Snart fødsel - fortsatt ikke komfortabel med kjønnet

[norw]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er i uke 39, så barnet kommer straks. Har brukt tiden fra ultralyd til å prøve å bli komfortabel med kjønnet. Men jeg vil ikke ha det! Vil ikke ha dette barnet.

Har snakket med familie, lege, jordmor, helsesøster - alle mener at dette ordner seg når babyen kommer. Men jeg har ikke troen på det. Det er så tungt å føle det sånn.

Har noen opplevd at det har ordnet seg? 

Anonymkode: ba459...2b0

Gud bedre. Ungen må være et bestemt kjønn? Det er ganske ille. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Nei, det er det ikke. Noen trenger faktisk å høre at de må ta seg sammen, å bare dulle og dille og forståsegpå tullefølelser gjør ingenting godt.

Ingen blir bedre av at noen kaster et «skjerp deg» etter dem🙄

Anonymkode: 6ec98...efa

[Mrs Robinson]

5 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Nei, det er det ikke. Noen trenger faktisk å høre at de må ta seg sammen, å bare dulle og dille og forståsegpå tullefølelser gjør ingenting godt.

Å ikke få bekreftet følelser hjelper ingenting. 

Skal vi se.. ts har fått beskjed om å adoptere vekk barnet, om å ikke få flere barn, at hun burde skamme seg, hun fortjener ikke bli mor, barnet hennes kommer til å lide etc. 

Er dette ok å si til medmennesker? Du tenker det blir lettere for ts å skaffe hjelp når hun får så mye dritt slengt etter seg, eller at hun føler ytterligere skam og dermed ikke tør få mer hjelp pga stigma?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Mrs Robinson skrev:

Å ikke få bekreftet følelser hjelper ingenting. 

Skal vi se.. ts har fått beskjed om å adoptere vekk barnet, om å ikke få flere barn, at hun burde skamme seg, hun fortjener ikke bli mor, barnet hennes kommer til å lide etc. 

Er dette ok å si til medmennesker? Du tenker det blir lettere for ts å skaffe hjelp når hun får så mye dritt slengt etter seg, eller at hun føler ytterligere skam og dermed ikke tør få mer hjelp pga stigma?

Synes ikke det er så veldig mye bedre å si: "Jeg vil ikke ha dette barnet" En grusom ting å si.

Anonymkode: 84a67...f27

[kisskissbangbang]

1 minutt siden, Mrs Robinson skrev:

Å ikke få bekreftet følelser hjelper ingenting. 

Skal vi se.. ts har fått beskjed om å adoptere vekk barnet, om å ikke få flere barn, at hun burde skamme seg, hun fortjener ikke bli mor, barnet hennes kommer til å lide etc. 

Er dette ok å si til medmennesker? Du tenker det blir lettere for ts å skaffe hjelp når hun får så mye dritt slengt etter seg, eller at hun føler ytterligere skam og dermed ikke tør få mer hjelp pga stigma?

Jeg har sagt at folk som føler så voldsomt på dette bør ta seg sammen, og at det er tulleproblem, jeg har ikke sagt noe om adopsjon eller noe av det andre du lister opp. 

Når det er sagt mener jeg at mødre som må gå i terapi for å takle sorgen over å ikke ha fått riktig kjønn på babyene sine sannsynligvis ofte ikke er helt optimale mødre, da, så så kontroversiell kan jeg godt være. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, kisskissbangbang skrev:

Jeg har sagt at folk som føler så voldsomt på dette bør ta seg sammen, og at det er tulleproblem, jeg har ikke sagt noe om adopsjon eller noe av det andre du lister opp. 

Når det er sagt mener jeg at mødre som må gå i terapi for å takle sorgen over å ikke ha fått riktig kjønn på babyene sine sannsynligvis ofte ikke er helt optimale mødre, da, så så kontroversiell kan jeg godt være. 

Der stemmer da ikke. Mange gode mødre kjenner på slike følelser. 

Anonymkode: 113b0...73e

[AnonymBruker]

Det jeg ikke forstår er hvorfor man ikke ordnet dette på forhånd med kjønnsbestemt ivf e.l (litt usikker på hva det heter, men de sjekker kjønn på embryo før det settes inn) Om det er SÅ viktig..

Anonymkode: c4bc4...2b6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes ikke det er så veldig mye bedre å si: "Jeg vil ikke ha dette barnet" En grusom ting å si.

