Ekstremt sliten mamma

[AnonymBruker]

Jeg er om dagen en veldig sliten mor. Gutten min på 2 år, begynner å bli ganske krevende, og til tider blir jeg så frustrert og sint at jeg skjelver og innimellom bruker kraft  og er litt mer hardhendt mot han enn det jeg er til vanlig. Dette kan være når jeg skal skifte på han, legge han ned i sengen eller sette han i bilstolen.

Han er nemlig ganske temperamentsfull og kan blir skikkelig sint/vanskelig når vi skal skifte bleie, sette han inn i bilen, legge han. Pleier å stå å kose med han en stund før jeg legger han i sengen til vanlig, men når han hyler, slår, sparker og er umulig, orker jeg ikke og legger han «brått» ned i sengen, sier natta og går ut. Ganske kaldt med andre ord, men han roer seg alltid etter 5 minutter og sovner. Får likevel dårlig samvittighet etterpå og føler meg som verdens verste mor. Aldri slått eller lignende, blir bare bråere i bevegelsene fordi jeg koker innvendig. 

Jeg lurer egentlig på om gutten min har høyere temperament/er vanskeligere enn snittet. Når han våkner fra dupp, kan han være kjempesint, spenner kroppen, kaster seg bakover og er hysterisk. Er ofte slik han reagerer når han blir sint, og jeg vil si vi har slike hendelser i større eller mindre grad daglig. Han er også veldig mammadalt, vil sitte mye på fanget og kan bli kjempesint om jeg må reise meg for å lage mat eller noe. At pappa sitter i sofaen med han er ikke bra nok. 

Når vi skal sette han inn i bilen, reagerer han også på samme måte, og det er nesten HVER gang. For ikke å snakke om tannpuss som er en kamp uten like, men som må gjennomføres...

Blir så utrolig sliten til tider, samtidig som jeg vet at dette er en del av utviklingen og at han ikke er sånn for å være «slem.» Trodde bare ikke følelsesregisteret mitt skulle få gjennomgå så mye av å være mamma. Jeg har følelser jeg ikke trodde jeg hadde (på godt og vondt), og ingen har gjort meg så frustrert før. Noen ganger har jeg lyst til å bare filleriste hele ungen og skrike «nå må du slutte å være så drittunge!» Huff...

Er det virkelig normalt å bli så sliten, eller er det bare jeg som ikke er laga for dette? Er det normalt at 2-åringer er så vanskelig?

Anonymkode: a3e64...81a

[AnonymBruker]

Ja, dette tror jeg er helt vanlig og innafor, selv om mange mamma-politier her kommer til å få deg til å føle deg som verdens værste. Det er du ikke. De som ikke har dølt dette lyver!!

Anonymkode: 0bb01...e2a

[AnonymBruker]

Vet du, jeg har to sånne barn og folk kommer hele tiden med tips. De er sta og ekstremt viljesterke. Har ingen tips, men sender over en klem. 

Anonymkode: 89b5a...d02

[AnonymBruker]

Det er normalt ja. Men for meg hjalp det å bli medlem av foreldremestring gruppen på Facebook, hvordan forstå ditt unike barn på fb og så pratet jeg med både familiens hus og barnehagen. Fikk med meg noen fine "verktøy" på hvordan å håndtere han når han ble så sint, og nå er det lite av det fordi jeg har lært meg å avverge situasjonen før den oppstår. Men det forutsetter at jeg har tid og overskudd til det selv, og at vi alle har sovet om natten, så med andre ord er vi fremdeles ikke kvitt det. Men anbefaler å lese deg litt opp, ikke på skrikekur og straff men på hvordan håndtere barns følelser og slikt om ikke annet så gir det deg en annen tankemåte som gjør det lettere å stå i det 😅

Anonymkode: 996c7...f51

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du, jeg har to sånne barn og folk kommer hele tiden med tips. De er sta og ekstremt viljesterke. Har ingen tips, men sender over en klem. 

Anonymkode: 89b5a...d02

Hvor gamle er de, og hvordan takler du det? Du er sikkert mer erfaren enn meg, og har sikkert tatt til deg noen erfaringer? Ser du skriver du ikke har noen tips, men tar sjansen på å spørre likevel :) 

Ts

Anonymkode: a3e64...81a

[Gjest WhisperingWind]

At du blir brysk, hardhendt og kald er ikke ok. 
 

