Jeg har forandret meg etter felles barn

[AnonymBruker]

Når jeg og mannen giftet oss, så bodde barnet hans med moren sin. Etter noen mnd moren til barnet giftet seg og ikke ville ha barnet. Ble flyttet til oss 100%. Moren har aldri vært tilstede. Barnet var 3 år gammel. Nå 9. 
Helt siden har jeg passet på barnet, å kjøpe klær, mat, levere til barnehage og hente osv, osv har jeg gjort alt selv. Mannen min var ikke flink til det! Og jobbet mye. Kort sagt, er jeg som har alltid vært der for barnet, og er det fortsatt.

Nå har vi felles barn, og jeg føler jeg har forandret meg mot stebarnet, og jeg blir lei selv av dette. Jeg er like glad i barnet men «Plutselig» føler ikke jeg at stebarnet er mitt ansvar, selv om jeg har passet på så lenge. Jeg orker ikke mas og bråk fra barnet. Har ikke samme følelser som for mitt barn. Kan ofte avvise når barnet spør noe. 
føler meg som verdens verste menneske. Vil jo ikke at dette skal på påvirke barnet, er nesten redd at det kan påvirkes. Hva kan jeg gjøre ? Jeg er glad i barnet, men siden jeg har født mitt eget barn, glemmer jeg stebarnet ofte...  

Anonymkode: 52434...20c

[AnonymBruker]

Stakkars barn. Her er du nødt til å gå kraftig i deg selv og ta tak med en gang, du kan potensielt ødelegge dette barnet for livet. Du og far må snakke med noen profesjonelle å få hjelp snarest.

Anonymkode: 746a7...39b

[AnonymBruker]

Snakk med noen, helsesøster f.eks 😊

Anonymkode: 31c47...abd

[AnonymBruker]

Stakkars barn! Kom deg til en psykolog du!

Anonymkode: 09ed0...c65

[SoWhat?]

Så barnet er blitt sviktet av begge foreldrene, og kun hatt deg? Du kan ikke noe for hva du føler, men her må du gjøre noe med følelsene. Du må snakke med noen så dette barnet ikke blir enda mer skadelidende. Gjør det fort, og fint at du forteller om det! 

[AnonymBruker]

Ja dere kan si "stakkars barn". For det er synd, og mulig barnet merker det desverre. 

Men heldigvis ser ts dette selv i motsetning til mange andre. Og det er nok vondt for ts også. 

Man kan ikke styre følelsene sine selv, men man kan heldigvis styre oppførselen sin. Du burde snakke med noen om dette, for eksempel psykiatrisk sykepleier eller helsesøster. Men jeg synes også at du må snakke med samboeren om dette. Det er vel umulig å kunne ha de samme følelsene for ett barn man ikke selv har født.. Snakk med han,  og noen andre som kan hjelpe deg. Så tror jeg dere kan få det bedre 😊 hvor gammelt er deres felles barn? 

Hjelper det å sette seg inn i hvordan barnet kan føle det? Det barnet ser kanskje på deg som mamma? Tenk på alt det fine dere to har hatt, og kanskje dere trenger litt kvalitetstid sammen 

Anonymkode: 2625d...8ba

[AnonymBruker]

TS du må huske du tok ansvar og handlet. Du tok deg av barnet og barnet kjenner ingen annen mamma. Du MÅ forandre synet ditt her, kanskje ved å f.eks adoptere barnet?

Anonymkode: a88c3...b87

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS du må huske du tok ansvar og handlet. Du tok deg av barnet og barnet kjenner ingen annen mamma. Du MÅ forandre synet ditt her, kanskje ved å f.eks adoptere barnet?

Anonymkode: a88c3...b87

Takk for at du skrev dette!! Jeg trengte dette til å skjerpe meg. Jeg fikk  tårer av å bare lese dette. Jeg har jo hatt det koselig og bra med barnet før jeg fødte. Kanskje jeg tar en fridag og finner på noe med barnet 

Anonymkode: 52434...20c

[Oslodamen]

Er du sikker på at det ikke er far du egentlig er sint på? Fordi han ikke stiller opp for barnet sitt og tar vare på det, men bare overlater alt til deg? Dermed blir barnet en evig påminnelse om hans unnfallenhet og alt ansvaret og stresset han bare lemper over på deg?

