Ønsker du å høre hva barnet forteller om deg?

[AnonymBruker]

Jeg er pedagog i barnehage, og har jobbet som dette i mange år. Barn forteller overraskende ofte om hjemmesituasjonen, og om hvordan de ser på foreldrene sine. Ikke sjeldent kan de fortelle om at de f.eks. ikke synes det er koselig å være hjemme med pappa fordi han er så mye sint, om at mamma er lat og ligger mest på sofaen, at de ikke tør å fortelle om vonde ting til foreldrene, og andre negative ting. Dette er jo barnas egne opplevelser av foreldrene, og det er vondt å høre om disse tingene.

Jeg tenker det er viktig å fortelle foreldrene om barnas tanker, og vil tro at enhver forelder ønsker å få disse tilbakemeldingene slik at man forhåpentligvis kan jobbe med dette og bli en så god forelder som man kan være. Jeg vet i alle fall med meg selv, at jeg ville vite det, hvis mitt barn sa noe om meg.

Å ta opp dette er dessverre veldig vanskelig, og mange blir sinte, sier at barna lyver, eller gir på en eller annen måte uttrykk for at dette ikke er noe de tenker at vi i barnehagen har noe med. Men det er nå sånn at det er vi som er med barna deres i mange timer daglig, og vi har et ansvar for å være barnas stemme hvis noe er vanskelig for dem. Vi merker også forskjell på om et barn sier dette en gang og vi vet det har vært en konflikt, eller om dette er en følelse barnet stadig går med.

Er interessert i å høre tankene deres rundt dette?

Tenker du at du ikke ønsker å vite det, om barnet ditt forteller at hen synes du som mamma er mye sint for eksempel?

Tenker dere at barnehagen ikke har noe med dette å gjøre?

Hvordan kan man ta opp slike ting på en måte som gjør at man som forelder og mottager opplever det greit?

Anonymkode: 70c39...7ca

[AnonymBruker]

Jeg ville gjerne ha visst hva de sa, og jeg hadde syntes det var greit med alle måter å ta det opp på. Samtidig er mange foreldre hårsåre, så jeg kan forstå at det er et dilemma. Et annet dilemma er at du selv kan miste troverdigheten hos barna når du sier ting videre. Du vet jo ikke hvordan foreldrene vil ta det opp med barnet.

Og så sier barn de merkeligste ting 😄 Jeg husker selv da jeg gikk i første klasse, og jeg var en liten pedant og en som skulle gjøre alt rett. Så forsov vi oss hjemme til min store skrekk og gru. Normalt våknet jeg selv rundt 06.30, men denne dagen hadde verken jeg eller foreldrene mine våknet. Jeg kom rundt en halv time for sent. "Frøken" spurte hvorfor jeg kom for sent, og i stedet for å si det som det var, så sa jeg at pappa absolutt skulle bade før han kjørte meg 😄 Hvis frøken trodde meg, så må hun ha tenkt at det var noe alvorlig galt med min fars prioriteringer.
En av søstrene mine fikk raserianfall i butikken da hun var der med pappa. Hun maste etter å få brus og han sa nei. Da gaulet hun høyt, mens tårene sprutet ut, at "Jeg får aldri brus, mens du drikker så mye øl du vil!". Jeg må legge til her, at min far var så godt som avholdsmann 😄

Anonymkode: b1594...aa8

[Gjest WhisperingWind]

Vet ikke hvordan reglene er for sånt? Om det er mistanke om vold, overgrep etc så er det jo én ting, men å blande seg inn i privatlivet til folk...at mamma og pappa kan krangle iblandt er jo vanlig. Og et barn kan jo huske den ene gangen og navne det uten at det faktisk er reelt og vanlig. 
 

Så om du da tar opp at barnet sier at foreldrene er mye sint i følge barnet så vil nok en del foreldre skyte ut piggene og føle at du invaderer privatlivet deres.

Jeg er en av de som hadde hatt et åpent sinn om bhg hadde tatt opp noe sånt med meg. Men selvsagt vil måten du presenterer det på ha mye å si. Det er jo viktig at det føles som at du vil hjelpe barnet og oss. Ikke at det føles som et angrep ut av det blå.

