Snart fødsel - fortsatt ikke komfortabel med kjønnet

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det likt, er i uke 35 og kjenner på samme følelser. Hadde ikke lyst på jente i hele tatt, føler det er helt bortkastet å gå gravid når det desverre er "feil" kjønn. Visste ikke på forhånd at jeg skulle bli så skuffet / ønske meg et kjønn så mye.. Men det er vanskelig å skulle være supertakknemlig og lykkelig når man kjenner på disse følelsene. Mange av svarene her inne kan bidra til en eventuell svangerskapsdepresjon. 

Anonymkode: 988da...14d

Ja, det tenker jeg også. Helt utrolig at folk får seg til å spy ut så mye dritt!

Anonymkode: 6ec98...efa

Endret 26. april 2020 av Elaine Marley

[Sunnys]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS kan ikke være frisk nok til å få barn, uansett kjønn. Håper hun får profesjonell hjelp raskt, og at barnefaren er klar for å ha hovedomsorg for barnet lenge. Uff, blir trist av å høre om uønskede barn 😔. De får ofte en vond barndom 😔

Anonymkode: a290c...577

🤦‍♀️🤦‍♀️ 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Håper du har oppsøkt profesjonell hjelp, eller gjør det så fort baby er født, hvis det ikke går over. Barnet må ikke vokse opp med å føle at det er uønsket/feil 😔

Anonymkode: a290c...577

Takk for tipset. Går til samtale med jordmor. Synes det har blitt bedre i løpet av svangerskapet, men følelsen ligger jo fortsatt der. Kommer uansett ikke til å la barnet mitt få vite eller føle at hun er uønsket eller feil, men jeg kommer nok til å prøve å få en sønn senere. Det som hjelper er å kunne være åpen og ærlig om skuffelsen jeg har kjent på, og derfor synes jeg mange av svarene her er helt høl i huet. Lurer på om mange bare er sjalu fordi de ikke er gravide selv. Tror man skal være veldig forsiktig med å fortelle gravide hva de skal føle og ikke. Det er faktisk helt ok å ikke være superlykkelig og takknemlig hele svangerskapet, bare synd det er så tabu. 

Anonymkode: 988da...14d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at de som ikke greier å få barn på egen hånd ikke greier det av en grunn. Dvs de fortjener ikke barn. 

Anonymkode: 018e8...130

Hjelpes !! Stakkars mennesker som ikke klarer å få barn.

Anonymkode: acc5d...cb9

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er en narsissistisk tankegang som dessverre blir mer og mer vanlig. Du tror at barnet er DITT, som en presang DU får og som du gjerne skulle hatt byttelapp på. Men slik er det ikke. Barnet er sin egen person allerede fra unnfangelsen. Komplett med evner, anlegg, høyde, øyenfarge, hårfarge, kjønn, smilehull og alt mulig. Vær heller nysgjerrig og undrende på dette mennesket du skal få lov  til å bære fram og oppdra. Det kan bli din beste venn. Eller din verste fiende. Det er opp til deg.

Anonymkode: 63a30...a4e

Nettopp dette! 👆 Og dere som sier at det egentlig er ganske vanlig å føle det ts gjør, skal vite at det er det ikke. Man har hørt om dette temaet før også. Det var faktisk ikke et tabu tema før, da barn skulle adlyde de voksne. Da kunne det skje at de fikk høre hvor uønsket de var og hvor lite de var verdt. De kunne få juling bare fordi de var "feil kjønn". Ærlig talt, det er en grunn til at dette temaet har blitt så tabu i forhold til hva det var før. Det som derimot ikke er så tabu å snakke om lenger er å ikke ønske å få barn. Og det er bedre, for da er det bare å ikke få barn i det hele tatt, så blir ikke ting som dette ts skriver engang et tema. 

Anonymkode: bdd33...350

[AnonymBruker]

Jeg fikk først to gutter, og ble gravid nr tre uplanlagt. Ønsket om ei jente var enormt. Husker at jeg gruet meg til UL fordi jeg var sikker på at gutt nr tre var et faktum. Da jeg fikk vite at barnet så friskt ut og det var ei jente kunne jeg ikke tro det. Lykkefølelsen var komplett og jeg skjønte hvorfor jeg hadde hatt det slik med guttene. For det er anderledes med ei jente.

