5 åring som skifter personlighet plutselig

[AnonymBruker]

Vi har en 5 åring som for det meste er grei, men når han er ugrei så er han virkelig umulig å ha med og gjøre. Feks i sta så ble han med og gikk tur med hunden. Det gikk fint. Så går han inn på gårdsplassen og fyller sykkelhjelmen med grus. Jeg sier det der må du ikke gjøre, hjelmen blir ødelagt. Reaksjonen hans da er å ta grusen og kaste utover gresset, på hunden, på meg. For så å kaste hjelmen så hardt han kan. Jeg blir streng og får han med meg inn. Da tramper han inn i stua med sko og kaster mobilen min i gulvet. Jeg tar fra han mobilen. Tar han med i gangen og får av han sko og jakke. Han tar da pappa sine sko og slår etter meg. Hvordan i alle dager skal man håndtere dette? Nå er han helt rolig og alt er normalt. Hjelp! 

Anonymkode: b667c...3b6

[AnonymBruker]

Følger😅

Anonymkode: ddbd8...c0f

[AfricanQueen]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en 5 åring som for det meste er grei, men når han er ugrei så er han virkelig umulig å ha med og gjøre. Feks i sta så ble han med og gikk tur med hunden. Det gikk fint. Så går han inn på gårdsplassen og fyller sykkelhjelmen med grus. Jeg sier det der må du ikke gjøre, hjelmen blir ødelagt. Reaksjonen hans da er å ta grusen og kaste utover gresset, på hunden, på meg. For så å kaste hjelmen så hardt han kan. Jeg blir streng og får han med meg inn. Da tramper han inn i stua med sko og kaster mobilen min i gulvet. Jeg tar fra han mobilen. Tar han med i gangen og får av han sko og jakke. Han tar da pappa sine sko og slår etter meg. Hvordan i alle dager skal man håndtere dette? Nå er han helt rolig og alt er normalt. Hjelp! 

Anonymkode: b667c...3b6

wooooow, han må oppleve konsekvenser av hans handling !! det er jo helt uhørt

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AfricanQueen skrev:

wooooow, han må oppleve konsekvenser av hans handling !! det er jo helt uhørt

TS: Så klart han får konsekvenser. Det betyr ikke at det er lettere å håndtere disse utbruddene. 

Anonymkode: b667c...3b6

[AfricanQueen]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS: Så klart han får konsekvenser. Det betyr ikke at det er lettere å håndtere disse utbruddene. 

Anonymkode: b667c...3b6

Hvordan reagerer han når han får konsekvenser ?

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AfricanQueen skrev:

Hvordan reagerer han når han får konsekvenser ?

TS: Enten så blir han kjempe sint og går for å ødelegge noe eller så blir han veldig blyg og gjemmer seg for så å komme krypende å si unnskyld. 

Anonymkode: b667c...3b6

[AnonymBruker]

Vurder om du kan si fra om ting på en annen måte, kanskje kjeftingen kommer veldig uventet og du høres allerede irritert og sur ut. Det går an å si fra uten å kommandere eller kjefte. Så kan du ta han i armen og si strengt "sånn gjør du ikke" når han slår etter deg. Noen ganger må du bli sint for at han skal forstå at det er alvor. Du trenger ikke skrike eller slå, men ha streng og sint stemme om det er nødvendig. 

Anonymkode: 55b6c...0e1

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vurder om du kan si fra om ting på en annen måte, kanskje kjeftingen kommer veldig uventet og du høres allerede irritert og sur ut. Det går an å si fra uten å kommandere eller kjefte. Så kan du ta han i armen og si strengt "sånn gjør du ikke" når han slår etter deg. Noen ganger må du bli sint for at han skal forstå at det er alvor. Du trenger ikke skrike eller slå, men ha streng og sint stemme om det er nødvendig. 

Anonymkode: 55b6c...0e1

TS: Dette gjør vi. Da bare ler han. Han kan stå og stirre på meg. Ta en neve steiner og så kaste de med et flir. Akkurat som han prøver å fremprovosere en reaksjon. Dette skjer ikke kjempe ofte, men ofte nok. 

Anonymkode: b667c...3b6

[AnonymBruker]

vår 5åring er akkurat lik.  Han har ei storesøster som også var overveldet av følelser i den alderen, men hun gråt istedet for å slå, så det var lettere for oss foreldre å takle. 

 

Jeg prøver mitt beste.  Vi har funnet ut at vi prøver å la ham være litt i fred når han koker over (med mindre han ødelegger noe), og så snakker vi mye om følelser i andre sammenhenger-om hvordan vi føler oss inni oss, og hvordan vi kan få utløp for dem osv. 

