Ærlig, er jeg et dårlig menneske?

[AnonymBruker]

Jeg har blitt 30 år og selv om det gjør meg litt redd så må jeg stille meg til veggs og gjøre regnskap. 

Jeg har, i følge meg selv i allefall, vært en drittkjerring. Jeg bare lurer på om jeg kan gå videre fra det eller om jeg alltid vil være det.

Ikke at det er en unnskyldning, og ikke noe jeg skylder på, men det at jeg vokste opp med paranoide, narkomane foreldre, har nok hatt noe å si. 

Jeg var veldig klein på skolen, hadde  null peiling på hvordan egentlig være sosial eller snakke med folk, var veldig alvorlig som barn og mye sint, tok alt som en fornærmelse eller angrep, som mine foreldre. Fikk min første kjæreste når jeg var 14, en på 25. Stjal ham fra ei han var sammem med ved å ligge med ham på en fest så ble vi "sammen" etterpå. Hun og venninnene hennes baksnakker meg fortsatt og det er ubehagelig å gå rundt her i byen og vite det. Jeg var veldig utagerende og needy, oppmerksomhetssyk, festet og drakk meg til Black out, fikk dårlig rykte og ble kalt stygge ting av folk i miljøet "mitt" som egentlig bestod av andre med store problemer. Jeg hadde alvorlige relasjonsproblemer og ble sammen med masse gutter og var utro mot alle sammen. Vi slåss og drakk og var så destruktive. For et helvete. Jeg kom på kant med alle venninner jeg fikk, jeg var bare ei drittkjerring og baksnakket, slengte drit, var skikkelig jævla teit. Så ble jeg 23 og ting begynte å smelle mot meg. Jeg ble overalt i fylla, skamslått og forsøkt voldtatt, jeg havnet på sykehus og møtte en sykepleier som var helt utrolig. Hun hjalp meg å lette lagene av dritt, løgner, og ikke minst selvhat. Det verste og skumleste jeg har gjort var å møte meg selv og prøve å godta den personen. Det ble MYE terapi.  Jeg har de siste årene jobbet så hardt med meg selv, og desto mer jeg jobbet med meg, desto mer fikk jeg følelser for andre mennesker rundt meg, jeg begynte å relatere til folk. Jeg forstod oppførselen min før, og den strider mot verdiene jeg har fått meg i ettertiden.  Etter et par år ble jeg besøksvenn på flere sykehjem og sykehus, det var veldig fint å kunne lyse opp noens dag, jeg savner de nå.

Jeg tok en runde rundt og ringte de jeg hadde såret, for å si unnskyld, de fleste bare avfeide og sa alt var bra, men det finnes fortsatt en del som forteller meg rett ut at jeg ikke er noe bedre enn andre og at jeg tvert om alltid vil være en idiot osv. Nå har jeg møtt en super mann, som bare har kjent meg som jeg er NÅ, og jeg fikk høre senest for noen dager siden at jeg skulle ikke tro jeg var noe og når han finner ut hvordan jeg var før, vil han stikke, at ingen vil ansette meg eller leie til meg osv. Det setter meg i tvil, vil fortiden min alltid si hvem jeg er? Er jeg bare et svin? 

Hva skal jeg si til denne mannen om han lurer på oppveksten min? 

 

Anonymkode: 97916...49e

[AnonymBruker]

Jeg hadde et lignende turbulent tenåringslivet og jeg har vært ærlig med mannen lin om det. Det føltes veldig viktig for meg å fortelle det selv slik at han ikke skulle få slarvete rykter eller halvsannheter fra andre. 

Og du, kutt ut disse folkene. Det er sikkert lurt at dere går hver ders vei når de er så destruktive for deg nå. 