Jeg vil gjerne snakke med dere om noe Pia har fortalt. Jeg mener ikke å være invaderende eller på noen måte beskylde dere for noe. Er dere åpent for å prate om det? 
 

La foreldrene få en mulighet til å forberede seg litt og slippe garden litt.

Pia har ved flere anledninger sagt at hun føler at mamma er mye sint. La det henge litt i luften. Ikke snakk for mye eller press på mer. Så ville jeg spurt. Har du noen tanker rundt det?

Alt etter som hvordan foreldrene responderer så vil jo det avgjøre hvordan samtalen vil gå videre.

Men da er det jo viktig at dette er noe du virkelig tror på og at barnet har tatt dette opp flere ganger og ikke bare en spør episode eller noe ungen fant på.

 

Endret 27. april 2020 av WhisperingWind

[hablador]

Fra barn og fulle folk får du ærlige svar sies det. Og det er sikkert. Er nok mange uvitende og "naive mødre og fedre som ikke tenker på hva barna utlverer hjemmeifra. Vil tro du hører mye rart og kanskje til tider blir bekymret for barnet. Som pedagog antar jeg at du blir glad i barna og vil de vel. Jeg hadde nok også ønsket å brette opp ermene for noen av disse barna hvis jeg var pedagog. Men slik som jeg har oppfattet folk og mennesker opp igjennom er det et fåtall som tar slik kritikk med god mine. Tror jeg. Det blir nok oppfattet som en inngripen i det private. Jeg tror foreldrene vil steile og sette seg på bakbena.  Barnevernet er der til de mer alvorligere tilfellene. Jeg tror desverre det blir vanskelig å gå direkte til foreldrene. Men det som selvfølgelig kan gå er å invitere til felles foreldreveiledning en kveld i barnehagen med å f.eks invitere en dyktig person som kan om barn og familie og oppdragelse og gi veiledning tips og råd. Bake inn litt dette med barns utleverering av hjemmet. For eksempel. 

[AnonymBruker]

Barna mine sier sånt til oss direkte, og jeg ville ikke slett ikke likt det hvis du skulle tatt opp dette, med mindre det var noe skikkelig bekymringsfullt, eller barna var litt eldre. «Dere drikker alltid øl!» (et glass på lørdag), du er så lat! (vil ikke bake brownies etter å ha laget middag og vaska huset og lekt hele dagen), Pappa er alltid så sur (han er sliten og stressa og mister nå jobben, ikke så tøysete de siste ukene), dere ser alltid på skjerm! (iPad er tatt vekk etter noen timer), jeg får alltid vondt mat og lite mat! (Ikke taco den dagen). Alt slikt er jo dagligdags, og jeg ville kommet i forsvar, ja.
Var det virkelig noe barnet (et barnehagebarn) forteller du tror foreldrene ikke VET, og de ville ha nytte av å vite, så kanskje. «Jeg er mørkredd men tør ikke di det til mamma, for da tror hun ikke på meg....»-hvis det var noe sånt så hadde det vært fint å vite. Men det fordrer at du er et menneske jeg stoler på og kan være litt fortrolig med. Vi hadde bare forskjellige pedledere «på disp» hele barnehagekarriæren, så jeg der det vanskelig for meg.

Anonymkode: c0ff2...6e3

[AnonymBruker]

Altså, jeg er og har alltid vært lat, du kan godt ta det opp med meg men det endrer jo ingenting 😛 "Småting" som det der er helt unødvendig å ta opp synes jeg. Hvis foreldrene alltid er sinte så er det mer alvorlig, men hvordan det er lurt å gå frem der vet jeg ikke. 

Anonymkode: 042c7...6e4

[AnonymBruker]

Jeg trenger ikke vite alt barnet sier om meg, det tenker jeg kunne blitt ganske pinlig. 😛 Men jeg vil gjerne vite det hvis det er noe som plager ham, så jeg kan gjøre noe med det. Om du hadde tatt det opp på en sånn måte at jeg forstod at du ønsket å hjelpe, så tror jeg at jeg hadde tatt det pent. Om jeg hadde fått følelsen at du var ute etter å anklage eller "ta" meg, så hadde det nok vært verre.

