Hvorfor er man ikke litt mer kritisk til hvem man får barn med?

[AnonymBruker]

Dette har jeg lurt på mange ganger, når så innmari mange klager over eksens manglende omsorgsevner for felles barn. Selvsagt er en del graviditeter uplanlagte og selvsagt vet man nødvendigvis ikke om den andres negative/manglende evner før det er for sent, men likevel, at ikke alle kommer til å bli årets forelder oser lang vei og det burde derfor ikke komme som et sjokk at den andre ikke fungerer som forelder.

 

Jeg reagerer også på at en del kvinner åpenbart mener at de "eier" barna mer enn faren og tar som en selvfølge at de bestemmer over barnet. En del kvinner må slippe far mer til og faktisk tåle at han ikke gjør alt på hennes måte. Og ja, jeg er kvinne selv. (Med tre barn og en eks som irriterer meg grenseløst til tider, men som likevel er en utmerket pappa.)

Anonymkode: b4507...b00

[stepbystep]

For noen menn er kjempe flinke til å snakke for seg, men når vi først får barna så komme sannheten fram. 

[AnonymBruker]

Min mann var veldig snill, omsorgsfull, og veldig flink med alle onkel barna sine. Jeg fikk jo ofte høre hvor heldig jeg var som hadde fått en sånn mann. Her var det han som hadde stort ønske om barn og. Så da fikk vi 2 barn da, han endret seg litt etter det første barnet. Men etter det andre barnet så meldte han seg fullstendig ut av familien, han bare var tilstede, men nektet å bidra med noe. Vi gikk i familieterapi i 1 år, hvor han alltid lovet bedring, men ingen endring skjedde. Så jeg gikk, og han fant ut etter kort tid, at samvær orket han svært sjelden. Så da har det blitt 2-4 ganger i året. 

Familie, venner og de rundt, sitter jo sjokkerte og skjønner ikke hva som skjer med han. Foreldrene hans har hatt barna en helg i måneden, for de vil jo gjerne ha et godt forhold til barnebarna sine, selv om ikke far vil se de ofte.

Anonymkode: 86e83...db1

[AnonymBruker]

Ene bror min sa det så fint.

Hadde han vist hvor mye arbeid det var ville han aldri fått barn.

Han er en fantastisk onkel og alt men har bare 1 barn selv (50/50) pga han mener det er for mye arbeid med egne

Anonymkode: 957ee...53f

[AnonymBruker]

Vi hadde vært lykkelig sammen i ti år, men jeg fikk meg likevel en overraskelse da jeg ble gravid og vi fikk barn.

Anonymkode: 3e553...84c

[AnonymBruker]

Tja, si det. 
 

Jeg lurer på det samme selv. Jeg spurte noen på en annen tråd (barnefamilie på leiemarkedet).

Det var ei som fikk barn med en voldelig mann, som ifølge henne selv ble verre etter at de fikk barn. Da fikk jeg svar at jeg var uvitende. 
 

Selv er jeg ikke perfekt og har vokst opp med en far som ikke var tilstede og en alkoholiker og voldelig stefar. Mine barn skal IKKE få oppleve det. Så på jakt etter drømmemannen måtte han gjennom flere spørsmål allerede på første date. Kall det gjerne intervju. Jeg har nok skremt mange, men noen har likevel latt seg sjarmere. Og jeg har også latt meg lure av enkelte «smoothtalkere», men jeg var rask med å dumpe den personen uten å gi han så mye som en sjanse. 
 

Nå har jeg en mann jeg elsker og er gjensidig og har alltid satt meg og barn først. Vi har selvsagt våre hobbyer som vi dyrker hver for oss, men ellers er vi mye sammen som familie. 

Anonymkode: 4db61...543

[Daria]

Den tanken slår meg fra tid til annen når jeg leser her inne også... Kanskje særlig der det er åpenbart at mannen ikke er noe kupp i utgangspunktet, men hun er så gira på barn at hun satser på at mannen på mirakuløst vis skal skjerpe seg og bli en god far likevel... Men jeg kjenner også et par, lykkelig gift, som fikk sitt etterlengtede barn og ekteskapet raknet fordi han ikke helt taket farsrollen han hadde gått inn i svært frivillig. Man kan ikke forutse alt (men enkelte ting burde være åpenbart).

 

[AnonymBruker]

Det er vel egentlig innlysende: Valg av partner handler først og fremst om tiltrekning og ikke fornuft.

Anonymkode: f4ee6...9c4

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid man kjenner noen, selv om man har vært sammen i 12 år og gift i en del av dem. For egen del fikk jeg ikke barn med han, men eksmannen endret seg etter ekteskapet til noe helt annet og destruktivt. 

Så jeg tror det alltid er en risiko å få barn, man kan kjenne noen veldig godt, men folk kan endre seg.