Anonymkode: 37bd3...99d

[Amantheia]

Fortid er fortid. Du kan ikkje endre den uansett kor mykje du skulle ønske det. Du kan derimot endre korleis framtida ser ut, og det ser det jo ut til at du går inn for å gjere. Om du ynskjer eit langvarig, stabilt og godt forhold til mannen du er i lag med no, bør du vere ærleg om korleis fortida di har vore, samt kva du har gjort for å endre på deg sjølv. Betre at han får høyre sanninga frå deg, enn lause rykter frå andre uansett. 

Og som ein liten tilleggskommentar: Nei, du er ikkje eit dårleg menneske, (i alle fall ikkje no meir, etter kva eg kan lese her), og fortida er ikkje alt du vil vere, om du ynskjer å endre det. 

Endret 23. april 2020 av Amantheia

[AnonymBruker]

Tusen takk❤

Jeg er ikke sånn lenger og har ikke vært det på mange år, har dog noen gamle "venner" som liker å dra opp fortiden  å og da for å minne meg på det.

 

 

Anonymkode: 97916...49e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt 30 år og selv om det gjør meg litt redd så må jeg stille meg til veggs og gjøre regnskap. 

Jeg har, i følge meg selv i allefall, vært en drittkjerring. Jeg bare lurer på om jeg kan gå videre fra det eller om jeg alltid vil være det.

Ikke at det er en unnskyldning, og ikke noe jeg skylder på, men det at jeg vokste opp med paranoide, narkomane foreldre, har nok hatt noe å si. 

Jeg var veldig klein på skolen, hadde  null peiling på hvordan egentlig være sosial eller snakke med folk, var veldig alvorlig som barn og mye sint, tok alt som en fornærmelse eller angrep, som mine foreldre. Fikk min første kjæreste når jeg var 14, en på 25. Stjal ham fra ei han var sammem med ved å ligge med ham på en fest så ble vi "sammen" etterpå. Hun og venninnene hennes baksnakker meg fortsatt og det er ubehagelig å gå rundt her i byen og vite det. Jeg var veldig utagerende og needy, oppmerksomhetssyk, festet og drakk meg til Black out, fikk dårlig rykte og ble kalt stygge ting av folk i miljøet "mitt" som egentlig bestod av andre med store problemer. Jeg hadde alvorlige relasjonsproblemer og ble sammen med masse gutter og var utro mot alle sammen. Vi slåss og drakk og var så destruktive. For et helvete. Jeg kom på kant med alle venninner jeg fikk, jeg var bare ei drittkjerring og baksnakket, slengte drit, var skikkelig jævla teit. Så ble jeg 23 og ting begynte å smelle mot meg. Jeg ble overalt i fylla, skamslått og forsøkt voldtatt, jeg havnet på sykehus og møtte en sykepleier som var helt utrolig. Hun hjalp meg å lette lagene av dritt, løgner, og ikke minst selvhat. Det verste og skumleste jeg har gjort var å møte meg selv og prøve å godta den personen. Det ble MYE terapi.  Jeg har de siste årene jobbet så hardt med meg selv, og desto mer jeg jobbet med meg, desto mer fikk jeg følelser for andre mennesker rundt meg, jeg begynte å relatere til folk. Jeg forstod oppførselen min før, og den strider mot verdiene jeg har fått meg i ettertiden.  Etter et par år ble jeg besøksvenn på flere sykehjem og sykehus, det var veldig fint å kunne lyse opp noens dag, jeg savner de nå.

Jeg tok en runde rundt og ringte de jeg hadde såret, for å si unnskyld, de fleste bare avfeide og sa alt var bra, men det finnes fortsatt en del som forteller meg rett ut at jeg ikke er noe bedre enn andre og at jeg tvert om alltid vil være en idiot osv. Nå har jeg møtt en super mann, som bare har kjent meg som jeg er NÅ, og jeg fikk høre senest for noen dager siden at jeg skulle ikke tro jeg var noe og når han finner ut hvordan jeg var før, vil han stikke, at ingen vil ansette meg eller leie til meg osv. Det setter meg i tvil, vil fortiden min alltid si hvem jeg er? Er jeg bare et svin? 