Jeg forstår deg så inderlig. Hadde det slik med nr en og to. Jeg håper du får god hjelp 💜

Anonymkode: 0c730...a08

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det skulle jeg gjerne sett dokumentasjon på, gitt. Veldig mange unger er uønska før de blir født, av hundrevis av forskjellige grunner. 

Når man har veldig sterke preferanser for ett kjønn, ligger det som regel noe mer bak enn bare "skulle ønske". Anbefaler TS å få nøsta opp i det dersom denne tråden er reell (tema er uansett reelt uavhengig av om tråden er laga for å provosere). 

Anonymkode: 08bcf...f64

Greit 

https://sykepleien.no/2016/10/mors-folelser-kan-pavirke-babyen-i-magen

Anonymkode: d4974...b48

[AnonymBruker]

Til opplysning: ulike grader av svangerskapsdepresjon og vanskelige følelser omkring graviditet, samt etter fødsel, er faktisk et ganske utbredt fenomen. Til og med psykotiske tanker og følelser. Folk flest vet ikke om det, fordi det ikke snakkes om. Jeg fikk først vite om det fra helsepersonell fordi jeg selv ble syk. Jeg fikk hjelp av kompetente folk som kjente meget godt til denne typen problematikk.

Jeg var overlykkelig da jeg ble gravid, barnet var ønsket av både min kjæreste og meg, likevel gikk det bare noen uker inn i graviditeten før jeg ble akutt psykisk syk og hatet fosteret (jeg skriver om det tidligere i tråden). 

Man kan bli psykisk syk av å være gravid!  Det betyr ikke at man var det før eller er det etterpå. Det betyr heller ikke at man blir en elendig mor. Jeg ble frisk igjen da barnet var født.

Dere vet ingenting om TS og hva hun sliter med som gravid. Selvsagt handler det ikke bare om litt «bortskjemt skuffelse over feil kjønn.» Graviditet er en ekstremsituasjon som kan gjøre kvinner bokstavelig talt irrasjonelle og gale. Det er voldsomme hormonendringer i sving, i tillegg til at hele ens liv forandres for alltid. De fleste takler dette fint, men så er det også endel som ikke gjør det. Jeg har kommet i snakk med mange kvinner som selv har hatt det vanskelig som gravid. Så slutt å si at dette er helt unormalt. Det er det nemlig ikke.

Anonymkode: 50344...503

[AnonymBruker]

Hadde det likt da jeg gikk gravid. Det var et etterlengtet barn etter lang tid som prøvere. Jeg hadde ikke tenkt på kjønn, det viktigste var å bli gravid. Men hormoner gjør noe rart med kroppen. For i det øyeblikke jordmor sa gutt, så kjente jeg en enorm skuffelse. Med full styrke innså jeg hvor mye jeg ønsket en datter. Det kom helt brått på, og det var en grufull følelse. Jeg handlet inn klær til gutten, og valgte navn tidlig for å gjøre det mer til en person. Jeg slet lenge med tilknytning. Nummer to ble også gutt. Og med begge lurte jeg på hvordan det hadde føltes å få en datter. Å glede seg, og føle den overveldende kjærligheten. Jeg følte det ikke. Og følte skam og sinne for at jeg i det hele tatt følte slik. Gikk i terapi, var åpen til mannen og legen. 
For min del tror jeg det jeg kanskje følte bittelitt ble enormt forsterket av hormoner og mangel på søvn. Kolikkbaby og traumatisk fødsel hjalp heller ikke. 
Jeg har i stor grad kommet over sorgen over at jeg ikke får datteren jeg så for meg. Det blir ingen som kan arve de små jenteklærne mamma tok vare på fra min barndom. Jeg får aldri oppleve hvordan det er å ha en jente i huset, med jenteinteresser, andre typer klær og leker, venninner og etter hvert kjærester. 
Det er forskjell på å være guttemamma og jentemamma. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre. Men guttene henger med gutter, og jentene med jenter. Det er tøffe guttebursdager og rosa jentebursdager. Jeg tror det er tøffere å være jente enn gutt. Mye drama i klassen. Guttene kan slenge med leppa og tøffe seg, men stikker aldri dypt og de kan være venner med flere. 
Ville aldri ha byttet bort de barna jeg har. Med terapi kom årsaken til at jeg ikke ville ha gutt frem. Skal ikke gå innpå det nå, men den sterke følelsen hos deg bunner kanskje i noe mer? Det er gjerne en oppfatning. Jeg har bevisst jobbet med å finne felles interesser med guttene mine. Og dyrket dem sammen slik at vi får minner og bånd. Når de kryper oppi fanget og holder de små hendene på kinnene mine og sier at de er så glad i meg, spiller kjønn veldig liten rolle. Eller når eldste begynner å gråte fordi han er så redd for å miste oss eller hunden sin, og vi kjenner hvor viktige vi er for han. Og han for oss. 
Ønsker deg i alle fall lykke til! Vet hvordan det kjennes, og innimellom kan det stikke litt fortsatt. Ikke at jeg ikke er glad for de jeg har, men for barnet jeg på en måte aldri får møte og som føles som et savn. Det høres kanskje rart ut å miste noe du aldri har hatt. Uansett kan det jo være at det som et trylleslag føles annerledes etter fødsel. Men trolig gjør det ikke det. Ha god dialog med helsestasjon og lege. La mannen ta over permisjonen hvis det blir ille. Prøv terapi og gå inn for å dyrke de positive sidene ved å få det kjønnet du gjør. Og husk at selv om du tenker kjønn, er det egentlig ikke bare en gutt/jente, men ditt barn. Som formes utrolig mye av deg. Med omsorg, kjærlighet og aktiv deltagelse kan du få et helt unikt bånd med ungen. 
 

