Jeg sliter med angst! Hjelp

[AnonymBruker]

Jobber i matbutikk, en rema 1000 butikk. Har jobbet der i et halv år og det verste er over. I begynnelsen var det krise da jeg gjorde feil i kassen, med stirrende kunder osv! Problemet er at jeg jobber i min egen kommune og det kommer ekstremt mange kjente. I min kommune bor det ikke alt for mange, så de fleste kjenner hverandre.

Jeg kjenner jeg får skikkelig hjertehopp når det er enkelte som kommer inn og skal handle. Det bygger seg opp frem til de kommer i kassen og jeg blir svimmel og sjelven. Helt utrolig dumt, men aller mest vondt. Hva gjør jeg? Må jeg kikke på ny jobb? Har det greit i livet ellers. Både mann og barn, men gruer meg bare hver bidige dag jeg skal stå i kassen. 😫 

Kvinne30

 

Anonymkode: b3795...d9f

[AnonymBruker]

Hei!

Er ikke ekspert eller noe slikt, men kan iallfall fortelle litt om egen erfaring.

Har sjøl slitt en del med angst opp gjennom åra. Det er forskjellige ting som har trigga det, men felles for triggerne er at det som regel handler om at jeg bekymrer meg unødvendig mye for hva andre tenker om hva jeg sier og gjør (bare så det er sagt, alle andre tenker de samme tankene like mye som meg, MEN om seg selv, og ikke om alle andre slik som den plagsomme jævelen inni huet noen ganger forteller oss, ref. "Styggen på ryggen").

Vendepunktet for min egen del var da jeg klarte å identifisere hva det var som trigga angsten. Etter jeg klarte det, ble det mye lettere å forstå at mange av mine egne bekymringer har vært totalt irrasjonelle og uten rot i virkeligheten. Det er nemlig ikke slik at kollegene ikke liker deg, at folka på gymmen synes du har på deg en stygg tights, eller at du er uverdig stillinga di fordi du bare har vært en "gratispassasjer" som har oppnådd noe du egentlig ikke fortjener. Disse tankene er noen ganger ganske behagelige å tenke, fordi de framstår som gode, logiske forklaringer på hvorfor man føler seg så dritt. Men, eeegentlig er det de tankene sjøl som er årsaka til mye av de negative følelsene.

Innen kognitiv terapi er det en mye brukt strategi/sekvens som jeg synes er veldig nyttig å tenke på når man kjenner at angsten begynner å ta overhånd. Den er som følger:

1. Triggende situasjon

2. Utløste tanker

3. Følelser som følge av tankene

4. Resulterende atferd

Hvis man klarer å identifisere situasjonen som danner grunnlaget for de negative tankene og følelsene, med påfølgende atferd, er det mye mulig man vil innse at de resulterende tankene (og følelsene) ikke henger på greip. Da vil det bli enklere å kvitte seg med dem og heller prøve et alternativt atferdsmønster neste gang man kjenner angsten komme krypende.

Blei kanskje litt langt svar her, men håper det kan være til hjelp. Lykke til!

 

Anonymkode: 43b48...c4b

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Er ikke ekspert eller noe slikt, men kan iallfall fortelle litt om egen erfaring.

Har sjøl slitt en del med angst opp gjennom åra. Det er forskjellige ting som har trigga det, men felles for triggerne er at det som regel handler om at jeg bekymrer meg unødvendig mye for hva andre tenker om hva jeg sier og gjør (bare så det er sagt, alle andre tenker de samme tankene like mye som meg, MEN om seg selv, og ikke om alle andre slik som den plagsomme jævelen inni huet noen ganger forteller oss, ref. "Styggen på ryggen").

Vendepunktet for min egen del var da jeg klarte å identifisere hva det var som trigga angsten. Etter jeg klarte det, ble det mye lettere å forstå at mange av mine egne bekymringer har vært totalt irrasjonelle og uten rot i virkeligheten. Det er nemlig ikke slik at kollegene ikke liker deg, at folka på gymmen synes du har på deg en stygg tights, eller at du er uverdig stillinga di fordi du bare har vært en "gratispassasjer" som har oppnådd noe du egentlig ikke fortjener. Disse tankene er noen ganger ganske behagelige å tenke, fordi de framstår som gode, logiske forklaringer på hvorfor man føler seg så dritt. Men, eeegentlig er det de tankene sjøl som er årsaka til mye av de negative følelsene.

Innen kognitiv terapi er det en mye brukt strategi/sekvens som jeg synes er veldig nyttig å tenke på når man kjenner at angsten begynner å ta overhånd. Den er som følger:

1. Triggende situasjon

2. Utløste tanker

3. Følelser som følge av tankene

4. Resulterende atferd

Hvis man klarer å identifisere situasjonen som danner grunnlaget for de negative tankene og følelsene, med påfølgende atferd, er det mye mulig man vil innse at de resulterende tankene (og følelsene) ikke henger på greip. Da vil det bli enklere å kvitte seg med dem og heller prøve et alternativt atferdsmønster neste gang man kjenner angsten komme krypende.

