Jeg avbryter folk. Dette er noe jeg sliter med og som har straffet seg.

[AnonymBruker]

Har du noen tips? Hva hjelper mot avbrytelsestullet. Føler meg som en dust til tider. 

 

Anonymkode: 05610...e0f

[Gjest Beatbox]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen tips? Hva hjelper mot avbrytelsestullet. Føler meg som en dust til tider. 

 

Anonymkode: 05610...e0f

Hadde for mange år siden en kjæreste som alltid avbrøt!! Forbanna irriterende og tilslutt sprakk jeg og spurte ham om følgende: Hva er det med deg som gjør at du påberoper deg retten til å avbryte når folk snakker. For det du da gjør er å gi folk en følelse av at det de snakker om ikke er viktig i det hele tatt mens dine ting er så forbanna mye viktigere..Han kunne ikke gi et fornuftig svar men enden på visa var at jeg gikk...fikk nok av å alltid måtte høre på hans stemme  

[visp]

Jeg kan være sånn selv, med enkelte. Tror det har med hvordan folk snakker eller hvor engasjert jeg blir. Noen ganger så har jeg hørt ferdig setningen andre sier i hodet lenge før de er ferdige og da har de kanskje snirklet inn unødvendig mange unødvendige detaljer. Men eneste løsningen er å være bevisst på det og prøve å skjerpe seg:)

[AnonymBruker]

Det er skikkelig kjipt jeg har slitt med det selv. Mer før men det hender enda en gang i blant. Det som hjelper er å være klar over det og hvilken negativ effekt det har på andre. Og å øve på å være mer tålmodig, ha det i tankene at du skal la det være i situasjonen.

Anonymkode: 1e4a8...99d

[miaw]

Bare det at du er bevisst på det, da har man kommet langt. Man må bare prøve å lytte, og fokusere på å vente med å snakke til vedkommende er ferdig. Om man likevel skulle komme til å avbryte kan man bare si "unnskyld at jeg avbrøt, hva skulle du si?"

[Gjest Beatbox]

Men dere som avbryter; hvordan reagerer dere når dere blir avbrutt midt i en setning?

[AnonymBruker]

Ene søsteren min er sånn. Jeg klarer ikke samtaler med henne med mindre jeg må. Å være sammen med folk som alltid mener at det de har å si er viktigere enn det alle andre har å si er forferdelig irriterende. Gjør bare at andre føler seg små og usikre og at de ikke er verdt å lytte til. 

Anonymkode: fb92f...a35

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Beatbox said:

Men dere som avbryter; hvordan reagerer dere når dere blir avbrutt midt i en setning?

Jeg har to venninner som begge er like ille som meg på det området. Vi avbryter hverandre fordi vi blir så engasjerte i samtalen, og hvis vi føler vi ikke var ferdige så avbryter vi bare tilbake. Ofte var det egentlig ikke så viktig uansett, så vi lar den andre bare fortsette. Men vi har selvinnsikt på det og ler av det.

Jeg har jobbet med problemet og er blitt mye flinkere til å la andre snakke ferdig før jeg snakker, men det er vanskelig hvis jeg blir engasjert. Det hjalp veldig å bli bevisst på problemet. Det hender jeg hører at jeg avbryter, og da sier jeg "sorry, snakk ferdig" og venter på min tur.

Jeg tror også det er viktig å vite hvorfor man gjør det for å kunne slutte med det. Her er det jeg tror er mine grunner:

1.Jeg har vokst opp i en familie hvor man må stjele ordet for å i det hele tatt få sagt noe om temaet før vi snakker om noe helt annet, og det er derfor jeg har fått den uvanen.

2. Jeg har dårlig konsentrasjon og hukommelse og må si ting med en gang for å ikke glemme det.

3. Noen mennesker har lange pustepauser når de snakker og da tror jeg de er ferdige med å snakke før de er det.

Ved å forstå meg selv bedre så er det lettere å jobbe med det. F.eks. kan jeg prøve å vente litt før å høre om de er helt ferdige med å snakke, jeg kan være bevisst på at jeg ikke trenger å stjele ordet for å få sagt noe i alle situasjoner og det er ikke alt som er viktig å si. 