Anonymkode: 281ba...be3

[AnonymBruker]

Som mamma til to veldig etterlengtede gutter og en liten overraskelsesgutt så skjønner jeg deg, men dette går bra. Du kommer til å elske gutten din og du må få hjelp om du virkelig sliter. Det er lov å være trist, men ikke la det ødelegge. Nyt deilige lubne barnehender og uendelig kos. Altså gutter spiser jo opp mammaen sin.😅😂
 

Det er en klisje, men herregud to friske barn, det er fantastisk. Jeg ville ikke byttet bort barna mine for noe i denne verden. Ikke la en fantasi ødelegge gleden av det du har. Var usikker på å dele denne, men man må faktisk ha litt perspektiv:

https://www.google.no/amp/s/www.dagbladet.no/nyheter/dode-av-influensa/72363643/amp

 

Anonymkode: 478ba...94f

[AnonymBruker]

Du burde få hjelp av psykolog for å plassere tankene dine, og du burde ta en titt på Helene sjekker inn på nyfødt intensiv. Barn dør, etterlengtede barn blir revet bort fra foreldre som endelig ser håpet. 

Du får en frisk unge du ikke vil ha? Alle foreldrene som har mistet sine barn ville gitt absolutt alt i verden for å fått ditt barn, sitte alle våken nettene å bysse når en selv ikke har sovet på 24 timer og likevel er takknemlig. Her er det noe annet som må ligge i grunn, kjønnet på barnet er ikke årsaken alene. Håper du finner ut av det og får hjelp, for jeg tror innerst inne så ønsker du dette barnet og vil elske det som en mor vil. 

Anonymkode: 1b12d...b61

[Curlyme]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for tipset. Går til samtale med jordmor. Synes det har blitt bedre i løpet av svangerskapet, men følelsen ligger jo fortsatt der. Kommer uansett ikke til å la barnet mitt få vite eller føle at hun er uønsket eller feil, men jeg kommer nok til å prøve å få en sønn senere. Det som hjelper er å kunne være åpen og ærlig om skuffelsen jeg har kjent på, og derfor synes jeg mange av svarene her er helt høl i huet. Lurer på om mange bare er sjalu fordi de ikke er gravide selv. Tror man skal være veldig forsiktig med å fortelle gravide hva de skal føle og ikke. Det er faktisk helt ok å ikke være superlykkelig og takknemlig hele svangerskapet, bare synd det er så tabu. 

Anonymkode: 988da...14d

Hva hvis det er jente igjen? Hva gjør du da? 

[Cer3s]

Forslår at du tar deg en tur innom prøvere  og ufrivillige barneløse delen av forumet her. Der ser du folk som har prøvd å få barn i mange år, folk som har mista sine ufødte barn opp til flere ganger og andre som har brukt mangfoldige hundre tusen fordi ønsket om å få barn er så sterkt at de gjerne hadde gitt både armer og bein. Også sitter folk her og sutrer over å få "feil" kjønn. Dere skjønner egentlig ikke hvor heldige dere er! 

