne og pusle med ting, ta på dressen og gå til Narvesen og kjøpe en Krone-is. Gå hjem, ta av dressen og så se på en serie eller noe slikt.

Anonymkode: 028e8...71d

😐Trist

Anonymkode: f6d6a...2a3

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette blir litt sutrete for meg. Hvorfor oppsøker du disse menneskene som ikke er interesserte i å tilbringe tid med deg? Hva er så ille med å la 17 mai være som en annen hverdag? Bunad, hvem bryr seg. Mange er alene på 17 mai uten at det tar knekken på dem. Er vel bare å nyte en fridag, ett jobbe.

Anonymkode: 95af4...b8a

Takk for kloke ord, nå føler jeg meg mye bedre. Jeg skal nyte fridagen og slutte å sutre så mye. Skal ikke bry meg om bunaden heller. Venner og slekt som ikke er interessert må jeg også bare slutte å bry meg om, ja.  Å være alene store deler av året er noe jeg har satt meg i selv, så det at jeg har forsøkt å invitere, inkludere, selge meg inn, ta avslag og avlysninger med godt humør og ikke la det gå inn på meg - er bare noe jeg må kutte tvert og nyte friheten og stillheten som jeg jo trossalt har

Det var flåsete av meg å starte denne tråden, tusen takk for at du setter på plass sånne irriterende syrepaver som meg! Tenker jeg starter mitt nye liv nå i dag

Hilsen ts.

Anonymkode: 4d83f...a69

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå som det er restriksjoner på hvor mange som får være samlet, vet jeg at jeg ikke kommer til å bli invitert. Jeg er aldri noens førstevalg, heller ikke andre, tredje, fjerde, eller femte. 17.mai er en dag jeg har pleid å være glad i. Har foreslått frokost hjemme hos meg flere ganger, men når dagen kommer er det ingen som kan, de glemte å gi beskjed osv.. Har tidligere tatt det med godt humør og ikke latt det ødelegge dagen. Prøvd å henge meg på og møtt folk med godt humør. Jeg hadde en liten frokost ett år, for da var det en kompis som kom innom. Selv om jeg mistenker at han kun kom for å være grei, siden han kun ble i kanskje en halvtime, og hastet videre til den 'ordentlige' champagnefrokosten han skulle på, så var det en stor glede for meg å kjenne at noen ville komme til mitt selskap selv om jeg ble sittende med store mengder mat og drikke alene. 

Utenom det har jeg brukt å bli invitert hjem til folk hvis jeg har møtt de i byen. Typisk sånn at jeg går rundt alene på 17.mai, og har støtt på kjentfolk, hvorpå de sikkert har fått dårlig samvittighet fordi jeg går alene og dermed foreslått "du kan jo bli med oss hjem på kaffe og kaker da...". Skinner veldig gjennom at det kun er for å være grei. 

I år har jeg bestemt meg for at jeg ikke orker prøve engang. Jeg vet at jeg bare blir skuffet i år. Alle har vel for lengst sikret seg sin lille gyldne sirkel med nærmeste venner de vil være sammen med på restriksjons-17.mai. Så i år blir første 17.mai hvor jeg ikke tar frem bunaden. Jeg tror det er bedre for meg å bare la dagen skli forbi som en hvilken som helst hverdag, så slipper jeg å kjenne på ensomhet og skuffelse. Jeg er lei av å prøve, by på meg selv og invitere når ingen egentlig ønsker å tilbringe tid med meg. Jeg ser på sosiale medier at epidemien har gjort mange godt, at de kjenner på samhold og de har funnet kreative og morsomme måter å være sosial på uten å treffes fysisk. Jeg har også forsøkt meg på dette. Kontaktet familie og noen venner for å høre hvordan det går og sånn. Men det blir bare enveiskjørte samtaler, ingen er egentlig interessert i å høre hvordan mitt liv går. Så for min del har epidemien vare gjort til at ensomheten bare har blitt tydeligere. Hverdagen nå går greit, men må si at jeg i år gruer meg veldig til 17.mai.

