Når hele slekta er et dine/mine/våre-kaos

[AnonymBruker]

Venter mitt første barn i sommer. Både samboer og jeg er oppvokst i familier av typen "dine/mine/våre", og jeg kjenner på en slags sorg over at slektene er så utrolig fragmenterte. Foreldre som har vært gift og skilt flere ganger, x antall halvsøsken og stesøsken. Noen har man grei kontakt med, andre treffer man maks én gang i året. Bare det å holde kontakten med alle er et salig styr. Vårt barn vil ha fire ulike besteforeldre-par, som bor ulike steder i landet. 

Kjenner litt på at jeg ikke kan tilby barnet mitt en mer samlet slekt. At vi aldri kan ha felles bursdagsfeiringer, at barnet får mindre tid hos hver av besteforeldrene siden vi må rullere på så mange. Hver ferie blir en turné. Og noen av barnets tanter og onkler vil antakelig være temmelig perifere personer i barnets liv. 

Samboer og jeg holder forhåpentligvis sammen, så barnet vårt vil jo ha oss som en stabil base. Og det er jo det viktigste, jeg skjønner det. Men blir likevel litt trist, nå som jeg er full av hormoner. Dette er jo ikke et aspekt ved den moderne familien som snakkes så mye om. Jeg får en slags "flashback" til det å selv vokse opp i det kaoset, som jeg innser nå har vært et sår innvendig. Flere som har følelser/erfaringer rundt dette?

Anonymkode: 4db04...3ff

[AnonymBruker]

Kan skjønne at det føles sårt..

Nå er det nok aller viktigst for barn at foreldrene holder sammen.

Å ha en rar onkel kan være nærmest litt sjarmerende.  Gærne onkel Petter liksom, som har 5 hunder og spiller dataspill dagen lang. Å være barnet til Petter ville vært katastrofe.

Jeg har en venninne som har en veldig ustabil mor. Moren hadde ørten kjærester og de flytta nesten årlig. Min venninne regner ikke moren sin som en stor ressurs for barna sine. Men barna har gode minner om at bestemor vekte de midt på natta for å bake pepperkaker. Med begrenset kontakt blir bestemors påfunn noe artig og uventa. Men det fungerer bare med begrenset kontakt 

Anonymkode: 9a61d...b15

[AnonymBruker]

Ja, heldigvis kun tre par besteforeldre her. Det er mer enn nok for å skape kaos. Helsøsken, halvsøsken og stesøsken... Det er kaos, spesielt for barna våre. 

Anonymkode: 18a95...594

[AnonymBruker]

Jeg gikk også igjennom en sorgprosess der. En psykolog jeg gikk til en gang sa at ting som skilsmisser, er ikke nødvendigvis er en ting man sørger over èn gang i livet og så bare er kommet over. Det kan dukke opp igjen i for eksempel overganger i livet. Jeg lever helt fint med mine foreldres skilsmisse, men det var ekstra sårt da jeg ble konformert, da barnet mitt ble døpt etc. Da blir man på en måte minnet på det vonde en gang til og i en annen livsfase. Da jeg var 8 og de skilte seg, tenkte jeg jo ikke over hvordan bryllupet mitt skulle preges av skilsmissen deres, det er nye livssituasjoner hele tiden og innimellom så får jeg en sånn jaha, sånn er det å være i denne situasjonen som skillsmissebarn. 

Anonymkode: 61278...ab5

[AnonymBruker]

Jeg vet det er lite til hjelp for deg i din situasjon, men..... Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mer slekt i det hele tatt. Her har vi et søsken på min side, og svært distanserte slektninger på barnefars side (typ ser de 1-2 ganger i året på en klein familiemiddag). 

Anonymkode: a53de...ce4

[Mt3]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Venter mitt første barn i sommer. Både samboer og jeg er oppvokst i familier av typen "dine/mine/våre", og jeg kjenner på en slags sorg over at slektene er så utrolig fragmenterte. Foreldre som har vært gift og skilt flere ganger, x antall halvsøsken og stesøsken. Noen har man grei kontakt med, andre treffer man maks én gang i året. Bare det å holde kontakten med alle er et salig styr. Vårt barn vil ha fire ulike besteforeldre-par, som bor ulike steder i landet. 

Kjenner litt på at jeg ikke kan tilby barnet mitt en mer samlet slekt. At vi aldri kan ha felles bursdagsfeiringer, at barnet får mindre tid hos hver av besteforeldrene siden vi må rullere på så mange. Hver ferie blir en turné. Og noen av barnets tanter og onkler vil antakelig være temmelig perifere personer i barnets liv. 

