Noen her som har blitt frisk fra angst?

[AnonymBruker]

Psykologen min fokuserer på at jeg heller må akseptere at angsten kommer til å være der, men at jeg kan finne andre måter å takle den på. Det synes jeg høres rart ut. Jeg kjenner personer som selv sier de hadde mye angst før, men etter de gikk i terapi så er den så godt som borte. Så, er det noen her som har opplevd å bli frisk fra angst? Frisk som i at situasjoner du fikk angst av før, ikke gir deg angst?

Anonymkode: 3590b...3ca

[AnonymBruker]

Ja. Akseptere kan faktisk være veien å gå for å bli frisk. Etter mange år hvor jeg har prøvd å bli kvitt angst (fått det til delvis) så har jeg gått inn i en aksepteringsfase. Og det fungerer veldig bra. 

Det hjelper ikke alltid å stritte imot, der tar mye kapasitet. Jeg prøvde å akseptere ubehaget og tankene som kommer. At det er som det er og heller jobbe med å se det utenfra å være nysgjerrig.

Vanskelig å forklare. Men tommel opp fra meg

 

Anonymkode: b224e...f19

[AnonymBruker]

Er ikke blitt helt fri for angst, nei. Men har lært meg å akseptere den og takle den på en helt annen måte. Før gjorde jeg motstand, noe som bare gjorde vondt verre. Som AB over her skrev, så hjalp det også for meg å ha en mer nysgjerrig innstilling til den. Fascinerende at hjernen fungerer som den gjør🤔😄 den er egentlig veldig merkelig, men det er nok noen instinkter i oss som vi ikke kan bli kvitt. Heller forandre måten vi forholder oss til det😊

Anonymkode: 8ebd6...4d3

[AnonymBruker]

Det kan være semantikk/definisjoner/snakke forbi hverandre, eller vinklingen. Det er noen ting, deriblant angst, som bare blir verre når du prøver å undertrykke/fjerne dem. Mye behandling gå derfor ut på å "gi rom", "takle" og "akseptere". Og det vil i praksis kjennes ut som man "ikke har angst" lenger. Selv var jeg nærmest vanfør av sosial angst, men psykologsamtaler og Angstringen samt selvstudier og diverse teknikker har ført til at jeg ikke lenger har sosial angst. Angsten kan dog "flytte seg"... og nå har jeg isteden en slags helseangst og generalisert angst, men ikke noe i nærheten av det nivået jeg var på før.

Anonymkode: 6bf8e...253

[AnonymBruker]

Jeg hadde plutselig nesten daglig angstanfall over flere måneder i fjor. Jeg fikk ingen hjelp eller behandlig. Var deprimert,plaget med migrene og hadde så mye angst. Fungerte plutselig ikke i jobben lenger.

  Men ble absolutt ikke bedre av å gå hjemme. For meg hjalp det å akseptere for meg selv at angsten kom,og ufarlig gjøre den. Fokuserte på pusten,og sa til meg selv at dette dør jeg ikke av,det kjennes bare sånn ut. 

Det hjelper også å være åpen om det,snakke med venner og kollegaer om det. Det viser seg at svært mange har plager med angst en eller annen gang i løpet av livet. 

For meg tok det måneder å komme seg videre.  Presset meg daglig på jobb,fikk etterhvert mer og mer trua på meg selv,for hver arbeidsvakt jeg gjennomførte føltes det ut som en seier i seg selv.

Når man har vært så langt nede å mister trua på seg selv,tror at angsten skal ødelegge resten av livet ditt,er det bare å presse seg. Ikke la angsten vinne over deg.

Angsten er en følelse,men du dør ikke av den. Fysisk aktivitet hjelper også.

Jeg har sjeldent angst nå,men det hender innimellom. 

Anonymkode: 4cd13...4cb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være semantikk/definisjoner/snakke forbi hverandre, eller vinklingen. Det er noen ting, deriblant angst, som bare blir verre når du prøver å undertrykke/fjerne dem

Jeg tenkte ikke på undertrykking av angsten, men gå til psykolog i år etter år og inn og ut av behandling med typisk kognitiv atferdsterapiterapi. Det handler mye om eksponering og det handler om å forsøke å utfordre tankemønster (forenkle . Det er ganske slitsomt og har fungert til et visst punkt, men så går det opp og ned. (Men klart det er stor forskjell på tilnærming hos psykologer)

Jeg går for tiden ikke til psykolog, jeg eksponerer meg mindre (velger meg mine kamper), aksepterer at livet mitt er mindre sosialt enn andres. Men setter pris på de tingene jeg kan sette pris på. Har lest om alternative tilnærminger, bruker mindfulness og er nysgjerrig på tanker som kommer som sagt. Er nysgjerrig til tankene men prøver ikke å endre.

