Hvorfor synes jeg det er så vanskelig å bryte opp?

[AnonymBruker]

Det er vel en form for sosial angst jeg har. Fra jeg var liten og var på besøk hos noen så fikk jeg nærmest angst for å si at jeg ville hjem. At det med å gå ble så ille. 

I voksen alder synes jeg det er enda vanskeligere. Det er som jeg avviser noen med å dra hjem tidligere. Og drar jeg tidligere så får jeg angst for at de snakker om meg.   Jeg var en tur i parken med noen jeg kjenner da det var solskinn. Jeg hadde uansett ikke tenkt å bli så lenge, og de som vi var sammen med synes jeg ikke var så hyggelige. Jeg fikk nesten litt panikk fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å bryte opp. Jeg måtte nesten hinte til hun jeg kjenner om hun hadde tenkt å gå snart.  Og da fikk vi dratt. Dette skaper store problemer for meg, at jeg sliter slik med dette?

Hva handler dette om tror dere?  Er det noe alle sliter med, eller ?

Anonymkode: c4b58...35d

[AnonymBruker]

Det er sikkert veldig mye som kan gjøre at man blir sånn, men jeg tror at uansett hva som er kilden til det, gjør det at man har dannet seg en formening / følelse at man ikke har lov til å ha egne ønsker når man samhandler eller er sammen med andre.

Jeg har også hatt dette problemet, og i mitt tilfelle skyldes det at jeg har vokst opp med ikke å ha lov til å ha egne følelser / ønsker, og alltid måtte være på vare på min forelders følelser. Vedkommende var blant annet uforutsigbar i sin oppførsel og veldig krevende psykisk i den forstand at jeg måtte dedikere livet mitt til vedkommende.

Det har gjenspeilt seg i at jeg på mange år ikke har klart å si til folk at jeg måtte dra når jeg egentlig hadde ting å gjøre, og dette frustrerte meg veldig, det var utrolig ubehagelig og ga meg ofte hjertebank, men jeg klarte bare ikke det. Bortsett fra om jeg hadde en avtale en annen plass, for da var det igjen en annen person enn meg som det handlet om.

Det er nå bedre for meg, det går opp og ned, men det har vært en lang vei hvor hver opplevelse av slik situasjon var en øvelse (eller prøvelse hadde passet bedre). HVer gang kjente jeg hvordan det føltes og prøvde å si det ved å motivere meg i hodet mitt først. Det har vært gode og dårlige dager, men det viktigste er at man prøver ved å tenket at man øver seg for å bli kvitt dette. Man må slutte å "nøye seg" med å kjenne angsten og frustrasjonen og lure på hvordan man skal bli kvitt denne greia .

Tenker man på hver slik situasjon som en øvlese, får man en annen innstilling til det, og det er starten til forbedringsprosessen. De er lang, men alle de smås teg skjennes godt  Og selv om jeg ikke har et helt normalt forhold til det, har mine øvelser gjort at hvis en person skulle faktisk føle seg fornærmet av at jeg må dra, ville jeg ikke finne meg i det. For jeg er eid av ingen og et er eget menneske. Så jeg ville anbefale deg å prøve, frustrasjonen blir etter hvert erstattet av en deilig følelse av frihet og av å legitimere seg selv og sine egne følelser, og rett og slett gi seg selv den plass en fortjener i eget liv

Anonymkode: ba9de...593

[Whistler]

På 29.4.2020 den 16.10, AnonymBruker skrev:

Det er vel en form for sosial angst jeg har. Fra jeg var liten og var på besøk hos noen så fikk jeg nærmest angst for å si at jeg ville hjem. At det med å gå ble så ille. 

I voksen alder synes jeg det er enda vanskeligere. Det er som jeg avviser noen med å dra hjem tidligere. Og drar jeg tidligere så får jeg angst for at de snakker om meg.  ............

Anonymkode: c4b58...35d

Dra hjem tidligere enn hva da?  Hvis det er et selskap, har de som er igjen andre ting å gjøre enn å snakke om de som går hjem først.
 

[AnonymBruker]

På 3.5.2020 den 8.53, Whistler skrev:

Dra hjem tidligere enn hva da?  Hvis det er et selskap, har de som er igjen andre ting å gjøre enn å snakke om de som går hjem først.
 

Det er vel det som er irrasjonelt her. Jeg får angst for at det er først når jeg drar at jeg blir samtaleemnet, at nå er det fritt frem for å baksnakke meg. 

Anonymkode: c4b58...35d

[AnonymBruker]

På 3.5.2020 den 8.43, AnonymBruker skrev:

Det er sikkert veldig mye som kan gjøre at man blir sånn, men jeg tror at uansett hva som er kilden til det, gjør det at man har dannet seg en formening / følelse at man ikke har lov til å ha egne ønsker når man samhandler eller er sammen med andre.

Jeg har også hatt dette problemet, og i mitt tilfelle skyldes det at jeg har vokst opp med ikke å ha lov til å ha egne følelser / ønsker, og alltid måtte være på vare på min forelders følelser. Vedkommende var blant annet uforutsigbar i sin oppførsel og veldig krevende psykisk i den forstand at jeg måtte dedikere livet mitt til vedkommende.

Det har gjenspeilt seg i at jeg på mange år ikke har klart å si til folk at jeg måtte dra når jeg egentlig hadde ting å gjøre, og dette frustrerte meg veldig, det var utrolig ubehagelig og ga meg ofte hjertebank, men jeg klarte bare ikke det. Bortsett fra om jeg hadde en avtale en annen plass, for da var det igjen en annen person enn meg som det handlet om.

Det er nå bedre for meg, det går opp og ned, men det har vært en lang vei hvor hver opplevelse av slik situasjon var en øvelse (eller prøvelse hadde passet bedre). HVer gang kjente jeg hvordan det føltes og prøvde å si det ved å motivere meg i hodet mitt først. Det har vært gode og dårlige dager, men det viktigste er at man prøver ved å tenket at man øver seg for å bli kvitt dette. Man må slutte å "nøye seg" med å kjenne angsten og frustrasjonen og lure på hvordan man skal bli kvitt denne greia .

Tenker man på hver slik situasjon som en øvlese, får man en annen innstilling til det, og det er starten til forbedringsprosessen. De er lang, men alle de smås teg skjennes godt  Og selv om jeg ikke har et helt normalt forhold til det, har mine øvelser gjort at hvis en person skulle faktisk føle seg fornærmet av at jeg må dra, ville jeg ikke finne meg i det. For jeg er eid av ingen og et er eget menneske. Så jeg ville anbefale deg å prøve, frustrasjonen blir etter hvert erstattet av en deilig følelse av frihet og av å legitimere seg selv og sine egne følelser, og rett og slett gi seg selv den plass en fortjener i eget liv

Anonymkode: ba9de...593

Takk for fint svar🙂

Det er mye jeg øver på, som konfrontasjoner, men det å bare bryte opp føles nesten umulig til tider. 
Kanskje er det det at jeg ikke har satt mine egne følelser og behov først. Eller at jeg sliter med overganger. Det er til tider tiltak å gjøre noe, komme seg ut. Derfor blir det omveltning å avslutte noe🤔

Anonymkode: c4b58...35d

[Whistler]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel det som er irrasjonelt her. Jeg får angst for at det er først når jeg drar at jeg blir samtaleemnet, at nå er det fritt frem for å baksnakke meg. 

Anonymkode: c4b58...35d

Er det det dere pleier å gjøre? Altså å baksnakke de som drar hjem først?