Hun vil ikke til pappaen sin, hvilke rettigheter har en 11 år gammel jente?tqqq

[AnonymBruker]

For å gjøre en lang historie kort. Har en datter på 11 år som ikke vil til pappaen sin.

-jeg har alltid oppfordret til samvær og er ikke hinder her! Viktig å få frem, jeg har prøvd og prøvd og prøvd! Virkelig!

- han avlyser veldig ofte når de skal sees

- Om de først skal sees er han gjerne opp til 3 timer forsinket

- når hun først er hos han føler hun seg ikke sett, eller som om hun er ønsket. Han har ny kone og 1 barn med henne på 2 år. Kona har en sønn fra før på 8.

- jenta begynner å gråte flere dager før det er samvær dersom dette er bestemt. Det er helt grusomt. Hun sier hun IKKE vil.

- vi bor 3 km unna han, men han har ikke «hatt tid» til å se henne siden slutten av februar. Ja - jeg har forsøkt å spørre, men han har ikke tid og forskyver det hver gang. Kan gjerne få et ja først, så senere på dagen per tekster han avlysning.

Jeg har prøvd ALT jeg kan! Snakker han frem til datter, forsøker å ordne mer samvær. Jeg kan ikke få presisert nok at jeg ikke er problemet her. Jeg har hatt henne 90% alene siden hun var 1år.

Det jeg lurer på er; kan hun bestemme hvor hun skal være? Jenta vil ikke. Faren stiller aldri opp, aldri. Jeg kjenner at jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke orker å kjempe mer. Jeg har gjort alt jeg kan.

Han er ikke noe hyggelig mot meg heller, men dette handler ikke om meg. Jeg har hele veien ønsket at datteren min skal ha et bra forhold til pappaen sin, men jeg har nå gått tom.

Jeg kjenner at jeg ikke kan være den eneste som prøver her. Har forklart han at hun ikke vil dit lengre, det fnyser han bare av. 
 

Kan hun bestemme selv? Har hun rett på å bli hørt!?

Anonymkode: f118e...72e

[Neket]

Når han heller ikke vil, så er jo saken sånn sett klar? 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Neket skrev:

Når han heller ikke vil, så er jo saken sånn sett klar? 

Selvsagt! Men han får noen ganger for seg at nå SKAL han ha henne, og da får hun helt panikk. Og vil ikke, gråter og har det fælt!

Anonymkode: f118e...72e

[AnonymBruker]

Hvis han lager sak av det blir hun neppe hørt. Så ta vare på all dokumentasjon du har av hvordan samværet har vært til nå. Og så kan du jo nekte neste gang. Å nekte én gang kan neppe skade deg slik du beskriver situasjonen. Så får du se hva han gjør.

Anonymkode: 7d242...fd9

[AnonymBruker]

Barn kan bestemme selv hvor de skal bo fra de er 12, det er vel de fleste skilte informert om? Hvor lenge til hun fyller 12?

Anonymkode: 32be0...904

[AnonymBruker]

Barnets mening skal vektlegges etter alder og modenhet, og fra barnet er 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.
 

https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/innsiktsartikler/bosted-og-samvar/barns-beste-og-medbestemmelsesrett/id2076312/

Barn skal bli hørt, fra 7 års alder og jo eldre barn blir jo mer skal deres mening vektlegges.

Så spesielt fra hun blir 12 så har ikke faren loven på sin side hvis han trumfer gjennom samvær som datteren deres ikke ønsker. 

Anonymkode: e99e4...ce9

[AnonymBruker]

Jeg tror du skal begynne å dokumentere hva du har gjort for å tilrettelegge for samvær. Ellers kan det være at han plutselig beskylder deg for sabotasje.

Anonymkode: e5754...02c

[AnonymBruker]

Uf føler med deg, og ikke minst barnet. Vi hadde det slik vi også. Men barnet har alså rett til å velge når de er 12 år, så mitt barn sluttet da å reise til faren sin. En vil så gjerne at barnet skal ha kontakt / ha en far, men noen ganger har det ingen hensikt å presse på for at far skal ha samvær med barnet. 

Anonymkode: 43774...44a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn kan bestemme selv hvor de skal bo fra de er 12, det er vel de fleste skilte informert om? Hvor lenge til hun fyller 12?

Anonymkode: 32be0...904

Det er de ikke informert om, for det stemmer ikke. Barnets mening skal tillegges stor vekt, men det er ikke sikkert den blir fulgt, og hvis den ene foreldren nekter er rettssak nødvendig.

