Vold i parforhold

[AnonymBruker]

Vi har alltid hatt veldig ekstreme krangler, men klarer på et eller annet vis å ordne opp etterpå. Vi har nå vært sammen i 3 år og er forlovet, men det er et lite problem... kranglene våre har eskalert fra verbal vold til fysisk vold. Vil på en måte si at jeg kun forsvarer meg, men det har vel til syvende og sist ingenting å si siden vi begge utøver vold på hverandre. Det har vært både kutt, sår og blåmerker og vondt i kroppen på oss begge.

Selv har jeg sagt til han at jeg tviler på at dette er noe vi kan endre, siden det er blitt en vane. Virker som om det har eskalert mer siden den gang. Volden blir verre og verre.

Hva skal vi gjøre? Og nei, vi kommer ikke til å gå fra hverandre.

Anonymkode: 3cbc7...854

[SPOCA]

Vold. Smak litt på det ordet. Er du klar over hvor ille det faktisk er?

Ta det fra en som selv ble banket opp av sin eks: det er virkelig ikke verdt det. Ingen kan tvinge deg til å gå, men spør deg selv: fortjener ikke du bedre? Er du virkelig lykkelig i et forhold hvor det blir brukt vold? Det du selv bruker vold? Hva føler du når du bruker vold mot din partner? Eller han bruker det mot deg? Hva om det eskalerer ytterligere?

Mener du at dette er måten man skal vise at man er glad i hverandre på?

Jeg trodde også det gikk an å fikse forholdet. Det gjorde det ikke. Heldigvis innså jeg det innen det hadde gått seks måneder, og jeg er veldig glad for det i dag. 

Vold er aldri en god løsning fordi det alltid skaper frykt for den latente volden, samtidig som det er vanskelig å både respektere og føle trygghet til hverandre. I tillegg til at faren for at det kan eskalere er reell.

Og hvis du ikke går, i det minste gå til terapeut eller lignende. Virkelig. Men når steget til vold først er tatt er det vanskelig å ta det steget tilbake. Det fikk jeg bokstavelig talt smertelig erfare.

Endret 20. april 2020 av SPOCA

[AnonymBruker]

6 minutter siden, SPOCA skrev:

Vold. Smak litt på det ordet. Er du klar over hvor ille det faktisk er?

Ta det fra en som selv ble banket opp av sin eks: det er virkelig ikke verdt det. Ingen kan tvinge deg til å gå, men spør deg selv: fortjener ikke du bedre? Er du virkelig lykkelig i et forhold hvor det blir brukt vold? Det du selv bruker vold? Hva føler du når du bruker vold mot din partner? Eller han bruker det mot deg? Hva om det eskalerer ytterligere?

Mener du at dette er måten man skal vise at man er glad i hverandre på?

Jeg trodde også det gikk an å fikse forholdet. Det gjorde det ikke. Heldigvis innså jeg det innen det hadde gått seks måneder, og jeg er veldig glad for det i dag. 

Vold er aldri en god løsning fordi det alltid skaper frykt for den latente volden, samtidig som det er vanskelig å både respektere og føle trygghet til hverandre. I tillegg til at faren for at det kan eskalere er reell.

Og hvis du ikke går, i det minste gå til terapeut eller lignende. Virkelig. Men når steget til vold først er tatt er det vanskelig å ta det steget tilbake. Det fikk jeg bokstavelig talt smertelig erfare.

Jeg frykter vi ikke vil kunne snu denne "trenden". Det har eskalert og mer og det verste er at jeg, eller vi, greier å fortsette forholdet og love hverandre gull og grønne skoger likevel. Forholdet har vart så lenge at vi elsker hverandre så høyt, at vi klarer ikke gå fra hverandre. Jeg kan si nå, at jeg skal gå fra han, men bare vent i morgen. Vi er rett tilbake i kjærlighet. Hva f er det som foregår?