Anonymkode: 84a67...f27

Så tenk deg hvilken fortvilt situasjon ts er i når hun kan finne på å tenke slik da! Tror du ikke ts skammer seg? Jeg kan love deg at med slike tanker kommer også en god dose selvhat, at du legger sten til byrden hjelper 0 og niks. 

Anonymkode: 6ec98...efa

[kisskissbangbang]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Der stemmer da ikke. Mange gode mødre kjenner på slike følelser. 

Anonymkode: 113b0...73e

Å kjenne litt på slike følelser er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker ikke om dem som kjenner at det av og til stikker litt å tenke på gutten eller jenta de ikke fikk, eller de som håper litt på et spesifikt kjønn og bruker litt tid på å venne seg til tanken på at det ikke ble det. 

[Mrs Robinson]

4 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Jeg har sagt at folk som føler så voldsomt på dette bør ta seg sammen, og at det er tulleproblem, jeg har ikke sagt noe om adopsjon eller noe av det andre du lister opp. 

Når det er sagt mener jeg at mødre som må gå i terapi for å takle sorgen over å ikke ha fått riktig kjønn på babyene sine sannsynligvis ofte ikke er helt optimale mødre, da, så så kontroversiell kan jeg godt være. 

Du tenker ikke det blir en totalsum i all dritten ts får tilskrevet? 

Håper ikke du arbeider med mennesker med de bedritne holdningene du har. 

[kisskissbangbang]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så tenk deg hvilken fortvilt situasjon ts er i når hun kan finne på å tenke slik da! Tror du ikke ts skammer seg? Jeg kan love deg at med slike tanker kommer også en god dose selvhat, at du legger sten til byrden hjelper 0 og niks. 

Anonymkode: 6ec98...efa

Men det er nettopp det, da, å forståsegpå at TS befinner seg i en fortvilt situasjon fordi hun får feil kjønn. Hittil har hele helsevesenet pluss familie forståttsegpå henne, og hun er nå i uke 39 og vil ikke ha dette barnet. Pga. kjønnet alene! 

[AnonymBruker]

Jeg ble også "skuffet" over kjønn, TS, men det gikk over når jeg ble kjent med den lille luringen. 

Nå tenker jeg at jeg virkelig digger å være guttemamma og at jeg er rå på det! Vi har det så gøy, han er den kuleste i verden og jeg tenker jeg ønsker meg gutt neste gang også.

Men om det da blir jente så blir jeg sikkert like rå på å være jentemamma 😊

Anonymkode: 7ba73...b01

[Mrs Robinson]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn helt seriøst så hadde du fortjent å få et multifunksjobshemmet barn TS. Å være lei seg pga kjønnet til barnet er så langt utenfor noe som jeg kan forstå i det hele tatt. Hvorfor er kjønn viktig? Det viktige må vel være at barna dine er friske og har et godt liv.

Får så vondt på vegne av alle de som har barn med ulike sykdommer og diagnoser, som hadde gjort hva som helst for at barna deres hadde vært friske, og så kommer det noen og er lei seg pga feil kjønn. Synes det er helt vanvittig.

Anonymkode: c7657...598

Gratulerer med tidenes mest selvmotsigende innlegg i kg's historie. 

Å ønske andre mennesker syke barn (dvs.. ønske andre MENNESKER bli født syke) er det laveste man kan synke. 

Endret 24. april 2020 av Mrs Robinson

[kisskissbangbang]

28 minutter siden, Mrs Robinson skrev:

Du tenker ikke det blir en totalsum i all dritten ts får tilskrevet? 

Håper ikke du arbeider med mennesker med de bedritne holdningene du har. 

Jeg har ikke bedritne holdninger, men jeg mener at det er grenser for hva man skal dulle med folk for, og tenker at i enkelte tilfeller er realitetsorientering mer konstruktivt enn å pakke bomull rundt folk. Å få en gutt når du ønsker deg en jente (eller omvendt) er et ikke-problem. 

Endret 24. april 2020 av kisskissbangbang

[AnonymBruker]

2 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Men det er nettopp det, da, å forståsegpå at TS befinner seg i en fortvilt situasjon fordi hun får feil kjønn. Hittil har hele helsevesenet pluss familie forståttsegpå henne, og hun er nå i uke 39 og vil ikke ha dette barnet. Pga. kjønnet alene! 

Nei de har absolutt ikke forstått seg på henne, de har avfeid henne med at dette går over etter fødsel. 