Men helt ærlig så foretrekker jeg å være med mennesker som stjeler ordet tilbake hvis jeg har avbrutt dem. Det er slitsomt å være med mennesker jeg må trå varsomt rundt og ikke være meg selv. Selvsagt prøver jeg å jobbe med meg selv for å ikke avbryte siden det kan være irriterende, men eksen min mente at jeg ødela hans selvfølelse når jeg avbrøt, og jeg har ikke ansvar for andre menneskers selvfølelse utover å behandle andre fint. At jeg har en uvane der jeg avbryter folk er ikke å behandle noen dårlig. Det er ikke verre enn at man kan avbryte meg tilbake.

Anonymkode: 4869b...f4e

[Kajo]

Her har jeg masse tanker! Jeg har nemlig gjort meg noen erfaringer med samboeren min som hater å bli avbrutt. Jeg har funnet ut at han og jeg kommer fra heeeelt forskjellige kommunikasjonskulturer. Han er vant med kommunikasjon som er veldig sånn: Nr.1 forteller noe. Nr. 2 reagerer på det. Nr. 2 forteller kanskje noe. Nr 1 forteller noe. Og så er han vant med at det som blir fortalt alltid har en hensikt. At det er noe man forteller med den tanken at man vil dele noe morsomt eller fortelle noe man har bestemt seg for eller noe sånt. Det er en veldig konkret måte å snakke sammen på. Blant mine var reaksjonen til de fleste når de møtte han at han var "veldig hyggelig, men kanskje litt stille".

Jeg kommer fra et miljø med en myyyye mer flytende kommunikasjonsstil. Sånn hvor det å prate sammen kan være viktigere enn innholdet i det vi prater om, og vi kan godt snakke om noe vi har snakket om flere ganger før og si masse av det samme. Det er på en måte en mer utforskende samtalestil hvor den ene starter på noe, og har kanskje en tanke om hvor man skal ende opp, men den andre bidrar ved å skyte inn tanker og ta den orginale tanken med på noen sideveier for å utforske der før man snor seg tilbake og finner den opprinenllige endelsen. Eller har kommet til noe helt annet fordi begge syntes en av sideveiene var mer interessant. Dette er grunnen til at jeg kan ha en samtale på tlf med venninne i 3 timer, og samboeren min sier "Har dere snakket helt til nå? Det er sykt..." 😂

Når jeg og samboeren min da møttes, så støtte vi på det problemet at vi begge ble veldig frustrerte. Han ble frustrert fordi han følte jeg avbrøt han og aldri slapp han til. Jeg fordi jeg følte han ikke syntes noe jeg sa var interessant og lurte på om han ikke hadde meninger og tanker selv siden han ikke engasjerte seg i samtalen. Han kom jo aldri med noe og satt der bare taust som en fjott! Sannheten var jo at vi begge tok feil, og begge hadde litt rett. Etterhvert skjønte jeg at hans naturlige pauser, de man legger inn i praten for å invitere den andre til å komme med innspill, er myyyyyye lengre enn jeg er vant til fra før. Så, for at vi skulle få det fint med kommunikasjonen så må jeg holde igjen når jeg tror han er ferdig for å se om det kommer noe mer, og så må jeg noen ganger ta pauser i det jeg sier, som for meg føles ubehagelig lange, for å invitere han inn. Og han har fått beskjed om å øve på å merke pausene jeg legger inn også, for hvis ikke vil han aldri komme til i samtaler med min familie og venner (hvertfall i gruppesammenheng).