Og unngå gjerne ordet "bekymret", det får nok en del til å gå i lås fordi de automatisk tenker barnevern. (Med mindre du faktisk har tenkt å kontakte barnevernet.)

Anonymkode: 97950...0a5

[AnonymBruker]

Altså, hva barn sier... Datteren min mener at jeg bare slapper av dagen lang men sannheten er at jeg baker brød, lager all maten fra bunnen, gjør alt av husarbeid og organisering av hjemmet. Men det eneste hun gjør når hun skal leke meg er at jeg slapper av 15 minutter om dagen... Hvis man skulle tatt henne på alvor så gjør jeg ingenting. Hun sier også at jeg er ikke så snill som pappaen hennes. Pappaen hennes setter ingen grenser i det hele tatt. Har null struktur. Men alle i barnehagen tenker at han er den gode forelderen av oss fordi hun har han som favorittforelder...

Anonymkode: b785e...f45

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne høre det. Og jeg tenker at både ansatte i barnehagen og vi som foreldre stort sett klarer å skille mellom alvorlige og ikke så alvorlige utsagn. Viktig at ting kommer opp i lyset sånn at eventuelle problemer/ utfordringer kan tas tak i så raskt som mulig. 
 

Et barn uttaler seg jo ikke med samme referansegrunnlag som en voksen.  Hva legger et barn i å være sint eller lat? Er det å være lat i et barns øyne nødvendigvis det samme som å være lat fra et voksent perspektiv? Er det å bli kalt lat en fæl karekteristikk av et menneske? 

Anonymkode: 8e397...115

[LauraN]

Jeg gjør meg noen tanker om dette.

For det første forteller barna mine litt om hvordan de opplever barnehagen, de voksne, andre barn og hverdagen der generelt. Det er ikke alltid positive ting selv om mine generelt barn trives i barnehagen. I løpet av de siste årene har vi tatt opp ting formelt med barnehagen som ikke er på stell på bakgrunn av hva barna har fortalt. Eksempelvis fikk de lov å leke hund i bånd hvor de festet belter rundt halsen på hverandre. Vi sa fra en gang. Og når vi måtte si fra to ganger på en uke var det skriftlig og på en måte som ikke var til å misforstå.

For det andre er det positivt med dialog mellom hjem og barnehage. Og jeg vil gjerne høre mest mulig, men det må være litt substans og komme fra noen som vet hva de snakker om.

Det jeg likevel reagerer litt på er en sånn tone som ofte fremkommer i offentlig debatt og til dels i åpningsinnlegget her; at grunnholdningen er at barn ikke har det bra hjemme med foreldrene sine. Selvfølgelig finnes det tilfeller hvor foreldre ikke kan ta vare på barna sine. Men jeg aksepterer ikke at det skal være premisset for enhver diskusjon og ethvert tiltak. 

Samtidig skjønner jeg at det er en balansegang for barnehageansatte. De skal fange om barn som virkelig har problemer hjemme og må være litt mistenksomme. Men de må klare å skille mellom hva som er pirk og hva som er alvorlig.

[AnonymBruker]

jeg ønsker selvfølgelig å høre det! Hva barn oppfatter kan være noe helt annet enn man tror, og det kan være langt fra det man mener enn sannheten, men det er jo faktisk hva de oppfatter som er viktig her, det er det som påvirker barnet. Jeg forventer også at de som jobber i barnehager vet at det som kommer fra barnemunn kan være langt fra den egentlige sannheten i mange tilfeller, og det kan være mye barn ikke forstår eller fanger opp. Spør et barn hva det er å være snill, og de vil gjerne si en som gir masse godteri, alltid favorittmaten til middag, være oppe så lenge man vil...osv. Noe som alle oppegående foreldre absolutt ikke ser på som "snill".

Nå har jeg heldigvis alltid hatt god dialog med barnehage og skole der, der personalet sier ifra om ting som er sagt og gjort osv. Noen ganger har vi fått oss en god latter sammen, og en gang la vi sammen er slagplan da storebror slet litt med at mamma var hjemme med baby-lillebror mens han var i barnehagen. Det var ikke lett for han, og ikke lett for meg at han ikke hadde det bra med de følelsene han hadde, men med god støtte og samarbeid så løste det seg godt. Men jeg vet foreldre er veldig ulike der. Faren her er ikke god til å takle antydning til "kritikk".