Har selv en unge som er sta som faen, har enormt temperament og som tester grenser, men så er jeg en kruttønne av en person selv, så var vel ikke noe annet å forvente med avkommet. Det er her man må klare å separere seg selv fra hva en føler. Jeg vil skrike, men jeg skriker ikke. Jeg vil hoppe ut av vindeuet av frustrasjon, men jeg gjør det ikke. Man finner et sted inni seg som slår av alt av det emosjonelle og personlige og blir det barnet trenger i en vasnkelig situasjon. En som veileder barnet i hvordan håndtere følelsene.

Om en sliter med det så anbefaler jeg at du tar et COS kurs.

Endret 1. mai 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er normalt ja. Men for meg hjalp det å bli medlem av foreldremestring gruppen på Facebook, hvordan forstå ditt unike barn på fb og så pratet jeg med både familiens hus og barnehagen. Fikk med meg noen fine "verktøy" på hvordan å håndtere han når han ble så sint, og nå er det lite av det fordi jeg har lært meg å avverge situasjonen før den oppstår. Men det forutsetter at jeg har tid og overskudd til det selv, og at vi alle har sovet om natten, så med andre ord er vi fremdeles ikke kvitt det. Men anbefaler å lese deg litt opp, ikke på skrikekur og straff men på hvordan håndtere barns følelser og slikt om ikke annet så gir det deg en annen tankemåte som gjør det lettere å stå i det 😅

Anonymkode: 996c7...f51

Ja, jeg har egentlig ingen problemer med å forstå barnet mitt. Skjønner at det gjerne er fordi barnet har forventninger som ikke blir levd opp til, at det ikke får uttrykket seg helt fordi språket ikke er på plass, og at å teste grenser er en del av læringsprosessen. Er vel bare tålmodigheten min som til tider blir så satt på prøve at jeg sliter litt med å håndtere sinnet mitt. Men skal ta en nærmere kikk på det du skriver :) takk for tips!

Ts

Anonymkode: a3e64...81a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, WhisperingWind skrev:

At du blir brysk, hardhendt og kald er ikke ok. 
 

Har selv en unge som er sta som faen, har enormt temperament og som tester grenser, men så er jeg en kruttønne av en person selv, så var vel ikke noe annet å forvente med avkommet. Det er her man må klare å separere seg selv fra hva en føler. Jeg vil skrike, men jeg skriker ikke. Jeg vil hoppe ut av vindeuet av frustrasjon, men jeg gjør det ikke. Man finner et sted inni seg som slår av alt av det emosjonelle og personlige og blir det barnet trenger i en vasnkelig situasjon. En som veileder barnet i hvorfan håndtere følelsene.

Om en sliter med det så anbefaler jeg at du tar et COS kurs.

Joda, og dette får jeg til 90% av tiden. Men så er det enkelte ganger hvor jeg synes det er vanskelig å bare «slå av» alt av følelser. Jeg er heller ikke hardhendt med vilje, det er mer et resultat av at jeg koker innvendig. Men skjønner selvsagt at det ikke er greit, og dette jobber jeg stadig med.

Noen ganger må jeg faktisk bare legge han ned, si natta og gå ut av rommet - fordi det er det eneste som hjelper. Blir jeg værende, blir han verre. Forlater jeg, roer han seg kjapt ned. Men det føles fortsatt fælt å avslutte dagen slik. 

Ts

Anonymkode: a3e64...81a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gamle er de, og hvordan takler du det? Du er sikkert mer erfaren enn meg, og har sikkert tatt til deg noen erfaringer? Ser du skriver du ikke har noen tips, men tar sjansen på å spørre likevel

Ts

Anonymkode: a3e64...81a

De er 4 og 7. Begge kan holde det gående 1-2 timer med hyling uten at de gir seg. Jeg prøver å være konsekvent, men føler ikke det hjelper. De skal ha det på sin måte. Straff funker ikke. Belønning i form av er skjema der de skal velge seg en ting har funka sånn passe, men konsekvensen er at de alltid skal ha noe igjen for alt. Det verste er alle folk med enkle barn som skal belære meg om oppdragelsen min

