Vurderer å gå i fra barnefar

[AnonymBruker]

Jeg er i en fortvilet og vanskelig situasjon. Jeg vurderer å avslutte forholdet og flytte ut sammen med vårt felles barn på 17 måneder. Vi har vært sammen i 2,5 år, så forholdet er ikke så veldig gammelt, men i det siste så har jeg kjent på at jeg har irritert meg mer over han, jeg orker ikke å bli klemt og kost på av han og vil egentlig bare være mye alene. Han har utviklet angst etter korona kom til Norge og alt ble stengt ned, og dette har igjen ført til et par diskusjoner mellom oss. Vi har hatt eldstedatteren hans hjemme hos oss i tre uker før hun dro hjem igjen for et par uker siden, og de ukene hun var hos oss, var det jeg som stort sett var alene med både henne og vårt felles barn. Det var så ille at hun tilslutt satt og sa at pappa var glad i henne som baby, men ikke nå lenger, for nå vil han ikke hverken lese til henne eller leke med henne. Hun er bare fem år... Han isolerte seg og satte alt over på meg. Jeg har slitt med angst i mange år, så jeg vet hvordan det er, men jeg synes ikke det skal gå utover barna våre, på noen måte. Det ble litt bedre etter at jeg tok meg en prat med han angående dette, men så begynte jeg å jobbe igjen i forrige uke. Jeg jobber på et kjøpesenter, på en ganske travel restaurant, så jeg treffer mange mennesker hver dag. Da ble det verre igjen. Han nekter å sende vårt felles barn i barnehagen, da han er livredd for at hun skal dra med seg smitte hjem, så vi har holdt henne hjemme disse to ukene hvor barnehagen har vært oppe igjen. Problemet er at jeg ser at datteren vår har et behov for å begynne igjen, da hun nok er lei av å bare være hjemme. Hun trenger å se andre mennesker og få noe annet å gjøre om dagen enn å finne på ting med mamma og pappa. 
 

Det endte med en kjempekrangel mellom meg og han. Tok det først opp etter at hun hadde lagt seg for kvelden, men da ville han ikke snakke noe om det. Tok det derfor opp igjen dagen etter, før jeg skulle på jobb. Jeg ville ha svar på hva han tenker om barnehagestart neste uke, og siden barnehagen tross alt er stengt i dag, måtte jeg og barnehagen ha et svar i går. Han følte jeg maste på han, så han ble sint. Problemet er at han fyrer seg noe voldsomt opp. Han skriker til meg, blir hard i stemmen og helt svart i øynene når han blir sint. Han endte også opp med å knuse et glass i sinne. Datteren vår var hjemme og våken, og fikk det derfor med seg. Det er ikke første gang han reagerer slik, og den delen skremmer meg. Jeg vil ikke leve i et forhold hvor den ene parten blir så sint bare fordi vi er uenige i en diskusjon, og jeg vil absolutt ikke at barna våre skal vokse opp i et slikt hjem heller. Han har aldri slått, og det er jeg ikke redd for heller, men et voldsomt sinne og ord kan gjøre like mye skade for min del, og det kan det også gjøre for barna våre. Da jeg prøvde å prate med han om det, la han skylda for utbruddet sitt på meg fordi han mener at jeg må tenke på hva jeg sier, når jeg sier det og hvordan jeg sier det, for han kan visst ikke noe for at han blir så sint. Han kalte meg en masse ting, og jeg satt på bussen på vei til jobb med angstanfall etterpå. 
 

I tillegg er det mange småting som gjør at jeg føler jeg snart når min grense. Jeg har venninner som stadig vekk sier at de er bekymra fordi de synes han underkuer meg, jeg føler jeg må ha tillatelse til å reise bort for en venninnekveld eller en kaffedate, og han kommer stadig vekk med kommentarer om hvordan jeg bør gjøre ting når det kommer til datteren vår - senest i kveld da jeg la henne. Han sier bare natta og går ut, mens jeg synger for henne, klemmer og kysser, før jeg sier natta. Han mener jeg duller for mye og gir henne for mye oppmerksomhet, så han roper til meg at jeg bare skal gå med engang jeg har sagt natta. Hun blir visst vanskelig å legge tilslutt hvis jeg fortsetter slik jeg gjør. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal orke, hva jeg skal finne meg i og hvilke kameler jeg skal svelge. Foreslo familieterapi på bufdir, men han ville se an ting først før vi går dit, så jeg kom ingen vei der heller. Jeg har ikke lyst til å gå pga datteren vår, men samtidig så er jeg ikke lykkelig slik ting er nå heller. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre her... 

 

Anonymkode: a1794...5c6

[AnonymBruker]

Det er ikke rart mange par går fra hverandre, når ingen tåler motbakker mer. Mange forventer at man skal sveve på en rosa sky hele tida, at man skal være lykkelig hele tida og ha sex minst annen hver dag. Gratulerer! Dere har nå kommet til det stadiet som heter hverdagen! Korona-pandemien vil gå over, og det vil nok også hans angst. Jeg synes du må ha tålmodighet. Koronapandemien har gjort det slik at landet og verden er i en unntakstilstand. I tillegg har dere barn som er under trassalderen, og helt frem til barnet er over den første trassalderen, rundt ca tre år, bør dere egentlig for barnets del holde sammen. Det i seg selv er en unntaksperiode. Unntakstilstand. Man må tåle mer da.  