Anonymkode: 6ec98...efa

[Mrs Robinson]

Akkurat nå, kisskissbangbang skrev:

Jeg har ikke bedritne holdninger, men jeg mener at det er grenser for hva man skal dulle med folk for, og tenker at i enkelte tilfeller er realitetsorientering med konstruktivt enn å pake bomull rundt. Å få en gutt når du ønsker deg en jente (eller omvendt) er et ikke-problem. 

Du har bedritne holdninger når du mener at mennesker ikke er optimale mødre pga irrasjonelle tanker. 

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Er i uke 39, så barnet kommer straks. Har brukt tiden fra ultralyd til å prøve å bli komfortabel med kjønnet. Men jeg vil ikke ha det! Vil ikke ha dette barnet.

Har snakket med familie, lege, jordmor, helsesøster - alle mener at dette ordner seg når babyen kommer. Men jeg har ikke troen på det. Det er så tungt å føle det sånn.

Har noen opplevd at det har ordnet seg? 

Anonymkode: ba459...2b0

Jeg har opplevd det. Jeg ville ha en jente, jeg hadde blitt opplyst om at det var en gutt, men jeg nektet å ta det innover meg. Jeg ble til og med «enig» om et guttenavn jeg ikke ville ha, for vi skulke jo ikke ha en gutt.

Gutten var helt fantastisk han, og med neste så ville jeg ha en gutt til. Jeg hadde da virkelig ikke behov for en jente. Da jeg fikk vite det var jente, så sukket jeg og smilte, og tenkte det kom til å bli fint med en jente også. Og det ble det 😊

Anonymkode: d8251...20a

[kisskissbangbang]

7 minutter siden, Mrs Robinson skrev:

Du har bedritne holdninger når du mener at mennesker ikke er optimale mødre pga irrasjonelle tanker. 

Det er ikke det jeg sier, og dette handler ikke om irrasjonelle tanker. Jeg har lest mange kjønnstråder her inne, og mange sier at de sørger for at barna er feil kjønn, at de går i terapi for det, at de ikke blir fornøyde før de får et barn med riktig kjønn, og jeg mener at i mange tilfeller så er ikke disse optimale mødre.

Jeg sier ikke at ikke TS blir det, det er stor sannsynlighet for at hun føler hun fikk akkurat det barnet hun skulle ha når han blir født, og at dette går helt fint, som for de fleste andre. 

Endret 24. april 2020 av kisskissbangbang

[Mrs Robinson]

Akkurat nå, kisskissbangbang skrev:

Det er ikke det jeg sier,, og dette handler ikke om irrasjonelle tanker. Jeg har lest mange kjønnstråder her inne, og mange sier at de sørger for at barna er feil kjønn, at de går i terapi for det, at de ikke blir fornøyde før de får et barn med riktig kjønn, og jeg mener at i mange tilfeller så er ikke disse omtimale mødre.

Jeg sier ikke at ikke TS blir det, det er stor sannsynlighet for at hun føler hun fikk akkurat det barnet hun skulle ha når han blir født, og at dette går helt fint, som for de fleste andre. 

Dette er irrasjonelle tanker av en høygravid, hormonell kvinne som ikke engang har fått sjanse til å møte og å bli glad i sitt nyfødte barn, som blir stemplet som en uoptimal mor. 

Ellee tror du oppriktig at ts ikke vil bli glad i barnet sitt, og vil sørge i flere år? 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i følelsene dine. Jeg har to gutter, og ble gravid med tredje barnet i fjor. Fikke vite at det var gutt igjen, og jeg ble deprimert faktisk. Turte ikke innrømme det for noen, fordi det er så tabu å ønske seg et annet kjønn. "Det viktigste er jo at barnet er friskt". Selvfølgelig er det viktig! Men man kan ikke styre følelsene sine. Jeg følte heller ikke noe særlig glede da jeg skulle føde mitt tredje barn. Dette var også pga kjønnet. Visste at vi ikke skulle ha flere, og kom aldri til å få den lille prinsessa og ha det gode mor datter forholdet som jeg har til min mor. Men gjett hva, ut kom ei jente. Jeg gråt av glede, og det er nesten så jeg gråter av glede nå mens jeg skriver dette også. Nå er hun 6 mnd, og ingen vonde følelser her. 

Så jeg forstår godt hvordan du har det, og hvordan dette kan påvirke deg. Du har flere sjanser til å få kjønnet du ønsker deg, og jeg er sikker på at du blir like glad i dette barnet som hvilket som hest annet. 

Anonymkode: 4aa81...b89