Ville du hatt mer positive følelser for barnet hvis far var den som tok hovedansvaret for barnet sitt?    

Jeg synes du bør ta en alvorsprat med far!

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Oslodamen skrev:

Er du sikker på at det ikke er far du egentlig er sint på? Fordi han ikke stiller opp for barnet sitt og tar vare på det, men bare overlater alt til deg? Dermed blir barnet en evig påminnelse om hans unnfallenhet og alt ansvaret og stresset han bare lemper over på deg?

Ville du hatt mer positive følelser for barnet hvis far var den som tok hovedansvaret for barnet sitt?    

Jeg synes du bør ta en alvorsprat med far!

Enig her, det virker som om det er sviket fra far som kan gjøre deg frustrert. Frustrasjonen går over til barnet hans, som ser på deg som morsfigur. Syntes det er tøft av deg å prate det ut og få råd. Mange som er i den situasjonen du er. 

Hvordan er det mtp å adoptere hun på 9? 

Anonymkode: 22bf4...ab6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Oslodamen skrev:

Er du sikker på at det ikke er far du egentlig er sint på? Fordi han ikke stiller opp for barnet sitt og tar vare på det, men bare overlater alt til deg? Dermed blir barnet en evig påminnelse om hans unnfallenhet og alt ansvaret og stresset han bare lemper over på deg?

Ville du hatt mer positive følelser for barnet hvis far var den som tok hovedansvaret for barnet sitt?    

Jeg synes du bør ta en alvorsprat med far!

Selvfølgelig reagerer jeg at faren ikke tar ansvaret sitt. Men siden jeg har alltid gjort alt selv og tatt vare på barnet,  så tror jeg at han er så vandt til dette at han ser på meg som «Moren» til barnet. Og dermed vil ikke jeg såre han og si «unnskyld meg, men det et ditt barn, nå har jeg født mitt eget» det kan se ut som jeg har vært falsk. 

kort sagt, han har aldri vært flink til å passe på barnet, hvis jeg ikke hadde tatt det ansvaret hadde barnevernet tatt  dette barnet for lengst! Og det ville jeg ikke. 

Anonymkode: 52434...20c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Enig her, det virker som om det er sviket fra far som kan gjøre deg frustrert. Frustrasjonen går over til barnet hans, som ser på deg som morsfigur. Syntes det er tøft av deg å prate det ut og få råd. Mange som er i den situasjonen du er. 

Hvordan er det mtp å adoptere hun på 9? 

Anonymkode: 22bf4...ab6

Jeg tenker å adoptere ja, men før det vil jeg jobbe med følelsene mine og få «gamle» meg tilbake

Anonymkode: 52434...20c

[AnonymBruker]

Min søster var noe eldre da min far og min mor møttes. Min mor har stillt opp og er som en mor for min søster, da hennes mor ikke stillte mye opp. Den dag idag er det min mor som har mor-rolle for min søster på snart 40 år, og barna henens har min mor som sin bestemor. 

Det var litt slike følelser når jeg ble født tror jeg,  men moren min gjorde alt hun kunne for å unngå forskjellsbehandling, og det har lønnet seg. Vi er en god og sammensveiset familie pga det.

Håper du kommer over følelsene. Det er nok helt forståelig, men det er et stakkars barn som ser på deg som mamma og kan få en sorgreaksjon og dårlig forhold til sitt søsken.  

Tenk på det som en investering i en trygg og god familie når de vonde følelsene kommer.  Faren må selvsagt mer på banen, men ikke la barnet oppleve å "miste" enda en mamma.

Lykke til, håper det går seg til! 

Anonymkode: e7497...703

[Oslodamen]

Nei, selvfølgelig skjønner jeg at du ikke kan si det sånn, men du kan si at nå som det er to barn trenger du mye mer støtte fra ham, at han faktisk må være med på å ta ansvar for barna, for det blir altfor mye for deg alene. 

