Folk som sier at de ikke klarer å få venner selv om de er utadvendte og sosiale

[AnonymBruker]

Jeg ble litt inspirert av en annen tråd her inne. 

Hvordan kan det ha seg at unge mennesker i tyve og tredveårene ikke klarer å få seg venner hvis de deltar på sosiale ting både jobbmessig og på privaten? Jeg skal ærlig innrømme at min første tanke er at de må mangle en eller annen form for sosial intelligens som gjør at de ikke er kompatible med de andre, eller har noe annet underliggende som gjør at de ikke klarer å forme vennskap. Men, man hører jo dette også fra folk som selv påstår at de er hyggelige, imøtekommende og omgjengelige når de først er ute og deltar på sosiale ting i håp om å få seg venner, så hva er det egentlig de gjør feil? 

Jeg kan forstå mennesker som ikke studerer, ikke er i jobb eller av andre grunner ikke klarer å komme seg så mye ut av huset pga diverse diagnoser sliter med å forme og holde på vennskap, men at normaltfungerende mennesker som tar initiativ til sosialt samspill via jobb/fritid/hobby ikke klarer å få venner selv om de har prøvd i 10 år i strekk sliter jeg med å forstå.

Har dere noen tanker? Og er det noen som sitter på egen erfaring?

Anonymkode: ce000...a67

[AnonymBruker]

Jeg synes denne artikkelen var interessant:

Man kan være utadvendt uten å være omgjengelig.

https://www.nettavisen.no/livsstil/de-mest-populaere-menneskene-har-to-personlighetstrekk-til-felles--de-er-avhengige-av-at-mange-liker-dem/3423865879.html

Jeg har truffet en del slike og kan ikke si jeg likte dem noe særlig

Anonymkode: e840a...9e7

[AnonymBruker]

Jeg er en av de du snakker om, er utadvendt og sosial, bidrar veldedig og treffer folk der osv. 

Mine venner er søstera mi, ei som i utgangspunktet var søstera mi sin venn, og svigersøstera mi. 

Jeg har lurt på det selv. Noen ganger blir jeg skikkelig lei meg og lurer på om jeg gir noen rare vibber eller noe, de jeg tar initiativ til å bli venn med kommer med dårlige unnskyldninger og foreslår aldri en ny tid eller aktivitet som kunne passet bedre. 

Nå fokuserer jeg heller på familien og mannen, det er bare vondt å gå og tvile på seg selv. 

Hadde kjempemange venner i barndommen og tenårene. Mista kontakten da jeg reiste for å studere. Er skikkelig rart å stå uten nå. 

Anonymkode: 8eef4...9db

[Nooni]

Det er vanskelig å si hva som er grunnen, men jeg tenker nå uansett at man finner forklaringen ved å se på seg selv, ikke legge skylden på "alle andre". Det kan jo være at man tenker at man selv er både hyggelig, imøtekommende og lyttende, men så kan andre ha en helt annen oppfatning, som at man er uinteressert i andre og mest interessert i å snakke om seg selv og sitt. 

Vi har alle blindsoner når det gjelder vår egen adferd og hvordan vi virker på andre mennesker. Jeg har tro på at man utforsker det. Jeg tenker også at man aldri skal søke svar om man ikke er beredt på å høre sannheten, for det er klart at det kan være tøft å høre at mange opplever en som selvopptatt hvis man selv opplever at man ikke er det. For eksempel. Hvis man ikke er klar for å høre sannheten så går man i forsvar og påfører den som er ærlig ubehag og konflikt i verste fall, hvilket medfører at folk gjerne avstår fra å være ærlig. Da får du svada. 

Vi knytter oss gjerne til mennesker vi får tillit til. Hva som gjør at vi får tillit til folk kan vel være forskjellig, men det innbefatter nesten alltid at vedkommende er lyttende, åpen selv og at man føler at man kan stole på han/henne. 

[AnonymBruker]

En må kanskje gå inn i seg selv og se på hva som faktisk skjer.. de fleste jeg har møtt som både sosiale og utadvendte, og som søker kontakt og vennskap.. det handler om kjemi, om vi klikker sammen. Er personen selvopptatt og bare meg meg meg, bruker meg som hobbypsykolog o.l så siler jeg vedkommende fort ut. 
har blitt kjent med folk i voksen alder som jeg liker, men vennskapet funker ikke når det blir skjevt. Nå er jeg snart 40 år og jeg orker ikke være i skyggen av meg selv lenger, jeg har silet ut mange som kun trenger meg men som ikke er der for meg når jeg trenger de 

Anonymkode: fa18c...421

[AnonymBruker]

Har møtt mange utadvendte jeg overhode ikke hadde orket å være venn med. Overentusiastiske, overengasjerte folk er ikke min greie. Jeg tenker at de som er utadvendte er ikke nødvendigvis mer populær eller bedre likt, de bare tar mer plass, er tilstede på alt mulig, snakker med all slags folk, bretter ut om livet sitt over alt. Det er klart at disse har lettere for å bli invitert på ting, få jobber, hva som helst, fordi de byr på seg selv..

Jeg lurer ofte på hvorfor jeg ikke har noen venner, men så kommer jeg på at jeg har jo ingenting å bidra med. Jeg er en sånn person som bare liker å omgås folk jeg selv digger, og å bli underholdt. Jeg byr aldri på meg selv. Snakker aldri om livet mitt, inviterer aldri til fest, forventer at andre skal finne på ting å gjøre, osv.

