Dere single, hvordan takler dere vellykkede søsken?

[AnonymBruker]

Jeg syns dette er veldig vanskelig, og vil ikke fremstå som en misunnelig bitch. Men broren min har alltid fått seg kjæreste lett som en plett og har vært i lange forhold. Mens jeg derimot er sterkt mislikt av menn og har innsett at ingen vil ha meg. 

Derfor er det veldig vanskelig å høre om broren min sitt perfekte familieliv. Jeg unner han så klart å ha det fint, og kona hans er veldig snill. Barna deres er og kjempesøte, jeg er veldig glad jeg er tante og passer de ofte/tar de med på ting. 

Men er så vondt å se at broren min får til det jeg ikke får til Jeg er jo eldst og burde vært gift for mange år siden. Føler meg så fryktelig mislykket, udugelig og lite verdt. Jeg klarer jo ikke tiltrekke meg menn, må være noe feil med meg  

Møtte broren min i dag og nå gråter jeg atter en gang fordi jeg føler meg så ekkel og udugelig. Er sånn hver gang omtrent. 

Hvordan takler man et søsken som er så utrolig vellykket og har alt? 

Anonymkode: 28baa...561

[AnonymBruker]

Jeg unner de det de ønsker seg i det store bildet i livet, også ser jeg at vi ønsker forskjellige ting i livet. Ene søskenet mitt har alltid ønsket seg en praktisk jobb, samboer og barn. A4-livet. Det er det motsatte av hva jeg vil ha. Kunne tenkt meg en kjæreste som en bonus i livet, men måler ikke livet opp mot om jeg har det eller ei da jeg gjør og har så mye annet jeg trives med. 

Anonymkode: 3e502...690

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg unner de det de ønsker seg i det store bildet i livet, også ser jeg at vi ønsker forskjellige ting i livet. Ene søskenet mitt har alltid ønsket seg en praktisk jobb, samboer og barn. A4-livet. Det er det motsatte av hva jeg vil ha. Kunne tenkt meg en kjæreste som en bonus i livet, men måler ikke livet opp mot om jeg har det eller ei da jeg gjør og har så mye annet jeg trives med. 

Anonymkode: 3e502...690

Det er bra du ser sånn på det, og skulle ønske jeg klarte det samme. Jeg trodde alltid jeg skulle få samboer og barn innen jeg var 25. Jeg har datet for harde livet, men absolutt ingen vil ha meg. Er utrolig vondt og jeg sliter mye med det. Dette er så klart ikke broren min sin feil og ikke noe jeg snakker med han om heller. Han har ikke en gang tenkt over at han ville ha familie, han bare fikk det. Uten å anstrenge meg det minste. Fordelen med menn, det er de som velger om det blir forhold  

Er veldig vondt på familie-sammenkomster for jeg blir jo da påminnet på at jeg er en taper, føler jeg selv. 

Anonymkode: 28baa...561

[AnonymBruker]

Mener du at kjæreste er ensbetydende med at man er vellykket?

Jeg er singel og alenemor til ett barn. Mange syns kanskje det høres kjipt og lite vellykket ut. Jeg har ikke mulighet til å date. Eller, jeg kunne sikkert det, men da måtte jeg prioritert bort noe annet. Men det handler vel om at jeg trives som singel. Jeg har en spennende jobb, god utdannelse, tjener bra og har gode venner. Sunne fritidsinteresser og har det stort sett bra. 
 

Søsteren min har samboer og to barn. Jeg kunne aldri tenkt meg hennes mann. Hun har en jobb jeg overhodet ikke kunne tenkt meg (men jeg er selvsagt kjempeglad for at noen andre tar det yrket, og ser overhodet ikke ned på de som jobber som det). Hun droppet ut av videregående, gjort seg ganske avhengig av samboeren sin og hun er lite selvstendig. 
 

Jeg kan ikke si hvem av oss som er nest vellykket, det kommer vel an på hvem man spør. Men jeg føler meg iallfall ikke mindre vellykket enn henne, bare fordi jeg ikke har en mann.
 

Selvsagt kunne jeg tenkt meg en samboer innimellom, for å ha bedre råd enn hva jeg har alene, og for å slippe å lage mat hver dag og slippe å rydde opp selv. Og innimellom savner jeg god sex. Men det er ikke nok til at jeg gidder å lete etter noen akkurat nå. Og det vil iallfall ikke få meg til å føle meg mer vellykket.

Anonymkode: 88b45...6fa

[AnonymBruker]

Lever mitt eget liv! Og møter søsken i ikke så ofte eller lenge om gangen.

