Snart fødsel - fortsatt ikke komfortabel med kjønnet

[AnonymBruker]

Jeg hadde det litt sånn da jeg var gravid. Jeg var veldig redd for å få jente. Men fikk heldigvis to gutter.

Den første ultralyden jeg var på sa de det var en jente. Og jeg ble skikkelig skuffet, og gråt og var lei meg. Følte litt på det å ikke ønske barnet. Det er jo ikke noe man ønsker å føle, men slik er det bare. Men det viste seg å være feil, og at det faktisk var en gutt da.

Men det du føler er ikke unormalt, men skal liksom ikke snakkes høyt om. At man ønsker ett kjønn over ett annet. Men det trenger ikke bety du har svangerskapsdepresjon. Men det et lurt å snakke med de rundt deg om det du føler, så de kan støtte deg etter fødsel å se etter tegn til fødselsdeperesjon, i tilfelle du sliter med å knytt deg til barnet. 

❤

Anonymkode: 145c6...2dc

[AnonymBruker]

Én ting er å ønske seg et kjønn, og håpe litt på det. Å bli litt skuffet på ultralyd tror jeg også er helt normalt. Og kanskje trenger man noen dager på å vende seg til tanken. Alt det er innenfor normalen. Det er derimot IKKE normalt å ikke ønske barnet en uke før termin. Det er heller ikke normalt å slite med kjønnet på barnet/barna sine i årevis etterpå. Da må man søke hjelp, og det fort! Dere er ikke slemme eller fæle mennesker, men dere må få hjelp. Det skylder dere barna dere har valgt å sette til verden.

Mange forsvarer det med "elsker da barna mine like høyt selv om jeg sliter psykisk med kjønnet".. da er jo utelukkende kjønnet på barnet ditt grunnen til at du sliter. Når lille Marius vil ha mammakos, men du er i en boble av triste tanker så er det "hans feil" at du ikke har kapasitet til å være 100% tilstede. Fordi han har "feil" kjønn. Det sier seg selv at det ikke er sunt, hverken for mor eller barn.

Igjen, søk hjelp. Jeg nekter å tro at hverken jordmor eller fastlege tar dette seriøst når det bare er en uke til termin og den gravide ytrer at hun ikke en gang ønsker barnet. De alarmene burde ringt for lengst. Håper du fortsetter å søke hjelp TS, og ikke gi deg før du får det! 

Anonymkode: 55b7a...1ce

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Én ting er å ønske seg et kjønn, og håpe litt på det. Å bli litt skuffet på ultralyd tror jeg også er helt normalt. Og kanskje trenger man noen dager på å vende seg til tanken. Alt det er innenfor normalen. Det er derimot IKKE normalt å ikke ønske barnet en uke før termin. Det er heller ikke normalt å slite med kjønnet på barnet/barna sine i årevis etterpå. Da må man søke hjelp, og det fort! Dere er ikke slemme eller fæle mennesker, men dere må få hjelp. Det skylder dere barna dere har valgt å sette til verden.

Mange forsvarer det med "elsker da barna mine like høyt selv om jeg sliter psykisk med kjønnet".. da er jo utelukkende kjønnet på barnet ditt grunnen til at du sliter. Når lille Marius vil ha mammakos, men du er i en boble av triste tanker så er det "hans feil" at du ikke har kapasitet til å være 100% tilstede. Fordi han har "feil" kjønn. Det sier seg selv at det ikke er sunt, hverken for mor eller barn.

Igjen, søk hjelp. Jeg nekter å tro at hverken jordmor eller fastlege tar dette seriøst når det bare er en uke til termin og den gravide ytrer at hun ikke en gang ønsker barnet. De alarmene burde ringt for lengst. Håper du fortsetter å søke hjelp TS, og ikke gi deg før du får det! 

Anonymkode: 55b7a...1ce

Vet du, dette innlegget vitner om at du ikke klarer å sette deg inn i saken. Jeg gikk til en psykolog en gang som fortalte meg at svært få mennesker klarer å sette seg inn i andres følelser. Ofte er det de mest empatiske menneskene som klarer det best. Denne tråden vitner om nettopp dette..

Anonymkode: 113b0...73e

[AnonymBruker]

8 timer siden, kisskissbangbang skrev:

Tja. Hadde flere prøvd (eller fått beskjed om å prøve, blitt realitetsorientert) hadde nok færre mennesker hadd psykiske problemer, det er vel ikke så kontroversielt å si. Det er mange navlebeskuende mennesker med tulleproblemer som tar opp plass i helsevesenet. Dessuten handler jo faktisk mye av arbeidet innenfor psykisk helse om å klare å endre måten en tenker på. En kan jo tjuvstarte litt sjøl, tenker jeg. 