Anonymkode: b1498...900

[Gjest Anonymus Notarius]

Det galt at vi venter for lenge med å få barn, vi må ikke være så kresne.

Og så er det galt at vi ikke er mer kritiske til hvem vi får barn med.

Ikke lett å gjøre ting riktig i dagens samfunn  Og mennene har tydeligvis ikke noe ansvar, eller? Er de slabbedasker er det kvinnene som har vært dumme og fått barn med dem? Hva med å rette ansvaret dit det hører hjemme?

[AnonymBruker]

Det at noen klager er ikke synonymt med at de har noe å klage over. Misforstå meg rett; det betyr ikke at de lyver. Bare at det er veldig mye følelser involvert i et brudd og man ser alt vedkommende gjør i lys av det.

Jeg er sammen med en mann med barn fra før (som har dem 50%) og jeg synes han er en fantastisk far, langt mer omsorgsfull og tilstedeværende enn min egen var. Ifølge hans ekskone gjør han absolutt alt feil. 

Anonymkode: 8ab5d...4cd

[AnonymBruker]

Man vet jo ikke hvordan man blir før man får barn. Jeg har mange ting jeg tenkte at "sånn blir ikke jeg" som mor, men jaggu ble jeg det. Ting forandrer seg ganske mye synes nå jeg. 

Det er selvfølgelig noe annet enn en mann som fra før av er en slask, men det finnes absolutt de som man tror kommer til å være verdens beste pappa og ender opp med å gjøre ingenting og motsatt. Jeg har en bror som jeg aldri trodde skulle bli noe særlig tilstedeværende far, men han er den som gjerne er hjemme i helgene med barna mens mor er på turer. Han tar gjerne med alle tre alene på ferie til andre land. Så det var veldig uventet. 

Anonymkode: b9b35...a63

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn med en mann som hadde to barn fra før. Han er verdens beste pappa til disse barna! Så følte meg trygg på at han kom til å bli en super pappa for våre barn. Han er fremdeles verdens beste pappa for de to eldste barna sine, men langt i fra for de yngste.. (våre barn) Hvordan i all verden skulle jeg gjette det på forhånd? At det kom til å bli sånn..

Anonymkode: 157ea...f17

[AnonymBruker]

Jeg tror både menn og kvinner kan endre seg mye etter å ha fått barn, på litt ulik måte. For kvinners del tror jeg biologien styrer mye av det - hun er biologisk sett den viktigste omsorgspersonen og det kicker inn mange instinkter. Far utvikler jo også et beskyttelsesinstinkt, men det varer ikke lenge, kun til den aller mest sårbare fasen er over. Det er en grunn til at den sterkeste forelskelsen som regel varer 2-3 år, nok til at kvinnen kan bli gravid, føde barnet og få beskyttelse i spedbarnsfasen.

Vi er jo mer enn vår biologi selvsagt, men det er nok fornuftig å ha dette i bakhodet og vite at man som kvinne må se spesielt etter egenskaper som tilsier at han vil anstrenge seg som far, og at han er bevisst hva som kan komme til å skje. Det er liksom ikke gitt at hormonene gjør jobben. Hvordan er han oppdratt selv, hvor sterk ansvarsfølelse har han på andre plan, hvordan takler han andre typer kriser, hvor tålmodig er han.

Så må man selvsagt ha en gjensidig høy takhøyde når barnet faktisk kommer. Når kvinner får et sammenbrudd etter fødsel kaller vi det fødselsdepresjon. Når mann får det, kaller vi det ofte dårlig får. 

 

Anonymkode: 8ab5d...4cd

[AnonymBruker]

Tja, kan forklare litt om far til eldste. Perfekt syn, perfekt fysikk, aldri syk, jobber mye. Veldig gode karakterer på skolen, veldig flink sosialt, ekstremt flink på alt av sport og kan litt instrumenter. Han gjør det bra på jobben sin og utad en perfekt fyr. Glimt i øyet, høy, breiskuldra, mørkt hår. En sånn fyr som alle liker og som hjelper alle.

Som kjæreste og familiefar derimot, var det noe helt annet. Han holdt sitt faktiske ansikt skjult i over 2 år, til jeg ble gravid, da kom det frem. Tilslutt måtte han, mens jeg gikk gravid, fortelle meg at han var tatt i en svindelsak og måtte inn å sone. Han ventet virkelig til siste slutt med å fortelle det. Sånn i forbifarta at neste måned, mens jeg gikk høygravid, så ble han borte en måned! 

I tiden han var borte kom det frem ennå mer og alt om gjeld, utroskap, rus, etc. Helt sykt merkelig følelse å ikke kjenne noen etter å ha bodd sammen så lenge. Likevel så kan jeg i ettertid se enkelte tegn som jeg ikke tenkte over som en helhet. 

