Jeg vil dø. Barnet mitt er det eneste som hindrer meg.

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert, har vært det i mange år - og til tross for psykologtimer (hos flere forskjellige psykologer i nesten sammenhengende 4 år, føler jeg ikke det hjelper.

Jeg er mye sliten og trøtt (til tross for mye søvn), og finner jobb ekstremt utfordrende og lite givende. Har vært innom flere forskjellige type jobber. Det er ingenting jeg brenner for eller trives med. Jeg gjør det kun for økonomien sin del, men hater det, om jeg får være brutalt ærlig. 

Jeg har et barn på 2,5 år, som jeg elsker over alt på jord. Men jeg er sliten, og føler ikke jeg strekker til som mor. Har dagen hvor jeg merker selv at jeg er psykisk fraværende, og det tærer på meg. Samtidig utfordrer datteren min meg veldig følelsesmessig. Hun er en bestemt, sta frøken som elsker å teste grenser og sette seg på bakbeina. Noen ganger skjønner jeg ikke hvordan jeg skal holde ut. 

Jeg trenger mye søvn, og med jobb og barn, blir det ikke mye tid til egentid. Jeg må opp kl 06.00, og er nødt til å legge meg kl 21.00 for at jeg skal ha overskudd neste dag. Barnet legger seg kl 19.00, og etter det er det husarbeid og forberedelser til neste dag som står på agendaen, og så får jeg kanskje bittelitt tid til å slappe av på sofaen før jeg må ta kvelden. 

Jeg vet at det er slik det er å være voksen - og ikke minst mamma, men jeg blir så utslitt av denne hverdagen. Føler jeg bare går på autopilot hele tiden, og er dypt ulykkelig. Så ulykkelig at jeg ønsker å dø. Jeg har bare ikke samvittighet til å etterlate barnet mitt uten en mamma. Samtidig som jeg føler hun hadde hatt det bedre uten meg, siden jeg absolutt ikke er noen supermamma. Jeg er trist, sliten, lei og føler ikke livet er for meg. 

Skal også sies at jeg har en samboer som jeg har det bra med og som tar sin del av jobben, så er absolutt ikke slik at jeg er alene heller. 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare lufte? Jeg er meget fortvilet og vet snart ikke hva jeg skal gjøre med meg selv mer.

Anonymkode: 53f2f...769

[AnonymBruker]

Ring fastlegen din asap på mandag og fortell akkurat det du skrev her!❤️❤️
 

Det er ikke holdbart å gå rundt å ha det så vanskelig❤️ 

Anonymkode: d1eea...238

[barbent]

❤️❤️❤️

[Cornelia]

Livet er vanskelig. Kjenner meg mye igjen under du skriver. Jeg har også gått mye i terapi og behandling i åresvis og blir ikke noe bedre bare værre med årene. Føler ikke jeg ser frem til noe i livet og alt er kun utfordringer etter utfordringer.

Jeg er også mye sliten og trøtt og sover mye. Føler jeg ikke har noe energi. Jeg er helt utslitt av alle gjøremål.

[AnonymBruker]

Sykmelding asap. Og grundig utredning og behandling. 

Anonymkode: 49876...068

[Matas]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Det skal også være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre. Du kan også be om hjelp til dette fra fastlegen, og be om henvisning videre.

Med vennlig hilsen,

Matas, moderator.