(Og ja, folk kan selvsagt bli reelt syke uten åpenbar grunn, de fleste som har psykisk uhelse hadde ikke blitt bedre av å tenke positivt, osv., osv.)

FOR en holdning! Er det noe alle med psykiske problemer prøver på så er det å «ta seg sammen». Det er selvsagt det første man prøver. Ingen sitter med angst og depresjon og tvinner tommeltotter. Hadde det vært SÅ enkelt å kurere seg selv, så ville alle gjort det og alle psykologer hadde blitt arbeidsledige. 

Anonymkode: 6ec98...efa

[AnonymBruker]

Ts, jeg forstår deg

Det går nok bra. Er det tungt etter fødselen, søk hjelp. Det er hjelp å få, du må bare finne de rette folka. 

Anonymkode: bb870...196

[AnonymBruker]

Når TS har så sterke følelser rundt dette som hun beskriver, tenker jeg at det ikke hjelper med realitetsorientering.

Om man blir litt skuffet etter å få vite kjønn på ultralyd, kan det nok hjelpe å fokusere på hvor heldig man er som får et friskt barn og som får barn i det hele tatt. Jeg har vært ufrivillig barnløs, og tenker ofte på hvor heldig jeg er som har barn på dårlige dager i disse litt slitsomme koronatidene. Og det kan også hjelpe å se for seg alt som kan bli fint med det barnet man før. Og huske at man velger ikke hvordan barnet skal være, selv om man gjerne drømmer om det på forhånd. For faren min var ikke kjønn viktig, men han så for seg at jeg skulle dele hans interesse for musikk. Det var til tider ganske plagsomt. Så jeg har vært opptatt av å jobbe for å legge fra meg slike ønsker. Det er naturlig at de oppstår, men det er foreldrenes jobb å ta imot og elske akkurat de vi får akkurat som de er. 

Men det høres ut som at for TS har dette blitt så sterkt, at det nytter ikke å bare "tenke det bort". Kanskje handler det om en svangerskapsdepresjon, og da trenger hun hjelp over tid. Hos noen handler det om sterke, vonde følelser knyttet til et kjønn på bakgrunn av erfaringer. F.eks. kan man ha vonde opplevelser knyttet til personer av et kjønn i nære relasjoner, og da kan det plutselig dukke opp mye vonde følelser ved å bli mor til en av det kjønnet. Det kan være snakk om alt fra misbruk til en dårlig og litt destruktiv relasjon. Vi vet ikke om noe slikt er tilfelle for TS. 

 

Anonymkode: 98569...2b3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Når TS har så sterke følelser rundt dette som hun beskriver, tenker jeg at det ikke hjelper med realitetsorientering.

Om man blir litt skuffet etter å få vite kjønn på ultralyd, kan det nok hjelpe å fokusere på hvor heldig man er som får et friskt barn og som får barn i det hele tatt. Jeg har vært ufrivillig barnløs, og tenker ofte på hvor heldig jeg er som har barn på dårlige dager i disse litt slitsomme koronatidene. Og det kan også hjelpe å se for seg alt som kan bli fint med det barnet man før. Og huske at man velger ikke hvordan barnet skal være, selv om man gjerne drømmer om det på forhånd. For faren min var ikke kjønn viktig, men han så for seg at jeg skulle dele hans interesse for musikk. Det var til tider ganske plagsomt. Så jeg har vært opptatt av å jobbe for å legge fra meg slike ønsker. Det er naturlig at de oppstår, men det er foreldrenes jobb å ta imot og elske akkurat de vi får akkurat som de er. 

Men det høres ut som at for TS har dette blitt så sterkt, at det nytter ikke å bare "tenke det bort". Kanskje handler det om en svangerskapsdepresjon, og da trenger hun hjelp over tid. Hos noen handler det om sterke, vonde følelser knyttet til et kjønn på bakgrunn av erfaringer. F.eks. kan man ha vonde opplevelser knyttet til personer av et kjønn i nære relasjoner, og da kan det plutselig dukke opp mye vonde følelser ved å bli mor til en av det kjønnet. Det kan være snakk om alt fra misbruk til en dårlig og litt destruktiv relasjon. Vi vet ikke om noe slikt er tilfelle for TS. 

 

Anonymkode: 98569...2b3

Enig i alt, bortsett fra at det sjelden hjelper å realitetsorientere. Hvorfor skal det hjelpe henne at noen har det mye verre. Om du har blitt dumpet av kjæresten, hjelper det da å tenke at det kunne vært verre, du kunne ha blitt slått av kjæresten? Osv. 

