Følelsesløs kjæreste

[AnonymBruker]

Hei.

I det siste har jeg begynt å tenke veldig over forholdet til min samboer. Vi har vært sammen siden vi var 15, i 10 år. Og aldri hatt noen andre enn hverandre. 

Det har alltid vært opp og ned, da vi har hver våres problemer.. 

Vi eier hus sammen og venter vårt første barn sammen, men nå for det første begynner jeg å se han på en helt annen måte.. 

er så mye som føles feil for meg, og som jeg er redd skal videreføres til barnet. Mye jeg ikke kan skrive her også, da kommer han til å bli kjent igjen.

Men for å starte i det små, så virker det ikke som han eier respekt eller følelser for meg lenger.

Hvis vi krangler, får jeg fullt og helt all skyld (selvom det var han som startet), jeg er den som gjør feil og som er feil. Ofte truer han med å gå fra meg i disse kranglene. Sier også at det er min feil at han er sånn.. at følelsene mine ikke treffer lenger..  I ettertid (da ting er bra), så nekter han ofte for hvordan kranglene har vært, men at det er fortsatt min skyld. Så beskyldningen kommer ikke av sinne.

Hvis jeg blir lei meg i disse kranglene, så later han som han ikke ser meg eller sier han ikke bryr seg. Og får ofte beskjed om «du gråter av ingenting», «du tåler imgenting». 

Telefonen hans har blitt en stor fiende for meg, nettopp av den grunn at den er viktigere enn meg da jeg er trist.. uansett årsak. Jeg kan gå på rommet og ligge der alene opptil timer å gråte fordi jeg er så frustrert og lei meg, uten å høre fra han. Han bryr seg rett og slett ikke.. 

 

Og til en mindre alvorlig sak. Jeg får ALDRI kompliment! Og sjeldent sier han at han elsker meg. 

Hvis jeg spør om han ikke kan prøve, får jeg et kompliment der og da, og hører ikke mer. Jeg gir oftere kompliment til han og da får jeg bare et «takk». 

Han vil heller ikke kose med meg. Jeg kan kose på han lenge, men han legger ikke engang en hånd rundt meg..før han sier jeg må flytte meg.

Kroppen min er han veldig lite interessert i, jeg kan gå naken rundt og han gir meg ikke et blikk en gang. Selvom han ikke ser kroppen min fullstendig naken lenger, så de få gangene syntes jeg det er trist at han ikke gir meg noe.. 

alt dette har medført i at jeg har fått ekstremt lavt selvbilde, jeg føler meg tykk, lite verdt og egentlig som en stor feil. 

Jeg føler jeg gjør alt for han, men får aldri noe tilbake.

 

I graviditeten har det vært lite engasjement, og jeg har fått beskjed om å måtte fortsette med husarbeid alene selv når barnet kommer.. 

 

Jeg vet mye av dette er hvordan han selv har vokst opp, men lærer man ikke av hvordan man selv har hatt det?

 

Utenom alt dette har vi jo såklart fine dager, men det blir mindre og mindre av de..

Jeg tenker ofte på en gammel flamme(fra det var slutt en gang), og angrer på at jeg ikke satset mer der. Jeg savner en som får meg til å le og føle meg bra. 

Jeg har blitt ganske følelsesløs til de andre rundt meg også, klarer ikke vise følelser til andre enn han lenger. Lurer på om det kan være fordi hvordan jeg selv har det? 

Jeg vil gå fra han, men samtidig vil jeg at dette skal funke.(trossalt elsker jeg han jo) Vi venter jo ogs et barn sammen om bare et par mnd.. jeg vet de fleste vil be meg dra fra han, men det er ikke så enkelt.. finnes det noen hjelp for dette?

Han nekter å bli med til profesjonell hjelp, så må isåfall være noe jeg selv kan prøve.. 

 

Anonymkode: 5ed76...8cb

[AnonymBruker]

Det er ikke lett og det kommer nok til å tære mer og mer på deg. Men det er jo ditt valg å bli. Han kommer ikke til å endre seg eller søke hjelp siden han ikke ser selv at han er en dust. 

Anonymkode: bc980...021

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver 😢bortsett fra at jeg er 39 år, og vi har ingen felles barn eller planer om det. Gråter ofte, av savn etter å få høre at han et glad i meg,’savn etter å høre han gir utrykk for hva han liker med meg.. vondt og smertefullt er det. Vurderer å gå, men er glad i han samt at jeg vil ikke være alene.

