Er det vanlig å føle seg dyttet til side når søsken har barn og du ikke har det?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men min søster har det. Jeg har egentlig akseptert at mye av foreldrenes mines "familietid" vil bli planlagt rundt hennes familie, fordi hun har barn og ikke jeg. "Hvor skal vi feire jul?" "Det kommer an på søsteren din og deres planer." "Hva skal dere i ferien?" "Det kommer an på søsteren din og når hun og xxx har fri." Alle familie sammenkomster planlegges rundt dem. Jeg er selvfølgelig invitert, men det er ingen som tar hensyn til når det passer for meg, fordi jeg er visst så fleksibel fordi jeg ikke har barn, og hvis jeg må overstå så gjør det ingenting uansett. 

Men egentlig så er det som er mest irriterende at de ofte ikke tar hensyn til mine minner og fortid i familien. Jeg har funnet nevøen og niesen min gå igjennom tingene mine fra barndommen, og jeg greide så vidt å stoppe faren min fra å gi dem mine personlige ting som jeg hadde arvet av min mormor. Da niesen min var liten sa mamma "Ja, men xxx har jo en liten vugge til dukker på loftet. Den har jo navnet hennes inngravert, men vi kan jo male den." Jeg måtte da, foran hele familien, si at jeg ikke syns det var greit å gi bort min dukkevogge som var spesiallaget til meg, og som jeg kunne gitt mine egne barn i fremtiden. Jeg er tross alt yngst, bare fordi jeg ikke har barn betyr ikke at jeg ikke har lyst på barn i fremtiden. Dette er ting jeg ikke har vært klar over at de har liggende, men kan ikke bar gi bort tingene mine til søsteren mine uten en gang å høre med meg. 

Det som virkelig tok kaka for meg i det siste, var at barna til søsteren min fikk lov til å rable på dørstokken hvor vi alle har målt oss i alle år. Foreldrene mine kjøpte huset sitt før jeg ble født, og alle mine mål var på den. Ikke bare mine, men alle barna. Så plutselig kommer jeg på besøk og ser at en av ungene, som har lært å skrive navnet sitt har fått lov til å skrive ned sitt eget mål, og nå er det bare rabbel utover hele området. Alle målene av meg gjennom hele barndommen er borte. Jeg spurte min mor hvorfor de lot h*n gjøre det, og hun bare sa "De virket så ivrig, så jeg lot dem bare holde på."  
Det er ikke barna sin feil, de skjønner ikke at de rablet over noe viktig, noe som betydde noe for meg. De har jo slettet med fra dørstokken. Søsteren min var så pass stor når de flyttet inn at hennes mål var over mine, og alle mine mål som jeg var så stolt over som barn er borte vekk. Vekke på to minutter fordi min mor syns det var en god idé å la en syvåring få skrive på en dørstokk som min far alltid skrev på da vi var små. 

Er det bare jeg som føler meg dyttet bort av barnefamilier i slekten? Greit nok at sammenkomster ALLTID skal planlegges rundt dem, men skal jeg liksom også godta at tingene mine fra barndommen blir gitt bort uten en gang å spørre meg? Eller at barnebarna får rable bort alle strekene mine på familiedørstokken? Jeg føler at de går over hele livet mitt og sletter meg fra familien. Det er ikke barna sin skyld, det er de voksne som er så jævlig selvopptatt og fokusert på sitt eget liv, at de ikke ofrer en tanke på noen andre. Det er greit for meg at jeg må belage meg på å planlegge julen rundt hva planer søsteren min har, men jeg eksisterer jeg også! 

Anonymkode: 3e4bc...4d3

[Alice123]

Om du tenker over det, er dette noe som først begynte etter at søsteren din fikk barn, eller har hennes tid og behov alltid vært litt viktigere for dine foreldre enn din tid og dine behov?

[AnonymBruker]

Sikkert ikke det svaret du vil ha, men jeg synes dette er å henge seg opp i småting som kan gå på bekostning av å ha et godt forhold til familien. Hva er viktigst? En dørstokk med mål på, eller å skape nye gode minner og relasjoner med den nye generasjonen som vokser til? Hva skal du med dørstokken?

Selvfølgelig er barna i fokus mens de enda er små og vokser opp. Tiden går fort. Plutselig er barna voksne. Skulle tatt seg ut om barnas ferier og minner med bestemor og bestefar skulle gå på bekostning av at deres voksne tante behov for å være førsteprioritet. Du er ikke et barn lengre, men også en voksen nå. Gjør heller en innsats for å tilpasse deg litt og skape gode minner for barna. Sterke familiebånd er så viktig i livets opp- og nedturer. 
 

Anonymkode: 563aa...bf4

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? 