Jeg har en bekjent som mista gutten sin under fødsel, hu hadde gitt alt for å holde han en gang til. Det finnes verre ting her i livet enn å måtte kjøpe blå sparkebukse istedet for den søte rosa kjolen og omvendt

[AnonymBruker]

8 timer siden, Cer3s skrev:

Forslår at du tar deg en tur innom prøvere  og ufrivillige barneløse delen av forumet her. Der ser du folk som har prøvd å få barn i mange år, folk som har mista sine ufødte barn opp til flere ganger og andre som har brukt mangfoldige hundre tusen fordi ønsket om å få barn er så sterkt at de gjerne hadde gitt både armer og bein. Også sitter folk her og sutrer over å få "feil" kjønn. Dere skjønner egentlig ikke hvor heldige dere er! 

Jeg har en bekjent som mista gutten sin under fødsel, hu hadde gitt alt for å holde han en gang til. Det finnes verre ting her i livet enn å måtte kjøpe blå sparkebukse istedet for den søte rosa kjolen og omvendt

Åh, igjen denne ta deg sammen-holdningen! Hva med om jeg sier til deg:» Ta deg sammen». Å få barn er ingen menneskerett». Føler du deg bedre da? Nei, jeg tror ikke det

Anonymkode: 113b0...73e

[Elaine Marley]

Tråden er ryddet for krenkende innlegg, spekulasjoner, brukerangrep og svar til dette. Elaine Marley, mod.

[AnonymBruker]

Kvitt deg med gubben, er hans feil om det blir "feil" kjønn.

Jeg skal være ærlig å si jeg sleit litt i starten med å akseptere det selv, men så fant vi et navn vi begge to var komfertable med ganske tidlig, og har brukt det daglig siden. Så i dag føler jeg det er minst like naturlig om jeg får det ene kjønnet som det andre. Men jeg skjønner hvordan du har det! 

Anonymkode: f2817...cf6

[Lorieen]

Jeg klarer ikke å forstå hvordan det er mulig å ikke ville HA barnet man venter på grunn av KJØNN. Jeg fatter det virkelig ikke!

Jeg har tre gutter og ei jente. Jeg elsker dem alle, og om jeg får flere er det overhodet ikke viktig hva slags kjønn barnet har. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Lorieen said:

Jeg klarer ikke å forstå hvordan det er mulig å ikke ville HA barnet man venter på grunn av KJØNN. Jeg fatter det virkelig ikke!

Jeg har tre gutter og ei jente. Jeg elsker dem alle, og om jeg får flere er det overhodet ikke viktig hva slags kjønn barnet har. 

Vi som har gutt og jente har ikke rett til å uttale oss tror jeg 😛 helt enig med deg, men vi vil få beskjed om at vi ikke aner hvordan det er da vi har begge deler.

Anonymkode: c4bc4...2b6

[AnonymBruker]

Hvorfor spiller egentlig kjønn så stor rolle?

dette her er ikke ment som en sur dritkommentar, men jeg vil likevel dele den. Svigerinnen min hadde et helt friskt og fint svangerskap, med masse liv og moro. Frem til fødselen, hun fikk navlestrengbrokk og babyen endte opp hjernedød fordi hun ikke fikk komme inn da hun først ringte. Hun fikk beskjed om å vente på riene selv om vannet var gått. Dette her er ganske nytt og ferskt.

den nydelige lille babyen levde på en maskin i 4 dager før de måtte koble av pga organsvikt i kroppen, og så døde den.

ikke nok med at det er så tragisk i seg selv, men hun har også to eldre barn som begge døde i en bussulykke.

så det er ingen dritkommentar, men heller for å gi deg et perspektiv på hvor heldig du faktisk er som får oppleve det og forhåpentligvis får en frisk baby. Eller en levende baby, om ikke noe annet.

Anonymkode: 3548d...aa7

[AnonymBruker]

På 25.4.2020 den 20.56, AnonymBruker skrev:

Greit 

https://sykepleien.no/2016/10/mors-folelser-kan-pavirke-babyen-i-magen

Anonymkode: d4974...b48

Du synes ikke det er littegrann forskjell på "vet at den er uønsket" og "mors følelser kan påvirke babyen"? Fostre kan bli påvirka av alt mulig, så klart, men de har ikke telepatiske evner, altså.

Anonymkode: 08bcf...f64