Anonymkode: 4d83f...a69

Tips: Engasjer deg i ulike foreninger på jevnlig basis. Finn en organisasjon som har verdier som er like som dine. Sjekk gjerne ut Norske Kvinners Sanitetsforening, religiøse organisasjoner, human-etisk forbund, politiske parier, din lokale Røde Kors-forening osv. Slike organisasjoner har gjerne felles 17. mai-frokoster og opplegg den dagen, og er du på offensiven selv da, så kan det hjelpe på med å utvide bekjentskapskretsen din. Men jeg skjønner veldig godt hvor vanskelig det kan være å være det, om man er introvert, noe jeg får inntrykk av at du er. 🌻

Anonymkode: fae39...938

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for kloke ord, nå føler jeg meg mye bedre. Jeg skal nyte fridagen og slutte å sutre så mye. Skal ikke bry meg om bunaden heller. Venner og slekt som ikke er interessert må jeg også bare slutte å bry meg om, ja.  Å være alene store deler av året er noe jeg har satt meg i selv, så det at jeg har forsøkt å invitere, inkludere, selge meg inn, ta avslag og avlysninger med godt humør og ikke la det gå inn på meg - er bare noe jeg må kutte tvert og nyte friheten og stillheten som jeg jo trossalt har

Det var flåsete av meg å starte denne tråden, tusen takk for at du setter på plass sånne irriterende syrepaver som meg! Tenker jeg starter mitt nye liv nå i dag

Hilsen ts.

Anonymkode: 4d83f...a69

Ingen årsak. Jeg mener dette. Det er ikke mer synd på deg enn andre (forøvrig en boktittel skrevet av en psykiater). Du virker ikke mindre sutrete etter dette svaret. 

Anonymkode: 95af4...b8a

[AnonymBruker]

Du er da ikke en "irriterende sytepave"??? Dette er jo SÆRDELES trist, spør du meg.

Jeg ville funnet andre måter å ferie dagen på. Man må ikke på champagnefrokost for at det skal bli en fin dag! Det er super kos å ferie sammen med familie også. Lag planer med de heller!

Og så til kjernen i problemet; du har ingen ordentlige venner. På tide med en oppvask! Synes ikke det er greit at ingen av dine såkalte venner inviterer deg. Han kompisen som var innom hos deg en halvtime, hvorfor inviterte han deg ikke videre? Ikke greit!!!

Jeg ville rett og slett tatt en skikkelig vårrengjøring i vennegjengen din. Nå vet jeg ikke hvordan livssituasjonen din er, og hvor lett det er å møte på nye mennesker, men fortsett med den innsatsen du gjør - bare i et annet miljø med andre mennesker! Flytt! Reis! By på deg selv! Drit i de møkkafolka som liksom skal være venner. Det er ikke greit å ikke inkludere.

Anonymkode: 151be...74c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ingen årsak. Jeg mener dette. Det er ikke mer synd på deg enn andre (forøvrig en boktittel skrevet av en psykiater). Du virker ikke mindre sutrete etter dette svaret. 

Anonymkode: 95af4...b8a

Ingen har da sagt at det er mer synd på henne enn andre. Det er ikke det. Andre sliter med det samme, andre har det vanskelig på andre måter. Det betyr ikke at det ikke suger å sitte venneløs og utenfor på en dag der alle viser hvor mange "venner" de har.

Det er lov å synes litt synd på seg selv av og til, men ikke la det ta overhånd. Gjør noe med problemet!

Anonymkode: 151be...74c

[AnonymBruker]

Ingen inviterte meg heller, jeg ringte mamma og fortalte at hun kunne forvente seg samboeren min og meg som gjester den dagen. Det syns hun var kjempehyggelig. Problem solved. Har du ikke foreldre, besteforeldre, tanter eller annen familie du kan spørre?