Anonymkode: 113b0...73e

[AnonymBruker]

Dette er en narsissistisk tankegang som dessverre blir mer og mer vanlig. Du tror at barnet er DITT, som en presang DU får og som du gjerne skulle hatt byttelapp på. Men slik er det ikke. Barnet er sin egen person allerede fra unnfangelsen. Komplett med evner, anlegg, høyde, øyenfarge, hårfarge, kjønn, smilehull og alt mulig. Vær heller nysgjerrig og undrende på dette mennesket du skal få lov  til å bære fram og oppdra. Det kan bli din beste venn. Eller din verste fiende. Det er opp til deg.

Anonymkode: 63a30...a4e

[Nonish91]

Du er heldig som er blitt gravid og kommet deg så langt. Jeg kom ikke forbi uke 9 engang to ganger på rad:/ du skal bare være så utrolig takknemlig nå. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Nonish91 skrev:

Du er heldig som er blitt gravid og kommet deg så langt. Jeg kom ikke forbi uke 9 engang to ganger på rad:/ du skal bare være så utrolig takknemlig nå. 

Og du bør være takknemlig fordi du har klart å bli gravid. Tenk på de som ikke klarer det, engang!

Dette blir for dumt 

Anonymkode: 71b0a...f2d

[AnonymBruker]

Kjære TS, jeg håper ikke du har forlatt tråden fullstendig. Mange gravide blir psykisk påvirket av hormonendringene i kroppen. Noen blir også psykotiske eller får svangerskapsdepresjon.

Da jeg var gravid hatet jeg fosteret i magen, jeg har opplevd overgrep og for meg var det en katastrofe at fosteret var en gutt, fordi jeg følte meg invadert kroppslig. Jeg ble alvorlig psykisk syk som gravid og trodde at jeg kom til å hate barnet mitt.

 Da gutten min ble født, ble jeg helt frisk igjen etter noen dager og jeg elsket barnet mitt over alt på jord. Jeg skammer meg over at jeg hatet fosteret, samtidig som jeg også er stolt av at jeg klarte å komme meg gjennom svangerskapet for å gi mitt barn liv. Graviditeten er det verste jeg har opplevd, jeg kan fremdeles ikke fatte at jeg overlevde det, men i dag har jeg verdens skjønneste skatt som jeg er like forelsket i som da han var baby, selv om han nå nesten er voksen. 

Så ja, følelsene dine kan endre seg totalt når barnet kommer ❤. Det er jeg et bevis på. 

Anonymkode: 50344...503

[AnonymBruker]

Jeg klarer desverre ikke ha noe medfølelse for deg og dere som oppfører dere sånn fordi dere får ett annet kjønn enn det dere ønsker. Lov å håpe at det er ett bestemt kjønn men jeg synes virkelig ikke dere fortjener barn. 

Vet dere at barn i magen føler at de ikke er ønska når de ikke er det? Og videre som baby og småbarn kommer de også til å kjenne på at mamma skammer seg over dem. Når det faktisk er de som burde skamme seg over dere.

Anonymkode: d4974...b48

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er i uke 39, så barnet kommer straks. Har brukt tiden fra ultralyd til å prøve å bli komfortabel med kjønnet. Men jeg vil ikke ha det! Vil ikke ha dette barnet.

Har snakket med familie, lege, jordmor, helsesøster - alle mener at dette ordner seg når babyen kommer. Men jeg har ikke troen på det. Det er så tungt å føle det sånn.

Har noen opplevd at det har ordnet seg? 

Anonymkode: ba459...2b0

Kanskje du har noen depresjoner knyttet mot svangerskapet? Svangerskaps/fødsels depresjoner? 
Skjønnet på baby er ikke det viktigste men helsa, men om du har depresjoner kan man vel reagere annerledes på det meste. Kanskje lurt å prate med dem om den følelsen du har inni deg. Nevn det på føden også om det vedvarer. Be om samtale osv. Det er viktig å ta vare på mor for å ta vare på barn. Lykke til.

Anonymkode: dfd1c...883

[AnonymBruker]

Visste ikke at det var så mange som ønsket seg jente.. jeg ønsket det selv og må innrømme jeg ble glad da jeg fikk to jenter. Tenkte først det var koselig med en av hver men nå tenker jeg det er fint å ha søsken med samme kjønn da man kanskje vil ha mer til felles. Så hvis du får to gutter kan de sikkert leke fint sammen i det minste. Din reaksjon på å ikke få ønsket ditt oppfylt høres imidlertid litt i overkant ut. Håper det går seg til.

