Når vi venter felles barn så tar han avstand fra barnet fra mitt tidligere forhold

[AnonymBruker]

Hele veien i vårt forhold, gjennom flere år så har han vært god mot min sønn fra tidligere forhold. Når jeg blir gravid med felles barn så sklir alt ut. Han kommenterer ofte at det er mitt barn som roter, så jeg må rydde, mitt barn griser, mitt barn er våken om natta, dvs alt er mitt ansvar. Ellers betegner han alt i hjemmet som felles eie og felles ansvar. Han har nå tatt opp at han hele veien har følt at det ikke er hans barn.

Har han da pyntet på sannheten gjennom lang tid for at vi skal få felles barn?? Jeg ser at barnet mitt tar mer avstand fra han nå enn før. Forholdet burde jo heller bygges opp over tid, men nå er det nærmest ikke eksiterende. Jeg kan faktisk ikke la samboer ta ansvar for barnet mens jeg er syk i graviditeten. Fordi samboer er veldig kvass og forventer altfor mye av barnet. 

Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 59b3e...81a

[AnonymBruker]

Jeg hadde satt mitt barn først av alt og gitt klar beskjed om at de behandles likt, ellers ryker han/jeg på dør. Ingenting er vondere enn å bli utsatt for noe sånt i oppveksten. Det ødela min barndom. Og var på vei til å ødelegge mitt barns barndom pga akkurat det samme. Sett ned foten nå! 
 

I mitt tilfelle endte det med at jeg flytta. Med felles barn og mitt barn. Mitt barn blomstra helt i ettertid, sårt for meg ja. Men det beste jeg har gjort for mitt barn noengang. 

Anonymkode: dcb6f...fd6

[AnonymBruker]

Snakk sammen om kjernen i problemet. Går ikke det ville jeg faktisk forlatt fyren. Barnet ditt vil lide av dette om det fortsetter slik over lang tid. 

Anonymkode: 70ca8...509

[AnonymBruker]

Hva hun sa 👆🏽

Anonymkode: ada49...721

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde satt mitt barn først av alt og gitt klar beskjed om at de behandles likt, ellers ryker han/jeg på dør. Ingenting er vondere enn å bli utsatt for noe sånt i oppveksten. Det ødela min barndom. Og var på vei til å ødelegge mitt barns barndom pga akkurat det samme. Sett ned foten nå! 
 

I mitt tilfelle endte det med at jeg flytta. Med felles barn og mitt barn. Mitt barn blomstra helt i ettertid, sårt for meg ja. Men det beste jeg har gjort for mitt barn noengang. 

Anonymkode: dcb6f...fd6

Ja, jeg har sagt at endringen bør komme før nummer to kommer. Om jeg ser forskjellsbehandling så får jeg heller bli alene med to. 

Anonymkode: 59b3e...81a

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakk sammen om kjernen i problemet. Går ikke det ville jeg faktisk forlatt fyren. Barnet ditt vil lide av dette om det fortsetter slik over lang tid. 

Anonymkode: 70ca8...509

Ja, det er bare en helt jævelig følelse at jeg faktisk må kaste ut fyren for at han ikke anerkjenner barnet som alltid har vært her. Fra første sekund vi pratet sammen så sa jeg at jeg har et barn fra før. 

Anonymkode: 59b3e...81a

[Gjest WhisperingWind]

Hadde NOEN behandlet ungen min sånn hadde jeg gått på dagen. 

Enten tar han meg OG ungen min og behandler oss begge med respekt, kjærlighet og som familie eller så går jeg. Barnet mitt vil ALLTID komme foran alt. 

[AnonymBruker]

Stakkars unge, først en stefar som nå ikke vil vite noe særlig av ham og så et søsken som får både mor og far sammen...kommer til å føle seg helt på utsiden...💔

Anonymkode: 0f751...e3b

[AnonymBruker]

hadde godt forhold til barnet helt til vårt felles barn ble født, barnet tok på en måte avstand, og jeg levde meg en skamfølelse der jeg måtte snakke med helsestasjonen og psykolog om de vonde følelsene og den dårlige samvittigheten av at jeg elsket mitt barn, og bare var «glad» i hans barn,  det var ikke likt, og det var så vondt å innse.