Vanskelig å forklare. Men noen ganger er det best å tilpasse seg og akseptere utfordringene man har og leve litt.mer begrenset. 

Forutsetning er jo at man har prøvd mye først da.

Anonymkode: b224e...f19

[AnonymBruker]

Jeg hadde det veldig vanskelig mellom 2016 til 2019 (ca 6 mnd siden). For meg trigges angsten av fysisk stress, og psykisk. At jeg bekymrer meg. Studerte med høy studiebelastning og jobbet fullt. I tillegg gikk jeg gjennom en livskrise ila denne tiden.

Jeg er ferdig med studier, har byttet jobb og har nå langt mere fri enn før. Ikke kjent på ordentlig panikkangst på lenge, men det hender innimlm før jeg legger meg. Da går det fort over. Irriterer meg mere enn å bli redd, slik som før. Fikk angst tidligere av å sitte i et rom, langt fra døra. Eller kjøre bil eller buss. Jeg har det bedre nå men er vel ikke helt kurert. Jeg jobber fulltid, tar meg av barna og lever et normalt liv det er det viktigste. 

Anonymkode: b3b91...7a0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det veldig vanskelig mellom 2016 til 2019 (ca 6 mnd siden). For meg trigges angsten av fysisk stress, og psykisk. At jeg bekymrer meg. Studerte med høy studiebelastning og jobbet fullt. I tillegg gikk jeg gjennom en livskrise ila denne tiden.

Jeg er ferdig med studier, har byttet jobb og har nå langt mere fri enn før. Ikke kjent på ordentlig panikkangst på lenge, men det hender innimlm før jeg legger meg. Da går det fort over. Irriterer meg mere enn å bli redd, slik som før. Fikk angst tidligere av å sitte i et rom, langt fra døra. Eller kjøre bil eller buss. Jeg har det bedre nå men er vel ikke helt kurert. Jeg jobber fulltid, tar meg av barna og lever et normalt liv det er det viktigste. 

Anonymkode: b3b91...7a0

I tillegg hjelper det for min del:

-Minst mulig alkohol for egen psykisk helse 

-Koffein, nikotin, sukker bør reduseres eller kuttes helt ut

-Fysisk aktivitet, gå meg lange turer. 

Jeg har aldri gått på medisiner selvom det var svært ille en periode og det er jeg glad for nå. Men har absolutt forståelse for hvorfor noen trenger det. 

Anonymkode: b3b91...7a0

[AnonymBruker]

Jeg er frisk. Har ett a4 liv med unger, mann, venner og jobb nå. 

Jeg sov i intervaller på 15 min fordi søvn ga meg dødsangst, turte ikke gå forbi vinduene i eget hjem, fikk panikkangst om telefonen eller ringeklokke ringte...forberedte meg i en uke på å handle, osv... Altså alvorlig angst. 

Beinhard jobbing med eksponeringsterapi og kognitiv terapi+piller kurere angsten min og den har holdt seg borte i 10 år nå. Men det var drit hard jobbing. 

Anonymkode: b2513...de3

[AnonymBruker]

Frisk? Vet ikke helt. 

Jeg er 55 år og hadde hyppige angstanfall i perioden da jeg var mellom 30 og 35 (ca.). Hyperventilerte. Kunne ikke ta buss eller være på steder med mye folk. 

"Plutselig" gav det seg. Nesten. Jeg har bittesmå tendenser innimellom, men har ikke slitt veldig på de siste ca. 20 årene. 

Anonymkode: 4d98f...8b9

[AnonymBruker]

Det kommer helt Ann på hva angsten kommer av og type angst. Eksponeringsterapi er heller ikke for alle. Med noen personlighetsforstyrrelser blir angsten tvert om verre ved eksponering. Fobier kan løses ved eksponeringsterapi og noen ganger hypnose. Spesifikke hendelser som har ført til angst kan bearbeides. 

Anonymkode: b8c98...372

[AnonymBruker]

Er enig i å akseptere kan være en grei plan for bedring. Å akseptere er ikke ensbetydende med å aldri utfordre angsten. 