Anonymkode: 78804...563

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig i alt, bortsett fra at det sjelden hjelper å realitetsorientere. Hvorfor skal det hjelpe henne at noen har det mye verre. Om du har blitt dumpet av kjæresten, hjelper det da å tenke at det kunne vært verre, du kunne ha blitt slått av kjæresten? Osv. 

Anonymkode: 113b0...73e

Jeg er helt enig med deg i at det ikke hjelper TS. Det var egentlig det jeg prøvde å si. Jeg tenker det kan hjelpe å tenke på at man tross alt er heldig når man er litt skuffet over noe. Eller har det litt tøft av en eller annen grunn. Realitetsorientere ble nok et dumt ord på det. Det TS beskriver er uansett ikke en liten skuffelse, det er sterke og vonde følelser. Og da tenker jeg alle som ber henne skjerpe seg eller tenke annerledes ikke når fram, eller i verste fall påfører ekstra skam og gjør vondt verre. 

Det gjelder nok i de fleste tilfeller kjærlighetssorg når man har blitt dumpet også. Altså, jeg har funnet det trøstende å tenke at "jeg har mye bra i livet mitt, og har det veldig bra uten ham også" litt ut i prosessen når jeg har opplevd det. Men å bare tenke det uten å få lov å ha det vondt, hadde funket dårlig. 

Anonymkode: 98569...2b3

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer desverre ikke ha noe medfølelse for deg og dere som oppfører dere sånn fordi dere får ett annet kjønn enn det dere ønsker. Lov å håpe at det er ett bestemt kjønn men jeg synes virkelig ikke dere fortjener barn. 

Vet dere at barn i magen føler at de ikke er ønska når de ikke er det? Og videre som baby og småbarn kommer de også til å kjenne på at mamma skammer seg over dem. Når det faktisk er de som burde skamme seg over dere.

Anonymkode: d4974...b48

Det skulle jeg gjerne sett dokumentasjon på, gitt. Veldig mange unger er uønska før de blir født, av hundrevis av forskjellige grunner. 

Når man har veldig sterke preferanser for ett kjønn, ligger det som regel noe mer bak enn bare "skulle ønske". Anbefaler TS å få nøsta opp i det dersom denne tråden er reell (tema er uansett reelt uavhengig av om tråden er laga for å provosere). 

Anonymkode: 08bcf...f64

[Sunnys]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Gi bort barnet ditt til noen som ikke klarer å bli gravid og vil ha barnet uansett kjønn, sykdom, hårfarge, hudfarge etc. 

Anonymkode: acd76...751

🤦‍♀️🤦‍♀️ Blir matt av slike kommentarer. Her er det ei gravid dame med svangerskapsdepresjon. Hva er det med folk som har så mye hat og sinne i seg? 
Kjære ts. Håper du får god hjelp, dette kommer til å ordne seg ❤️ 
nå er hormonene og kroppen i ulage. Og en kan tenke og kjenne på så mye rart

[AnonymBruker]

TS kan ikke være frisk nok til å få barn, uansett kjønn. Håper hun får profesjonell hjelp raskt, og at barnefaren er klar for å ha hovedomsorg for barnet lenge. Uff, blir trist av å høre om uønskede barn 😔. De får ofte en vond barndom 😔

Anonymkode: a290c...577

[AnonymBruker]

Jeg har det likt, er i uke 35 og kjenner på samme følelser. Hadde ikke lyst på jente i hele tatt, føler det er helt bortkastet å gå gravid når det desverre er "feil" kjønn. Visste ikke på forhånd at jeg skulle bli så skuffet / ønske meg et kjønn så mye.. Men det er vanskelig å skulle være supertakknemlig og lykkelig når man kjenner på disse følelsene. Mange av svarene her inne kan bidra til en eventuell svangerskapsdepresjon. 

Innlegget er ryddet for svar til slettet innlegg.

Anonymkode: 988da...14d

Endret 26. april 2020 av Elaine Marley

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det likt, er i uke 35 og kjenner på samme følelser. Hadde ikke lyst på jente i hele tatt, føler det er helt bortkastet å gå gravid når det desverre er "feil" kjønn. Visste ikke på forhånd at jeg skulle bli så skuffet / ønske meg et kjønn så mye.. Men det er vanskelig å skulle være supertakknemlig og lykkelig når man kjenner på disse følelsene. Mange av svarene her inne kan bidra til en eventuell svangerskapsdepresjon. 

Anonymkode: 988da...14d

Håper du har oppsøkt profesjonell hjelp, eller gjør det så fort baby er født, hvis det ikke går over. Barnet må ikke vokse opp med å føle at det er uønsket/feil 😔

Anonymkode: a290c...577

Endret 26. april 2020 av Elaine Marley