Så etter brudd med baby og full rulle så ble han helt sinnsyk. Han fant på så mye grovt mot meg at det skulle ikke vært mulig. Han truet med advokater lenge før han gikk skrittet fullt ut. Heldigvis forsto han at her måtte han trekke seg fort igjen. Fortsatt er samarbeidet ekstremt vanskelig og jeg må svelge mange kameler. 

Hvordan skulle jeg gjette at gjennom 2 års samboerskap så var alt et show? Først 3 mnd etter jeg dro og fikk min post hjem til min nye bolig så fikk jeg se at han hadde svindlet meg også. Han har brukt meg for å få kontroll på egen økonomi og bo bedre enn han kunne gjort. Han forteller at han i ettertid egentlig ikke ville ha barn med meg. Så satt vi der med positiv test og det var det. Da orket ikke han å prøve å holde fasaden mer. 

 

Jeg håper mitt barn får hans gode sider på å være flink på skolen, men at han ellers tar alt etter meg. 

Anonymkode: cc309...b88

[AnonymBruker]

Søsteren min fikk barn med kjæresten, en skikkelig kar.  De gledet seg veldig til rosenrød fremtid med baby. 

Men etter 5 måneder giddet søsteren min ikke mer, og ser barnet sitt bare en gang i måneden. Og hun sier hun et så lettet over å slippe unna, barnet er snart 4.

Så er ikke bare menn som for sjokk og stikker når ungen kommer.

Anonymkode: c0b5a...825

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn med en voldelig mann. 
men jeg kjente ikke til disse sidene ved han før jeg var høygravid. Jeg kunne ikke akkurat ta abort i uke 33 og ikke ville jeg adoptert bort det barnet. 

At noen velger å plassere den spisse rumpa si på en høy hest og sier «JeG SkJøNnEr IkKeEe SåNnE fOlK» er for meg et mysterium, for det viser at dere har en innsnevret evne til å forstå situasjoner. kanskje Dere generelt har vokst opp og lever i en trygg boble. Kjempe fint for dere, men dere viser bare omverdenen at dere virker... rare? Pent sagt. 

uansett så er det slik at menn er flinke til å snakke for seg. De lurer, lyver og gjør alt for å fremstå som noe bedre enn hva de er. Og de stakkars damene som er tørste og sulta på kjærlighet velger å tro dem. Vi lar oss lure fordi vi ønsker så gjerne. 

Anonymkode: 20b1b...e68

[AnonymBruker]

Samboeren min er verdens beste onkel, var mye barnevakt og til og med fast barnepass for dem i flere måneder når de ikke hadde barnehage. Stilte alltid opp når det var noe. Hadde så lyst på egen familie og gledet seg til å bli pappa en dag.

Fikk egne barn og ville knapt løfte en finger. Har brukt flere år på å få han til å vise interesse og ta ansvar for barna sine. Det handler på ingen måte om at jeg ikke slipper han til eller forventer det skal gjøres på min måte. Men å ikke engang orke stå opp med barn, sørge for mat og drikke, ordentlige klær og stell når han er med de. Ikke følge opp noe som helst.. Og før noen roper depresjon her, så nei, dette handler kun om latskap og prioriteringer.

Man aner virkelig ikke hvordan partneren er før man faktisk får barn med dem.

Anonymkode: 3c5b5...b32

[AnonymBruker]

Tror folk idealiserer for mye det å få barn. Akkurat som om det liksom er den ultimate kjærlighetserklæring. Men det er jo så enkelt å lage et barn. Kan skje på en one night stand uten følelser..Å ta seg av barnet er noe annet. Først når barnet er ankommet kan den virkelige kjærlighetserklæringen komme. Det er da begge må ofre seg.. Tror mange menn blir litt presset inn i det. Noen lurt. ( Løgner om bruk av P pille osv) menn modnes så sent, mye senere enn kvinner. Menn trenger karriere, eller selvrealisering, det er viktigere enn barn. Derfor tror jeg mange menn er bare ikke klare for barn. De får dem for tidlig. Ikke modne nok. Og kvinnen blir frustrert, for kvinner føler det liksom skal trumfe alt at hun bar frem hans barn. Og mange kvinner blir veldig needy etter de får barn. Tror at de har fanget mannen og begynner å kreve for mye tror jeg.

Da går mange menn videre. Og samfunnet har valgt å favorisere kvinner i alle barnefordelingssaker. Så da må mannen kjempe ofte for å få se barnet. Og til slutt tror jeg ikke de gidder mer. Blir noen få møter i året for mange, og da er det jo ikke noe far-barn forhold. Genetikk betyr lite når du ikke får se barnet omtrent.

Tror nesten kvinner bør vente til mannen maser om barn. Tror det er først da sjansen for at han er klar er størst.

Anonymkode: ea779...b51

[fire24]

https://www.theguardian.com/world/2017/may/26/gender-wars-household-chores-comic

Den her ble postet i en annen tråd her om dagen og jeg føler den er relevant til dette temaet. Jeg synes den var interessant.