Anonymkode: 0c50c...afd

[AnonymBruker]

Dette handler vel ikke om misunnelse av din bror først og fremst, men heller om at han har familien du ønsker og det er sårt. 

Jeg sliter psykisk og fungerer ikke i jobb lenger. Jobben har vært en stor del av min identitet, og jeg kjenner at det er sårt og se hvordan alle andre ser ut til å lykkes der jeg mislykkes. Det handler ikke om at jeg ikke unner alle andre det, men at jeg skulle så ønske at jeg også fikk det til. 

Anonymkode: 748f2...784

[AnonymBruker]

Det går helt greit, faktisk! Det viktigste er å klare å være rause mot hverandre. 

Anonymkode: cd448...833

[AnonymBruker]

Har ikke single noen grunn til å føle seg vellykket, er det det du sier? 

Anonymkode: fdb8a...a24

[AnonymBruker]

Skjønner heller ikke likhetstegnet mellom det å ha partner og det å være vellykket. Jeg har partner og barn og kan kjenne på mange mindreverdighetskomplekser, bare på andre ting. Jeg angrer på at jeg ikke tok den mastergraden, og dermed kunne hatt en mer spennende jobb. Jeg skulle gjerne gått ned 15 kilo, slik at jeg hadde følt meg freshere. Jeg angrer egentlig på at jeg fikk barn så tidlig... Elsker barna mine, men skulle gjerne ha reist mer og etablert noen gode, stabile vennskap før jeg fikk barn. Når man ble låst til A4-tilværelsen med unger og husarbeid allerede fra tidlig i 20-årene og aldri kunne gå ut drikke øl, så får man gjerne ikke det sosiale fundamentet som man nyter godt av i 30- og 40-årene.

Vi har alle vårt, for å si det sånn. Om det er noen konkrete områder i livet du virkelig ikke trives, så bør du ta tak i det. For meg høres det ut som selvtilliten din trenger litt jobb, ingen personer er for ekle for å få kjæreste (med mindre man faktisk ikke dusjer og bor i en svinesti, men regner med det ikke er tilfelle).

Anonymkode: 514db...4d7

[Daria]

Problemet her er jo ikke broren din, men selvbildet ditt. At du blir knust og føler deg ekkel og udugelig av å være sammen med ham handler om ditt syn på hva som er viktig i livet, det er det du må jobbe med. 

Jeg er singel, begge søsknene mine har partner og barn. Det har alltid falt meg inn at jeg skulle være mindre vellykket eller livet mitt mindre verdt enn deres av den grunn, og det tror jeg ikke de har tenkt heller. De trives med sine liv, jeg trives med mitt. En del av meg har nok ønsket seg mann og barn, men det ble nå engang ikke sånn, så da fokusere jeg heller på å ha en liv jeg liker med de forutsetningene jeg har - og det har jeg lykkes så godt med at jeg slett ikke er sikker på om jeg ville byttet med dem om jeg kunne...

[AnonymBruker]

Kan du ikke være vellykket på andre områder? God utdannelse? Satse litt på karriere? Og en viktig ting, hva er det menn ikke liker ved deg? Er det noe du kan jobbe med? Hva ønsker DU i en mann? Det kan vel ikke bare være for å føle deg vel i familieselskap?

Anonymkode: efc76...ef4

[AnonymBruker]

Det er sårt, selv om jeg ikke viser det når jeg møter de. Jeg er uføretrygdet. Praten går 95 % rundt de og deres liv når vi møtes hos foreldrene våre til høytidene og det er jo ganske normalt siden de har hus, jobb, hytte, barn, hund, og følgelig mange historier og mye som skjer rundt de. Meg er det liksom ikke så mye å si om. Kommer ofte til kort på familiesammenkomster hvor jeg blir sittende mye og bare smile med hendene i fanget. Jeg stiller spørsmål og engasjerer meg så godt jeg kan da. Har det hendt noe i livet mitt så prøver jeg å skyte det inn, men det er jo lite. 

Tja, hva skal man si. Trist, det var ikke sånn livet mitt skulle bli. Jeg har alltid drømt om hus med hage, barn... Men det hjelper ikke meg å være bitter fordi søsknene mine har alt det. 

Anonymkode: f7424...aa5

[AnonymBruker]

jeg skulle ønske at jeg var enebarn. Kontrasten blir så stor mellom oss.  Det verste er når andre kommenterer at "hun har virkelig fått det til". Det føles spesielt urettferdig, da jeg har måttet slite med kronisk sykdom hele livet. Opplevd å miste søsken ( det husker ikke hun, da hun var  for liten), ble mobbet på  ny skole. ( det slapp hun, da hun begynte rett i førsteklasse). Jeg vet jeg fremstår som et offer her, prøver å tenkte konstruktivt. Men hver gang vi er sammen, så kjenner jeg er på bitterheten, over at   ting er skjevt.

