Mennesker vi møtte og aldri vil glemme :-)

[SoWhat?]

Jeg tenker så mye på ene sykepleieren jeg møtte på sykehuset etter ulykken i fjor. Nei, hun var IKKKE av de søte og greie og gjør de ikke et godt førsteinntrykk. Langt fra 😆 og jeg "hjelp " , men så koblet det seg en sleip linje til hjernen min. Når hun hakket på og lo litt av de andre, så lo jeg med.  Livet mitt lå i hendene hennes liksom. Og så fikk vi kjemi, og hun reddet meg faktisk fra en veldig alvorlig situasjon fordi hun faktisk hørte på meg. Jeg glemmer aldri det rivhjernet. De trengs de også. ❤️

Og alle de andre var superfine. Bare så det er sagt!

[AnonymBruker]

Kommer aldri til å glemme møtet med den døde mannen som ble skylt opp på stranden. Han gjorde noe med Kreta turen kan mann si. 

Anonymkode: bd597...d0d

[tussi84]

Kommer aldri til å glemme at jeg møtte en venn/bekjent av en kompis av meg i 2011. Jeg trodde jeg hadde noe på gang med sistnevnte, men denne vennen til kompisen min spurte meg: hvorfor gidder du? han viser jo egentlig ingen tegn på interesse. Det fikk meg til å våkne opp på en måte.

Denne personen som sa til meg dette, døde dessverre i en ulykke tidligere i år. Selv om jeg ikke kjente vedkommende så godt, og kun møtte denne personen en gang, syntes jeg det var leit at han hadde gått bort. Han gjorde nemlig for meg akkurat det jeg trengte som mest, akkurat der og da.  Slike ting setter spor.

[AnonymBruker]

Jeg kommer aldri til å glemme den venninnen jeg gikk gjennom ild for i årevis, for så å bli behandlet som søppel etterpå. Hun lærte meg at alle ikke er verdt innsatsen, så jeg bør vel egentlig takke henne. 

Anonymkode: 7e899...626

[AnonymBruker]

Det må være en lærer jeg hadde på høyskolen, hun gav meg en stor gave, men jeg skjønte det ikke før det var for sent å fortelle henne det. 

Under min studietid ble min mor feilbehandlet og fikk varige men, det er såpass alvorlig at hun har fått flere millioner i erstatning. Min bestemor fikk brystkreft, og 2 venninner mistet sine mødre av sykdom. 

Jeg fikk depresjon og gikk med en mørk sky av at jeg skal jo bare bli gammel og syk og grå og kjedelig og deprimert. Var helt koko i hodet og tenkte ikke klart.

Samtidig hadde jeg vokst opp blant kvinner som klaget mye, satt mye i ro, sjelden lo eller spøkte. Dette gjaldt både de i min familie og venninner i nabolaget sine mødre, vi sprang jo ned dørene til hverandre så alle familiene hadde litt med hverandre å gjøre, og skapte bånd. Dette var landsbyen min, og miljøet mitt, og slik oppfattet jeg at kvinner var. 

Vi fikk en lærer på andre året, en dame på nært 70 år. Hun hadde utdannet seg til det samme som vi studerte i 50 årene, etter å ha jobbet som lege i flere år først. Hun gav altså opp lønn og heder for kjærligheten for kunst. 

Hun var så sprudlende, engasjert, kvikk i kroppen til tross for overvekt og røykepauser, smilte som en naiv 20åring, lo høyt og var så selvironisk om sin dysleksi og andre "mangler". Mot slutten fikk jeg høre at hun var sykemeldt. Da hun kom tilbake, gikk jeg innom kontoret hennes og spurte hvordan det gikk. Hun satt rak i ryggen, så meg rett i øynene og sa "det går jo ikke så bra, men jeg gidder ikke å sitte og sture over det". Det var en annen reaksjon enn sukking og uffing på en har litt vondt i tåa, liksom. 

Så jeg har tenkt på henne fra tid til annen i årene etterpå, og tenker lenger ikke noe negativt om å eldes som kvinne. Så stor kraft hadde hun, at mitt tankemønster bare forandret seg, jeg trengte ikke engang jobbe for det. Jeg følger ikke i min omkrets fotspor, og er stolt av at jeg brøt mønsteret. Takk, W❤️

Anonymkode: dce2c...c24

[tussi680]

Kommer aldri til å glemme at jeg var en halv meter unna et stort lastebilhjul når jeg var lita. 4 år. Husker veldig godt at det var fryktelig nærme, og jeg skrek no veldig. Sjåføren må ha hørt det for han stoppet bilen i tide og kom ut. Mer husker jeg ikke.