Jeg er selv blitt utsatt for vold som barn, dette skulle jeg aldri tillate men nå er situasjonen slik den er. Vi river hverandre ned med volden, men på en eller annen syk, syk men også fascinerende måte klarer vi å bygge hverandre opp igjen. Det er som natt og dag. De ekstreme kranglene og volden er som atskilt fra kjærligheten vi har til hverandre.

Hva f skal vi gjøre??

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

[SPOCA]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg frykter vi ikke vil kunne snu denne "trenden". Det har eskalert og mer og det verste er at jeg, eller vi, greier å fortsette forholdet og love hverandre gull og grønne skoger likevel. Forholdet har vart så lenge at vi elsker hverandre så høyt, at vi klarer ikke gå fra hverandre. Jeg kan si nå, at jeg skal gå fra han, men bare vent i morgen. Vi er rett tilbake i kjærlighet. Hva f er det som foregår?

Jeg er selv blitt utsatt for vold som barn, dette skulle jeg aldri tillate men nå er situasjonen slik den er. Vi river hverandre ned med volden, men på en eller annen syk, syk men også fascinerende måte klarer vi å bygge hverandre opp igjen. Det er som natt og dag. De ekstreme kranglene og volden er som atskilt fra kjærligheten vi har til hverandre.

Hva f skal vi gjøre??

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

Gå. Du fortjener bedre. Dere begge fortjener bedre.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, SPOCA skrev:

Gå. Du fortjener bedre. Dere begge fortjener bedre.

Nei. Har sagt at det gjør vi ikke. Vi begge fortjener hverandre og du skulle sett hvem vi er utenom disse hendelsene. Du skulle ikke trodd det.

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

[SPOCA]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei. Har sagt at det gjør vi ikke. Vi begge fortjener hverandre og du skulle sett hvem vi er utenom disse hendelsene. Du skulle ikke trodd det.

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

Terapi. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, SPOCA skrev:

Terapi. 

Funker ikke. 

Anonymkode: 3cbc7...854

[Sunnys]

Du spør om råd. Du vil ikke gå fra parter, dere vil ikke i terapi.. dere sloss og er voldelig med hverandre. 
da får dere fortsette å sloss til en av dere ikke orker mere. Den dagen dere får barn får dere ikke beholde barnet med vold i hjemmet. DA begynner problemene deres på alvor! 
mitt råd er å gå.. begynn i individual terapi og bygg opp deg selv før du går inn i et forhold med andre.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Sunnys skrev:

Du spør om råd. Du vil ikke gå fra parter, dere vil ikke i terapi.. dere sloss og er voldelig med hverandre. 
da får dere fortsette å sloss til en av dere ikke orker mere. Den dagen dere får barn får dere ikke beholde barnet med vold i hjemmet. DA begynner problemene deres på alvor! 
mitt råd er å gå.. begynn i individual terapi og bygg opp deg selv før du går inn i et forhold med andre.

Vi kommer til å endre oss når barnet kommer. Jeg ville gjort alt for barnet. Det er bare at vi per nå er noen umodne drittunger mot hverandre av og til. Men det vil endre seg når barnet er her.

Føles ikke direkte bra å slå partner, men jeg havner i en slags transe og det er mye deiligere å vise hva jeg føler på den måten enn å prate, det er tungt, vanskelig og vondt spesielt når han allerede har sårer meg.

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

[Sunnys]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vi kommer til å endre oss når barnet kommer. Jeg ville gjort alt for barnet. Det er bare at vi per nå er noen umodne drittunger mot hverandre av og til. Men det vil endre seg når barnet er her.

Føles ikke direkte bra å slå partner, men jeg havner i en slags transe og det er mye deiligere å vise hva jeg føler på den måten enn å prate, det er tungt, vanskelig og vondt spesielt når han allerede har sårer meg.