Nå har hun fått barn, et svært krevende barn.  Det hjelper litt når hun sier at babylivet ikke var det hun så for seg. Hun har knapt sovet en natt på syv måneder, og har brukt enorme summer på Volvat osv. Jeg er fremdeles singel og barnløs.  Når jeg ser hvordan de må innrette seg for å få babyhverdagen til å gå i hop, så blir jeg ikke   misunnelig på den delen av hennes liv.

Anonymkode: 23bb3...511

[barbra]

Jeg skjønner at du har det vanskelig, men det som kan hjelpe er å jobbe med deg selv, TS. 

Har du spurt deg selv hvorfor det er så viktig for deg å ha partner og familie? Er det noe du virkelig vil innerst inne eller er det noe du tror du MÅ ha fordi de fleste har det?

[AnonymBruker]

Er singel men meir vellykket enn søskene mine. 

Anonymkode: 73714...e72

[Silva Pluvialis]

Jeg forstår godt at du føler det er sårt TS. Jeg tenker du må stille deg spørsmålet: Hva kan jeg gjøre for at jeg skal føle at jeg kan få et godt liv? Og så sette deg mål underveis. 

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Kanskje du på en eller annen måte viser de du dater at du har lave tanker om deg selv, er bitter eller misunnelig på andre.. Det vil jo være litt røde flagg for mange på en date. Jeg tror ikke noe på at ingen vil ha deg men at du bare ikke har møtt rett mann på rett tidspunkt 

Anonymkode: ebfdf...b36

[AmandaVI]

Jeg har vært singel mesteparten av livet (er aseksuell) og har aldri ønsket meg barn. Jeg har så mye annet å fylle dagene med at jeg ikke føler at noe mangler. Jeg går lange turer, fordyper meg i prosjektene mine, tegning, maling og skriving, er med i en malerklubb og gir ut bøker på selvstendig basis. Ikke noen pengemaskin akkurat, men jeg liker veldig godt å drive amatørmessig. Jeg føler meg nærmere leserne og publikummet mitt slik. 

Broren min derimot, er så A4 som det får blitt. Han er gift, jobber 9-4, tjener ganske godt og har stasjonsvogn, golden retriever og sikkert et par unger snart, hvis han bare får ut fingeren. Ikke at jeg bryr meg. Jeg har aldri følt meg mindreverdig i forhold til hverken broren min eller andre "A4-mennesker". Det er fler enn en måte å være vellykket på. Slik jeg ser det er en vellykket person en som er fornøyd med livet sitt som det er, selv om de ikke har alt.

[AnonymBruker]

Sett på en annen måte: dersom man har søsken som har fått barn, slipper man kanskje maset om å få bli besteforeldre. Har en singel venninne som føler veldig på det. At dersom ikke hun får barn, så får ikke foreldrene hennes barnebarn, og slekta stopper opp med henne. Hun får mange små hint fra moren sin om dette. Høres stressende ut!

Anonymkode: efc76...ef4

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du på en eller annen måte viser de du dater at du har lave tanker om deg selv, er bitter eller misunnelig på andre.. Det vil jo være litt røde flagg for mange på en date. Jeg tror ikke noe på at ingen vil ha deg men at du bare ikke har møtt rett mann på rett tidspunkt 

Anonymkode: ebfdf...b36

Nei, det er umulig at de jeg dater vet om dette her. Dette er jo tanker jeg skammer meg over, og deler med særdeles få. Han siste jeg var sammen med såret meg ordentlig da han sa jeg ikke var en dame han ville satse på, og at jeg bare var en han hadde brukt til han fant en dame han ville satse på Er fortsatt utrolig lei meg over denne kommentaren og gråter mye pga det.

Er lei av å gi alt og bli dumpet. Nå har jeg holdt meg unna menn i 1,5 år for jeg takler ikke å li dumpet flere ganger. 

Broren min kommer også med kommentarer innimellom som er ganske sårende for meg. Altså, jeg tror absolutt ikke han mener det ille, for han er en veldig snill person. Foreldrene våres sier at vi har ganske lik personlighet. Men når jeg får kommentarer som "blir du ikke ensom av å bo alene, hvorfor gidder du bo alene" osv så sårer han meg jo med noe jeg ikke får gjort noe med. 

 

Anonymkode: 28baa...561