[AnonymBruker]

På starten av 90-tallet bodde jeg i London, jeg var nede i sentrum og gikk alene langs en mørk gate. Jeg var på vei til en eller annen tilstelning og var i skjørt og hadde på høye hæler. Da kommer det en veldig pent kledd dverg gående mot meg, han hadde på hatt og dress/veste og når vi møttes vek han litt til siden for meg og stoppet og tok av hatten og smilte til meg. Det glemmer jeg aldri!  

Anonymkode: ba677...307

[AnonymBruker]

Møtte noen i 2017 som jeg aldri kommer til å glemme. Noe skjedde i livet hans som gjorde at vi ikke kunne ha mer kontakt, men tenker på ham hver dag.

Anonymkode: dc05f...55c

[AnonymBruker]

En sjef som fikk meg interessert i ett yrke jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle jobbe med. 

Det var i arbeidsuka i 8klasse, og jeg jobber i samme bransje i dag mange år etter 🤗

Anonymkode: 8f105...83e

[AnonymBruker]

På 14.5.2020 den 1.45, AnonymBruker skrev:

Kommer aldri til å glemme møtet med den døde mannen som ble skylt opp på stranden. Han gjorde noe med Kreta turen kan mann si. 

Anonymkode: bd597...d0d

Var han drept? 🤔 

Anonymkode: 0d2b0...669

[AnonymBruker]

Jeg klarer dessverre ikke å glemme ei kaldhjerta og ond jordmor jeg hadde under fødselen. Hun kjefta på meg, ga ordre, bagatellisere og lo hånlig når jeg ynket meg i smerte Hun gikk 1,5 t før babyen kom og da fikk jeg ei søt og hyggelig jordmor, men hun husker jeg selvfølgelig ikke. Veldig synd at jeg forbinder fødselen med dette hespetreet. 😐

Anonymkode: 0d2b0...669

[AnonymBruker]

At jeg har møtt personene er vel å ta litt hardt i.  Som liten jente så var vi i Spania på ferie, jeg var på tur ut i bassenget og forran meg gikk en dame på ca 75 år. Husker ansiktet, håret og bikinien. Så skled hun på flisene og slo hodet, husker ennå lyden det laget. Har alltid lurt på om hun døde av skaden. 

På tur hjem fra jobb såg jeg ambulansen gjøre hjertelungeredning på en mann, jeg har en anelse av hvem mannen var men såg aldri ansiktet. Og siden den dagen har jeg håpet på å treffe på denne fyren( som jeg tror det var) i bybildet, men han har ikke drukket opp på 2 år.  

Anonymkode: b0a40...db1

[Silva Pluvialis]

.

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg klarer dessverre ikke å glemme ei kaldhjerta og ond jordmor jeg hadde under fødselen. Hun kjefta på meg, ga ordre, bagatellisere og lo hånlig når jeg ynket meg i smerte Hun gikk 1,5 t før babyen kom og da fikk jeg ei søt og hyggelig jordmor, men hun husker jeg selvfølgelig ikke. Veldig synd at jeg forbinder fødselen med dette hespetreet. 😐

Anonymkode: 0d2b0...669

Og hvordan var du? Hun kan være drømmejordmora for mange andre selv om du synes hun var et hespetre. 

Anonymkode: f745b...e5f

[AnonymBruker]

Kjørte utfor veien så nok veldig rart ut der vi hoppet over stumpene, rett og slett flaks vi kom oss på veien igjen. Men han personen som tok seg bryet å stoppe ved siden av for å høre om det gikk greit glemmer jeg aldri. Var bare noe busker frampå bilen og vinduet.

Anonymkode: 25c56...a5c

[Zienna]

På ‎14‎.‎05‎.‎2020 den 15.58, AnonymBruker skrev:

Det må være en lærer jeg hadde på høyskolen, hun gav meg en stor gave, men jeg skjønte det ikke før det var for sent å fortelle henne det. 

Under min studietid ble min mor feilbehandlet og fikk varige men, det er såpass alvorlig at hun har fått flere millioner i erstatning. Min bestemor fikk brystkreft, og 2 venninner mistet sine mødre av sykdom. 

Jeg fikk depresjon og gikk med en mørk sky av at jeg skal jo bare bli gammel og syk og grå og kjedelig og deprimert. Var helt koko i hodet og tenkte ikke klart.

Samtidig hadde jeg vokst opp blant kvinner som klaget mye, satt mye i ro, sjelden lo eller spøkte. Dette gjaldt både de i min familie og venninner i nabolaget sine mødre, vi sprang jo ned dørene til hverandre så alle familiene hadde litt med hverandre å gjøre, og skapte bånd. Dette var landsbyen min, og miljøet mitt, og slik oppfattet jeg at kvinner var. 

Vi fikk en lærer på andre året, en dame på nært 70 år. Hun hadde utdannet seg til det samme som vi studerte i 50 årene, etter å ha jobbet som lege i flere år først. Hun gav altså opp lønn og heder for kjærligheten for kunst. 