Anonymkode: bb02c...43d

[Cinnamondiva]

Vel, synes ikke du skal bli være de lengre. Du fortjener mye bedre. Kanskje dere skal ta en pause fra hverandre en stund? Og virkelig dårlig gjort å lesse på deg alt husarbeid når du har barna. Nei nei og atter nei. Finn ekte kjærlighet. Og som behandler deg bra

[Honey Dew]

For deg selv og barnets skyld synes jeg du skal komme deg bort fra han. Han manipulerer og mishandler deg.

[AnonymBruker]

Høres ut som du kan ha godt av å snakke med noen. 

Anonymkode: c69e1...903

[aksase]

Om ikke han vil snakke med profesjonelle så kan jo du gjøre det. Blir vanskelig å få til en endring uten hans deltakelse, men om du søker hjelp kan du kanskje få tips og råd om hvordan du kan få han også med på en endring. Dere har et barn på vei og det er virkelig verd en innsats om dere kan gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst sammen med begge foreldrene. Lykke til. Håper for alle tre sin skyld at dere finner ut av dette.

[Oslodamen]

Jeg har tatt meg den frihet å oppsummere punktene dine for å få frem hvor ille det er:

- Du føler han ikke respekterer deg eller er glad i deg mer.

- Hvis dere krangler får du hele skylden.

- Han truer ofte med å forlate deg.

- Han sier det er din skyld at han er sånn mot deg.

- Etter krangler nekter han for hvordan de har vært. 

- Hvis du blir lei deg etter krangler, ignorerer han deg. 

- Han sier at du «gråter av ingenting» og «du tåler ingenting». 

- Telefonen hans er viktigere enn deg.

- Han gir aldri komplimenter.

- Han sier sjeldent at han elsker deg. (Sier han det kun i forbindelse med sex, kanskje?)

- Han vil ikke kose med deg. 

- Han er lite interessert i kroppen din.

- Du har fått ekstremt lavt selvbilde.

- Du føler deg tykk.

- Du føler deg lite verdt.

- Du føler deg mislykket.

- Du føler du gjør alt for han, men får aldri noe tilbake.

- Du må fortsette med husarbeid alene selv når barnet kommer. 

- Du har blitt følelsesløs og klarer ikke vise følelser for andre enn ham.

- Utenom alt dette har dere fine dager.

 

Kjære, skjønne deg, du lever i et fullstendig nedbrytende forhold. Han er psykisk voldelig og du må skaffe deg hjelp. Ta kontakt med Alternativ til vold, hvis de finnes i nærheten av deg. Kjæresten behøver ikke å være fysisk voldelig for at man skal ta kontakt.

Han truer med å forlate deg under krangler, gir deg skylden for at han er stygg mot deg, benekter det som skjer, behandler deg respektløst og sykeliggjør deg. Dette er alvorlig og veier overhodet ikke opp for at dere har noen fine dager innimellom.

Saken er at du har tålt altfor mye! Så mye at det har skadet deg. Egentlig mener jeg at du burde forlate ham, men oppsøk uansett ATV, de kan hjelpe.

❤

Endret 28. april 2020 av Oslodamen

[AnonymBruker]

Oslodamen skrev (På 28.4.2020 den 10.18):

Jeg har tatt meg den frihet å oppsummere punktene dine for å få frem hvor ille det er:

- Du føler han ikke respekterer deg eller er glad i deg mer.

- Hvis dere krangler får du hele skylden.

- Han truer ofte med å forlate deg.

- Han sier det er din skyld at han er sånn mot deg.

- Etter krangler nekter han for hvordan de har vært. 

- Hvis du blir lei deg etter krangler, ignorerer han deg. 

- Han sier at du «gråter av ingenting» og «du tåler ingenting». 

- Telefonen hans er viktigere enn deg.

- Han gir aldri komplimenter.

- Han sier sjeldent at han elsker deg. (Sier han det kun i forbindelse med sex, kanskje?)

- Han vil ikke kose med deg. 

- Han er lite interessert i kroppen din.

- Du har fått ekstremt lavt selvbilde.

- Du føler deg tykk.

- Du føler deg lite verdt.

- Du føler deg mislykket.

- Du føler du gjør alt for han, men får aldri noe tilbake.

- Du må fortsette med husarbeid alene selv når barnet kommer. 