Jeg ser at om jeg reagerer med sinne, eller kjefting, så går alt til helv.., men samtidig er det ikke like lett, da jeg reagerer instinktivt på at han kaster noe på meg. Jeg har så lyst til å trøste ham, men jeg har innsett at han trenger litt avstand når han er sint. 

Og han er flau etterpå, så jeg prøver å ikke rippe opp for mye i det som har skjedd, men mer snakke nøkternt om hva som skjedde, og hvordan vi begge to bør gjør ting anerledes neste gang. 

 

Og så håper jeg han snart vokser det litt av seg. Og blir mer av den knakende gode gutten han er 90% av tida. 

Anonymkode: 0c346...84b

[AnonymBruker]

Da jeg var fem-seks år var det mange ganger jeg opplevde det som beskjeder kom som lyn fra klar himmel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg gikk å gjemte meg på rommet mitt, og var sikkelig såret på grunn av en eller annen beskjed. (Jeg gikk åå gjemte meg på rommet, det jeg egentlig hadde lyst til var å blirasende, men det fikk jeg meg liksom ikke til, så jeg gikk på rommet isteden). Det var ikke det at jeg kke fikk lov til noe som var problemet for min del, det var det at det ble forventet at jeg skulle forstå av meg selv at jeg ikke fikk lov. Det er ikke logisk for en femåring at en sykkelhjelm blir ødelagt av å få grus i seg. Man kan jo putte grus i andre ting uten at de blir ødelagt, hvorfor blir sykkelhjelmen ødelagt når en bøtte ikke blir det? Som femmåring hadde "sykkelhjelemn blir ødelagt av at du putter grus i den" vært så ulogisk at dersom du ikke forklarte nærmere, så hadde jeg trodd det bare var noe du sa fordi du ikke ville at jeg skulle putte grus i den, også hadde jeg løpt på formmet å gjemt meg fordi jeg følte meg avvist. Jeg hadde hatt behov for at du fortalte meg helt konkret hvordan grusen ville ødelegge sykkelhjelmen. 

Anonymkode: 848e4...a43

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en 5 åring som for det meste er grei, men når han er ugrei så er han virkelig umulig å ha med og gjøre. Feks i sta så ble han med og gikk tur med hunden. Det gikk fint. Så går han inn på gårdsplassen og fyller sykkelhjelmen med grus. Jeg sier det der må du ikke gjøre, hjelmen blir ødelagt. Reaksjonen hans da er å ta grusen og kaste utover gresset, på hunden, på meg. For så å kaste hjelmen så hardt han kan. Jeg blir streng og får han med meg inn. Da tramper han inn i stua med sko og kaster mobilen min i gulvet. Jeg tar fra han mobilen. Tar han med i gangen og får av han sko og jakke. Han tar da pappa sine sko og slår etter meg. Hvordan i alle dager skal man håndtere dette? Nå er han helt rolig og alt er normalt. Hjelp! 

Anonymkode: b667c...3b6

Mitt barn er et par år yngre, men hvis h*n slår pleier jeg å holde hendene fast og si et bestemt "nei, det er ikke lov å slå!".

Jeg pleier å prøve å sette ord på følelsene h*ns. F.eks: Er du sint fordi mamma ikke ga deg lov til å fylle hjelmen med grus? Jeg skjønner at du syns det var kjedelig. Men hjelmen er blir skitten når du fyller den med grus. Kom så finner vi en bøtte til deg i stedet."

Du må ikke vegre deg for å stoppe uakseptabel oppførsel, men du må samtidig anerkjenne følelsene, og gi veiledning/alternativ. "Jeg ser/skjønner at du er sint/frustrert/lei deg for ****, men det er IKKE lov til å slå/sparke/kaste grus. La oss heller snakke om det som skjedde." Hvis han absolutt må få utløp for sinne fysisk, så kan du heller oppmuntre han til å trampe i gulvet, slå i en pute, springe rundt huset osv. 

Anonymkode: 6f494...9a7

[gullhjerte]

Har du prøvd å snakke med han i etterkant av en slik episode, for å finne ut hvordan han opplevde det? 

Slik du forklarer det så ser jeg for meg en fornøyd gutt på tur, som finner hjelmen sin og lurer på hvor mye grus som får plass oppi, hvor tung den blir hvis han fyller den opp, eller et annet utforskende formål. Hvis du later som om det er deg selv som har fått en god ide, men som mottar et litt surt "Det må du ikke gjøre, det er dumt" så kan du jo også se for deg følelsene som utløses hos 5 åringen. Du møter sinnet og skuffelsen hans med at du blir sint og skuffet, og da har du runddansen i gang. 

Ungen din skifter ikke personlighet, men følelsene hans er sterke. Jeg tror at hvis du forsøker å heller møte han på følelsene hans, enn å la dine egne følelser ta over, så vil det hjelpe han med å regulere følelsene. 