Anonymkode: 4bf01...60c

[Imperfectionibus]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er pedagog i barnehage, og har jobbet som dette i mange år. Barn forteller overraskende ofte om hjemmesituasjonen, og om hvordan de ser på foreldrene sine. Ikke sjeldent kan de fortelle om at de f.eks. ikke synes det er koselig å være hjemme med pappa fordi han er så mye sint, om at mamma er lat og ligger mest på sofaen, at de ikke tør å fortelle om vonde ting til foreldrene, og andre negative ting. Dette er jo barnas egne opplevelser av foreldrene, og det er vondt å høre om disse tingene.

Jeg tenker det er viktig å fortelle foreldrene om barnas tanker, og vil tro at enhver forelder ønsker å få disse tilbakemeldingene slik at man forhåpentligvis kan jobbe med dette og bli en så god forelder som man kan være. Jeg vet i alle fall med meg selv, at jeg ville vite det, hvis mitt barn sa noe om meg.

Å ta opp dette er dessverre veldig vanskelig, og mange blir sinte, sier at barna lyver, eller gir på en eller annen måte uttrykk for at dette ikke er noe de tenker at vi i barnehagen har noe med. Men det er nå sånn at det er vi som er med barna deres i mange timer daglig, og vi har et ansvar for å være barnas stemme hvis noe er vanskelig for dem. Vi merker også forskjell på om et barn sier dette en gang og vi vet det har vært en konflikt, eller om dette er en følelse barnet stadig går med.

Er interessert i å høre tankene deres rundt dette?

Tenker du at du ikke ønsker å vite det, om barnet ditt forteller at hen synes du som mamma er mye sint for eksempel?

Tenker dere at barnehagen ikke har noe med dette å gjøre?

Hvordan kan man ta opp slike ting på en måte som gjør at man som forelder og mottager opplever det greit?

Anonymkode: 70c39...7ca

Ja

Men vær obs på at barna ofte forteller om en alternativ virkelighet, for skulle jeg trodd på alt de fortalte om barnehagenes personell så ...

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barna mine sier sånt til oss direkte, og jeg ville ikke slett ikke likt det hvis du skulle tatt opp dette, med mindre det var noe skikkelig bekymringsfullt, eller barna var litt eldre. «Dere drikker alltid øl!» (et glass på lørdag), du er så lat! (vil ikke bake brownies etter å ha laget middag og vaska huset og lekt hele dagen), Pappa er alltid så sur (han er sliten og stressa og mister nå jobben, ikke så tøysete de siste ukene), dere ser alltid på skjerm! (iPad er tatt vekk etter noen timer), jeg får alltid vondt mat og lite mat! (Ikke taco den dagen). Alt slikt er jo dagligdags, og jeg ville kommet i forsvar, ja.
Var det virkelig noe barnet (et barnehagebarn) forteller du tror foreldrene ikke VET, og de ville ha nytte av å vite, så kanskje. «Jeg er mørkredd men tør ikke di det til mamma, for da tror hun ikke på meg....»-hvis det var noe sånt så hadde det vært fint å vite. Men det fordrer at du er et menneske jeg stoler på og kan være litt fortrolig med. Vi hadde bare forskjellige pedledere «på disp» hele barnehagekarriæren, så jeg der det vanskelig for meg.

Anonymkode: c0ff2...6e3

Ble faktisk meldt til bv av SFO en gang pga en skrøne, heldigvis kunne kontaktlærer forklare at det SFO hadde meldt meg inn for ikke reelt og de burde tatt kontakt med meg før melding for å høre.

Barnet ble tatt ut av SFO pga det, kan ikke leve i frykt.