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

Det blir ikke bedre når det kommer et barn, det blir hundre ganger verre. Hvis du lener du brått kan slutte å slå partner når det kommer et barn, men allikevel spør om råd om hvordan slutte å slå? Terapi virker ikke heller?

et barn kan gå dere begge på nervene med nattevåk og det som er, og det er da parforholdet blir presset mot stupet.. og takler dere ikke hverandre nå så skjerer det seg fullstendig med et barn. 
Klart, alle vil bli verdens beste foreldre når en venter et barn, men desverre i deres situasjon kan det bli stygt 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Sunnys skrev:

Det blir ikke bedre når det kommer et barn, det blir hundre ganger verre. Hvis du lener du brått kan slutte å slå partner når det kommer et barn, men allikevel spør om råd om hvordan slutte å slå? Terapi virker ikke heller?

et barn kan gå dere begge på nervene med nattevåk og det som er, og det er da parforholdet blir presset mot stupet.. og takler dere ikke hverandre nå så skjerer det seg fullstendig med et barn. 
Klart, alle vil bli verdens beste foreldre når en venter et barn, men desverre i deres situasjon kan det bli stygt 

Så du forteller meg at alle andres forhold er helt prikkfritt, og det aldri hender at det oppstår vold enten den ene veien eller den andre, eller begge? Løpet er bare kjørt for oss?

Jeg kan ikke bare slå opp med han og jobbe med meg selv, jeg har jobbet alt jeg kan og jeg har helt ærlig aldri opplevd meg selv på denne måten i tidligere forhold. Jeg er forlovet, jeg har planer framover og et barn er snart på vei og det er ingen vei ut nå. Men fy f, dette er langt ifra bra. 

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

[AnonymBruker]

"Og nei vi kommer ikke til å gå ifra hverandre"....

Ok ingen sympati eller empati med deg. !! Så helt sånn objektivt søk hjelp hos en psykolog/par psykologi. Men det vil du jo heller ikke..  Greit at du sier dere kommer til å forandre dere når et barn kommer, men tror før den tid at jeg kommer til å høre om dere på nyhetene der en av dere er blitt drept av den andre..

 sorry men hva vil du egentlig vi på dette forumet skal hjelpe deg med? Det står ganske ille til med deg når du mener et lite barn skal hjelpe dere... det er absurd ille... synd du ikke ser det selv. Nei som sagt ingen empati med deg eller dere, la fagfolk hjelpe dere og la det barnet du tenker på være ufødt før du/dere har skaffet deg/dere hjelpen dere trenger! 

Umodne dritunger; ja absolutt, men det er ingen grunn til verken å bli drept for, å drepe eller å la en potensielt unge bli utsett for noe, du trenger hjelp.

Og som du skriver i et innlegg;  nei jeg tror ikke noen sine forhold er plettfrie men slett ikke med de problemene du har havnet i, og er i.  Våkn opp.. stakars det ufødte barnet.

Anonymkode: f5868...c9f

[Sunnys]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så du forteller meg at alle andres forhold er helt prikkfritt, og det aldri hender at det oppstår vold enten den ene veien eller den andre, eller begge? Løpet er bare kjørt for oss?

Jeg kan ikke bare slå opp med han og jobbe med meg selv, jeg har jobbet alt jeg kan og jeg har helt ærlig aldri opplevd meg selv på denne måten i tidligere forhold. Jeg er forlovet, jeg har planer framover og et barn er snart på vei og det er ingen vei ut nå. Men fy f, dette er langt ifra bra. 

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

Løpet er desverre kjørt for dere begge. Dere klarer ikke slutte med vold, og når til og med terapi ikke fungerer så har dere ingen framtid sammen. Er du gravid nå? 
ingen forhold er prikkfritt. men det er milevis langt i fra å være ening og sur på hverandre noen timer- og det å slå hverandre. 
der det er vold mellom partnere, og det er barn i bildet, blir barna stygt traumatisert. Å være vitne til vold hos foreldre er ler skadelig for et barn enn å bli utsatt for vold selv. 
 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi kommer til å endre oss når barnet kommer. Jeg ville gjort alt for barnet. Det er bare at vi per nå er noen umodne drittunger mot hverandre av og til. Men det vil endre seg når barnet er her.