- Du har blitt følelsesløs og klarer ikke vise følelser for andre enn ham.

- Utenom alt dette har dere fine dager.

 

Kjære, skjønne deg, du lever i et fullstendig nedbrytende forhold. Han er psykisk voldelig og du må skaffe deg hjelp. Ta kontakt med Alternativ til vold, hvis de finnes i nærheten av deg. Kjæresten behøver ikke å være fysisk voldelig for at man skal ta kontakt.

Han truer med å forlate deg under krangler, gir deg skylden for at han er stygg mot deg, benekter det som skjer, behandler deg respektløst og sykeliggjør deg. Dette er alvorlig og veier overhodet ikke opp for at dere har noen fine dager innimellom.

Saken er at du har tålt altfor mye! Så mye at det har skadet deg. Egentlig mener jeg at du burde forlate ham, men oppsøk uansett ATV, de kan hjelpe.

❤

Kom over denne tråden nå. Er jeg som er Ts, og jeg forlot han ikkr, og det angrer jeg sykt på i dag. Vi endte med 2 barn sammen og at HAN slo opp med meg.. jeg er helt ødelagt og kjenner ikke igjen meg selv lenger. Jeg eier ikke følelser for noe eller noen lenger og føler meg helt rar i hodet. Jeg vet ikke om det er jeg som er feilen eller ex eller noen.:.

jeg ville bare legge til denne for å si til andre, hvis noen kommer inn her og leser og opplever noe lignende. REIS! Før det er forseint. 
jeg har enda ikke klart å kutte han ut; selvom jeg burde. Men tvilen om det kanskje er MEG som ødelegger holder meg mye igjen..  

Anonymkode: 5ed76...8cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.4.2020 den 14.05):

Hei.

I det siste har jeg begynt å tenke veldig over forholdet til min samboer. Vi har vært sammen siden vi var 15, i 10 år. Og aldri hatt noen andre enn hverandre. 

Det har alltid vært opp og ned, da vi har hver våres problemer.. 

Vi eier hus sammen og venter vårt første barn sammen, men nå for det første begynner jeg å se han på en helt annen måte.. 

er så mye som føles feil for meg, og som jeg er redd skal videreføres til barnet. Mye jeg ikke kan skrive her også, da kommer han til å bli kjent igjen.

Men for å starte i det små, så virker det ikke som han eier respekt eller følelser for meg lenger.

Hvis vi krangler, får jeg fullt og helt all skyld (selvom det var han som startet), jeg er den som gjør feil og som er feil. Ofte truer han med å gå fra meg i disse kranglene. Sier også at det er min feil at han er sånn.. at følelsene mine ikke treffer lenger..  I ettertid (da ting er bra), så nekter han ofte for hvordan kranglene har vært, men at det er fortsatt min skyld. Så beskyldningen kommer ikke av sinne.

Hvis jeg blir lei meg i disse kranglene, så later han som han ikke ser meg eller sier han ikke bryr seg. Og får ofte beskjed om «du gråter av ingenting», «du tåler imgenting». 

Telefonen hans har blitt en stor fiende for meg, nettopp av den grunn at den er viktigere enn meg da jeg er trist.. uansett årsak. Jeg kan gå på rommet og ligge der alene opptil timer å gråte fordi jeg er så frustrert og lei meg, uten å høre fra han. Han bryr seg rett og slett ikke.. 

 

Og til en mindre alvorlig sak. Jeg får ALDRI kompliment! Og sjeldent sier han at han elsker meg. 

Hvis jeg spør om han ikke kan prøve, får jeg et kompliment der og da, og hører ikke mer. Jeg gir oftere kompliment til han og da får jeg bare et «takk». 

Han vil heller ikke kose med meg. Jeg kan kose på han lenge, men han legger ikke engang en hånd rundt meg..før han sier jeg må flytte meg.

Kroppen min er han veldig lite interessert i, jeg kan gå naken rundt og han gir meg ikke et blikk en gang. Selvom han ikke ser kroppen min fullstendig naken lenger, så de få gangene syntes jeg det er trist at han ikke gir meg noe.. 

alt dette har medført i at jeg har fått ekstremt lavt selvbilde, jeg føler meg tykk, lite verdt og egentlig som en stor feil. 

Jeg føler jeg gjør alt for han, men får aldri noe tilbake.

 

I graviditeten har det vært lite engasjement, og jeg har fått beskjed om å måtte fortsette med husarbeid alene selv når barnet kommer.. 