Så, ja, det kan hende du avbryter mye. Jeg tenker at du da kommer fra en familie eller miljø hvor praten går veldig fort og du er kanskje vant med uvanlig korte åpninger for å invitere inn motparten til å delta. Når du da møter folk som er vant til den andre typen kommunikasjon, så blir det en ubalanse. Begge stiler funker nemlig like godt når partene i samtalen er på samme stil, men så fort man har motsatte stiler vil det bli feil. Og da vil den ene parten si "Han avbryter hele tiden og snakker konstant", mens den andre vil si "Herlighet så kjedelig type, jeg følte jeg måtte dra samtalen for han kom jo ikke med noen innspill og bidro ikke i det hele tatt, bare satt der mutt." At du har merket deg at du kan være avbrytende er et supert utgangspunkt for å øve på å lese andres kommunikasjonsmønster og tilpasse seg så man kommer på bølgelengde med flere. 😉

 

[visp]

31 minutter siden, Beatbox skrev:

Men dere som avbryter; hvordan reagerer dere når dere blir avbrutt midt i en setning?

Det spørs litt hvordan avbrytelsen er. Det er jo noe jeg prøver å slutte med og som sagt så er kun med et fåtall mennesker jeg har merket at jeg kan ha en tendens til det.  Jeg har en venninne som ber meg "bare snakke videre" mens hun begynner å svare på en sms eller noe sånt. Da ber jeg henne dra et visst sted og jeg mener at sånne avbrytelser er toppen av frekkhet- ikke sånne som kommer i en setting hvor man diskuterer og har det morsomt sammen.

[Kajo]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Men helt ærlig så foretrekker jeg å være med mennesker som stjeler ordet tilbake hvis jeg har avbrutt dem. Det er slitsomt å være med mennesker jeg må trå varsomt rundt og ikke være meg selv. Selvsagt prøver jeg å jobbe med meg selv for å ikke avbryte siden det kan være irriterende, men eksen min mente at jeg ødela hans selvfølelse når jeg avbrøt, og jeg har ikke ansvar for andre menneskers selvfølelse utover å behandle andre fint. At jeg har en uvane der jeg avbryter folk er ikke å behandle noen dårlig. Det er ikke verre enn at man kan avbryte meg tilbake.

Anonymkode: 4869b...f4e

Haha! Her skrev vi tydeligvis omtrent det samme på samme tid! Godt å se at det er flere som har merket seg at dette handler om ulike kommunikasjonsmønstre!

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Kajo said:

Her har jeg masse tanker! Jeg har nemlig gjort meg noen erfaringer med samboeren min som hater å bli avbrutt. Jeg har funnet ut at han og jeg kommer fra heeeelt forskjellige kommunikasjonskulturer. Han er vant med kommunikasjon som er veldig sånn: Nr.1 forteller noe. Nr. 2 reagerer på det. Nr. 2 forteller kanskje noe. Nr 1 forteller noe. Og så er han vant med at det som blir fortalt alltid har en hensikt. At det er noe man forteller med den tanken at man vil dele noe morsomt eller fortelle noe man har bestemt seg for eller noe sånt. Det er en veldig konkret måte å snakke sammen på. Blant mine var reaksjonen til de fleste når de møtte han at han var "veldig hyggelig, men kanskje litt stille".

Jeg kommer fra et miljø med en myyyye mer flytende kommunikasjonsstil. Sånn hvor det å prate sammen kan være viktigere enn innholdet i det vi prater om, og vi kan godt snakke om noe vi har snakket om flere ganger før og si masse av det samme. Det er på en måte en mer utforskende samtalestil hvor den ene starter på noe, og har kanskje en tanke om hvor man skal ende opp, men den andre bidrar ved å skyte inn tanker og ta den orginale tanken med på noen sideveier for å utforske der før man snor seg tilbake og finner den opprinenllige endelsen. Eller har kommet til noe helt annet fordi begge syntes en av sideveiene var mer interessant. Dette er grunnen til at jeg kan ha en samtale på tlf med venninne i 3 timer, og samboeren min sier "Har dere snakket helt til nå? Det er sykt..." 😂

