Flere som har det slik? Emosjonelt ustabil - hvordan lære å leve med..

[AnonymBruker]

Jeg er diagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse - borderline type. Jeg kjenner meg ikke igjen i alle symptomene, men en god del av dem stemmer ganske godt. 
Jeg er vel ganske velfungerende i dag, det vil si at jeg gjør ingenting som er direkte skadelig for meg eller andre lenger. 
Men jeg er fremdeles like ustabil i humøret. Det svinger noe voldsomt, og over ingenting. Jeg får angstanfall ute, på butikken, hjemme.Jeg gråter over ingenting. Og jeg er livredd for å bli forlatt. 
Jeg har en kjæreste, det er ganske nytt, og jeg har ikke fortalt han om diagnosen min enda (usikker på om jeg skal gjøre det, da det er mye stigma rundt diagnosen), men jeg har fortalt mye om min historie, han har sett mine arr etter selvskading, og han vet at jeg er veldig følsom. Jeg er hele tiden livredd for at han skal forlate meg, slutte og like meg, så jeg bekymrer meg konstant for dette. Jeg prøver å ikke la det vises, men det er ikke alltid det går. Her om dagen fikk jeg et lite "anfall" fordi jeg plutselig ble sikker på at han ville gå fra meg etter at han ikke hadde svart på en melding jeg hadde sendt (men som han likevel hadde sett). Jeg ringte han, var fryktelig lei meg, gråt, men sa ikke hvorfor jeg var lei meg, han trøstet meg, jeg dro på besøk til han, han fikk meg i godt humør igjen. Og slik kjenner jeg det ofte, det kommer brått og jeg blir hysterisk (men passer på å ikke la det gå ut over andre). 
Jeg har egentlig ingen grunn til å bli usikker på han, men klarer ikke legge fra meg denne frykten for å bli forlatt. Frykten for avvisning er også ekstremt sterk. Jeg vurderer ofte å gå fra kjæresten min selv fordi jeg vet at jeg ikke vil tåle det hvis han forlater meg, og denne frykten for at han skal forlate meg er så tyngende at jeg nesten ikke klarer å tenke på noe annet. 

Må jeg bare lære å leve med disse ekstreme humørsvingningene? Jeg gjør som sagt ingenting skadelig lenger, så kvalifiserer nok ikke til mer terapi, og jeg har uansett vært i terapi i over 10 år allerede, så jeg er kanskje kommet så langt som er mulig? Men jeg blir så sliten og oppgitt av meg selv. Jeg hater å være så følsom og så sensitiv, jeg klarer å avlede meg til en viss grad, men det er ikke alltid det går. 

Anonymkode: 66ed2...74a

[AnonymBruker]

Du kommer til å slite ut ham hvis du ikke forteller.

Hvorfor forteller du det ikke, tror du ikke han merker noe på deg? 

Gi ham et valg, sånn det er nå tar du det for  ham.

Anonymkode: 02564...1f0

[AnonymBruker]

Hva er det  egentlig som gjør at folk utvikler borderline? Ble dere mye avvist som barn?

Anonymkode: c346d...ea2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Du kommer til å slite ut ham hvis du ikke forteller.

Hvorfor forteller du det ikke, tror du ikke han merker noe på deg? 

Gi ham et valg, sånn det er nå tar du det for  ham.

Anonymkode: 02564...1f0

Han vet allerede at jeg er svært følsom. Første gang han har sett meg med "sammenbrudd" var nå nylig, ellers tror jeg ikke han har merket noe spesielt, for jeg lar det ikke gå ut over han. Jeg gråter som regel alene. Jeg vil ikke slite han ut, det er derfor jeg som regel ikke sier noe til han når jeg har disse panikkanfallene. Jeg har aldri beskyldt han for å ikke like meg, selv om jeg stadig vekk frykter det. Jeg har fortalt han historien min - at jeg har hatt psykiske problemer, at jeg har blitt misbrukt som barn, men jeg har ikke fortalt han om min spesifikke diagnose - da jeg er redd at han skal bli skremt og forlate meg. 