 

Jeg vet mye av dette er hvordan han selv har vokst opp, men lærer man ikke av hvordan man selv har hatt det?

 

Utenom alt dette har vi jo såklart fine dager, men det blir mindre og mindre av de..

Jeg tenker ofte på en gammel flamme(fra det var slutt en gang), og angrer på at jeg ikke satset mer der. Jeg savner en som får meg til å le og føle meg bra. 

Jeg har blitt ganske følelsesløs til de andre rundt meg også, klarer ikke vise følelser til andre enn han lenger. Lurer på om det kan være fordi hvordan jeg selv har det? 

Jeg vil gå fra han, men samtidig vil jeg at dette skal funke.(trossalt elsker jeg han jo) Vi venter jo ogs et barn sammen om bare et par mnd.. jeg vet de fleste vil be meg dra fra han, men det er ikke så enkelt.. finnes det noen hjelp for dette?

Han nekter å bli med til profesjonell hjelp, så må isåfall være noe jeg selv kan prøve.. 

 

Anonymkode: 5ed76...8cb

Psykisk vold kalles dette.

Vært med en slik. Dessverre blir du aldri kvitt han pga barnet ,men du kan velge gå fra han og det bør du gjøre NÅ

Snakker av erfaring. Til slutt er du helt...ødelagt. 

Anonymkode: e7ea6...9ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kom over denne tråden nå. Er jeg som er Ts, og jeg forlot han ikkr, og det angrer jeg sykt på i dag. Vi endte med 2 barn sammen og at HAN slo opp med meg.. jeg er helt ødelagt og kjenner ikke igjen meg selv lenger. Jeg eier ikke følelser for noe eller noen lenger og føler meg helt rar i hodet. Jeg vet ikke om det er jeg som er feilen eller ex eller noen.:.

jeg ville bare legge til denne for å si til andre, hvis noen kommer inn her og leser og opplever noe lignende. REIS! Før det er forseint. 
jeg har enda ikke klart å kutte han ut; selvom jeg burde. Men tvilen om det kanskje er MEG som ødelegger holder meg mye igjen..  

Anonymkode: 5ed76...8cb

Oi jeg svarte deg nettopp så ikke innlegget var fra 2020....Ja dessverre føler du det slik,som jeg sa psykisk vold,man blir ganske ødelagt!!! 😞 Det er trist du enda tror det kan være deg deg som er problemet, det viser hvor mye MAKT han har over deg. Vurdert terapi??

Anonymkode: e7ea6...9ae

[Oslodamen]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kom over denne tråden nå. Er jeg som er Ts, og jeg forlot han ikkr, og det angrer jeg sykt på i dag. Vi endte med 2 barn sammen og at HAN slo opp med meg.. jeg er helt ødelagt og kjenner ikke igjen meg selv lenger. Jeg eier ikke følelser for noe eller noen lenger og føler meg helt rar i hodet. Jeg vet ikke om det er jeg som er feilen eller ex eller noen.:.

jeg ville bare legge til denne for å si til andre, hvis noen kommer inn her og leser og opplever noe lignende. REIS! Før det er forseint. 
jeg har enda ikke klart å kutte han ut; selvom jeg burde. Men tvilen om det kanskje er MEG som ødelegger holder meg mye igjen..  

Anonymkode: 5ed76...8cb

Kjære Ts, så utrolig trist å høre 💔. Den mannen du beskriver i hovedinnlegget er overhodet ikke en snill mann. Du skriver at du sliter med en tvil om at det kanskje er du som ødelegger, men saken er at uansett hvor ille du hadde oppført deg, så unnskylder det ikke hans oppførsel. Han er uansett ansvarlig for sin egen oppførsel. Og den oppførselen du beskriver at han har er giftig og psykisk skadelig.

En sunn og normalt empatisk person oppfører seg ikke j*vlig mot den de er glad i, uansett hvordan den andre oppfører seg. Du kan prøve å forestille deg at rollene deres er byttet. Han er deg og du er han. Hvordan ville du ha oppført deg mot ham da? Tviler du fremdeles på hvem det er som ødelegger for forholdet når du bytter om på dere?

Jeg slet også med følelsløshet etter å ha gått ut av et psykisk voldelig forhold. Det ble bedre etterhvert og allerede et år etterpå var jeg et helt annet menneske. Ting vil bli bedre for deg også ❤️.