Blei kanskje litt langt svar her, men håper det kan være til hjelp. Lykke til!

 

Anonymkode: 43b48...c4b

Tuusen takk for svar. Godt å høre noen andre i "min" situasjon. Jeg har siden 20årene hatt flere panikkanfalk, men heldigvis klart å bearbeide panikk tankene og blitt bedre. Nå er det mer en blanding av sosial angst( selvom jeg ikke er sjenert, eller lite prate salig) heller tvert imot! Men det er den usikkerheten jeg har rundt meg selv, og blir fort rød i ansiktet når jeg er stresset. Angst for enkelte folk, ikke alle. Men så kan jeg ha gode dager, der jeg takler masse stress. Ja, jeg er som du sier - "hva tenker de om meg nå, syntes de jeg er rar?" Blabla... hater det! Hvorfor! 😫

Du snakker om kognitiv terapi. Jeg kjenner en som skal spesialisere seg på det området. Kan denne personen hjelpe meg, om du forstår? Trenger helt sikkert noen å prate med...

For noen år tilbake var jeg i et voldelig/psykisk vold - forhold. Det var før jeg fikk barn. Kanskje derfor jeg fikk panikkanfall etter. Aner ikke. 

Ts

Anonymkode: b3795...d9f

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tuusen takk for svar. Godt å høre noen andre i "min" situasjon. Jeg har siden 20årene hatt flere panikkanfalk, men heldigvis klart å bearbeide panikk tankene og blitt bedre. Nå er det mer en blanding av sosial angst( selvom jeg ikke er sjenert, eller lite prate salig) heller tvert imot! Men det er den usikkerheten jeg har rundt meg selv, og blir fort rød i ansiktet når jeg er stresset. Angst for enkelte folk, ikke alle. Men så kan jeg ha gode dager, der jeg takler masse stress. Ja, jeg er som du sier - "hva tenker de om meg nå, syntes de jeg er rar?" Blabla... hater det! Hvorfor! 😫

Du snakker om kognitiv terapi. Jeg kjenner en som skal spesialisere seg på det området. Kan denne personen hjelpe meg, om du forstår? Trenger helt sikkert noen å prate med...

For noen år tilbake var jeg i et voldelig/psykisk vold - forhold. Det var før jeg fikk barn. Kanskje derfor jeg fikk panikkanfall etter. Aner ikke. 

Ts

Anonymkode: b3795...d9f

Hei igjen!

Det du beskriver tror jeg veldig mange kan kjenne seg igjen i, inkludert meg selv. Det er som tatt ut av læreboka om angst og bipolare lidelser.

Ja, dersom du kjenner noen som skal spesialisere seg så kan det vel i hvert fall ikke skade å ta en prat med denne personen dersom du stoler på ham/henne? Evnt er jo også en tur eller to til en psykolog et godt alternativ (synes jeg). Du sier du har en mann, har du prøvd å snakke om det med ham?

Kjempetrist å høre om at du har vært i et voldelig forhold tidligere, jeg er som sagt ingen ekspert, men jeg tenker at dette er verdt å snakke med noen om - bare for å forske litt i kriker og kroker i eget sinn!

Selv er jeg en mann på 2 meter og 100kg, så frykt for vold har aldri vært noe stort problem for meg, men angsten har allikevel klart å påvirke meg mye! Med dette vil jeg bare poengtere at ut i fra egen erfaring så er man ikke nødt til å ha opplevd noe traumatisk tidligere i livet for å senere utvikle angst og angstanfall. Jeg vil dog tro at noe slikt kan være med på å framskynde det. Det virker rart om man skulle gå upåvirket av noe så alvorlig som du tilsynelatende har opplevd.

Det jeg synes er litt viktig å forstå oppi det hele er at angst på ingen måte er en "diagnose". Det å være engstelig er en helt naturlig, menneskelig måte å være på. På mange områder i livet er frykt og angst helt nødvendige mekanismer for å for eksempel avstå fra noe opplagt farlig eller risikabelt. Men, noen ganger manifesterer denne angsten seg som ekstra kjip og jævlig, da er den ofte også ubegrunnet og irrasjonell, og det er i disse stundene jeg tenker at en utvidet forståelse av seg selv og sine erfaringer er gull verdt.