Hun var så sprudlende, engasjert, kvikk i kroppen til tross for overvekt og røykepauser, smilte som en naiv 20åring, lo høyt og var så selvironisk om sin dysleksi og andre "mangler". Mot slutten fikk jeg høre at hun var sykemeldt. Da hun kom tilbake, gikk jeg innom kontoret hennes og spurte hvordan det gikk. Hun satt rak i ryggen, så meg rett i øynene og sa "det går jo ikke så bra, men jeg gidder ikke å sitte og sture over det". Det var en annen reaksjon enn sukking og uffing på en har litt vondt i tåa, liksom. 

Så jeg har tenkt på henne fra tid til annen i årene etterpå, og tenker lenger ikke noe negativt om å eldes som kvinne. Så stor kraft hadde hun, at mitt tankemønster bare forandret seg, jeg trengte ikke engang jobbe for det. Jeg følger ikke i min omkrets fotspor, og er stolt av at jeg brøt mønsteret. Takk, W❤️

Anonymkode: dce2c...c24

For en utrolig fin beretning!  Takk for at du fortalte  

[AnonymBruker]

Kommer aldri til å glemme «tog fyren», da jeg var ferdig sent en skole kveld i Fredrikstad og skulle ta toget mot Oslo. Klokken var rundt 22 på kvelden og det var en kald vinter. Inn kom jeg på togstasjonen og skulle ha en billett. Når jeg står ved automaten kjenner jeg at noen løper til meg, for så et pust i nakken hvor vedkommende står bak meg. Jeg snur meg og står øyne mot øyne med en fin fyr med vakkert hår. « fikk du ut noe billett?.. du skjønner det er noe galt med maskinen og jeg fikk ikke billetten min.. jeg var nettopp og snakket med mannen i kiosken» « eh nei sier jeg, jeg fikk bare ut min egen?» «åja, jeg skal snakke med han igjen» sa han.

jeg satte meg på benken inne på stasjonen etter å ha hentet billetten min. Jeg ser han vimse frem og tilbake før han til slutt setter seg ned på andre benken ved siden av meg. 
jeg ser han i Øyekroken og jeg ser han ser på meg. Plutselig begynner han å stille spørsmål. « har du vært på skolen til så sent?» « ja svarer jeg...»  Blablabla... 

det er mange folk inne på stasjonen. Jeg blir nesten flau av å snakke så høyt og åpenlyst, han ser nok dette og bestemmer seg for å sette seg ved siden av meg. Snakket og snakket gjorde vi.... han var en fotograf og holdt på med å lage en film dokumentar om et sykt barn... han tok opp pcen og viste meg noen klipp faktisk ut av det blå. Jeg selv... en kunstner av tegning og maling. Jeg følte vi hadde så mye til felles.

klokken nærmet seg og toget kom. Vi gikk stille ut... han gikk først på toget og jeg etter. «Skal jeg fortsette å sitte sammen med han eller ikke???» sa jeg til meg selv... men havnet på sete bak han. Jeg turte ikke. Vi snakket ikke sammen på togreisen, han fortsatte med pcen sin... men jeg sa hvor jeg skulle av. Når det nærmet seg min stasjon la han igjen lokket på pcen som om han ville jeg skulle si noe.. som om han ventet på noe kanskje? Jeg turte ikke. 
jeg gikk av på min stasjon og han forsvant videre inn I natten mot Oslos gater.

det rare med alt dette og alt vi utvekslet var at han aldri sa navnet sitt.

»togmannen»  fra 2016 vil jeg aldri glemme. ❤️

 

 

Anonymkode: b25d1...718

[AnonymBruker]

Kommer aldri til å glemme mitt møte med Svein fra "Petter Uteligger". Vi hadde en lang prat, en helt fantastisk person ❤️

Anonymkode: 3cfd3...c5e

[AnonymBruker]

Sommeren 2019, solen skinte fra blå himmel og Jeg svett og jævlig, med to slitne og grinete barn i dobbelvogn og ei kone som aldri ble ferdig med å vindusshoppe. 

Så kommer det en dame gående i en nydelig kjole, sommerbrun, smal midje og det vakreste håret jeg har sett på lenge. Så forseggjort og nydelig. Vi fikk øyekontakt da hun passerte meg og jeg fikk det varmeste og søteste blikket jeg noen sinne har opplevd. Det hele varte i tre sekunder, men henne glemmer jeg aldri. Det var også tre sekunder hvor jeg skulle ønske jeg var singel. 

Så henne selvfølgelig aldri igjen. 

Anonymkode: f745b...e5f

[AnonymBruker]

Glemmer aldri hun damen på toget som la hånden sin på kneet mitt når jeg gråt for kjæresten hadde gjort det slutt...

Anonymkode: ea3c5...e39