Anonymkode: 4c7c9...1dd

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Alice123 skrev:

Om du tenker over det, er dette noe som først begynte etter at søsteren din fikk barn, eller har hennes tid og behov alltid vært litt viktigere for dine foreldre enn din tid og dine behov?

Det begynte med første barnebarn. Foreldrene mine begynte å bli mer interessert i livet til min søster da hun fikk kjæreste. De ville alltid invitere dem på besøk og sånne ting, men det tok helt av når de fikk barn. 
Det er ikke sånn at jeg er helt glemt. De er jo glade i meg og vil ha meg med på ting, men jeg føler at alt som har med familie å gjøre handler først og fremst om dem fordi de har barn.

Anonymkode: 3e4bc...4d3

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sikkert ikke det svaret du vil ha, men jeg synes dette er å henge seg opp i småting som kan gå på bekostning av å ha et godt forhold til familien. Hva er viktigst? En dørstokk med mål på, eller å skape nye gode minner og relasjoner med den nye generasjonen som vokser til? Hva skal du med dørstokken?

Selvfølgelig er barna i fokus mens de enda er små og vokser opp. Tiden går fort. Plutselig er barna voksne. Skulle tatt seg ut om barnas ferier og minner med bestemor og bestefar skulle gå på bekostning av at deres voksne tante behov for å være førsteprioritet. Du er ikke et barn lengre, men også en voksen nå. Gjør heller en innsats for å tilpasse deg litt og skape gode minner for barna. Sterke familiebånd er så viktig i livets opp- og nedturer. 
 

Anonymkode: 563aa...bf4

Jeg er helt for å skape nye minner, og jeg er jo med på ferier, jeg feirer jul, jeg passer barn osv. Men det betyr ikke at mine gamle minner ikke er viktige. MIN barndom var viktig for meg, og jeg har ting som har sentimental verdi for meg. 

Jeg har ikke foreslått at tiden med bestemor og bestefar skal gå på bekostning av meg. Som jeg skrev i HI, så er mitt hovedproblem at de tar ting og ødelegger ting som har verdi for meg. Jeg har strukket meg ganske langt for å tilpasse meg deres liv. Alle høytider og familieferier er tilpasset dem. 

Anonymkode: 3e4bc...4d3

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt for å skape nye minner, og jeg er jo med på ferier, jeg feirer jul, jeg passer barn osv. Men det betyr ikke at mine gamle minner ikke er viktige. MIN barndom var viktig for meg, og jeg har ting som har sentimental verdi for meg. 

Jeg har ikke foreslått at tiden med bestemor og bestefar skal gå på bekostning av meg. Som jeg skrev i HI, så er mitt hovedproblem at de tar ting og ødelegger ting som har verdi for meg. Jeg har strukket meg ganske langt for å tilpasse meg deres liv. Alle høytider og familieferier er tilpasset dem. 

Anonymkode: 3e4bc...4d3

Er ikke minnene dine der fremdeles, da? Minnene dine forsvinner ikke pga. du ikke kan se hvor mange cm du var som 4-åring på dørstokken til foreldrene dine når du er på besøk, liksom. 

Anonymkode: 563aa...bf4

[AnonymBruker]

Kan skjønne hva du mener. Det blir fort sånn at hele dynamikken endres i det et barn kommer til verden. Plutselig blir besteforeldrene helt tussete og gjør alt av planlegging på bakgrunn av barnet/barna. Alle familiesammenkomster går fra å innebære samtaler om alt mellom himmel og jord, til kun å handle om høylytte barn og det som skjer i livet deres. Man mister plassen sin, på en måte. Som oftest takler man det greit, men det kan av og til oppleves som litt «mye», da absolutt alt skal tilrettelegges etter barna og foreldrene ofte bare ser seg selv og sitt. Husker et familiemedlem var død, og vedkommende hadde et stort og flott piano hjemme. Da bare braser disse to nybakte foreldrene inn og sier at dette hadde vært veldig fint for barna når de blir større. Vipps så står pianoet på en tilhenger utenfor. Klar til å kjøres hjem til dem. Uten å høre om kanskje andre hadde noen ønsker. Men man må bare bite alt sånt i seg fordi man ikke vil være vanskelig eller smålig. Personlig kjenner jeg litt ekstra på det da jeg har en følelse av at det ikke hadde blitt helt på samme måte om det var jeg som hadde fått barn og ikke de. Som en lenger opp her nevner. 