Anonymkode: 6a895...fe7

[sommerfugl154]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå som det er restriksjoner på hvor mange som får være samlet, vet jeg at jeg ikke kommer til å bli invitert. Jeg er aldri noens førstevalg, heller ikke andre, tredje, fjerde, eller femte. 17.mai er en dag jeg har pleid å være glad i. Har foreslått frokost hjemme hos meg flere ganger, men når dagen kommer er det ingen som kan, de glemte å gi beskjed osv.. Har tidligere tatt det med godt humør og ikke latt det ødelegge dagen. Prøvd å henge meg på og møtt folk med godt humør. Jeg hadde en liten frokost ett år, for da var det en kompis som kom innom. Selv om jeg mistenker at han kun kom for å være grei, siden han kun ble i kanskje en halvtime, og hastet videre til den 'ordentlige' champagnefrokosten han skulle på, så var det en stor glede for meg å kjenne at noen ville komme til mitt selskap selv om jeg ble sittende med store mengder mat og drikke alene. 

Utenom det har jeg brukt å bli invitert hjem til folk hvis jeg har møtt de i byen. Typisk sånn at jeg går rundt alene på 17.mai, og har støtt på kjentfolk, hvorpå de sikkert har fått dårlig samvittighet fordi jeg går alene og dermed foreslått "du kan jo bli med oss hjem på kaffe og kaker da...". Skinner veldig gjennom at det kun er for å være grei. 

I år har jeg bestemt meg for at jeg ikke orker prøve engang. Jeg vet at jeg bare blir skuffet i år. Alle har vel for lengst sikret seg sin lille gyldne sirkel med nærmeste venner de vil være sammen med på restriksjons-17.mai. Så i år blir første 17.mai hvor jeg ikke tar frem bunaden. Jeg tror det er bedre for meg å bare la dagen skli forbi som en hvilken som helst hverdag, så slipper jeg å kjenne på ensomhet og skuffelse. Jeg er lei av å prøve, by på meg selv og invitere når ingen egentlig ønsker å tilbringe tid med meg. Jeg ser på sosiale medier at epidemien har gjort mange godt, at de kjenner på samhold og de har funnet kreative og morsomme måter å være sosial på uten å treffes fysisk. Jeg har også forsøkt meg på dette. Kontaktet familie og noen venner for å høre hvordan det går og sånn. Men det blir bare enveiskjørte samtaler, ingen er egentlig interessert i å høre hvordan mitt liv går. Så for min del har epidemien vare gjort til at ensomheten bare har blitt tydeligere. Hverdagen nå går greit, men må si at jeg i år gruer meg veldig til 17.mai.

Anonymkode: 4d83f...a69

Veldig trist å lese! Kjente dette langt inn i magen. Jeg vet akkurat hvordan du føler det for jeg hadde det sånn selv i mange år. Men ikke gi opp håpet!!

For min del "løste" det seg når jeg fikk kjæreste som hadde en vennegjeng og sakte men sikkert har de blitt like mye mine venner som hans, spesielt kjærestene til hans kompiser.

Hadde det ikke vært for det, så tror jeg at jeg måtte tenke ut en strategi for å finne andre mennesker med gode verdier, i stedet for de dustene jeg hadde rundt meg før.

Kanskje du kunne meldt deg som frivillig innenfor noe? Møte nye mennesker på en helt ny arena? Har inntrykk av at de som driver med sånt er empatiske mennesker, så der er det kanskje mer håp.

Begynn med en ny hobby? Jeg fikk flere nye lovende bekjentskaper gjennom å synge i kor. I tillegg har jeg møtt flere hyggelige mennesker på studiet og flere år hadde vi champanjefrokost med hele studiekullet.

Og utover det så får du bare trøste deg med at du ikke er alene, man ser bare ikke disse menneskene så godt. Og du har lov til å føle deg skuffet. Prøv å lag dine egne tradisjoner og få 17.mai til å bety noe for deg! I stedet for å prøve å leve opp til hva samfunnet mener at man skal gjøre.

Gå for eksempel skikkelig fin tur! Ofte er det ikke mange ute i marka når alle er nede i byen.

 

[AnonymBruker]

I all verden, ts, hvor gammel er du (og disse vennene dine som ikke har lært seg normal folkeskikk)?