Føles ikke direkte bra å slå partner, men jeg havner i en slags transe og det er mye deiligere å vise hva jeg føler på den måten enn å prate, det er tungt, vanskelig og vondt spesielt når han allerede har sårer meg.

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

Du er gravid????? Nei, vær så snill å si nei..!

 

Jeg har hatt det sånn jeg og, dvs. jeg krangla noe tilbake, men jeg brukte ikke vold, det var det kun han som gjorde. Han forvirret meg. Jeg ble fanget. FANGET! Trodde ikke noe annet liv eksisterte lengre. Det var "sånn" det skulle være, vi "elsket" jo hverandre.

vel, jeg holdt på å miste livet... 

Er i live enda opplagt nok, men jeg dro fra ham den dagen. Aldri mer, aldri mer, aldri mer

( det sykeste var at jeg blandet meg opp i flere slike forhold på veien i etterkant, fordi jeg enda ikke hadde stabilitet hverken i livet, eller inni meg selv. Jeg forstod ikke at jeg bare kunne gå. At det var opp til meg. Det har tatt meg lang tid å lære.) 

Jeg vokste ikke opp med vold, men emosjonell mishandling, narsissisme

Det har tatt tid, men jeg har lært nå. Jeg har lest og lest og lest, jeg har sett video etter video, men det største jeg kunne gjøre det var å gå vekk fra alt sammen og finne meg selv. For selv om jeg trodde det så visste jeg virkelig ikke hvem jeg var. Og jeg elsket ikke meg selv. Det må læres. Godtar du vold elsker du ikke deg deg selv, og du elsker ikke ham, og han elsker ikke deg, og han elsker ikke seg selv. 

Skal dere bringe et barn inn i et forhold uten ekte kjærlighet? Hvor alle parter i realiteten hater seg selv? Hvordan skal barnet da få oppleve kjærlighet? Hvordan skal barnet kunne lære hva ekte kjærlighet er og kan være?

Du er inn i en skummel sirkel, ja begge to, men det du skriver viser jo at du er den som har selvinnsikt her. 

Råder deg til å gå din vei, og ordne deg psykolog. Du bør være opptatt av å få hjelp med dine gamle traumer du, ikke leve et liv som skaper nye..!

Anonymkode: 3e75c...da7

[Rosatoast]

Artig at du sier, at du ble utsatt med vold når du var barn. 

FORDI, nok en gang beviser dette, at man leter etter relasjoner som er kjente fra foreldre/barndom, Det utrygge blir automatisk trygt, man leter konstant etter dette, slik at ting verken skuffer eller overasker. Og man sitter fast i et mønster som er både destruktivt og relativt "unormalt", noe som aldri vil la deg komme utenfor komfort-sonen ei heller skape og gjøre det du innerst inne vil. Det gjør det motsatte, du velger å låse deg inn i et mønster (dette da en destruktiv mannlig relasjon) - som holder deg tilbake i livet OG du synes det er helt greit.

Mønsteret stopper deg. Relasjonene er destruktive, - og man er svært ubevisst på egne tanker, følelser og handlingsmønster.
Og hvorfor handler man på disse følelsene/tankene, hva blir JEG imøte med?! Hva trigger det i meg?!

Det jeg hører her, er et super-destruktivt forhold. Du sier dette er en "vane" som ikke går an å vende tilbake, IKKE aktuelt å forlate hverandre.. Hvorfor ikke?
Fordi du er redd? 
Du elsker han over alt på denne jord, til tross for alt. Han er TRYGG, han er din milepæl.
Han stanser deg ifra å vokse, jenta mi!

Hvorfor be om råd, hvis du "ser selv" at alt håp er ute?. For det er akkurat det du sitter å skriver. Alt håp er ute, vi kommer ikke til å forlate hverandre til tross. Og som barn opplevde jeg akkurat det samme... 
Han er min trygghet her i livet, OG han utøver vold samtidig som jeg ikke kommer meg verken til høyre eller venstre.