Det er ikke lett, og situasjonen du beskriver kan jeg og sikkert mange andre kjenne seg igjen i. Vi havner der alle sammen av og til. Men forståelse og litt medfølelse for de små kroppene med store følelser hjelper ofte meg til å holde meg rolig. 

[Gjest WhisperingWind]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS: Dette gjør vi. Da bare ler han. Han kan stå og stirre på meg. Ta en neve steiner og så kaste de med et flir. Akkurat som han prøver å fremprovosere en reaksjon. Dette skjer ikke kjempe ofte, men ofte nok. 

Anonymkode: b667c...3b6

Både å utagere og le er en normal reaksjon fra barn når de mottar kjeft, streng beskjed eller oppfatter at den som gir beskjeden er sint/irritert. Det er rett og slett en forsvarsmekanisme fordi de ikke er moden nok til hvordan de skal håndtere tilsnakket og hvordan de skal respondere. Så i stedenfor å si at de forstår så kan de le eller utagere.
 

Det er som en bryter som de ikke helt kan styre. Så da er det vår jobb å lære dem å regulere seg og snakke til dem på en måte som gjøre at de takler å få en beskjed uten å slå på «Omenbryteren» 👀😅🙈

Jeg fant ut at nøkkelen er mye i hvordan stemmen min er når jeg sier i fra. Når vi reagerer/stresser på noe så endrer vi ofte tonefall og ting kan høres skarpere og sintere ut enn det en tenker.
 

Så om ungen min gjorde noe, som å fylle capsen med sand, så gikk jeg bort helt rolig og saklig og sa vi kan fylle sand i bøtten, ikke i capsen. Da blir den skitten. Ungen synes det var logisk uten at han følte at han fikk noe «kjeft»
 

Fremfor: ikke ta sand oppi capsen! Den blir ødelagt! Og gjerne med litt stresset og forhøyet stemme. Unge tar capsen, hyler og kaster den til helvete 👀

Å kaste eller slå hadde jeg nulltoleranse for. Han måtte gjerne hyle, legge seg ned og sprelle. Da regulerte han seg selv ned ved å bare få det ut av systemet.

Men for vold eller skade på tingvar det ingen nåde. Jeg stoppet han øyeblikkelig, uten et ord for det funker dårlig å snakke med et barn i raserianfall, tok tak i han og plasserte han et trygt sted der han ikke kunne gjøre skade evt på rommet hans. Om han der ville ødelegge sine egne leker så måtte han gjerne gjøre det, men konsekvensen ble da at leke ble ødelagt og kastet og han fikk ikke ny. Han så verdien av å heller hyle og trampe litt👀 

Når han roet seg så snakket vi om det og jeg roste han masse når han var flink å regulere seg. Null oppmerksomhet eller respons (negativ oppmerksomhet er fremdeles en oppmerksomhet og en reaksjon som barna tar til takke med i sånne situasjoner) når han skrek , hylte, kastet eller slo. 
 

Masse ros og oppmerksomhet når han hørte på en beskjed, roet seg ned(også etter «anfall»). Det funket som gull. Nå kan jeg fint gi en strengere beskjed uten at han føler seg «truet». Han takler det bedre fordi han har lært mer hvordan han skal håndterer og regulere følelsene. 
 

Får han fremdeles Omen øyeblikk? Joda, de skjer selvsagt i blandt, men jeg vil si at det er unntaket ikke regelen. Utrolig sjeldent. Og de fleste gangene kan han hyle for å så regulere seg rett ned igjen og så er det over.

Han er 5 år. 

Endret 29. april 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en 5 åring som for det meste er grei, men når han er ugrei så er han virkelig umulig å ha med og gjøre. Feks i sta så ble han med og gikk tur med hunden. Det gikk fint. Så går han inn på gårdsplassen og fyller sykkelhjelmen med grus. Jeg sier det der må du ikke gjøre, hjelmen blir ødelagt. Reaksjonen hans da er å ta grusen og kaste utover gresset, på hunden, på meg. For så å kaste hjelmen så hardt han kan. Jeg blir streng og får han med meg inn. Da tramper han inn i stua med sko og kaster mobilen min i gulvet. Jeg tar fra han mobilen. Tar han med i gangen og får av han sko og jakke. Han tar da pappa sine sko og slår etter meg. Hvordan i alle dager skal man håndtere dette? Nå er han helt rolig og alt er normalt. Hjelp! 

Anonymkode: b667c...3b6

Oppmerksomhet. Og ved at du blir sint og tar han med deg så får han kontakt og oppmerksomhet. Det spiller ingen rolle om det er positiv eller negativ oppmerksomhet, bare han får noe. Jeg ville ignorert all negativ oppmerksomhet og brukt masse tid på å rose alt det gode.

Anonymkode: c1737...a8b