Samboer og jeg holder forhåpentligvis sammen, så barnet vårt vil jo ha oss som en stabil base. Og det er jo det viktigste, jeg skjønner det. Men blir likevel litt trist, nå som jeg er full av hormoner. Dette er jo ikke et aspekt ved den moderne familien som snakkes så mye om. Jeg får en slags "flashback" til det å selv vokse opp i det kaoset, som jeg innser nå har vært et sår innvendig. Flere som har følelser/erfaringer rundt dette?

Anonymkode: 4db04...3ff

Ikke bestandig at det er ett liv i harmoni selv om det ikke er mine/dine/våre og kun 2 sett besteforeldre heller.

 

[AnonymBruker]

Huff, dagens familieliv, altså..🤣 Hvor forsvant verdiene på vegen?

Anonymkode: 6b8a3...171

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar her. Ja, det er en evig sorgprosess, som AB #4 beskriver så godt over her - som man ikke er forberedt på i voksen alder. 

Da jeg flyttet hjemmefra og fikk mitt eget liv, var det så utrolig herlig å slippe å reise fram og tilbake, gjøre alle til lags, forholde seg til nye bonusforeldre. Slippe å leve som en nomade og alltid være på besøk, rett og slett. Og nå som jeg skal ha barn så er jeg redd for å havne i samme mønsteret, nemlig at alle ferier skal brukes på å reise rundt og prøve å holde kontakt med en familie i ulike fragmenter. Få dårlig samvittighet for ditt og datt. Ble veldig sliten av det som barn og ungdom, spesielt siden jeg har det typiske flink pike-syndromet hvor jeg fort tar på meg en pleaser-rolle og ikke selv tar nok plass i relasjonene.

Har snakket en del om dette med samboer. Han mener vi bør legge ferier og høytider opp slik det passer for oss, og ikke ta for mye ansvar for at alle skal treffe barnet like mye. Det er ikke vår feil at alle er skilt, tenker han. På sikt håper vi å kunne kjøpe en hytte, hvor vi tar imot besøk av de som måtte ønske å stikke innom på sommeren. Det tror jeg kanskje vil gjøre ting enklere.

Er så klart glad for at jeg har familie, og de fleste er absolutt fine folk. Godt å bli påminnet om det også...  

Anonymkode: 4db04...3ff

[AnonymBruker]

Jeg er i ganske samme situasjon. Fikk første barn i fjor, og her er det ørten besteforeldre, halvonkler og -tanter, oldeforeldre, filletanter og i det hele tatt. 

Jeg er litt enig med samboeren din. Når det gjelder jul, påske og sommerferier planlegger vi å gjøre sånn det passer oss best. Vi har jul hjemme hos oss, og inviterer besteforeldre på tur. Kan de ikke komme de året de blir invitert så synd for dem. Det virker kanskje litt kjipt, men nå har jeg vokst opp med å reise rundt for å gjøre folk til lags og det vil jeg rett og slett ikke utsette mitt barn for.

Anonymkode: 783c9...c9b

[AnonymBruker]

Men de skal nok alltid en besteforeldre å reise til eller få besøk av. Det blir ingen stress at den ene eller den andre ikke kan komme på bursdagen. Det er alltid noen som kan og vil. Og jo flere personer er glade i barne jo mer kjærlighet han/hun får. Tenk positivt 😊

Anonymkode: dfa48...f59

[AnonymBruker]

Jeg synes synd på barna som reiser frem og tilbake mellom ulike hjem 😥 Konstant rastløs og mangler tilhørighet. Ser vennene annenhver uke.

Anonymkode: b9095...fca

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg synes synd på barna som reiser frem og tilbake mellom ulike hjem 😥 Konstant rastløs og mangler tilhørighet. Ser vennene annenhver uke.

Anonymkode: b9095...fca

Kan love deg at det er bra tungt å vokse opp i ett hjem med begge sine foreldre når foreldrene dine ikke liker hverandre. Jeg ville mye heller ha vokst opp med skilte foreldre enn å måtte sitte der i den kveldende dårlige stemninga og overhøre dem bruke hverandre som hakkekyllinger dag ut og dag inn. Da er det mye bedre at man ser sine foreldre bli lykkelige med nye partnere enn å måtte forklare for sine egne barn om hvorfor bestemor og bestefar kaller hverandre kjeftesmelle og illeluktende uteligger.

Anonymkode: ea6ec...0ab