 

Anonymkode: 43b48...c4b

[Gjest Tobias Juul Grythe]

Den beste medisinen for angst er faktisk å utsette seg for det du har angst for. Jævlig i begynnelsen men etter hvert går det bedre når du ser det ikke er så farlig som hjernen skal ha det til. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jobber i matbutikk, en rema 1000 butikk. Har jobbet der i et halv år og det verste er over. I begynnelsen var det krise da jeg gjorde feil i kassen, med stirrende kunder osv! Problemet er at jeg jobber i min egen kommune og det kommer ekstremt mange kjente. I min kommune bor det ikke alt for mange, så de fleste kjenner hverandre.

Jeg kjenner jeg får skikkelig hjertehopp når det er enkelte som kommer inn og skal handle. Det bygger seg opp frem til de kommer i kassen og jeg blir svimmel og sjelven. Helt utrolig dumt, men aller mest vondt. Hva gjør jeg? Må jeg kikke på ny jobb? Har det greit i livet ellers. Både mann og barn, men gruer meg bare hver bidige dag jeg skal stå i kassen. 😫 

Kvinne30

 

Anonymkode: b3795...d9f

Tror du skal være mer bekymret når selvbetjeningskassa er kommet på plass i "din" matbutikk også. 

 

Anonymkode: d0c83...a2c

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Tobias Juul Grythe skrev:

Den beste medisinen for angst er faktisk å utsette seg for det du har angst for. Jævlig i begynnelsen men etter hvert går det bedre når du ser det ikke er så farlig som hjernen skal ha det til. 

Heilt einig.

Det foreligger også god, dokumentert forskning på at eksponeringsterapi er en effektiv behandlingsmåte. Mange psykologer/kognitive terapeuter som velger dette som behandlingsmåte i tillegg til samtaleterapien.

Anonymkode: 43b48...c4b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heilt einig.

Det foreligger også god, dokumentert forskning på at eksponeringsterapi er en effektiv behandlingsmåte. Mange psykologer/kognitive terapeuter som velger dette som behandlingsmåte i tillegg til samtaleterapien.

Anonymkode: 43b48...c4b

For en viss andel pasienter funker det, for en annen andel pasienter funker det ikke i det hele tatt. Om man er redd for HIV og kjønnssykdommer, så tror jeg ikke at det å ha sex uten kondom er det første man skal gjøre for å "eksponere seg for frykten". Eller å slikke på blod til noen.

Er man redd for bakterier - en kompis fortalte meg at de ble "tvunget" til å slikke på fingeren sin etter at de hadde tatt på et tilfeldig dørhåndtak (helt sykt å tenke på i disse tider). Dette var for ca 3 år siden. Han klikket psykisk fullstendig etterhvert og tok 4 blodtester og var helt i panikk i flere måneder etterpå.

Det dere to nevner når det gjelder eksponering (redd for edderkopper) kan fungere, men angst kan være så utrolig mange ting, og eksponeringsterapi kan ikke hjelpe mot alt. Heller tvert imot, den kan gjøre det verre.

Anonymkode: d0c83...a2c

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For en viss andel pasienter funker det, for en annen andel pasienter funker det ikke i det hele tatt. Om man er redd for HIV og kjønnssykdommer, så tror jeg ikke at det å ha sex uten kondom er det første man skal gjøre for å "eksponere seg for frykten". Eller å slikke på blod til noen.

Er man redd for bakterier - en kompis fortalte meg at de ble "tvunget" til å slikke på fingeren sin etter at de hadde tatt på et tilfeldig dørhåndtak (helt sykt å tenke på i disse tider). Dette var for ca 3 år siden. Han klikket psykisk fullstendig etterhvert og tok 4 blodtester og var helt i panikk i flere måneder etterpå.

Det dere to nevner når det gjelder eksponering (redd for edderkopper) kan fungere, men angst kan være så utrolig mange ting, og eksponeringsterapi kan ikke hjelpe mot alt. Heller tvert imot, den kan gjøre det verre.

Anonymkode: d0c83...a2c

Du har rett, det er selvfølgelig ikke svaret for alle. Men i de vanligste formene for angst, for eksempel agorafobi, viser det seg at eksponeringsterapi er både hjelpsomt og ofte også nødvendig.

Det å være redd for HIV og kjønnssykdommer er jo ikke noe nødvendigvis noe som vil hemme deg i den vanlige hverdagen, utover at du ikke vil ha sex med alle og enhver. Det er i tilfeller hvor angsten griper inn også i det daglige at eksponeringsterapi veldig ofte blir anbefalt - og det med rette. Det virker logisk å prøve slike behandlingsformer før man begir seg ut på medikamentell behandling, som ofte kan gi nye, uønskede bivirkninger.

Det er helt sant at angst er veldig diversifisert, men når det er snakk om en såpass "vanlig" type angst som TS her nevner, er iallfall jeg tilbøyelig til å tro at det å prøve eksponering, riktignok gradvis og over tid, vil være et godt alternativ for å klare å håndtere angsten bedre.