Hva skal jeg si til denne mannen om han lurer på oppveksten min? 

 

Anonymkode: 97916...49e

Ut fra dette vet vi ingen ting om du er et bra eller et dårlig menneske. Alt vi vet er at du har vært uheldig i livet. Du må gi oss mer å gå på. Har du gjort noe fælt mot noen med overlegg? Hjelper du gamle folk over veien? 

Anonymkode: ec9d7...6a9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ut fra dette vet vi ingen ting om du er et bra eller et dårlig menneske. Alt vi vet er at du har vært uheldig i livet. Du må gi oss mer å gå på. Har du gjort noe fælt mot noen med overlegg? Hjelper du gamle folk over veien? 

Anonymkode: ec9d7...6a9

Jeg var jo dårlig person når jeg baksnakket folk, eller løy for å fremstå bedre enn jeg var, all utroskapen og hvor plagsom jeg var etter oppmerksomhet og støtte osv. Er ikke utroskap og baksnakking, og frekkhet gjort med overlegg?

Men nei, ingenting stygt med overlegg på mange år. Hjelper der jeg kan, støtter og bidrar venner, donerer penger, er med i frivillighetssentralen og bidrar mye der osv. Men jeg er ikke den usikre, slemme, avvisende personen med relasjonsproblemer lenger, ikke den måten, og det hjelper nok mye!

Anonymkode: 97916...49e

[AnonymBruker]

Jeg har også en slik fortid. Feil miljø, masse gutter, dårlig rykte... jeg var (og er fortsatt) fryktelig ensom og har en tendens til å hive meg ut i ting for å prøve å finne lykken, men det ender bare i mer ballast. Jeg har laget meg en slags fasade for å virke tøff og hard, men egentlig holder jeg på å falle sammen. Er veldig sulten på ekte kjærlighet.

Alle fortjener ordentlig kjærlighet, og har du funnet den med mannen din så er det ingen som har rett til å hjemsøke deg med negativitet. Mennesker forandrer seg og hvordan du oppfører deg nå er jo bevis nok i seg selv for at du er en bra dame. Du skylder ikke mannen din noe dårlig historie om deg selv fra fortiden. Og de personene som du kaller venner som trykker deg ned, de må du kutte ut og ikke hilse på når du møter de på gata. Men det krever styrke og jeg sliter med det selv.

Anonymkode: bbf36...2c3

[Silva Pluvialis]

Kjære deg... Du ble jo voldtatt. En 25 åring hadde ikke lov til å ha sex med deg da du var 14 år. Her er det han som har gjort noe galt, ikke deg.  ❤️
 

 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var jo dårlig person når jeg baksnakket folk, eller løy for å fremstå bedre enn jeg var, all utroskapen og hvor plagsom jeg var etter oppmerksomhet og støtte osv. Er ikke utroskap og baksnakking, og frekkhet gjort med overlegg?

Men nei, ingenting stygt med overlegg på mange år. Hjelper der jeg kan, støtter og bidrar venner, donerer penger, er med i frivillighetssentralen og bidrar mye der osv. Men jeg er ikke den usikre, slemme, avvisende personen med relasjonsproblemer lenger, ikke den måten, og det hjelper nok mye!

Anonymkode: 97916...49e

Usikker og forvirret heller enn et dårlig menneske, vil jeg si. Kanskje like greit for disse mennene at det ikke ble noe.

Anonymkode: bbf36...2c3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også en slik fortid. Feil miljø, masse gutter, dårlig rykte... jeg var (og er fortsatt) fryktelig ensom og har en tendens til å hive meg ut i ting for å prøve å finne lykken, men det ender bare i mer ballast. Jeg har laget meg en slags fasade for å virke tøff og hard, men egentlig holder jeg på å falle sammen. Er veldig sulten på ekte kjærlighet.

