Har ikke lengre jobb.. dette sliter meg ut

[AnonymBruker]

Vi har nå vært ufrivillig barnløs siden 2015, 5 år som prøvere. Vi har brukt opp alle forsøk i det offentlige. Har møtt "veggen" flere ganger, bygget meg opp igjen men etter hvert mislykket forsøk knekker jeg sammen igjen.

 

Vi har tilsammen hatt 8 ivf forsøk og fortsatt ikke gravid. Pga for mye sykemelding gikk jeg tom for sykepenger og jobben men sparket meg da jeg var for mye sykemeldt. 

 

Uten jobb vet jeg ikke hvordan vi skal få råd til nye forsøk. Mannen har jobb men lønna er helt normal, noe som gjør at han kan ikke forsørge oss begge + betale for flere ivf forsøk. 

 

Vi går rett og slett personlig konkurs i denne prøvetiden. Legene forstår heller ikke hvorfor det ikke klaffer for oss da alt ser normalt ut.

 

Jeg kan heller ikke forsone meg med å ikke få oppleve å få barn i fremtiden.

Jeg er 27, han er 30 , så vi er for unge til å gi oss føler jeg også.

 

Huff.. dette er alltså ikke enkelt.. og det er nok mange som har det likt oss.

Anonymkode: 67851...56a

[AnonymBruker]

Jeg satt strek etter 9 forsøk, ikke av økonomiske grunner riktignok. 

Nok var nok. Jeg var i ferd med å ødelegge forholdet, psyke, karriere, relasjoner til andre, egentlig alt som betydde noe for meg i livet. 

Det å være barnløs er vondt nok, ikke la det ødelegge alt. Det er lett å la dette med barn bli en altoppslukende tanke.

Jeg er utrolig lykkelig og tilfreds med livet nå. Det er 10 år siden første forsøk, 12 år siden vi ble prøvere, og vi er fortsatt barnløse. Da vi aldri satt i gang med plan b eller c (donasjon eller adopsjon). Men det er helt greit. Vi har en frihet og et liv jeg ikke ville vært foruten. 

Du vil kanskje aldri komme dit, mulig barneønsket er for sterkt. Men mitt beste tips er å droppe videre forsøk. Fokuser på å leve noen år, så kan dere vurdere adopsjon i stedet om barneønsket fortsatt er like sterkt. Du skriver det selv, du er fortsatt ung, så du har tid til en pustepause. 

Hos oss så forresten alt normalt ut, vi var unge da vi startet, kjernesunne. Likevel har vi aldri fått en positiv test. Vi har lest mye, og snakket med mange leger. Og min forståelse er av slike tilfeller veldig ofte skyldes kromosonfeil hos en eller begge, noe som tilsier at man aldri vil klare å få barn sammen. Så for min del har jeg slått meg til ro med det. 

Anonymkode: f2398...68f

[AnonymBruker]

Er trist å lese at dere har prøvd så lenge, og ikke fått det til enda. Dere har heldigvis alderen med dere fortsatt. Ei venninne ble nå gravid etter 7 år med prøving og i ein alder av 31. Full forståelse for at dette er j*vlig tøft og gir ein knekk. 

Men om drømmen er såpass stor. Så tenker jeg at du ikke har noe annet valg enn å prøve å finne en indre-drive og motivasjon. Er mannen din med på å vere forsørger, mens alt du jobber for går til sparing for nytt IVF forsøk? Kan det skape en motivasjon? Lag en plan, som også tillater plass til å sørge over et mislykket forsøk. Men sett også datoer på når ein må ta seg sammen. Eventuelt oppsøk hjelp i form av psykolog. Er ikke sunt at hele din verden skal kollapse etter hvert forsøk. 

Alt er bra med dere, som du sier, så sjansen for at det kan gå til slutt er der!

Anonymkode: 9fede...132

[Hakadaki]

Mange beskriver at en pause fra å prøve ofte har gitt uante resultater. Enten fordi man har fått jobbet litt med psyken eller at det plutselig har klaffet på egenhånd. 
 

Du sier selv at dere er unge. Da har dere også tid til å sette det litt på vent. Synes innlegget fra Anonym 68f er verdt å ta innover seg. 

[AnonymBruker]

Noen lykkes etter mange negative forsøk, og hadde dere vært garantert at flere ivf forsøk ville gitt dere barn ville jeg rådet dere til å prøve mer. Men sånn er det jo ikke, dessverre. På et tidspunkt må man sette strek, men hvor den streken skal gå er forskjellig fra person til person. Hvis flere negative forsøk kan ta knekken på både mentalhelsen og økonomien synes jeg det høres ut som om det koster for mye. Men det må du kjenne på selv. Kanskje det er nok nå, eller kanskje du trenger en pause?