Anonymkode: f0aa3...158

[AnonymBruker]

Barnehagebarn kan overdrive noe veldig da. Og ting fra barne-tv og lignende kan blandes inn. Mange barnebøker nå for tiden handler jo om barn som har det vanskelig. Hadde selv slike bøker i den alderen, og drømte om å være foreldreløs og sulten som heltinnene i bøkene. Derfor fortalte jeg de voksne i bhg at jeg bare fikk kattemat å spise hjemme, og om sommeren måtte jeg grave opp mine egne gulrøtter i hagen og spise dem. Vi dyrket ikke gulrøtter i hagen engang. 

Anonymkode: 15cdf...cd3

[AnonymBruker]

Jeg tror at de foreldrene som er "verst" ikke tåler å høre dette av stolthet.

Selv ville jeg likt å vite det, og synes det er bra om barnet har tillit til å fortelle andre om det er noe som plager de istedenfor at de holder det inne. I tillegg ville jeg tatt til meg evt kritikken, feks "mamma og pappa kranglet når vi spiste middag i går", så kunne vi snakket mer med ungen om det. Men dessverre tror jeg nok at de som burde ta den kritikken ikke tåler det. 

Anonymkode: 8cf9b...fc7

[AnonymBruker]

Har tenkt litt mer på dette, og jeg skjønner godt at mange blir sinte/irriterte og går i forsvar. For hva er hensikten din med å ta det opp? Hva er den ideelle situasjonen, hvorfor tror du det kan føre til posistiv endring for barnet, og trengs det alltid endring? Hvis utgangspunktet er at et barn sier at de voksne er mye sinte hjemme, det er regelrett ofte kjefting og krangling og slåssing. Og du tror de ikke er klar over dette selv, du tror det er et problem som kan fikses etter en samtale med deg? At mor og far skal si: "Aha, oj, det visste jeg ikke. Jeg ante ikke at barnet mitt oppfattet meg som sint. Takk for at du fortalte meg det. Hva vil du råde meg til for at barnet mitt skal få det bedre, jeg som trodde barnet mitt hadde det så bra som det kan ha det hjemme? 

-Så sier du: Forsøk å være mindre sint.

Så sier de: "Ja, takk! Det skal vi forsøke! Takk for en fin samtale, vi ante faktisk ikke at vi var mye sinte vi. Nå skal vi forandre oss".  Altså, hvilken posisjon og erfaring og grunnlag  har du til å rådgi foreldre om hvordan de oppfører seg hjemme? Hva gjør deg skikket til det? 

Hva om de svarer: Ja, selvfølgelig. Vi fremstår nok som ofte sinte hjemme, og vet det påvirker lille Linnea. Men storebror har noen atferdsproblemer som vi får god hjelp til, allikevel må vi daglig hindre at en del aggresiv adferd og voldsomme sinneutbrudd hos ham, spesielt for å skjerme Linnea. Linnea oppfatter dette som slåssing, og kjefting. Vi skjermer henne så godt vi kan, men det er som det er. Hva vil du råde oss til som ikke fastlegen og psykologen og cos-kurset har hjulpet oss med? Hvorfor mener du dette er din sak? Fint at Linnea kan snakke med dere i barnehagen, men hva skal vi snakke om her og nå? Hva er dine råd? 

Jeg tror at hvis du er en klok og lyttende person som foreldre har tillit til (jeg har ikke opplevd dem selv i barnehagen), så vil foreldre ta opp problematiske ting de tror du kan hjelpe med selv. Men slike tema er jo en naturlig ting å snakke om på foreldresamtaler "Linnea er mye trist, Linnea sier det ikke er så greit hjemme alltid,"? Men du må være uhyre bevisst din rolle. 

Anonymkode: c0ff2...6e3

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er pedagog i barnehage, og har jobbet som dette i mange år. Barn forteller overraskende ofte om hjemmesituasjonen, og om hvordan de ser på foreldrene sine. Ikke sjeldent kan de fortelle om at de f.eks. ikke synes det er koselig å være hjemme med pappa fordi han er så mye sint, om at mamma er lat og ligger mest på sofaen, at de ikke tør å fortelle om vonde ting til foreldrene, og andre negative ting. Dette er jo barnas egne opplevelser av foreldrene, og det er vondt å høre om disse tingene.