Alle fortjener ordentlig kjærlighet, og har du funnet den med mannen din så er det ingen som har rett til å hjemsøke deg med negativitet. Mennesker forandrer seg og hvordan du oppfører deg nå er jo bevis nok i seg selv for at du er en bra dame. Du skylder ikke mannen din noe dårlig historie om deg selv fra fortiden. Og de personene som du kaller venner som trykker deg ned, de må du kutte ut og ikke hilse på når du møter de på gata. Men det krever styrke og jeg sliter med det selv.

Anonymkode: bbf36...2c3

Jeg forstår deg ❤

Anonymkode: 97916...49e

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Usikker og forvirret heller enn et dårlig menneske, vil jeg si. Kanskje like greit for disse mennene at det ikke ble noe.

Anonymkode: bbf36...2c3

 

16 minutter siden, Gorilla skrev:

Kjære deg... Du ble jo voldtatt. En 25 åring hadde ikke lov til å ha sex med deg da du var 14 år. Her er det han som har gjort noe galt, ikke deg.  ❤️
 

 

Takk for støtte. Ja det var like greit for de at det ikke ble noe, har likevel dårlig samvittighet og angrer på alt sammen. Skulle ønske det ikke hadde skjedd. 

Anonymkode: 97916...49e

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var jo dårlig person når jeg baksnakket folk, eller løy for å fremstå bedre enn jeg var, all utroskapen og hvor plagsom jeg var etter oppmerksomhet og støtte osv. Er ikke utroskap og baksnakking, og frekkhet gjort med overlegg?

Men nei, ingenting stygt med overlegg på mange år. Hjelper der jeg kan, støtter og bidrar venner, donerer penger, er med i frivillighetssentralen og bidrar mye der osv. Men jeg er ikke den usikre, slemme, avvisende personen med relasjonsproblemer lenger, ikke den måten, og det hjelper nok mye!

Anonymkode: 97916...49e

Da høres du ut som et bra menneske for meg.

Anonymkode: ec9d7...6a9

[AnonymBruker]

Du har innsett dine feil, tatt grep, jobbet med deg selv. Du har til og med vært modig og ydmyk nok til å ringe rundt og si unnskyld! Helt ærlig; du er ikke et dårlig menneske! Heller tvert i mot! Hadde alle hatt like mye selvinnsikt som deg, og jobbet så iherdig for å bli et bedre menneske, hadde verden vært et bedre sted! 

Hvis denne mannen du har blitt kjent med er en god mann, så bryr han seg ikke om fortiden din. Det vil alltid være mennesker som tviler på oss alle. Jeg har ikke en fortid som din, men jeg har også hatt mennesker i livet mitt som tviler på meg og får meg til å føle meg elendig. Og slike mennesker er det bedre å ikke ha kontakt med. 

Lykke til videre i livet, ts 

Anonymkode: 81325...9de

[Pia Sofia]

Nei, du er ikke et dårlig menneske! Du har vært uheldig i starten av livet, gjort mye dumt og nå har du tatt eget ansvar og kan endre livet ditt til det du vil. Nettopp fordi du kan se hvordan du har vært med åpne øyne! Du tar ansvar, selv om ingen rettledet deg fra du var barn.

Jeg synes det står skikkelig respekt av det! 

Du er den du VIL være nå! Stå rett i ryggen! Fortell det til mannen, være ærlig! Ganske sikker på at det ikke endrer noe!

[Silva Pluvialis]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for støtte. Ja det var like greit for de at det ikke ble noe, har likevel dårlig samvittighet og angrer på alt sammen. Skulle ønske det ikke hadde skjedd. 

Anonymkode: 97916...49e

Dette er ikke din skyld, men det er mange som tror at de har skyld i å ha blitt voldtatt.   ❤️
 

[Gjest Juks]

Jeg ser du har opplevd mye dårlig og rart oppigjennom livet, samt har hatt en atferd som kan diskuteres. Men om du er et dårlig eller bra menneske er umulig for oss å svare på egentlig. Det er forsåvidt heller ikke viktig, tenker jeg. 