Anonymkode: b8c98...372

[AnonymBruker]

Alvorlig angst hele 20årene. Perioder der jeg ikke klarte gå ut, åpne post, eller ta telefonen. Endte i selvmordsforsøk.

Nå er det 10 år siden siste angstanfall. Har fått mann, barn, god jobb og stabil psyke. Det kan gjøres. Ikke gi opp håpet<3

 

Anonymkode: 5bd02...c27

[AnonymBruker]

Ja. Men terapi hjalp meg lite. Det som fungerte var å utfordre meg selv, og det er vell egentlig i bunn og grunn det man lærer under terapi. Så det går an å lære seg å leve med det såpass bra at det ikke er noen hindring lengre  

Anonymkode: 5706f...93d

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde plutselig nesten daglig angstanfall over flere måneder i fjor. Jeg fikk ingen hjelp eller behandlig. Var deprimert,plaget med migrene og hadde så mye angst. Fungerte plutselig ikke i jobben lenger.

  Men ble absolutt ikke bedre av å gå hjemme. For meg hjalp det å akseptere for meg selv at angsten kom,og ufarlig gjøre den. Fokuserte på pusten,og sa til meg selv at dette dør jeg ikke av,det kjennes bare sånn ut. 

Det hjelper også å være åpen om det,snakke med venner og kollegaer om det. Det viser seg at svært mange har plager med angst en eller annen gang i løpet av livet. 

For meg tok det måneder å komme seg videre.  Presset meg daglig på jobb,fikk etterhvert mer og mer trua på meg selv,for hver arbeidsvakt jeg gjennomførte føltes det ut som en seier i seg selv.

Når man har vært så langt nede å mister trua på seg selv,tror at angsten skal ødelegge resten av livet ditt,er det bare å presse seg. Ikke la angsten vinne over deg.

Angsten er en følelse,men du dør ikke av den. Fysisk aktivitet hjelper også.

Jeg har sjeldent angst nå,men det hender innimellom. 

Anonymkode: 4cd13...4cb

Jeg opplevde det motsatt.

Tvang meg på jobb, endte opp sykemeldt pga et stort migreneanfall som endte i sykehusinnleggelse, etter sykemeldignen var det ut i jobb og fortsette å kjøre på.

Så eksploderte angsten, ble sykemeldt for å gå i gruppeterapi og ble noe bedre til å takle angsten.

Så var det rett i jobb igjen, da tok det ikke lang tid før jeg hadde konstant vondt i hodet og migrene flere dager i uka i flere uker i strekk og ble sykemeldt igjen til det ga seg.

Så rett i jobb igjen og endte opp deprimert og med så mye angst at jeg ikke turte å være alene hjemme. 

Ble sykemeldt i ett år, prøvde ut andre medisiner og mer terapi, så var det ut i jobb igjen, endte opp med store svingninger og behandlingen fungerer ikke. Så nå er jeg på aap.

Å ikke tro at jeg ikke presser meg selv hver dag, jeg er alene hjemme, jeg går på butikken og handler mat og jeg går i behandling. Selv om alt det gir meg angst.

Så den "det hjelper aldri å gå hjemme, man må presse seg i jobb"-talene er jeg lei.

Anonymkode: 55eaa...c12

[AnonymBruker]

Personen med angst kan ikke "akseptere". Personen med angst må ha 100% trygghet og sikkerhet. 

Anonymkode: 80460...4c8

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Personen med angst kan ikke "akseptere". Personen med angst må ha 100% trygghet og sikkerhet. 

Anonymkode: 80460...4c8

Hvordan skal det gå til når 100% trygghet og sikkerhet er umulig å oppnå?

Anonymkode: 01ff2...7bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hvordan skal det gå til når 100% trygghet og sikkerhet er umulig å oppnå?

Anonymkode: 01ff2...7bc

Nemlig! Siden det er umulig, er det umulig å bli kvitt angst (synes jeg). Sterk angst, i hvert fall. 

Anonymkode: 80460...4c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2020 den 20.25):

Psykologen min fokuserer på at jeg heller må akseptere at angsten kommer til å være der, men at jeg kan finne andre måter å takle den på. Det synes jeg høres rart ut. Jeg kjenner personer som selv sier de hadde mye angst før, men etter de gikk i terapi så er den så godt som borte. Så, er det noen her som har opplevd å bli frisk fra angst? Frisk som i at situasjoner du fikk angst av før, ikke gir deg angst?