Det er veldig vanskelig å bare snu følelsene sine, hvis ikke noe annet endres og her er du helt tydelig i en urettferdig situasjon, for å si det rett ut. Jeg hadde følt meg utnyttet selv. Hvis far tar mer ansvar, tenker jeg at du kanskje vil få tilbake positive følelser helt av deg selv istedenfor å måtte jobbe med det.

[wintergirl]

Fint du tar deg det Ts, men hvordan gadd du å gifte deg med en mann som driter i sin egen unge ?

[AnonymBruker]

Har faktisk vært i lik situasjon selv. Det forandret seg etter andre fellesbarn. Det er vanskelig å forklare, men jeg tror det handlet om hvor overveldende det er å få sitt første barn, at det blir litt mindre rom for et stebarn. Når det så kommer ett til, må kjærligheten deles, og da får første fellesbarn uansett mindre oppmerksomhet, og det jevner seg mer ut. 

Anonymkode: b0765...130

[AnonymBruker]

Men du må ta mer tak enn «en fridag», du må søke hjelp! En fridag med kjekke aktiviteter vil mest sannsynlig ikke klikke alt tilbake på plass igjen. Jeg anbefaler deg profesjonell hjelp for å sortere tankene. Lykke til. 

Anonymkode: 071a9...40b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men du må ta mer tak enn «en fridag», du må søke hjelp! En fridag med kjekke aktiviteter vil mest sannsynlig ikke klikke alt tilbake på plass igjen. Jeg anbefaler deg profesjonell hjelp for å sortere tankene. Lykke til. 

Anonymkode: 071a9...40b

Profesjonell hjelp hvorfra? Fra helsestasjon, barnevern, psykolog? Da legger jeg jo alt på bordet, og mannen min kan få alvorlige konsekvenser, og vi risikerer at barnevernet tar barnet. Bare tenk deg selv. Moren ikke vært tilstede. Faren ikke tatt ansvaret sitt. Og er kun meg som tatt vare på barnet, og jeg kommer med «jeg har ikke samme følelser for barnet» kan du se dette? 

Anonymkode: 52434...20c

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Oslodamen skrev:

Nei, selvfølgelig skjønner jeg at du ikke kan si det sånn, men du kan si at nå som det er to barn trenger du mye mer støtte fra ham, at han faktisk må være med på å ta ansvar for barna, for det blir altfor mye for deg alene. 

Det er veldig vanskelig å bare snu følelsene sine, hvis ikke noe annet endres og her er du helt tydelig i en urettferdig situasjon, for å si det rett ut. Jeg hadde følt meg utnyttet selv. Hvis far tar mer ansvar, tenker jeg at du kanskje vil få tilbake positive følelser helt av deg selv istedenfor å måtte jobbe med det.

Jeg skjønner hva du mener, men det er umulig å få mer hjelp fra mannen. Han prøver, men er mye borte. Ikke på grunn av han vil, men fordi han må. Han er Leder på et stort bransje, og mye borte.

Anonymkode: 52434...20c

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min søster var noe eldre da min far og min mor møttes. Min mor har stillt opp og er som en mor for min søster, da hennes mor ikke stillte mye opp. Den dag idag er det min mor som har mor-rolle for min søster på snart 40 år, og barna henens har min mor som sin bestemor. 

Det var litt slike følelser når jeg ble født tror jeg,  men moren min gjorde alt hun kunne for å unngå forskjellsbehandling, og det har lønnet seg. Vi er en god og sammensveiset familie pga det.

Håper du kommer over følelsene. Det er nok helt forståelig, men det er et stakkars barn som ser på deg som mamma og kan få en sorgreaksjon og dårlig forhold til sitt søsken.  

Tenk på det som en investering i en trygg og god familie når de vonde følelsene kommer.  Faren må selvsagt mer på banen, men ikke la barnet oppleve å "miste" enda en mamma.

Lykke til, håper det går seg til! 

Anonymkode: e7497...703

Takk, kanskje det hjelper meg å lese sånne historier.

Anonymkode: 52434...20c