Anonymkode: 89b5a...d02

[AnonymBruker]

Begge mine var sånn i den alderen. Egentlig av og på til de var rundt fire begge to. Da eldstemann var tre, var vi på cos-kurs. Det var mye der jeg fant naturlig, men det var en god lærdom å vite hvorfor ting ble som de ble. Det gjorde at jeg lettere holdt roen når situasjonene oppstod. Men likevel hender det noen ganger at jeg bare må si at nok er nok. For å snakke og snakke gjør de bare klengete og enda mer sta på viljen sin der og da. Men jeg er ikke like brysk og hard lenger. Så det er likevel en forskjell. 

Anonymkode: 4b2a2...20f

[AnonymBruker]

Det er ikke unormalt, men heller ikke bra. Jeg kjenner meg igjen dessverre. Men etter en spesielt stressende periode fant jeg meg selv ta tak i ungen fra tripp trapp stolen hans og løfta litt brått og "kasta" han i sofaen, skjønte jeg at jeg måtte ta noen grep. Jeg ble redd for sinnet mitt, rett og slett. Fikk pappaen til å ta over mesteparten av omsorgen, mens jeg gjorde alt praktiske greiene og gikk noen brutalt ærlige runder med meg selv. Første prioritet var å få nok søvn. Egenomsorg. Få igjen noe overskudd, slik jeg at jeg hadde noe å gå på når han blir krevende. Ungen er i trassalderen, han er ment å være krevende, og jeg er ment å takle det så mye bedre! Så nå har vi mye mer strukturerte dager, jeg tar småpauser for å hente meg inn hele tiden (er ikke alenemamma, aner ikke hvordan jeg skulle takla det ellers..) og jobber konstant med å se ting fra ungens perspektiv. Kjenner jeg jeg begynner å bli sint tar jeg meg en time-out ASAP.

Anonymkode: d530c...ab2

[Gjest WhisperingWind]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, og dette får jeg til 90% av tiden. Men så er det enkelte ganger hvor jeg synes det er vanskelig å bare «slå av» alt av følelser. Jeg er heller ikke hardhendt med vilje, det er mer et resultat av at jeg koker innvendig. Men skjønner selvsagt at det ikke er greit, og dette jobber jeg stadig med.

Noen ganger må jeg faktisk bare legge han ned, si natta og gå ut av rommet - fordi det er det eneste som hjelper. Blir jeg værende, blir han verre. Forlater jeg, roer han seg kjapt ned. Men det føles fortsatt fælt å avslutte dagen slik. 

Ts

Anonymkode: a3e64...81a

Og for de 10 siste % anbefaler jeg cos kurs 😊

 

[AnonymBruker]

Jeg har følt på så mye sorg over småbarnsperioden til minstemann dom har spesielle behov. Trassalderen hans var et rent helvete. Det var så ille at jeg har sverget på å aldri få flere barn, for jeg vil ikke utsette meg selv eller de to barna vi har for det helvetet trassalderen er. Jeg lærte virkelig mye om meg selv gjennom den småbarnsperioden. Blant annet at morsrollen ikke kom naturlig for meg, jeg må jobbe hardt med meg selv hele tiden. Blir aldri utlært som mor. 

Anonymkode: 096fc...b96

[AnonymBruker]

Av den grunn er jeg glad jeg ikke har barn. Jeg er stressfri og har tid til meg selv. 

Anonymkode: ae6fc...f42

[Gjest WhisperingWind]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Av den grunn er jeg glad jeg ikke har barn. Jeg er stressfri og har tid til meg selv. 

Anonymkode: ae6fc...f42

Og det hjelper ts, hvordan? 🙄👀

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Av den grunn er jeg glad jeg ikke har barn. Jeg er stressfri og har tid til meg selv. 

Anonymkode: ae6fc...f42

Jeg  syns fortsatt det er verdt det å ha barn, selvom det er tøft. Er ikke ts, men ville bare ha det sagt. Ville gjerne hatt et barn til, men da med stor aldersforskjell.

Anonymkode: d530c...ab2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Av den grunn er jeg glad jeg ikke har barn. Jeg er stressfri og har tid til meg selv. 