Anonymkode: f5ccd...986

[AnonymBruker]

På 6.5.2020 den 9.27, AnonymBruker skrev:

Nå som det er restriksjoner på hvor mange som får være samlet, vet jeg at jeg ikke kommer til å bli invitert. Jeg er aldri noens førstevalg, heller ikke andre, tredje, fjerde, eller femte. 17.mai er en dag jeg har pleid å være glad i. Har foreslått frokost hjemme hos meg flere ganger, men når dagen kommer er det ingen som kan, de glemte å gi beskjed osv.. Har tidligere tatt det med godt humør og ikke latt det ødelegge dagen. Prøvd å henge meg på og møtt folk med godt humør. Jeg hadde en liten frokost ett år, for da var det en kompis som kom innom. Selv om jeg mistenker at han kun kom for å være grei, siden han kun ble i kanskje en halvtime, og hastet videre til den 'ordentlige' champagnefrokosten han skulle på, så var det en stor glede for meg å kjenne at noen ville komme til mitt selskap selv om jeg ble sittende med store mengder mat og drikke alene. 

Utenom det har jeg brukt å bli invitert hjem til folk hvis jeg har møtt de i byen. Typisk sånn at jeg går rundt alene på 17.mai, og har støtt på kjentfolk, hvorpå de sikkert har fått dårlig samvittighet fordi jeg går alene og dermed foreslått "du kan jo bli med oss hjem på kaffe og kaker da...". Skinner veldig gjennom at det kun er for å være grei. 

I år har jeg bestemt meg for at jeg ikke orker prøve engang. Jeg vet at jeg bare blir skuffet i år. Alle har vel for lengst sikret seg sin lille gyldne sirkel med nærmeste venner de vil være sammen med på restriksjons-17.mai. Så i år blir første 17.mai hvor jeg ikke tar frem bunaden. Jeg tror det er bedre for meg å bare la dagen skli forbi som en hvilken som helst hverdag, så slipper jeg å kjenne på ensomhet og skuffelse. Jeg er lei av å prøve, by på meg selv og invitere når ingen egentlig ønsker å tilbringe tid med meg. Jeg ser på sosiale medier at epidemien har gjort mange godt, at de kjenner på samhold og de har funnet kreative og morsomme måter å være sosial på uten å treffes fysisk. Jeg har også forsøkt meg på dette. Kontaktet familie og noen venner for å høre hvordan det går og sånn. Men det blir bare enveiskjørte samtaler, ingen er egentlig interessert i å høre hvordan mitt liv går. Så for min del har epidemien vare gjort til at ensomheten bare har blitt tydeligere. Hverdagen nå går greit, men må si at jeg i år gruer meg veldig til 17.mai.

Anonymkode: 4d83f...a69

Utrulig trist og lese
Vi blir en gjeng på 4 personer til frokost i år, og skulle gjerne invitert deg med oss om du bor i Vestfold
Ingen skal sitte alene den dagen

Anonymkode: fbf8b...20b

[AnonymBruker]

Uff syns dette hørtes kjempeleit ut. Syns ikke vennene dine høres ut som noen greie venner. Jeg hadde en dårlig venn som tenåring og det ødela mye for meg. Men nå har jeg gode venner, og lærte etter lang tid at gode venner faktisk har lyst å være sammen med deg fordi de liker deg. Høres ut som kanskje det finnes bedre mennesker for deg der ute, som faktisk har lyst å være sammen med deg.

Har du venner du bare kjenner på internett? Internett-venner er fint å ha, og høvelig lett å skaffe seg om man har noen hobbyer ellernoe til felles/for å finne en felles plattform. Hvis du finner venner på nett så kan man jo etterhvert "feire sammen" via nett. Jeg pleier noen ganger å se serier sammen med andre, eller så spiller man sammen, eller ser på at de spiller osv. Syns det er kjempehyggelig. 

Uansett. Prøv å tenk på at du skal gjøre dagen hyggelig for deg selv. Glem alle andre. Det er kjempeviktig å bli komfortabel med seg selv og å måtte glede seg selv og ha det fint alene. Hva kunne du tenkt deg å gjøre 17.mai? (som ikke strider mot koronaregler osv). 

Lag deg noe godt å spise, gjør noe du har lyst å gjøre. Gjør dagen til helt din egen. ❤️ 

Anonymkode: a46d8...2b3