Nå er jo for så vidt eksponeringen allerede på "plass" da TS for øyeblikket jobber i butikk og, som hun selv beskriver, møter bekjente der som gjør at det "stokker" seg for henne.

Derfor synes jeg det vil være en god ide å snakke med noen om disse utfordringene for å prøve å konkludere med hva det er som er den bakenforliggende årsak til en angstepisode, og om slik atferd i kjølvannet av den utløsende situasjonen framstår rasjonelt eller ikke.

Anonymkode: 43b48...c4b

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen!

Det du beskriver tror jeg veldig mange kan kjenne seg igjen i, inkludert meg selv. Det er som tatt ut av læreboka om angst og bipolare lidelser.

Ja, dersom du kjenner noen som skal spesialisere seg så kan det vel i hvert fall ikke skade å ta en prat med denne personen dersom du stoler på ham/henne? Evnt er jo også en tur eller to til en psykolog et godt alternativ (synes jeg). Du sier du har en mann, har du prøvd å snakke om det med ham?

Kjempetrist å høre om at du har vært i et voldelig forhold tidligere, jeg er som sagt ingen ekspert, men jeg tenker at dette er verdt å snakke med noen om - bare for å forske litt i kriker og kroker i eget sinn!

Selv er jeg en mann på 2 meter og 100kg, så frykt for vold har aldri vært noe stort problem for meg, men angsten har allikevel klart å påvirke meg mye! Med dette vil jeg bare poengtere at ut i fra egen erfaring så er man ikke nødt til å ha opplevd noe traumatisk tidligere i livet for å senere utvikle angst og angstanfall. Jeg vil dog tro at noe slikt kan være med på å framskynde det. Det virker rart om man skulle gå upåvirket av noe så alvorlig som du tilsynelatende har opplevd.

Det jeg synes er litt viktig å forstå oppi det hele er at angst på ingen måte er en "diagnose". Det å være engstelig er en helt naturlig, menneskelig måte å være på. På mange områder i livet er frykt og angst helt nødvendige mekanismer for å for eksempel avstå fra noe opplagt farlig eller risikabelt. Men, noen ganger manifesterer denne angsten seg som ekstra kjip og jævlig, da er den ofte også ubegrunnet og irrasjonell, og det er i disse stundene jeg tenker at en utvidet forståelse av seg selv og sine erfaringer er gull verdt.

 

Anonymkode: 43b48...c4b

Han er igrunnen en lege, så har ikke mye kjennskap til han. Men via andre har jeg forstått at han er flink på kognitiv terapi. Kanskje noe for meg, har aldri pratet med noen om noe. Så tror det kan være lurt å åpneg seg til noen. 

Skal si du kommer med mange meningsfylte og oppmuntrende ord. Takk 🙂 Det er nok mange som sliter med angst. Har absolutt ingen sinne i meg, er egentlig litt for grei. 😄 Men den slitsomme angsten ødelegger til tider ....(heldigvis ikke hele tiden!) 

Mannen her i hus er desverre ikke så glad i å prate om slikt. Han vaser det fort bort og vil prate om noe annet. 

Anonymkode: b3795...d9f

[AnonymBruker]

Eksponeringsterapi fungerer veldig bra der angsten er fullstendig irrasjonell, som feks frykt for (ufarlige) edderkopper. Det fungerer ikke like bra for alle typer sosial angst, ettersom sosiale situasjoner til en viss grad kan være farlige. Mennesker kan bli slemme, ekskludere deg, mobbe deg osv.

For de som egentlig har gode sosiale evner fungerer derfor eksponeringsterapi mye bedre enn for de som mangler evner.  De med gode evner får bekreftet at vanskelige situasjoner går bra og de opplever mestring. For en med dårlige sosiale evner kan derimot eksponering bli en bekreftelse på hvor dårlig det står til. De trenger i større grad å lære seg gode verktøy for å håndtere utfordrende sosiale situasjoner. Så jeg tenker det avhenger litt av hvilke problemer du sliter med. Er problemene sosiale? Eller er det kun i hodet ditt? 

Anonymkode: cb6d8...ae4

[AnonymBruker]

Jeg kan svare fra andre siden da, hehe. Vedder på at noen av kundene du møter som du kjenner har det likedan. Jeg er alltid redd for at ekspeditøren jeg kjenner skal dømme meg for hvilke varer jeg kjøper eller sladre til mannen min om at jeg kjøper masse godteri og unødvendige ting😆

Så  Vet ikke om det hjelper deg så veldig, men det kan godt hende at de også synes det er litt ubehagelig at du sitter i kassen. Så dere er kanskje mer i samme båt enn du tror. Eller kanskje folk flest ikke tenker på sånt i det hele tatt og det er bare du og jeg som stresser oss opp for ingenting❤️

Anonymkode: b7d58...49d