Når jeg og samboeren min da møttes, så støtte vi på det problemet at vi begge ble veldig frustrerte. Han ble frustrert fordi han følte jeg avbrøt han og aldri slapp han til. Jeg fordi jeg følte han ikke syntes noe jeg sa var interessant og lurte på om han ikke hadde meninger og tanker selv siden han ikke engasjerte seg i samtalen. Han kom jo aldri med noe og satt der bare taust som en fjott! Sannheten var jo at vi begge tok feil, og begge hadde litt rett. Etterhvert skjønte jeg at hans naturlige pauser, de man legger inn i praten for å invitere den andre til å komme med innspill, er myyyyyye lengre enn jeg er vant til fra før. Så, for at vi skulle få det fint med kommunikasjonen så må jeg holde igjen når jeg tror han er ferdig for å se om det kommer noe mer, og så må jeg noen ganger ta pauser i det jeg sier, som for meg føles ubehagelig lange, for å invitere han inn. Og han har fått beskjed om å øve på å merke pausene jeg legger inn også, for hvis ikke vil han aldri komme til i samtaler med min familie og venner (hvertfall i gruppesammenheng).

Så, ja, det kan hende du avbryter mye. Jeg tenker at du da kommer fra en familie eller miljø hvor praten går veldig fort og du er kanskje vant med uvanlig korte åpninger for å invitere inn motparten til å delta. Når du da møter folk som er vant til den andre typen kommunikasjon, så blir det en ubalanse. Begge stiler funker nemlig like godt når partene i samtalen er på samme stil, men så fort man har motsatte stiler vil det bli feil. Og da vil den ene parten si "Han avbryter hele tiden og snakker konstant", mens den andre vil si "Herlighet så kjedelig type, jeg følte jeg måtte dra samtalen for han kom jo ikke med noen innspill og bidro ikke i det hele tatt, bare satt der mutt." At du har merket deg at du kan være avbrytende er et supert utgangspunkt for å øve på å lese andres kommunikasjonsmønster og tilpasse seg så man kommer på bølgelengde med flere. 😉

 

Wow, dette var helt fantastisk forklart!!

Anonymkode: 4869b...f4e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Kajo said:

Haha! Her skrev vi tydeligvis omtrent det samme på samme tid! Godt å se at det er flere som har merket seg at dette handler om ulike kommunikasjonsmønstre!

Hehe ja, sant! Men synes som sagt at din måte å forklare det på var helt fantastisk. Skal ta det med meg videre til senere diskusjoner om samme tema!

Anonymkode: 4869b...f4e

[Kajo]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Hehe ja, sant! Men synes som sagt at din måte å forklare det på var helt fantastisk. Skal ta det med meg videre til senere diskusjoner om samme tema!

Anonymkode: 4869b...f4e

Takk for det! Ja, jeg tenker dette er noe alle hadde hatt godt av å tenke mer gjennom, at vi kanskje misforstår hverandre og bør tenke på det som at man bare er litt ulike i steden for å angripe hverandre med at noen er frekke som bare avbryter og bryr seg om seg selv, eller at andre er stille og uinteressante. Tror også dette er bakgrunnen for at noen mennesker føler man seg på nett med umiddelbart, mens andre må man bli kjent med bedre før man føler seg veldig komfortabel. Jeg tror de man umiddelbart føler seg på nett med har omtrent samme kommunikasjonsstil og hastighet, og dermed er det veldig behagelig å prate med dem, og om man i tillegg har noe til felles så går det veeeldig enkelt.

Endret 4. mai 2020 av Kajo

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

 

1.Jeg har vokst opp i en familie hvor man må stjele ordet for å i det hele tatt få sagt noe om temaet før vi snakker om noe helt annet, og det er derfor jeg har fått den uvanen.

2. Jeg har dårlig konsentrasjon og hukommelse og må si ting med en gang for å ikke glemme det.

3. Noen mennesker har lange pustepauser når de snakker og da tror jeg de er ferdige med å snakke før de er det.

Ved å forstå meg selv bedre så er det lettere å jobbe med det. F.eks. kan jeg prøve å vente litt før å høre om de er helt ferdige med å snakke, jeg kan være bevisst på at jeg ikke trenger å stjele ordet for å få sagt noe i alle situasjoner og det er ikke alt som er viktig å si. 