Jeg vet ikke sikkert når de kan bestemme, tror det er 15 eller 16.

Anonymkode: 7d242...fd9

[AnonymBruker]

Har dere en samværsplan nå eller er det helt tilfeldig? Hvis dere ikke har fast avtale, så kan du bare begynne å si at det ikke passer når han begynner å mase? Ev kan du finne en helg såpass langt frem i tid at han sannsynligvis glemmer eller avlyser likevel.

Anonymkode: 28e28...f57

[AnonymBruker]

Vært skilt siden hun var 1 år. 
 

Jeg har ringt.

Jeg har foreslått aktiviteter.

Jeg har forsøkt å få avtaler på plass annenhver 17mai. St.aften osv osv osv. 

Tatt han til megling for å få faste rammer og avtaler. Forsøkt å fordele ferien fast. Og samvær. Han nekter. Vi kommer ingen vei.

Jeg orker faktisk ikke mer. Jeg har grått mine tårer da det for meg er helt uforståelig og sårt. Det er datteren vår, nydelige snille gode jenta!

Jeg har ingen problemer med å ha henne 100%. Det er jo bare bra for meg, men jeg tenker hele veien på jenta som føler seg uønsket, oversett og glemt. Jeg ønsker ikke at hun skal ha det sånn! Jeg er maks pappajente selv og ja, det er bare vondt å se på

Det har hendt han tar henne med fysisk makt når han kommer, da hun nekter. Låser seg på rommet, gråter, klamrer seg til meg.

Jeg snakker han selv da frem. Foran henne! Men det går ikke lengre. Hun sa nylig: vil ikke du ha meg heller? Hvorfor skal du tvinge meg dit mamma? DET gjorde vondt og fikk meg til å tenke!

Over 11 år tar man ikke vare på alle meldinger, telefonsamtaler osv. Det går bare ikke! + jeg ønsker meg ingen rettsak. 

Anonymkode: f118e...72e

[AnonymBruker]

Vi har en skrevet avtale på annenhver helg, som aldri skjer.

Anonymkode: f118e...72e

[AnonymBruker]

Jeg tviler sterkt på at han kommer noen vei om du bare sier nei. Jeg ville nok heller bare tatt den kampen og om det kommer til rettsak etc, så får det stå til. Sannsynligheten er uansett liten for at det skjer, han er ikke akkurat SÅ interessert i samvær heller virker det som. Jeg ville blitt overrasket over om han i det hele tatt tok det videre til Familievernkontoret engang. 

Anonymkode: 28e28...f57

[Hmmmmmm]

Da hadde jeg sagt til han når han ymter frempå at han ønsker samvær, beklager toget har gått for lengst. Hun ønsker ikke samvær med deg lengre. Ønsker deg lykke til videre. Blokker. 
 

Kommer han på døra sier du bare det samme på nytt. Samtidig sier du at verken du eller datter skylder han noen ting. Så han må bare godta at datteren nå har blitt stor, så stor at hun har gjennomskuet han. Dette er ikke en kamp du skal ta lengre. 

Så tiltaksløs som han høres ut som, drar han deg nok neppe igjennom en rettssak. 

[AnonymBruker]

Få helsesykepleieren på skolen hennes på banen! La henne ha noen utenforstående og prate med, for da har du også noe mer om det blir en sak ut av dette! Dessuten, det kan være veldig godt for henne å ha noen andre enn mamma å prate med om dette også! 

Jeg ble tvunget til å dra til min far i mange, mange år, han var lik din eks og ofte ble ting avlyst i siste liten eller så dukket han ikke opp. Mamma skrøt han opp i skyene og jeg hatet det så intenst! Jeg skjønte ikke hvordan hun kunne si sånne ting om han når han var en drittsekk! Til slutt begynte jeg å hate henne også siden jeg følte at hun var mer på hans side (pga fremsnakkingen) enn på min side... til slutt, var akkurat fylt 12, satte jeg meg på bakbeina og nektet å være med han da han kom for å hente meg for en to ukers lang sommerferie! Først da fikk mamma øynene opp og så hvordan jeg hadde det! 

Anonymkode: dd6fa...71c

[FluffyChix]

Jeg hadde det akkurat likedann. For meg var det helt grusomt å ha pappahelg. På 80 og 90tallet var det jo ikke vanlig med 50/50, da var det vanlig med pappahelger og 1 dag i uka. 