Anonymkode: cb518...f17

[Alice123]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan skjønne hva du mener. Det blir fort sånn at hele dynamikken endres i det et barn kommer til verden. Plutselig blir besteforeldrene helt tussete og gjør alt av planlegging på bakgrunn av barnet/barna. Alle familiesammenkomster går fra å innebære samtaler om alt mellom himmel og jord, til kun å handle om høylytte barn og det som skjer i livet deres. Man mister plassen sin, på en måte. Som oftest takler man det greit, men det kan av og til oppleves som litt «mye», da absolutt alt skal tilrettelegges etter barna og foreldrene ofte bare ser seg selv og sitt. Husker et familiemedlem var død, og vedkommende hadde et stort og flott piano hjemme. Da bare braser disse to nybakte foreldrene inn og sier at dette hadde vært veldig fint for barna når de blir større. Vipps så står pianoet på en tilhenger utenfor. Klar til å kjøres hjem til dem. Uten å høre om kanskje andre hadde noen ønsker. Men man må bare bite alt sånt i seg fordi man ikke vil være vanskelig eller smålig. Personlig kjenner jeg litt ekstra på det da jeg har en følelse av at det ikke hadde blitt helt på samme måte om det var jeg som hadde fått barn og ikke de. Som en lenger opp her nevner. 

Anonymkode: cb518...f17

Det er mitt innlegg du viser til. Grunnen til at jeg spurte TS om dette begynte før eller etter barna kom til verden, er fordi all min "svigerforskning" tilsier at dette med særfordeling og spesialbehandling som regel har vært der hele veien, men blir særlig synlig når barnebarn kommer inn i bildet.

 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Er det bare jeg som føler meg dyttet bort av barnefamilier i slekten?

Anonymkode: 3e4bc...4d3

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. ALT skal planlegges og tilrettelegges rundt barnefamilien, uansett hvor urimelig kravene måtte være. Jeg er i ferd med å melde meg ut, jeg orker ikke dette lengre.

Anonymkode: ee271...58d

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Alice123 said:

Det er mitt innlegg du viser til. Grunnen til at jeg spurte TS om dette begynte før eller etter barna kom til verden, er fordi all min "svigerforskning" tilsier at dette med særfordeling og spesialbehandling som regel har vært der hele veien, men blir særlig synlig når barnebarn kommer inn i bildet.

 

Ja, jeg tror nok ikke det er så usannsynlig. Uansett om det er tilfelle eller ikke for TS her så skjønner jeg henne godt. Det er ingen god følelse å kjenne seg tilsidesatt og «glemt», selv om en har blitt voksen. Det er helt legitimt. Synes det er synd at så snart man har disse følelsene, så har man heller ingen «rett» til å gi uttrykk for dem, for man blir raskt stemplet som misunnelig og at man ikke unner sine søsken/tantebarn noe som helst. Og så blir det en selvforsterkende effekt innvendig.

Anonymkode: cb518...f17

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig. Jeg og samboer er barnløse, mens alle søsken på begge sider har barn. 

Og alt blir planlagt rundt barna. Ferier, høytider, familieturer. Jeg ser jo at det må være slik. At julen handler om barna. At vi ikke lenger kan møtes i London, men ta en helg på høyfjellshotell. Og at denne turen legges langt unna oss, men kort kjøretur unna barnefamiliene. Og ja, vi har meldt oss litt ut, vi trenger voksen-ferier, vi orker ikke middager kl 17 med barne-TV på i bakgrunnen, og mor/svigermor som ikke kan føre en voksensamtale da hun kun duller med barnebarn. 

Jeg har egentlig bare sagt fra om en ting. Og det er at det er at jeg gjerne vil snakke om dem, om deres ting, når vi snakkes. Ikke høre på en evigvarende tale om hva det og det barnet gjorde under forrige besøk. 

Mine leker og minner fra barndommen har jeg hentet hjem til meg. Alt jeg har latt stående igjen hos foreldrene mine anser jeg som deres eiendeler, som de kan gjøre hva de vil med. 

Anonymkode: 845bf...31d

[AnonymBruker]

Jeg har motsatt erfaring.. Jeg har 2 barn, et er lite nok til at kl 18.00 da må vi begynne å tenke på legging. Er også i jobb naturligvis, men likevel må jeg være den som er fleksibel for familiesammenkomster fordi min single barnløse søster er så travel. Hun har ofte kun 2,5 til 3 timer å avse mellom alle prosjektene og vennene og festene, så da legger min mor for eks middag til kl 17.00/17.30. Ofte kommer også søsteren 30 min forsinket. Det betyr at vi må kaste i oss maten før vi må gå. Men vi er som sagt de som er mest fleksible så vi spør som regel å få komme litt før slik at barna får se besteforeldre litt lenger også gjør vi pysjing og kveldsmat der før vi drar hjem. Men som regel resulterer det i en litt mer urolig natt. Neste gang er jeg fristet til å si at det ikke passer så sent.. Vi er tross alt 4,hun er 1. Er det ikke mulig å ta det tidligere så betyr det bare at vi ikke kan være med før minste barnet er eldre.. Litt synd.. 