Jeg tenker det er viktig å fortelle foreldrene om barnas tanker, og vil tro at enhver forelder ønsker å få disse tilbakemeldingene slik at man forhåpentligvis kan jobbe med dette og bli en så god forelder som man kan være. Jeg vet i alle fall med meg selv, at jeg ville vite det, hvis mitt barn sa noe om meg.

Å ta opp dette er dessverre veldig vanskelig, og mange blir sinte, sier at barna lyver, eller gir på en eller annen måte uttrykk for at dette ikke er noe de tenker at vi i barnehagen har noe med. Men det er nå sånn at det er vi som er med barna deres i mange timer daglig, og vi har et ansvar for å være barnas stemme hvis noe er vanskelig for dem. Vi merker også forskjell på om et barn sier dette en gang og vi vet det har vært en konflikt, eller om dette er en følelse barnet stadig går med.

Er interessert i å høre tankene deres rundt dette?

Tenker du at du ikke ønsker å vite det, om barnet ditt forteller at hen synes du som mamma er mye sint for eksempel?

Tenker dere at barnehagen ikke har noe med dette å gjøre?

Hvordan kan man ta opp slike ting på en måte som gjør at man som forelder og mottager opplever det greit?

Anonymkode: 70c39...7ca

Jeg tenker at sannheten ofte sårer, men at det er så viktig at barna føler seg såpass trygge at de kan betro seg til andre voksne. 

Jeg synes det er viktig å vite det, å vite hvor vi som foreldre burde forbedre oss. 

Barnehagen har faktisk en del med det å gjøre, hvis det blir gjort ordentlig. Hemmelighold og forhåndsdømming er jo ikke greit. Og hadde dattera mi sagt i barnehagen at jeg er mye sint, så hadde jeg nok synes det hadde vært ukomfortabelt å bli konfrontert, men hadde det blitt gjort ordentlig, så kunne jeg vært åpen om det, at ja, jeg har litt kort lunte, men jeg jobber med det. Åpenhet er gull. 

Dette er jo til barnas fordel, at de kan fortelle slike ting og foreldrene blir bevisste på "feilene" og at man kanskje blir bedre. 

Dette er mennesker som ser barna store deler av dagen, og jeg vet at barnet mitt føler seg trygg der, og menneskene, de fleste av dem, virker som nydelige personer. De vil barnet mitt godt, så jeg hadde ikke tenkt annet enn at de bare gjør jobben sin ordentlig, og barnet mitt blir sett og hørt

Jeg ble faktisk spurt ut om en hendelse, hvor datteren min hadde fortalt om noe som hadde skjedd hjemme til en vikar. Barnet mitt hadde tilslutt begynt å gråte i fortellingen sin. Det hadde en naturlig forklaring, men jeg som forelder ble obs på det. Og hallo, det kunne virkelig misforstås 😅 

 

 

Anonymkode: f653a...f18

[AnonymBruker]

Det bør tas opp med foreldrene hvis det er noe viktig. Alt trenger ikke tas opp, men hvis det er noe du bekymrer seg over som ikke handler om vold eller annet kritisk kan du vinkle det på en måte som viser at du bryr deg. Hvis barnet sier "mamma gråter mye" kan du foreksempel spørre mor hvordan hun har det uten å utbrodere og anklage. Barn sier veldig mye rart og har en helt annen oppfatning av tid og sted enn vi har. Mitt barn har foreksempel sagt at hun var hos besteforeldrene sine i helgen og de hadde akkurat kommet hjem fra Italia. De var der for 20 år siden, men hadde sett på bilder fra turen. Den panikken i barnehagen da jeg ble ringt opp. Forståelig nok. Mitt andre barn har det med å skylde på far for alle sår. Pappa dyttet meg sier hun når såret kommer fra et fall på sykkelen eller pappa kløp meg når det i realiteten var storebror som gjorde det. Far har ikke vært alene med barna på flere uker så han har ikke hatt mulighet til å gjøre noe av dette og jeg har sett det skje, men slik er barn. En periode gikk vårt ene barn rundt til alle og fortalte at pappa gjorde alt hjemme. Det er overhodet ikke i samsvar med virkeligheten. Uken etter var det plutselig jeg som gjorde alt hjemme. Det å snakke med barn handler vel så mye om å stille de riktige spørsmålene og være litt kritisk til det som blir formidlet, og måten det sies på. Man skal selvfølgelig tro på det barna sier, men det må være litt rasjonalitet fra den voksne som hører på også. Jeg vil gjerne høre om hva mine barn sier om oss. Flinke barnehageansatte formidler dette på en god måte, men det viktige er å være ydmyk og lyttende. 