Gjør som du vil, men denne relasjonen stanser deg fra å vokse her i livet. 
Har selv jobbet i SÅ mange år med alvorlige traumer, jeg har blitt så bevisst. Og jobbet flere år i gruppeterapi, så dette er et gjenkjennelig tema. Og kan si med hånden på hjertet, hvis dere ikke forlater hverandre nå - så kommer det til å skje på en veldig stygg måte senere. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du er gravid????? Nei, vær så snill å si nei..!

 

Jeg har hatt det sånn jeg og, dvs. jeg krangla noe tilbake, men jeg brukte ikke vold, det var det kun han som gjorde. Han forvirret meg. Jeg ble fanget. FANGET! Trodde ikke noe annet liv eksisterte lengre. Det var "sånn" det skulle være, vi "elsket" jo hverandre.

vel, jeg holdt på å miste livet... 

Er i live enda opplagt nok, men jeg dro fra ham den dagen. Aldri mer, aldri mer, aldri mer

( det sykeste var at jeg blandet meg opp i flere slike forhold på veien i etterkant, fordi jeg enda ikke hadde stabilitet hverken i livet, eller inni meg selv. Jeg forstod ikke at jeg bare kunne gå. At det var opp til meg. Det har tatt meg lang tid å lære.) 

Jeg vokste ikke opp med vold, men emosjonell mishandling, narsissisme

Det har tatt tid, men jeg har lært nå. Jeg har lest og lest og lest, jeg har sett video etter video, men det største jeg kunne gjøre det var å gå vekk fra alt sammen og finne meg selv. For selv om jeg trodde det så visste jeg virkelig ikke hvem jeg var. Og jeg elsket ikke meg selv. Det må læres. Godtar du vold elsker du ikke deg deg selv, og du elsker ikke ham, og han elsker ikke deg, og han elsker ikke seg selv. 

Skal dere bringe et barn inn i et forhold uten ekte kjærlighet? Hvor alle parter i realiteten hater seg selv? Hvordan skal barnet da få oppleve kjærlighet? Hvordan skal barnet kunne lære hva ekte kjærlighet er og kan være?

Du er inn i en skummel sirkel, ja begge to, men det du skriver viser jo at du er den som har selvinnsikt her. 

Råder deg til å gå din vei, og ordne deg psykolog. Du bør være opptatt av å få hjelp med dine gamle traumer du, ikke leve et liv som skaper nye..!

Anonymkode: 3e75c...da7

Vel jeg elsker meg selv. Jeg har det godt med meg selv og er trygg i meg selv. Jeg tillater ikke vold, men skulle trodd jeg tåler mer og gjør ting selv siden jeg selv er vokst opp med det. Jeg er ingen svekling og står fast på mitt, finner meg ikke i å bli behandlet dårlig. 

Vi er begge voksne, modne(ja, vet hva jeg skrev tidligere) og kan snakke på en behersket måte. Dette er bare som en vond, vond vane vi sliter med å snu. Han er selv vokst opp i et ustabilt hjem så det virker som vi begge "aksepterer" vold mer til en grad. Men vi vet jo begge at det er feil. Dette er første gangen jeg har slått, og første gangen jeg er blitt slått, i et forhold. 

Jeg vet ikke jeg altså. Må prøve å få sove for jeg har bare tankekjør nå. Må prøve å legge meg med forloveden min...

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

[Rosatoast]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du forteller meg at alle andres forhold er helt prikkfritt, og det aldri hender at det oppstår vold enten den ene veien eller den andre, eller begge? Løpet er bare kjørt for oss?

Jeg kan ikke bare slå opp med han og jobbe med meg selv, jeg har jobbet alt jeg kan og jeg har helt ærlig aldri opplevd meg selv på denne måten i tidligere forhold. Jeg er forlovet, jeg har planer framover og et barn er snart på vei og det er ingen vei ut nå. Men fy f, dette er langt ifra bra. 