Anonymkode: 0ceec...de1

[AnonymBruker]

Har en veldig utadvendt venninne, som stort sett fremstår blid. Men når man blir bedre venn med henne kommer det frem mye humørsvingninger og anklagelser. Hun har ganske mange venner, men jeg er usikker på hvor mange som er nære.

Anonymkode: 77d68...c74

[Gjest Lasox]

På 28.4.2020 den 23.25, AnonymBruker skrev:

Jeg ble litt inspirert av en annen tråd her inne. 

Hvordan kan det ha seg at unge mennesker i tyve og tredveårene ikke klarer å få seg venner hvis de deltar på sosiale ting både jobbmessig og på privaten? Jeg skal ærlig innrømme at min første tanke er at de må mangle en eller annen form for sosial intelligens som gjør at de ikke er kompatible med de andre, eller har noe annet underliggende som gjør at de ikke klarer å forme vennskap. Men, man hører jo dette også fra folk som selv påstår at de er hyggelige, imøtekommende og omgjengelige når de først er ute og deltar på sosiale ting i håp om å få seg venner, så hva er det egentlig de gjør feil? 

Jeg kan forstå mennesker som ikke studerer, ikke er i jobb eller av andre grunner ikke klarer å komme seg så mye ut av huset pga diverse diagnoser sliter med å forme og holde på vennskap, men at normaltfungerende mennesker som tar initiativ til sosialt samspill via jobb/fritid/hobby ikke klarer å få venner selv om de har prøvd i 10 år i strekk sliter jeg med å forstå.

Har dere noen tanker? Og er det noen som sitter på egen erfaring?

Anonymkode: ce000...a67

Jeg har alltid personlig slitt med å få tak i venner på min egen alder, men har to-tre gode venner som er oppi 50-60 årene som jeg allerede har vært venner ilag med omtrent 10-12 år.

Muligens jeg er litt for «voksen» til de andre jevnalder og at de syns jeg kan bli litt kjedelig imens de eldre syns jeg er mer interessant å være med? Syns det er vanskelig å treffe på de riktige folka. Man må jo være trofast, lojale, kjemien må være der også må man ikke minst vedlikeholde vennskapet. Det er åpenbart vanskelig for mange som er i den yngre generasjonen merker jeg. Har kun hatt ei god venninne som jeg har klart å beholde på i snart 13 år, mens resten av folka har bare mistet interessen av å holde kontakt med meg.

- Ung mann på 28 år!

Endret 1. mai 2020 av Lasox

[AnonymBruker]

Jeg har en slik på jobb, utadvendt og kan prate med alle. Klager over lite venner, men tar lite initiativ foruten overfladisk prat. Han har også null selvinnsikt, klager mye og behandler folk dårlig. Kan virke hyggelig i begynnelsen, men når alt kommer til stykket er han veldig selvopptatt og bryr seg lite om andre. 

Anonymkode: 5bf7d...5ee

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å få meg venner og er 27 år. Jobber med eldre damer fra 40 år og oppover. Er i tillegg veldig innadvendt og liker meg godt alene. Er ikke sjenert og er sosial dersom jeg først er ute med folk men blir ikke så ofte. I tillegg har de vennene jeg har fått barn/mann som gjør det vanskelig å bare gjøre noe spontant som å dra på byen. Veldig kjipt egentlig, hadde mange venner før. 

Anonymkode: 4db57...11b

[KillerKitty]

Lurer på det samme. Jeg er verken utadvendt eller spesielt omgjengelig (nettopp for å unngå at folk vil bli kjent) men folk vil likevel bli venn med meg. Dersom man ikke klarer å få venner når man går inn for det, må man enten være veldig uheldig, eller langt mindre omgjengelig enn man føler selv? 

[AnonymBruker]

Å være sosial og utadvendt er en god egenskap. Men om en spiser opp folk og bare snakker og seg og sitt, viser lite interesse for andre.. er en dårlig lytter, er innpåsliten kan folk raske fade deg ut.. 

kjenner flere hypersosiale folk jeg bare må styre unna, de spiser meg opp. En må tilpasse seg folk en møter 

Anonymkode: fa18c...421

[AnonymBruker]

Kanskje de ikke finner noen de klikker med?

Jeg har ingen venner, men det er fordi jeg har sosial angst. Jeg tør ikke bli kjent med folk ordentlig, for jeg tror ikke noen egentlig liker meg. 

Nå er jeg vant til det, så det går bra. Man kan leve livet alene og vi skal alle dø alene. 

Anonymkode: 232da...0ce

[AnonymBruker]

Jeg er utadvendt, omgjengelig, veldig sosial av meg. Men det å ha noen så tett på å kalle de venn, det skjer sjeldent. Jeg er ikke interessert i det kanskje? Jeg syns jeg har nok med å følge opp familien jeg har her. Jeg gidder rett og slett ikke å bygge noe videre. Jeg har opplevd vanskelige vennskap og tillitsbrudd fra mange, så jeg ser det som bortkastet tid i blant. 

Anonymkode: 9cf2a...3a9

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn som ganske lett får venner. Jeg tar initiativ, inviterer og byr på meg selv. Men etter en stund blir jeg lei og da trenger jeg en pause fra de nye vennene mine. De vennene som ikke godtar det forsvinner ganske fort, men de som godtar det gjennopptar jeg kontakten med når jeg vil. Jeg vet at dette ikke er bra, men jeg synes helt ærlig at jeg er en veldig god venn hvis man ser bort ifra akkurat dette.

Anonymkode: 5b074...30c