Ellers kan dere jo se nærmere på adopsjon. Det koster også penger og er ikke gjort i en fei. Men hvis du ikke takler tanken på å leve uten barn og samtidig går helt i kjelleren etter negative forsøk, så ville jeg vurdert det som et alternativ i hvert fall. En kollega av meg kom hjem med en etterlengtet liten gutt i fjor og er lykkelig hønemor nå. Hun sa noe jeg ikke har glemt: Fordelen med adopsjon er at du vet at det blir barn av det, da blir ventetiden og utgiftene på magisk vis lettere å bære.

Et annet alternativ er å forsone seg med å være barnløs. Det er mange som lever veldig godt med det også, etter en stund. Selv om det virker umulig når du står midt oppi det, går det an å komme ut på den andre siden. Du kan oppsøke profesjonell hjelp til å sortere tanker og følelser hvis det trengs.

Det kan også være at dere finner styrken, motivasjonen og pengene til å gå gjennom flere forsøk.

Syns dere fikk et veldig godt råd i det første svaret, om å ta en pause og fokusere på livet her og nå en stund. Det har dere tid til. Du må vel også finne ut av dette med jobb og økonomi? Det kan være lettere å ta et valg når ting har vært roligere en periode, uten nye skuffelser. 

Anonymkode: 9e0cc...33e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har nå vært ufrivillig barnløs siden 2015, 5 år som prøvere. Vi har brukt opp alle forsøk i det offentlige. Har møtt "veggen" flere ganger, bygget meg opp igjen men etter hvert mislykket forsøk knekker jeg sammen igjen.

 

Vi har tilsammen hatt 8 ivf forsøk og fortsatt ikke gravid. Pga for mye sykemelding gikk jeg tom for sykepenger og jobben men sparket meg da jeg var for mye sykemeldt. 

 

Uten jobb vet jeg ikke hvordan vi skal få råd til nye forsøk. Mannen har jobb men lønna er helt normal, noe som gjør at han kan ikke forsørge oss begge + betale for flere ivf forsøk. 

 

Vi går rett og slett personlig konkurs i denne prøvetiden. Legene forstår heller ikke hvorfor det ikke klaffer for oss da alt ser normalt ut.

 

Jeg kan heller ikke forsone meg med å ikke få oppleve å få barn i fremtiden.

Jeg er 27, han er 30 , så vi er for unge til å gi oss føler jeg også.

 

Huff.. dette er alltså ikke enkelt.. og det er nok mange som har det likt oss.

Anonymkode: 67851...56a

Kanskje genene deres ikke matcher. Sæd fra en annen mann kan være løsningen. Men da blir ikke barnet biologisk mannens. Men samtidig så er det vel bedre enn ikke noe barn? 

Anonymkode: 66de6...ce2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg satt strek etter 9 forsøk, ikke av økonomiske grunner riktignok. 

Nok var nok. Jeg var i ferd med å ødelegge forholdet, psyke, karriere, relasjoner til andre, egentlig alt som betydde noe for meg i livet. 

Det å være barnløs er vondt nok, ikke la det ødelegge alt. Det er lett å la dette med barn bli en altoppslukende tanke.

Jeg er utrolig lykkelig og tilfreds med livet nå. Det er 10 år siden første forsøk, 12 år siden vi ble prøvere, og vi er fortsatt barnløse. Da vi aldri satt i gang med plan b eller c (donasjon eller adopsjon). Men det er helt greit. Vi har en frihet og et liv jeg ikke ville vært foruten. 

Du vil kanskje aldri komme dit, mulig barneønsket er for sterkt. Men mitt beste tips er å droppe videre forsøk. Fokuser på å leve noen år, så kan dere vurdere adopsjon i stedet om barneønsket fortsatt er like sterkt. Du skriver det selv, du er fortsatt ung, så du har tid til en pustepause. 

Hos oss så forresten alt normalt ut, vi var unge da vi startet, kjernesunne. Likevel har vi aldri fått en positiv test. Vi har lest mye, og snakket med mange leger. Og min forståelse er av slike tilfeller veldig ofte skyldes kromosonfeil hos en eller begge, noe som tilsier at man aldri vil klare å få barn sammen. Så for min del har jeg slått meg til ro med det. 

Anonymkode: f2398...68f

Dette synes jeg var et godt svar. Jeg har ikke erfaring på området selv, men mine foreldre var prøver i 10 år før jeg kom til verden. De har aldri snakket så mye om det, men jeg har jo forstått at det var hardt. Det min mor derimot har sagt er at når hun ble gravid med meg var de ferdig godkjent som adoptiv foreldre, da de hadde gitt opp å få egne barn. Så kanskje det å ta en pause og fokusere på noe annet kan være en ide? Du har jo alderen med deg!

Anonymkode: 9b52a...e26