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

Du sier selv at løpet er kjørt i hovedinnlegget ditt. 

I normale relasjoner, så utøver ingen vold mot hverandre. Dette er en destruktiv relasjon, hvor dere begge er voldelige , ikke bare verbalt - men fysisk også. Dere/du får varige men, og du får tilogmed blåmerker o.l 
Hva i alle dager, kan du tenke deg er "normalt", og "hverdagskost" ved dette? 

Ingen forhold er plettfrie, men 95% av samlivs relasjoner, utøver ingen fysisk vold mot hverandre. Dette sier meg bare hvor lite bevisst du er på dette temaet, og hva du selv lar det bli utsatt for - og leve i. "Tryggheten, som familien ga meg"

JO, du kan bare slå opp for å jobbe med deg selv. Men du er såpass avhengig av denne relasjonen, at det klarer du ikke. 
Dere skal få barn?? Hva sier du... Dette er jammen meg et godt eksempel på at "destruktivt dyrker destruktivt", og at det man opplever negativt som barn - det bringer man videre til neste generasjon.. Fy faen, hvor jeg kunne ønske at folk var "smartere" enn dette. 

Det du må jobbe med - er å bli bevisst på føleler, tanker og mønster. Og HVORFOR føler du deg trygg - med noe som gjorde deg utrygg som barn? Og hvorfor du tenker at - dette er noe du skal satse på resten av livet.. For det høres ut som du ikke kommer noen vei, selv om du/dere ønsker det. Og da gjelder det BARN?! Barnevernet kommer til å bli innblandet, og får dem vite om din historie - da blir det fosterhjem . De ser da at du er "skadet" av barndommmen din, og ikke enser å gjøre noe med det. 

[Rosatoast]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi kommer til å endre oss når barnet kommer. Jeg ville gjort alt for barnet. Det er bare at vi per nå er noen umodne drittunger mot hverandre av og til. Men det vil endre seg når barnet er her.

Føles ikke direkte bra å slå partner, men jeg havner i en slags transe og det er mye deiligere å vise hva jeg føler på den måten enn å prate, det er tungt, vanskelig og vondt spesielt når han allerede har sårer meg.

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

Det er som å høre en rusmisbruker si "jeg skal slutte å ruse meg når jeg får barn".

Det kommer ALDRI til å skje. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Rosatoast skrev:

Artig at du sier, at du ble utsatt med vold når du var barn. 

FORDI, nok en gang beviser dette, at man leter etter relasjoner som er kjente fra foreldre/barndom, Det utrygge blir automatisk trygt, man leter konstant etter dette, slik at ting verken skuffer eller overasker. Og man sitter fast i et mønster som er både destruktivt og relativt "unormalt", noe som aldri vil la deg komme utenfor komfort-sonen ei heller skape og gjøre det du innerst inne vil. Det gjør det motsatte, du velger å låse deg inn i et mønster (dette da en destruktiv mannlig relasjon) - som holder deg tilbake i livet OG du synes det er helt greit.

Mønsteret stopper deg. Relasjonene er destruktive, - og man er svært ubevisst på egne tanker, følelser og handlingsmønster.
Og hvorfor handler man på disse følelsene/tankene, hva blir JEG imøte med?! Hva trigger det i meg?!

Det jeg hører her, er et super-destruktivt forhold. Du sier dette er en "vane" som ikke går an å vende tilbake, IKKE aktuelt å forlate hverandre.. Hvorfor ikke?
Fordi du er redd? 
Du elsker han over alt på denne jord, til tross for alt. Han er TRYGG, han er din milepæl.
Han stanser deg ifra å vokse, jenta mi!

Hvorfor be om råd, hvis du "ser selv" at alt håp er ute?. For det er akkurat det du sitter å skriver. Alt håp er ute, vi kommer ikke til å forlate hverandre til tross. Og som barn opplevde jeg akkurat det samme... 
Han er min trygghet her i livet, OG han utøver vold samtidig som jeg ikke kommer meg verken til høyre eller venstre.