Jeg husker ikke hvor mange onsdager det ble...men det var ikke mange iallefall. Jeg taklet ikke samværet med pappa så ofte og det ble bare faset ut til annenhver helg, som etterhvert ble ett mareritt. Jeg pleide å ikke komme hjem etter skolen for å slippe å dra, eller gjemme meg en eller annen plass - eller slå meg til de grader vrang, eller fake en eller annen sykdom for da fikk jeg bli hjemme. Hvis alt annet ikke fungerte så pleide jeg å skrike meg til at vi dro til farmor, for der elsket jeg å være og det er en plass jeg fortsatt har sterke følelser knyttet mot - kaller det mitt barndoms paradis. Har vurdert å flytte til bygda faktisk. Når jeg ble større pleide jeg å ta bussen straks det var muligheter, helger, ferier osv dit. Helgesamværet ble i likhet med TS datter mindre og mindre og helt fraværende etter at søsteren min kom til verden da jeg var 12. Det var en stor, stor lettelse. Pappa gjorde heller aldri noe med det.

Pappa og mitt sitt problem er at vi er på to helt forskjellige planeter. Og jeg klarer ikke å forholde meg til han. Nå har jeg ikke snakket med han på 5 år og kjenner ingen savn i dette. Hos pappa hadde jeg ikke eget rom, ikke egne leker, ikke klær, ingenting som føltes som et hjem. En gang han hentet meg, kom vi til han og der var det flyttet inn en dame og en gutt uten at han hadde sagt noe til meg om dette. Jeg ble nesten som en gjest på guttens rom i helgene. Han skaffet seg også en hel familie som jeg aldri fått være en del av. Jeg har valgt å bare gå fra det og la daddyissues være daddyissues.

Søsteren min har et helt annet forhold til pappa, der er det pappajente og øyesten som er greia.  

Da jeg selv fikk barn, var jeg veldig opptatt av at faren måtte velge: Enten fikk han være der, eller så måtte han la være. Han kunne ikke stå i døra og komme og gå som han ville i barnets liv. Det sa jeg rett ut uten noen misforståelser. Det har også vært svært viktig for meg at far og sønn har connection, og at jeg ikke prøver å erstatte mora til bonusbarna, men samtidig være en trygg havn i deres liv. 

Jeg er all for at barn skal ha lik rett til sine foreldre, men i enkelte tilfeller er det slik at det ikke lar seg gjøre, og kanskje blir det verre jo mer man insisterer. Jeg husker alle helgene jeg ble tvunget avgårde, full av tårer og klump i magen. Jeg syns faktisk ikke det er helt riktig at man skal tvinge barnet på samvær. Det går bare en kjempefin linje mellom det som kan være sabortasje og det som er gjort for barnets beste.  Jeg tror kanskje en samtale med barnet om årsakene til mangel på lyst kan være og se på om det finnes løsninger der. Ut over det kan det jo hende at jenta faktisk ikke trenger denne farsmodellen...

Endret 21. april 2020 av FluffyChix

[AnonymBruker]

Hun har har faktisk helt av seg selv tatt kontakt med helsesøster og snakket om dette. Helsesøster fortalte meg det.

Anonymkode: f118e...72e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er de ikke informert om, for det stemmer ikke. Barnets mening skal tillegges stor vekt, men det er ikke sikkert den blir fulgt, og hvis den ene foreldren nekter er rettssak nødvendig.

Jeg vet ikke sikkert når de kan bestemme, tror det er 15 eller 16.

Anonymkode: 7d242...fd9

Det kan man jo si uansett - det blir alltid rettssak hvis en av foreldrene setter seg på bakbena. 

Hvis TS har en 90% fra hun er 1 år og hun ikke vil til far, så får hun bo hos mor om hun vil. Rettssak kan man alltid stelle i stand, det blir bare mer trøbbel for å komme til samme resultat.

Anonymkode: 32be0...904

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt som andre her sier, nei hun vil ikke, så det blir ikke noe samvær. Om han forsøker å komme seg inn i dit hus mot din vilje for å hente datter med tvang ville jeg ringt politiet. Prøver han å starte en rettsak for samvær så vil jeg tro det tar såpass tid at datter blir 12 år før den starter. Uannsett skal hennes mening bli hørt i en eventuell rettsak. 

Anonymkode: cf039...f1e

[AnonymBruker]

Kan aldri tenke meg at han hadde vunnet i noe rettsak, om han skulle finne på noe sånt.

Jeg synest du skal HELT slutte å ta iniativ til han, ta vare på deg selv og din datter. 

Anonymkode: 820fe...2c2