Anonymkode: 53137...0ea

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har tenkt litt mer på dette, og jeg skjønner godt at mange blir sinte/irriterte og går i forsvar. For hva er hensikten din med å ta det opp? Hva er den ideelle situasjonen, hvorfor tror du det kan føre til posistiv endring for barnet, og trengs det alltid endring? Hvis utgangspunktet er at et barn sier at de voksne er mye sinte hjemme, det er regelrett ofte kjefting og krangling og slåssing. Og du tror de ikke er klar over dette selv, du tror det er et problem som kan fikses etter en samtale med deg? At mor og far skal si: "Aha, oj, det visste jeg ikke. Jeg ante ikke at barnet mitt oppfattet meg som sint. Takk for at du fortalte meg det. Hva vil du råde meg til for at barnet mitt skal få det bedre, jeg som trodde barnet mitt hadde det så bra som det kan ha det hjemme? 

-Så sier du: Forsøk å være mindre sint.

Så sier de: "Ja, takk! Det skal vi forsøke! Takk for en fin samtale, vi ante faktisk ikke at vi var mye sinte vi. Nå skal vi forandre oss".  Altså, hvilken posisjon og erfaring og grunnlag  har du til å rådgi foreldre om hvordan de oppfører seg hjemme? Hva gjør deg skikket til det? 

Hva om de svarer: Ja, selvfølgelig. Vi fremstår nok som ofte sinte hjemme, og vet det påvirker lille Linnea. Men storebror har noen atferdsproblemer som vi får god hjelp til, allikevel må vi daglig hindre at en del aggresiv adferd og voldsomme sinneutbrudd hos ham, spesielt for å skjerme Linnea. Linnea oppfatter dette som slåssing, og kjefting. Vi skjermer henne så godt vi kan, men det er som det er. Hva vil du råde oss til som ikke fastlegen og psykologen og cos-kurset har hjulpet oss med? Hvorfor mener du dette er din sak? Fint at Linnea kan snakke med dere i barnehagen, men hva skal vi snakke om her og nå? Hva er dine råd? 

Jeg tror at hvis du er en klok og lyttende person som foreldre har tillit til (jeg har ikke opplevd dem selv i barnehagen), så vil foreldre ta opp problematiske ting de tror du kan hjelpe med selv. Men slike tema er jo en naturlig ting å snakke om på foreldresamtaler "Linnea er mye trist, Linnea sier det ikke er så greit hjemme alltid,"? Men du må være uhyre bevisst din rolle. 

Anonymkode: c0ff2...6e3

Jeg tenker det er en fordel at barnehagen vet om dette, hva som er grunnen til at Linnea føler sin hun gjør. De kunne trodd noe annet og gått rundt med en tanke om hvordan dere har det hjemme, at ting var "verre" enn det var. De kunne åpenbart brukt denne informasjonen til å hjelpe Linnea og lette situasjonen for henne. For Linnea er det kjipt og tar det inn på seg, uansett hva dere foreldre gjør for å skjerme henne, og selvom dere sikkert hadde gjort en strålende jobb, så føler Linnea fortsatt som hun gjør. Hadde det ikke vært fint at barnehagen hadde visst om dette og Linnea føler at det er trygt å si ifra? Hva som kan bli gjort derimot er kanskje ikke mye bhg kan bidra til for åhjelpe dere, men denne forståelsen som Linnea får på en plattform hun bruker store deler av tiden, hjelper nok henne mer en det hjelper dere..

 

Anonymkode: f653a...f18

[Mymlen]

Da jeg var fem år gammel og på besøk og en venninne sa jeg at vi var så fattig at vi ikke hadde råd til nugatti. Fikk derfor en brødskive og moren til vennen min ringte hjem, men vi var altså ikke for fattig til nugatti. Jeg fikk bare nugatti til ferier 😂