Anonymkode: 24c18...502

[Maleficenta]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det begynte med første barnebarn. Foreldrene mine begynte å bli mer interessert i livet til min søster da hun fikk kjæreste. De ville alltid invitere dem på besøk og sånne ting, men det tok helt av når de fikk barn. 
Det er ikke sånn at jeg er helt glemt. De er jo glade i meg og vil ha meg med på ting, men jeg føler at alt som har med familie å gjøre handler først og fremst om dem fordi de har barn.

Anonymkode: 3e4bc...4d3

Det er jo fordi de er tussete besteforeldre som vil tilbringe mest mulig tid med barnebarna sine. Tror ikke de er mer fokusert på din søster enn deg men de er mest fokusert på de minste i familien

[AnonymBruker]

Planla du å ta med deg dørstokken hvis dine foreldre ville selge huset? Jeg synes du er hårsår.

Anonymkode: c75e8...1f3

[AnonymBruker]

Sånn er det å være yngst, er min erfaring. Jeg hadde det akkurat sånn som deg før jeg fikk barn. Nå har jeg fått egne barn, men alt ble lovet bort til de eldste barnebarna. Min bestemors bunad, min mors smykker etc. Alt ble livet bort til mine eldre søskens barn. Jeg er attpåklatt og det er ingenting igjen til mine barn. Foreldrene mine er litt lei av småbarn nå og gidder ikke passe mine barn. Det er surt å se hvor fantastiske besteforeldre de var til mine tantebarn og hvor fint forhold de har, når mine barn aldri får oppleve det samme. 

Anonymkode: 98974...2c1

[AnonymBruker]

At de må legge opp sammenkomster etc. rundt barnefamilien er jo nokså opplagt...

Men de skal ikke få ta over eller ødelegge dine ting. Men det er heller ingen grunn til at dine ting er i foreldrene dine sitt hus. Ta en runde på loftet og hent med deg de tingene du vil beholde. Dine ting burde lagres hos deg.

Dørstokken overdriver du med. Det er dine foreldres dørstokk, ikke din. De gjør som de vil med sitt hus. Om de syntes strekene var stygge og ville bytte den ut/male over, ville du ha blitt sur da også?

Anonymkode: 98bb6...b77

[AnonymBruker]

Det er vel ikke det at akkurat den dørstokken eller vuggen er så viktig i seg selv, men følelsen av å bli oversett og glemt. Hvis du er yngst og ikke har egen familie ennå så trenger du kanskje foreldrene dine mer også. Kan du finne på litt andre ting, som gjør at du ikke alltid føler du må innrette deg etter dem? Kan du snakke med foreldrene dine? Mange blir helt tussete av barnebarn, og kan hende de bare ikke har tenkt over problemstillingen i det helt tatt, men forstår hvis du snakker med dem.

Anonymkode: 6db3d...06c

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Mine leker og minner fra barndommen har jeg hentet hjem til meg. Alt jeg har latt stående igjen hos foreldrene mine anser jeg som deres eiendeler, som de kan gjøre hva de vil med. 

Dette her. Jeg har mine sentimentale ting hos meg selv.

Dine foreldre kunne jo like gjerne flytta og  din dørkarmen ville fått ny eier.

Anonymkode: a4727...360

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sikkert ikke det svaret du vil ha, men jeg synes dette er å henge seg opp i småting som kan gå på bekostning av å ha et godt forhold til familien. Hva er viktigst? En dørstokk med mål på, eller å skape nye gode minner og relasjoner med den nye generasjonen som vokser til? Hva skal du med dørstokken?

Selvfølgelig er barna i fokus mens de enda er små og vokser opp. Tiden går fort. Plutselig er barna voksne. Skulle tatt seg ut om barnas ferier og minner med bestemor og bestefar skulle gå på bekostning av at deres voksne tante behov for å være førsteprioritet. Du er ikke et barn lengre, men også en voksen nå. Gjør heller en innsats for å tilpasse deg litt og skape gode minner for barna. Sterke familiebånd er så viktig i livets opp- og nedturer. 
 

Anonymkode: 563aa...bf4

Det er jo ikke akkurat småting det ts forteller om her. Synes faktisk ikke det er greit at ts er så "uviktig" at hun bare må tåle alt. Når foreldrene planlegger livet sitt rundt søsteren og barna så er det noe som er galt et sted. Jeg har 3 søsken, og mannen min har 2, vi er de eneste som har barn. Er ikke snakk om at vi liksom er de viktigste hos foreldrene våre fordi at vi har barn. Her skal alle taes hensyn til, og det er slik det skal være. 

Anonymkode: ddb74...b57