Gjør som du vil, men denne relasjonen stanser deg fra å vokse her i livet. 
Har selv jobbet i SÅ mange år med alvorlige traumer, jeg har blitt så bevisst. Og jobbet flere år i gruppeterapi, så dette er et gjenkjennelig tema. Og kan si med hånden på hjertet, hvis dere ikke forlater hverandre nå - så kommer det til å skje på en veldig stygg måte senere. 

Du overdriver. Jeg er ikke noe mer uskyldig i denne situasjonen, så langt ifra. Men du er ikke helt på bærtur. Jeg har selv sagt til han at jeg heller ønsker at han skal slå meg og bli ferdig med det, enn å være stygg i kjeften. Men synes ikke dette er så kult heller.

Nei, jeg leter ikke etter kjente mønstre. Slutt å putt meg i en mal du har lært på jobb. Jeg har ikke opplevd dette i tidligere forhold. Jeg var den som startet med å slå en gang da jeg mistet besinnelsen første gang, han har tillatt det siden og nå er det han som gjør det mot meg. Jeg er skyldig. Han setter ingen grenser, og nå er det som om nå er det greit for alle. 

Vi har vært hos psykologen min sammen tidligere for å snakke om dette, men hun synes vi var et så fint par og snakket så fint sammen, hadde selvinnsikt. Og vi begge har dyp selvinnsikt. Dette er bare som gift i forholdet. Gift vi ikke klarer å kvitte oss med.

Glemte å legge til at vi begge er enige at vi egentlig har trådd over alle grenser helt fra begynnelsen av forholdet. Vi vet at det vi gjør ikke er normalt. At det gjør noe med respekten. 

TS

Anonymkode: 3cbc7...854

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Rosatoast skrev:

Du sier selv at løpet er kjørt i hovedinnlegget ditt. 

I normale relasjoner, så utøver ingen vold mot hverandre. Dette er en destruktiv relasjon, hvor dere begge er voldelige , ikke bare verbalt - men fysisk også. Dere/du får varige men, og du får tilogmed blåmerker o.l 
Hva i alle dager, kan du tenke deg er "normalt", og "hverdagskost" ved dette? 

Ingen forhold er plettfrie, men 95% av samlivs relasjoner, utøver ingen fysisk vold mot hverandre. Dette sier meg bare hvor lite bevisst du er på dette temaet, og hva du selv lar det bli utsatt for - og leve i. "Tryggheten, som familien ga meg"

JO, du kan bare slå opp for å jobbe med deg selv. Men du er såpass avhengig av denne relasjonen, at det klarer du ikke. 
Dere skal få barn?? Hva sier du... Dette er jammen meg et godt eksempel på at "destruktivt dyrker destruktivt", og at det man opplever negativt som barn - det bringer man videre til neste generasjon.. Fy faen, hvor jeg kunne ønske at folk var "smartere" enn dette. 

Det du må jobbe med - er å bli bevisst på føleler, tanker og mønster. Og HVORFOR føler du deg trygg - med noe som gjorde deg utrygg som barn? Og hvorfor du tenker at - dette er noe du skal satse på resten av livet.. For det høres ut som du ikke kommer noen vei, selv om du/dere ønsker det. Og da gjelder det BARN?! Barnevernet kommer til å bli innblandet, og får dem vite om din historie - da blir det fosterhjem . De ser da at du er "skadet" av barndommmen din, og ikke enser å gjøre noe med det. 

Ja dette er årsaken til at jeg ikke åpner meg for psykologen. Hvis hun får vite hva som foregår innenfor husets fire vegger så kommer barnevernet på døren når den dagen kommer. Er det ikke det du sier? Hvordan i huleste skal jeg eller noen av oss få hjelp når det å være ærlig er synonymt med å bli fratatt privatliv og barn?

TS

Anonymkode: 3cbc7...854