AnonymBruker Skrevet 26. april 2020 #1 Skrevet 26. april 2020 Kjenner hele situasjonen begynner å tære på. Strekker ikke til verken som mamma, kone, datter, arbeidstaker, hjemmeskolelærer. Aldri hatt det så travelt på jobb, samtidig som gode kollegaer er permittert. Ungene får gode tilbakemeldinger på skolen, men jeg føler jeg maser på de mer enn noen gang. Ikke sett svigerforeldre på ukesvis, og mine foreldre et fåtall av ganger. Besteforeldre som sitter isolert alene og savner alle sine rundt seg. Får ikke brukt hytte eller båt som er i Sverige, og en spennende feriereise i høst er avlyst. Alt av sosiale eventer vi hadde gledet oss til med hode venner avlyst. Bursdager ikke skikkelig feiret. Og så er det jo uvissheten om hvor lenge dette varer som er verst. Vi har fått en påminnelse om hvor godt vi har det i hverdagen, og jeg vet at mye av det vi savner er luksus. Men omveltningen har vært stor og jeg kjenner det begynner å gå hardt innpå meg. Anonymkode: 7e5ab...4b2
Bondo Skrevet 26. april 2020 #2 Skrevet 26. april 2020 Gjør som mange andre. Gi faen. Jepp, det var en dårlig spøk. Det er en tøff tid vi er i nå, og det tærer på. Jeg er så heldig at jeg har begynt å jobbe igjen. Det er jeg glad for. Men å ikke møte familie og venner er grunn nok tilby få Koronablues. Vi er en veldig utadvendt familie, derfor er det vanskelig. Takk og lov for at jeg lever i en tid hvor sosiale medier og telefon er tilgjengelig.
Anbefalte innlegg