Men helt ærlig så foretrekker jeg å være med mennesker som stjeler ordet tilbake hvis jeg har avbrutt dem. Det er slitsomt å være med mennesker jeg må trå varsomt rundt og ikke være meg selv. Selvsagt prøver jeg å jobbe med meg selv for å ikke avbryte siden det kan være irriterende, men eksen min mente at jeg ødela hans selvfølelse når jeg avbrøt, og jeg har ikke ansvar for andre menneskers selvfølelse utover å behandle andre fint. At jeg har en uvane der jeg avbryter folk er ikke å behandle noen dårlig. Det er ikke verre enn at man kan avbryte meg tilbake.

Anonymkode: 4869b...f4e

Jeg har samme 3 grunner + at jeg også er vant til en mer flytende måte å kommunisere på der man abryter hverandre litt, snakker litt i sirkler, går litt frem og tilbake om ting, kan ha flere samtaler over bordet samtidig og hoppe litt frem og tilbake osv. Har hatt med folk hjem til familien min som synes det er slitsomt å prate med oss og som ikke følte de kunne komme til ordet. Jeg liker det sånn men jeg ser også at familien min er dårlig på å stille andre spørsmål og invitere dem inn i samtalen, så det er noe jeg har øvd på selv og blitt flinkere enn dem til Sliter fremdeles med at jeg iblant avbryter folk da så enig i at jeg foretrekker folk som bare avbryter meg også istedte for å ta det som en personlig fornærmelse.

Tenker at all skyld alltid legges på den som avbryter, men en del folk hadde hatt godt av å bli flinkere til å kommunisere selv. Mange snakker veldig sakte, snakker alt for lenge uten å la andre få bidra i samtalen (monolog-folk er det verste...), leser ikke gruppen slik at man ser om noen andre vil si noe osv...

Anonymkode: 9be2e...573

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med det men blitt flinkere. Det som hjelper er å korrigere deg selv etter du er ferdig, «huff, beklager, nå avbrøt jeg deg. Hva var det du skulle si»? 

Anonymkode: 9f8e9...647

[AnonymBruker]

1 time siden, visp skrev:

Jeg kan være sånn selv, med enkelte. Tror det har med hvordan folk snakker eller hvor engasjert jeg blir. Noen ganger så har jeg hørt ferdig setningen andre sier i hodet lenge før de er ferdige og da har de kanskje snirklet inn unødvendig mange unødvendige detaljer. Men eneste løsningen er å være bevisst på det og prøve å skjerpe seg:)

ADHD?

Anonymkode: e2bf9...7d2

[Mons]

Veldig interessant tema.

Tidligere har vi sett et stort fokus på kommunikasjon mellom kjønnene. Alt for stort, vil jeg si. Sånn er kvinner og sånn er menn blir veldig unyansert. Langt viktigere er forskjellige personligheter, og ikke kjønn, når det gjelder kommunikasjon.

Jeg tilhører gruppen som prøver å ikke avbryte folk, men noen ganger glipper det.

Jeg kjøper ikke helt argumentene med at "avbryterne" oppfører seg slik fordi de har en bakgrunn der dette er vanlig. Min praktiske erfaring er at de også har en rekke andre uheldige sider ved sin personlighet.

De er lite flinke til å lytte. Fokuset flyttes hele tiden til seg selv. De avbryter ikke bare hvis en annen har to sekunders pause, men gjerne midt i en setning. Spesielt ille blir det hvis den som snakker er i ferd med å formulere poenget.

Mange avbrytere er flinke til å vise sympati som noen forveksler med empati.

Dette er mine erfaringer og ingen absolutt sannhet.

[Gnå]

Jeg mener det er et supert utgangspunkt at du ser det selv. Går det an å snakke med vennene dine om det, og si at de gjerne kan si ifra hvis det blir for ille, evt. avtale et "kodeord" eller et tegn? 

Som venn tror jeg det både ville vært mindre irriterende hvis jeg skjønte at du selv er klar over at det kan være problematisk, og veldig greit med et "klarsignal" for å si ifra. 

[visp]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

ADHD?

Anonymkode: e2bf9...7d2

Ikke som jeg vet:)