Anonymkode: ae6fc...f42

Du bør nyte friheten din og vite at man kan leve et fint og godt liv uten barn. Jeg elsker mine. Men å være forelder er ikke for absolutt alle. 

Anonymkode: 096fc...b96

[AnonymBruker]

Jeg spurte om å få COS-kurs nettopp for denne tiden. Jeg er alene, og er generelt ganske rolig, men jeg også har et bristepunkt. Det kurset hjalp så utrolig mye! Frøkna mi er snart to og klikker når hun må i vogna (har ikke bil så den er fremkomstmiddelet), når hun skal skifte bleie, kle på seg osv., og det kan høres så ille ut. Jeg må ofte ta en pause, puste og huske at noen ganger kan jeg være streng og sette henne i vogna og bare begynne å gå, men om jeg gjør det til en regel å finne kompromiss så gjør jeg helst det. Vi har nå begynt å gå til barnehagen, noe som er langt for henne, men vi bruker den tiden vi har også får jeg bære resten. Tungt, men verdt det når jeg ser hvor godt hun liker det. Bleieskift endre plutselig seg selv, men nå kommer hun selv på badet og legger seg på matta mot at jeg må løfte og drasse henne med meg. Vi tuller mye når vi kler på oss, lager mange lyder, «mister hånda» når ermet er på vei på o.l.. Når jeg lager mat setter jeg på musikk og vi har dansefest de sekundene jeg har mellom steking/skrelling osv..

Anbefaler å sjekke ut kurset altså, det er faktisk utrolig verdt det

Anonymkode: ed7f3...c2e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, WhisperingWind skrev:

Og det hjelper ts, hvordan? 🙄👀

Nei jeg bare sier at det er ikke alltid det passer for alle å ha barn. Og når hun blir så utmattet og til og med tar hardt tak i barnet sitt så burde man kanskje ikke fått barn. Folk i dag er så opptatt av det standard A4 livet og er sjeldent lykkelig. Barn er umulig og hyler og skriker og de avløper det med å fortelle « men det er så mye kjærlighet» for å føle seg bedre med seg selv med å ha barn. Selv ser jeg veninner ha det vanskelig, de ser ikke ut og mennene begynner å søke andre steder for oppmerksomhet fordi dama ikke har energi nok til å håndtere alt. 
jeg av den grunn er lykkelig uten barn, jeg har tid til meg selv, slapper av, slipper hyling og stress og alt dritet som innebærer, samtidig som jeg og typen går på eventyr og er bare oss selv. Skal dog sies at jeg fortAtt bare er 26, men kunne ikke falt meg inn å leve det livet. Da tror jeg jeg hadde blitt ulykkelig og havnet på samme kjør som trådstarter. 
 

Anonymkode: ae6fc...f42

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg bare sier at det er ikke alltid det passer for alle å ha barn. Og når hun blir så utmattet og til og med tar hardt tak i barnet sitt så burde man kanskje ikke fått barn. Folk i dag er så opptatt av det standard A4 livet og er sjeldent lykkelig. Barn er umulig og hyler og skriker og de avløper det med å fortelle « men det er så mye kjærlighet» for å føle seg bedre med seg selv med å ha barn. Selv ser jeg veninner ha det vanskelig, de ser ikke ut og mennene begynner å søke andre steder for oppmerksomhet fordi dama ikke har energi nok til å håndtere alt. 
jeg av den grunn er lykkelig uten barn, jeg har tid til meg selv, slapper av, slipper hyling og stress og alt dritet som innebærer, samtidig som jeg og typen går på eventyr og er bare oss selv. Skal dog sies at jeg fortAtt bare er 26, men kunne ikke falt meg inn å leve det livet. Da tror jeg jeg hadde blitt ulykkelig og havnet på samme kjør som trådstarter. 
 

Anonymkode: ae6fc...f42

Livet med barn er så tøft. Ihvertfall de første 4-5 årene. Selv skiftet jeg bæsjebleier på minstemann til han var 4,5 år. Han har autisme da, men herlighet så tøft det er med bleiebarn i nesten 5 år 😔

Anonymkode: 096fc...b96