 

 

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva er det  egentlig som gjør at folk utvikler borderline? Ble dere mye avvist som barn?

Anonymkode: c346d...ea2

Jeg tror at jeg alltid har vært et svært sensitivt og følsomt barn. Ut fra det mamma har fortalt var jeg veldig følsom og redd som lita jente. Jeg har blitt misbrukt - jeg vet ikke om det har noe med det å gjøre, men kan være. Samt at jeg var alvorlig syk da jeg var spedbarn, så tilbrakte en del tid på sykehus før jeg fikk være så mye med mamma - vet ikke om det også kan spille inn?

Anonymkode: 66ed2...74a

[Gjest Familytree]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse - borderline type

Det finnes gode metoder for behandling av dette. Tenk på dette som begynnelsen på en prosess som vil vare så lenge som nødvendig. Lykke til!❤

 

Endret 23. april 2020 av Familytree

[AnonymBruker]

Jeg har vokst meg av de verste trekkene som raserianfall og paranoia. Men vil vel alltid være overfølsom og litt mer ustabil enn gjennomsnittet.

 

Fikk det av utallige overgrep, sadistisk vold og mye avvisning gjennom hele oppveksten. Nesten ikke noe trøst, kos, nærhet eller omsorg. Et barn må ha det for å utvikle affektregulering.

Anonymkode: 51883...873

[Gjest Familytree]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg er redd at han skal bli skremt og forlate meg. 

Jeg forstår deg. Jeg er sikker på at du stoler på ham og at du var veldig modig da du fortalte han historien din. 

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg er redd at han skal bli skremt og forlate meg. 

 

Frykt for avvisning er et symptom på BPD, også impulsivitet.
Akkurat nå er det ikke du som snakker, men usikkerhet og frykt. Gi deg selv tid til å tenke men jeg anbefaler deg å være ærlig med kjæresten din. Du trenger profesjonell hjelp og en god atmosfære i denne vanskelige tiden, og han er en god støtte for deg. 

Klem til deg ❤

 
 

Endret 23. april 2020 av Familytree

[AnonymBruker]

Tror riktig behandeling og medisiner kan få deg til å fungere bedre. Går du til noe behandeling for dette?

Anonymkode: bbecb...93a

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst meg av de verste trekkene som raserianfall og paranoia. Men vil vel alltid være overfølsom og litt mer ustabil enn gjennomsnittet.

 

Fikk det av utallige overgrep, sadistisk vold og mye avvisning gjennom hele oppveksten. Nesten ikke noe trøst, kos, nærhet eller omsorg. Et barn må ha det for å utvikle affektregulering.

Anonymkode: 51883...873

Ingen skulle ha en slik barndom. Ikke rart du har arr på sjelen. Godt gjort av deg å jobbe deg igjennom mange vansker og å reflektere så godt! Og en annen ting: jeg deler ikke din diagnose - likevel kjenner jeg meg veldig igjen i dine beskrivelser av hvordan usikkerheten i starten av et forhold  kan kjennes. Høres ganske normalt ut for meg. Uansett, Vill bare ønske deg veldig lykke til i forholdet ditt. unnskyld rotete innlegg.

Anonymkode: 115d4...7b8

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Ingen skulle ha en slik barndom. Ikke rart du har arr på sjelen. Godt gjort av deg å jobbe deg igjennom mange vansker og å reflektere så godt! Og en annen ting: jeg deler ikke din diagnose - likevel kjenner jeg meg veldig igjen i dine beskrivelser av hvordan usikkerheten i starten av et forhold  kan kjennes. Høres ganske normalt ut for meg. Uansett, Vill bare ønske deg veldig lykke til i forholdet ditt. unnskyld rotete innlegg.

Anonymkode: 115d4...7b8

Takk. Det har vært en beinhard kamp mot selvdestruktivitet og mange tapte år. Og en kamp som de færreste forstår. Så takk for anerkjennelsen.

Anonymkode: 51883...873