Så adferden er kanskje depresjon?

Anonymkode: 7acc7...5c3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hadde godt forhold til barnet helt til vårt felles barn ble født, barnet tok på en måte avstand, og jeg levde meg en skamfølelse der jeg måtte snakke med helsestasjonen og psykolog om de vonde følelsene og den dårlige samvittigheten av at jeg elsket mitt barn, og bare var «glad» i hans barn,  det var ikke likt, og det var så vondt å innse.

Så adferden er kanskje depresjon?

Anonymkode: 7acc7...5c3

Dette går begge veier. Stebarnet elsker antagelig ikke stemor/stefar heller, i hvert fall ikke nærheten like mye som det elsker sine biologiske foreldre. "Glad i" er nok, så ingen grunn til å stresse for akkurat dét. 

Men hva man føler inni seg, og hva man sier høyt og lar gå ut over barnet, er veldig ulike ting. Sistnevnte bør det være nulltoleranse for.

Anonymkode: e44b7...8b8

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? Har du ham 100%? Og hvor lenge har dere vært sammen?

Er du veldig syk nå, som medfører at du blir redusert? Jeg hadde i det minste åpnet for muligheten at dette er midlertidig og har noe med situasjonen vi alle er oppe i å gjøre.

Anonymkode: 00555...45b

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette går begge veier. Stebarnet elsker antagelig ikke stemor/stefar heller, i hvert fall ikke nærheten like mye som det elsker sine biologiske foreldre. "Glad i" er nok, så ingen grunn til å stresse for akkurat dét. 

Men hva man føler inni seg, og hva man sier høyt og lar gå ut over barnet, er veldig ulike ting. Sistnevnte bør det være nulltoleranse for.

Anonymkode: e44b7...8b8

Jeg har snakket med mannen min om det når jeg gikk i behandling, han skjønner jo at det ikke er likt, og det gjorde det lettere for meg også å akseptere det, men man skulle jo ønske det var likt

Anonymkode: 7acc7...5c3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammelt er barnet? Har du ham 100%? Og hvor lenge har dere vært sammen?

Er du veldig syk nå, som medfører at du blir redusert? Jeg hadde i det minste åpnet for muligheten at dette er midlertidig og har noe med situasjonen vi alle er oppe i å gjøre.

Anonymkode: 00555...45b

Vi har noen år sammen og alt vi eier har, har vi bygd opp sammen. Jeg har barnet 60/70% alt ut fra bf sitt initiativ. Jeg er kraftig redusert og mer eller mindre sengeliggende. 

De siste 4 mnd (jo verre jeg har blitt) så ser jeg at jeg blir mer alene inne i huset. Jeg ser at barnet blir mast om å gå på rommet for å leke hele tiden. Samboer er oftere i dårlig humør og vil ikke la barnet se på barne-tv før leggetid. I stedet for å ta en krangel med samboer der og da så tar vi med nettbrettet inn på rommet. Samboer er sur for at han ikke kan sitte å spise godteri og nekte barnet godteri (fordi det ikke er lørdag.) Jeg sier at samboer får ikke lov til å proppe i seg sånt og mene at den andre ikke skal få noe. Da er han sur på meg for at han ikke får slappe av med tv og godis etter jobb.. 

En dag hadde barnet en veldig dårlig dag og da var samboer ennå mer grinete og ba meg fjerne ungen. Så hver gang samboer er grinete nå så merker jeg at jeg trekker meg veldig unna. Da trekker jo barnet seg unna også. En dag jeg måtte sove ut så satt de å så på TV sammen når jeg sto opp. Først når jeg kom ut at barnet spurte etter mat, akkurat som om den ikke turte å spørre stefar. 

