Borderline og barn

[AnonymBruker]

Burde en som sliter veldig mye med borderline få barn?

Anonymkode: 1a08f...0ff

[AnonymBruker]

Jeg har borderline og 2 barn. Det går helt fint, men så har jeg jobbet ekstremt mye med meg selv og diagnosen min i mange år før de kom til verden ( og er fortsatt i behandling for vedlikehold ). De som ikke klarer å nyttiggjøre seg av behandling burde derimot ikke få barn.

Anonymkode: 85511...809

[n_97]

Kort sagt: nei.  Borderliner er en av de mest alvorlige tilstandene i hele psykiatrien. En som er godt behandlet og får tett oppfølging, muligens. Men ikke en som sliter veldig. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, n_97 skrev:

Kort sagt: nei.  Borderliner er en av de mest alvorlige tilstandene i hele psykiatrien. En som er godt behandlet og får tett oppfølging, muligens. Men ikke en som sliter veldig. 

Jeg er i jobb og er ute og er sosial og lever egentlig tilnærmet normalt. Altså jeg opplever litt ustabile relasjoner, at det svinger veldig i humøret osv, men jeg klarer meg normalt i hverdagen og lever livet med kjæresten min så jeg er nok veldig lett rammet 😀

Anonymkode: 1a08f...0ff

[AnonymBruker]

Jeg synes det grenser til ungemishandling. Ungene skjønner ikke sykdommen... De kommer bare til å oppleve utrygghet hver gang det stabile forsvinner. 

Anonymkode: 72d51...52d

[AnonymBruker]

Overhodet ikke. Sliter mye med det, og å få barn når man sliter veldig med det er rene oppskriften på å gi barnet ditt psykiske problemer. 

Anonymkode: 1984b...756

[AnonymBruker]

Bestemt NEI! Hilsen barn (nå 27 år) av mor med borderline. 

Hun hadde MER enn nok med sine egne problemer som også inkluderte rus. Vi barna led veldig i familiesituasjonen med henne og endte alle opp med en eller annen form for psykiske belastninger som resultat. Blant annet depresjon, dårlig selvbilde, usikkerhet, angst osv. Jeg utviklet unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Masse ustabilhet og drama som førte til ekstremt mye ubehag, utrygghet, frustrasjon, sinne, redsel osv for oss alle i familien. 

 

Anonymkode: a77bb...66a

[Sunnys]

Skjønner at folk ønsker seg barn. Men problemene kan bli enda større med barn. Å være foreldre krever at du setter deg selv til siden over lang tid, du må opp på natta, barna blir syke, i det du setter deg ned for å få 10 min for deg selv, så søler barna melk utover bordet..  du må sette dine egne behov til sides, være stabil i humøret, klare å være en trygg omsorgsperson. Du skal takle alle fasene barna går gjennom helt til tenårene og videre oppover. Følge opp lekser og skolearbeid, foreldremøter, og aktiviteter. Barna skal også ha emosjonell støtte og nærhet, du skal hjelpe barnet og regulere følelsene sine. Og da må du ha kontroll på dine egne først.. Du kan aldri ta ferie fra barna. 
med en slik diagnose kan barna bli lidende, og fikser du det ikke så havner de i fosterhjem og da blir problemene dine enda større. 
om du føler du vil ha omsorg for noe kan du skaffe deg en hund eller katt. 

Endret 1. mai 2020 av Sunnys

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er i jobb og er ute og er sosial og lever egentlig tilnærmet normalt. Altså jeg opplever litt ustabile relasjoner, at det svinger veldig i humøret osv, men jeg klarer meg normalt i hverdagen og lever livet med kjæresten min så jeg er nok veldig lett rammet 😀

Anonymkode: 1a08f...0ff

Å få barn innebærer faktorer du har ingen kontroll over. Hormonene kan virkelig rase under graviditet og etter fødsel, og du er ekstra sårbar fra før av. Ikke gjør det.

Anonymkode: d4661...a6f

[AnonymBruker]

Det kan gå greit og det kan gå galt. Det kommer veldig an på personen og sykdomsforløpet og hva er "ille".

Anonymkode: 32da4...748