Det som bør være viktig for deg er hvordan du blir i framtiden. Hvordan du er nå. Fortid er fortid, skjedd er skjedd. Hvis man fokuserer for mye på fortiden så kan man jo risikere å glemme å leve både i nuet og i framtiden. Det virker som du har tatt et oppgjør med deg selv nå. Det er helt suverent det. Men jeg håper du kan slå deg til ro med at du opplevde dårlige handlinger imot deg, samtidig som du selv kanskje ikke helt var noe englebarn. Det er ingenting med fortiden din som tilsier at du er et dårlig menneske nå. 

Det som betegner om du er et dårlig eller bra menneske nå er hvordan du er akkurat nå. Oppgjøret du har tatt med deg selv bør være utgangspunkt for å gi den beste utgaven av deg selv nå og i framtiden. Hvis du gjør det, og ikke er så opphengt i fortiden, kan jeg allerede nå bekrefte at du er et alldeles bra menneske. Både i dag, og om 10 år. 

Angående mann. Det er selvfølgelig fint at du deler deler av historien din med han. Med bruk fornuft. Alle har bagasje, og enkelte eldgamle detaljer som man har tatt avstand fra selv trenger man faktisk ikke dele hvis det er potensielt skadelig for deg eller dere.

Ønsker deg det beste i framtiden  

[AnonymBruker]

Du er ikke et dårlig menneske. Du hadde det vanskelig, og tok da mange dårlige valg som dessverre er ganske normalt når man sliter. Godt å høre at det går bedre med deg nå. 

Anonymkode: ad2ae...687

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen, har nesten vært redd for å kikke innom her. Jeg gjør virkelig mitt beste og prøver å være den beste versjonen av meg selv, jeg håper bare det er nok  

 

Har fjernet de vennene som hele tiden kom med kommentarer og minnet meg på fortiden, det hjalp og dagene er lettere! 

Anonymkode: 97916...49e

[Gjest Alkoholist]

Det er veldig vanlig og ikke noe rart at man havner bort i mye drama og tar dårlige valg når man har en sånn oppvekst. Det er det man kjenner til og man har det vanskelig. Du høres ikke ut som et dårlig menneske, for da hadde du ikke brydd deg om fortiden eller tatt ansvar. Men det har du jo gjort. Jeg synes forresten det høres rart ut av de som fortsatt driver å dømmer deg for ting du gjorde som 14 åring hvis dere nå har blitt 30 år. Bra du kuttet ut de. De evner tydeligvis ikke å forstå din situasjon uansett. 

[Knirke]

Høres ut som en vond, selvforsterkende spiral... Jeg skal ikke sammenligne din og min oppvekst på noen måte, men jeg har også vært mye "sint". Ble oppfattet som kranglete og vanskelig på skolen, og lærerne kunne ikke fordra meg. Prøvde alltid å fremstå tøffere enn jeg var, baksnakket og satte venner opp mot hverandre, når de egentlig bare var snille. Jeg angrer som en hund på mye jeg sa og gjorde, og hadde ikke turt å se de folkene i øynene hvis jeg møtte dem den dag i dag. 

Dette er typ 20 år siden. Jeg har flyttet mye og har ingen fysisk kontakt med de jeg vokste opp sammen med. Jeg er ikke, og VIL ikke være den personen jeg var for 20 år siden, det skulle bare mangle. Men likevel, når jeg møter folk f.eks i en diskusjon på Facebook, så tror de at jeg fortsatt er hun kranglete drittungen som bare lager kvalm. Og så hiver de seg over meg og vil starte en krangel. Istedenfor å bite tilbake med nebb og klør, slik jeg ville gjort før, har jeg bestemt meg for at nok er nok. Jeg forklarer til dem at jeg blir lei meg når de angriper meg, og jeg ønsker ikke å krangle. Hvis hakkingen da fortsetter, kutter jeg kontakten med vedkommende.