Anonymkode: 3ec10...116

[AnonymBruker]

Lar han deg flytte med barnet da?

Anonymkode: ec15a...d87

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke rart mange par går fra hverandre, når ingen tåler motbakker mer. Mange forventer at man skal sveve på en rosa sky hele tida, at man skal være lykkelig hele tida og ha sex minst annen hver dag. Gratulerer! Dere har nå kommet til det stadiet som heter hverdagen! Korona-pandemien vil gå over, og det vil nok også hans angst. Jeg synes du må ha tålmodighet. Koronapandemien har gjort det slik at landet og verden er i en unntakstilstand. I tillegg har dere barn som er under trassalderen, og helt frem til barnet er over den første trassalderen, rundt ca tre år, bør dere egentlig for barnets del holde sammen. Det i seg selv er en unntaksperiode. Unntakstilstand. Man må tåle mer da.  

Anonymkode: 3ec10...116

Nå er ikke sinneproblemene hans et nytt fenomen da. Det har skjedd før. Jeg kommer ikke til å gå i fra han nå under den tiden her, det her jeg allerede sagt til meg selv, fordi jeg håper på at den angsten han har nå vil gå over og at det da blir bedre - men det vil uansett ikke være eneste grunn til at jeg avslutter forholdet. Jeg har aldri forventet å sveve rundt på en rosa sky, jeg liker hverdagen, men jeg blir nedstemt av å bli kritisert for ting, bli skreket til bare fordi han er uenig med meg og jeg er sliten av å være den som har ansvaret det meste av tiden. Jeg veksler mellom å bare bite tenna sammen, bli værende for å se om det blir bedre og bare avslutte forholdet og flytte ut. 

 

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lar han deg flytte med barnet da?

Anonymkode: ec15a...d87

Ja, det gjør han. Han har en jobb som tilsier at han ikke kan ha hovedomsorgen for et barn, mye kveld- og nattejobbing. 

Anonymkode: a1794...5c6

[Juniper]

Jeg tror du bør høre på vennene dine. De ser han som han er, og ikke med rosa briller. Det at han ikke tar snsvar for sinneproblemet sitt er alvorlig! At han ikke kan prates med uten å eskalere. 

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke rart mange par går fra hverandre, når ingen tåler motbakker mer. Mange forventer at man skal sveve på en rosa sky hele tida, at man skal være lykkelig hele tida og ha sex minst annen hver dag. Gratulerer! Dere har nå kommet til det stadiet som heter hverdagen! Korona-pandemien vil gå over, og det vil nok også hans angst. Jeg synes du må ha tålmodighet. Koronapandemien har gjort det slik at landet og verden er i en unntakstilstand. I tillegg har dere barn som er under trassalderen, og helt frem til barnet er over den første trassalderen, rundt ca tre år, bør dere egentlig for barnets del holde sammen. Det i seg selv er en unntaksperiode. Unntakstilstand. Man må tåle mer da.  

Anonymkode: 3ec10...116

Hverdagen?

Psykisk vold og voldsomme sinneutbrudd skal ikke være noens hverdag.

For et tåpelig innlegg.

Anonymkode: cafe3...2cb

[AnonymBruker]

Sånne innlegg som dette er grunnen til at jeg mener at INGEN burde få barn sammen før de har vært sammen i minst 5 år

Anonymkode: aaa86...fae

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånne innlegg som dette er grunnen til at jeg mener at INGEN burde få barn sammen før de har vært sammen i minst 5 år

Anonymkode: aaa86...fae

Hun var ikke planlagt, men det spiller vel ingen rolle uansett. Hadde vi vært sammen i fem år først, kan det jo allikevel hende at han hadde vært slik han er nå. 

Anonymkode: a1794...5c6

[AnonymBruker]

Om han ikke vil gå i familieterapi og legger skylden for sinnet sitt på deg, hvordan skal det da blir bedre?
Om du snakker om familieterapi så bør han jo innse at forholdet er på hell og jobbe for at det skal bli bedre, men dessverre er endel mennesker født med skylapper og ser ikke at ett forhold rakner før motparten har forsøkt i lang tid for så å flytte ut, og da er det for sent allerede. 

Her mener jeg også at du bør høre på venninnene dine. 
Høres ut som han lemper ting over på deg (datteren hans) og overstyrer deg i viktige ting (oppdragelse og barnehage) slik jeg leser det av det du skriver.

Anonymkode: 813e2...255

[AnonymBruker]

Er han utenlandsk? Hvorfor få barn når dere begge har så mye angst etc? Har dere noe forhold med svigerfamilie?verken du eller barnet skal leve i isolasjon og hans "fengsel"(kontroll).

Ring familievernkontoret og be om hjelp, evt helsestasjon. 

Men for å være helt ærlig, du lever i risiko for at dette blir enda verre....

Let etter leilighet, sett penger på egen konto uten å si noe til han.

Snakk med han og si dere skal være på lik linje med avgjørelser osv. Du skal kunne treffe venninner og familie uten problemer, dag eller kveld... Barnet kan trygt dra i barnehagen og det er noe de fleste barn har godt av.

Hvor gamle er dere?

Anonymkode: 75b80...6cc