Anonymkode: 3590b...3ca

jeg har hatt angst i mange år og det man tilknytter situasjonen er det som gir resultatet. Hvis du har linket negativitet opp mot f.eks et gitt scenario over lang tid så må du reversere det tilbake til roten av problemet. Det tar tid men det går an ved å øve på positive tanker som utfordrer og er mer nyansert enn de tankene som går automatisk akkurat nå. Skriv ned 4 counters som er positive for hver negativ og sett av tid til å omprogrammere hjernen ved å øve på disse tankene hver dag. Lag en dagbok hvor du skriver ned hva du tenker og om du har fakta til å Backe opp de verste scenarioene som hjernen skaper. Når du går tilbake til journalen vil du ofte se at utfallet av situasjonen som gir angst ofte er et annet sted på spekteret. Så når man kan identifisere hvor og når man har angst er det lettere å angripe det. En annen del av angsten er en overreaktiv amygdala, den kan man temme ved å meditere 30 min daglig, sørge for et stabilt søvnmønster så du unngår spikes i kortisol på modningen, chille litt med koffein f.eks max 1 kopp kaffe per dag, og ikke spise drittmat som potetgull, eller raske carbs som gir hopp i blodsukkeret. Når disse to tingene begynner å bli rutine kan man sette opp et hierarki av ting som skaper frykt og gå gradvis mot problemet. For nå er både kropp og sinn bedre rusta til å ikke få fullstendig panikk.  Det kan allikevel skje - men det vil være mer håndterbart. Hopper jeg rett fra 10 meter får jeg flere mnd set-back men gjør jeg det gradvis og øker lengden på eksponeringen så får jeg skikkelig dopaminrush og mestringsfølelse. Dette funker for meg, men det er ikke en quick fix og det føles rart og uvant inntil det blir den nye normalen på link linje med hvordan vi "lærte" hjernen angst i utg.pktet. Jeg orker ikke svare om noen kranglefanter her kommenterer men gi d et forsøk kan anbefale Awaken the Giant Within en bok som har veldig omfattende på de tingene her.

Anonymkode: 14722...10d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

jeg har hatt angst i mange år og det man tilknytter situasjonen er det som gir resultatet. Hvis du har linket negativitet opp mot f.eks et gitt scenario over lang tid så må du reversere det tilbake til roten av problemet. Det tar tid men det går an ved å øve på positive tanker som utfordrer og er mer nyansert enn de tankene som går automatisk akkurat nå. Skriv ned 4 counters som er positive for hver negativ og sett av tid til å omprogrammere hjernen ved å øve på disse tankene hver dag. Lag en dagbok hvor du skriver ned hva du tenker og om du har fakta til å Backe opp de verste scenarioene som hjernen skaper. Når du går tilbake til journalen vil du ofte se at utfallet av situasjonen som gir angst ofte er et annet sted på spekteret. Så når man kan identifisere hvor og når man har angst er det lettere å angripe det. En annen del av angsten er en overreaktiv amygdala, den kan man temme ved å meditere 30 min daglig, sørge for et stabilt søvnmønster så du unngår spikes i kortisol på modningen, chille litt med koffein f.eks max 1 kopp kaffe per dag, og ikke spise drittmat som potetgull, eller raske carbs som gir hopp i blodsukkeret. Når disse to tingene begynner å bli rutine kan man sette opp et hierarki av ting som skaper frykt og gå gradvis mot problemet. For nå er både kropp og sinn bedre rusta til å ikke få fullstendig panikk.  Det kan allikevel skje - men det vil være mer håndterbart. Hopper jeg rett fra 10 meter får jeg flere mnd set-back men gjør jeg det gradvis og øker lengden på eksponeringen så får jeg skikkelig dopaminrush og mestringsfølelse. Dette funker for meg, men det er ikke en quick fix og det føles rart og uvant inntil det blir den nye normalen på link linje med hvordan vi "lærte" hjernen angst i utg.pktet. Jeg orker ikke svare om noen kranglefanter her kommenterer men gi d et forsøk kan anbefale Awaken the Giant Within en bok som har veldig omfattende på de tingene her.

Anonymkode: 14722...10d

Interessant svar. Mener du at hvis du (angsten din), for eksempel, mener at "denne koppen er rød", skal du prøve å motbevise det ved å finne konkrete bevis på at koppen egentlig er blå? 

Anonymkode: 80460...4c8