Stefar mener at ingen av hans onkelunger tester grenser slik som min har gjort. Kun samboer som mener dette. Alle andre som kjenner mitt barn skryter av et rolig og utadvendt barn. 

Akkurat som om alt rundt barnet er ren irritasjon nå og jeg lurer fælt på hvordan vi skal komme rundt dette. Det gir meg vondt i magen, våkenetter og dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 59b3e...81a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har noen år sammen og alt vi eier har, har vi bygd opp sammen. Jeg har barnet 60/70% alt ut fra bf sitt initiativ. Jeg er kraftig redusert og mer eller mindre sengeliggende. 

De siste 4 mnd (jo verre jeg har blitt) så ser jeg at jeg blir mer alene inne i huset. Jeg ser at barnet blir mast om å gå på rommet for å leke hele tiden. Samboer er oftere i dårlig humør og vil ikke la barnet se på barne-tv før leggetid. I stedet for å ta en krangel med samboer der og da så tar vi med nettbrettet inn på rommet. Samboer er sur for at han ikke kan sitte å spise godteri og nekte barnet godteri (fordi det ikke er lørdag.) Jeg sier at samboer får ikke lov til å proppe i seg sånt og mene at den andre ikke skal få noe. Da er han sur på meg for at han ikke får slappe av med tv og godis etter jobb.. 

En dag hadde barnet en veldig dårlig dag og da var samboer ennå mer grinete og ba meg fjerne ungen. Så hver gang samboer er grinete nå så merker jeg at jeg trekker meg veldig unna. Da trekker jo barnet seg unna også. En dag jeg måtte sove ut så satt de å så på TV sammen når jeg sto opp. Først når jeg kom ut at barnet spurte etter mat, akkurat som om den ikke turte å spørre stefar. 

Stefar mener at ingen av hans onkelunger tester grenser slik som min har gjort. Kun samboer som mener dette. Alle andre som kjenner mitt barn skryter av et rolig og utadvendt barn. 

Akkurat som om alt rundt barnet er ren irritasjon nå og jeg lurer fælt på hvordan vi skal komme rundt dette. Det gir meg vondt i magen, våkenetter og dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 59b3e...81a

Det du beskriver her høres ikke bra ut. Hadde vært dealbreaker for meg. Vet det ikke er lett å gå, men jeg hadde ikke klart å ha tillit til denne mannen som stepappa for mitt barn. 

Anonymkode: e44b7...8b8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du beskriver her høres ikke bra ut. Hadde vært dealbreaker for meg. Vet det ikke er lett å gå, men jeg hadde ikke klart å ha tillit til denne mannen som stepappa for mitt barn. 

Anonymkode: e44b7...8b8

Jeg har trukket meg ganske mye unna han i det siste pga dette. Jeg gråter mer og sover på sofaen fordi det gnager i meg hele tiden. Jeg har per nå ikke tillit til at han kan passe mitt barn for at jeg skal hvile. 

Han sa en dag her at han kunne ha med seg ungen min ut på noe. Så lenge det var på sine egne premisser, på sin måte og at jeg ikke fikk blande meg. Så da turte jeg ikke og fikk fint presse meg den dagen også..

Anonymkode: 59b3e...81a

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en sånn stefar. Det var viktigere for moren min at de to søsknene mine fikk vokse opp i samme hus som begge foreldrene enn at jeg hadde et trygt og godt hjem (Så mye av skylden ligger på henne). Alt var min feil, jeg var på rommet mitt hele tiden med unntak av når det var mat, for jeg orket ikke å bli behandlet som om alt jeg foretok meg var irriterende. Han brukte meg som en hushjelp, han selv gjorde ingenting. Han kjeftet og bar seg. Endte opp med at jeg flyttet (les; rømte) fra huset og bodde på hybel det øyeblikket jeg startet på videregående. Det har tatt LANG tid for meg og moren min å få et godt forhold igjen. Ønsker du dette ts? 

Anonymkode: 1eabe...5c1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp med en sånn stefar. Det var viktigere for moren min at de to søsknene mine fikk vokse opp i samme hus som begge foreldrene enn at jeg hadde et trygt og godt hjem (Så mye av skylden ligger på henne). Alt var min feil, jeg var på rommet mitt hele tiden med unntak av når det var mat, for jeg orket ikke å bli behandlet som om alt jeg foretok meg var irriterende. Han brukte meg som en hushjelp, han selv gjorde ingenting. Han kjeftet og bar seg. Endte opp med at jeg flyttet (les; rømte) fra huset og bodde på hybel det øyeblikket jeg startet på videregående. Det har tatt LANG tid for meg og moren min å få et godt forhold igjen. Ønsker du dette ts? 

Anonymkode: 1eabe...5c1

Har googlet og lest så mange vonde historier som din, derfor har jeg flyttet ut på sofaen. For min del blir jeg heller alenemor til to enn at et barn skal føle seg uønsket. Jeg har selv vokst opp med begge mine foreldre, men var likevel uønsket og familiens sorte får. Det vil jeg ikke at eget barn skal oppleve. Sikkert derfor jeg allerede nå tar tak. Når jeg googler gamle innlegg på samme tema så ser jeg at det for mange har vært et problem gjennom flere år, før de tar tak. 

Anonymkode: 59b3e...81a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har snakket med mannen min om det når jeg gikk i behandling, han skjønner jo at det ikke er likt, og det gjorde det lettere for meg også å akseptere det, men man skulle jo ønske det var likt

Anonymkode: 7acc7...5c3

Det trenger ikke føles likt. Du skal jo ikke være bonusbarnets mamma, h*n har allerede en mamma. Du trenger bare være en fin ekstra ressursperson, med et eget type bånd, kanskje litt som med en nevø/niese. Kjærligheten er ikke like intens som for egne barn, men det er et barn man er glad i, har respekt for og ønsker alt godt. 

Så jeg tenker at du gjør alt helt riktig. Samboeren til TS derimot, der virker både respekten og godheten for bonusbarnet å være temmelig fraværende. Det er da det er skummelt. 

Anonymkode: e44b7...8b8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har googlet og lest så mange vonde historier som din, derfor har jeg flyttet ut på sofaen. For min del blir jeg heller alenemor til to enn at et barn skal føle seg uønsket. Jeg har selv vokst opp med begge mine foreldre, men var likevel uønsket og familiens sorte får. Det vil jeg ikke at eget barn skal oppleve. Sikkert derfor jeg allerede nå tar tak. Når jeg googler gamle innlegg på samme tema så ser jeg at det for mange har vært et problem gjennom flere år, før de tar tak. 

Anonymkode: 59b3e...81a

Veit du, jeg digger deg for at du tar dette alvorlig med en gang. Mange går i årevis og håper at ting skal bedre seg, for det var jo bra før. Det bedrer seg sjeldent. En konstant irritasjon til feks et barn som ikke er sitt eget vil ikke automatisk gå over. 

Anonymkode: 1eabe...5c1

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det trenger ikke føles likt. Du skal jo ikke være bonusbarnets mamma, h*n har allerede en mamma. Du trenger bare være en fin ekstra ressursperson, med et eget type bånd, kanskje litt som med en nevø/niese. Kjærligheten er ikke like intens som for egne barn, men det er et barn man er glad i, har respekt for og ønsker alt godt. 

Så jeg tenker at du gjør alt helt riktig. Samboeren til TS derimot, der virker både respekten og godheten for bonusbarnet å være temmelig fraværende. Det er da det er skummelt. 

Anonymkode: e44b7...8b8

Hos oss så bryr samboer seg mer om egne nevøer og nieser enn om barnet som allerede bor her. Den omsorgen han har vist sin nevø som er eldre enn barnet mitt, har han ikke vist barnet mitt ennå. 

Anonymkode: 59b3e...81a