Dere som har vokst opp med en kronisk syk mamma

[AnonymBruker]

Som slet med mye smerter og utmattelse, og derfor hadde behov for mye søvn og hvile, og egentid. Har det preget dere? Hva tenkte dere som barn? Forsto dere hvorfor det var slik? Synes dere hun var en god mamma uansett? 

Jeg er kronisk syk og mamma. Mild ME. Og har så dårlig samvittighet overfor barna mine og min mann😢 Føler meg ubrukelig til tider og ikke god nok. Skulle så ønske jeg kunne klart å være med på mer med barna. Har forklart situasjonen og sagt det ikke er noe farlig. I perioder er jeg med på mye, men blir veldig sliten etterpå. 
 

Er livredd for at de skal tenke at mamma bare sover og ikke vil være med på noe. At det er det eneste de husker fra barndommen. Tar de skade av det?
 

Min mann er veldig flink til å ta de med ut på ting, så jeg får ro og hvile. Jeg er som sagt med av og til. Men har behov for ekstra hvile hver dag. Blir veldig sliten av for mye lyd. 
Tenker på dette hver dag og har så dårlig samvittighet. Føler meg som en dårlig og lat mamma.
Barna er 8-12 år og jeg har vært syk i 4 år. Og kommer nok alltid til å være slik dessverre. 

Noen gode råd? 

Anonymkode: b7d10...88b

[AnonymBruker]

Vokste opp med mamma som sov MYE pga smerter, husker at hun var mye borte ja om jeg tenker etter, men husker hovedsakelig bare alle de stundene hun IKKE sov, IKKE hadde vondt, IKKE var borte.  Skjønner? Om du er tilstede i de øyeblikkene du er der, du har kontakt og relasjon med barna, så vet de og føler at du er der, og de er trygge på at selv om du sover og er borte nå, så kommer du snart igjen og det er det de gleder seg til. Samt at de har en far som stiller mye opp, dine unger har det nok helt fint, jeg tipper det som tynger deg mest er at du føler du skulle gjort  mer og vært mer, tro meg, du er nok.  

Anonymkode: b2277...952

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vokste opp med mamma som sov MYE pga smerter, husker at hun var mye borte ja om jeg tenker etter, men husker hovedsakelig bare alle de stundene hun IKKE sov, IKKE hadde vondt, IKKE var borte.  Skjønner? Om du er tilstede i de øyeblikkene du er der, du har kontakt og relasjon med barna, så vet de og føler at du er der, og de er trygge på at selv om du sover og er borte nå, så kommer du snart igjen og det er det de gleder seg til. Samt at de har en far som stiller mye opp, dine unger har det nok helt fint, jeg tipper det som tynger deg mest er at du føler du skulle gjort  mer og vært mer, tro meg, du er nok.  

Anonymkode: b2277...952

Tusen takk. Håper virkelig det. 

Anonymkode: b7d10...88b

[AnonymBruker]

Ingen andre? 

Anonymkode: b7d10...88b

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen andre? 

Anonymkode: b7d10...88b

Kjære deg, ha tro på at du er elsket og strekker til ❤

Anonymkode: b2277...952

[AnonymBruker]

Husker knapt de gangene hun var syk eller sov. Husker alle de gangene hun var med oss. Jeg tenker barn tåler mye dersom de har tilstedeværende foreldre og foreldre som ikke uroer dem med egen helse. Mamma delte noe, men ikke alt. Hun forsikret oss om at hun hadde det bra og var ivaretatt. 

Anonymkode: ebbd7...59b

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg, ha tro på at du er elsket og strekker til ❤

Anonymkode: b2277...952

Takk, men dessverre ikke så lett. Får så dårlig samvittighet hver dag. 

Anonymkode: b7d10...88b

[AnonymBruker]

I oppveksten min var mamma djupt deprimert. Ho låg på sofaen veldig mykje. Sov eller lata som ho sov. Bleik og dradd i ansiktet. Depresjon var det ikkje "lov" å snakke om (vi hadde ikkje lov å fortelje andre kvifor mamma var sjukemeldt). Ho orka lite til ingenting med oss i periodar, men sjølvsagt meir i andre periodar. Det var i tillegg ein del krangling mellom mamma og pappa. Eg følte at eg konstant måtte vere på vakt, passe på at eg ikkje forstyrra og ta mykje hensyn. Eg var ofte lei meg, men hadde heldigvis andre arenaer enn heime eg kunne leike ubekymra på. 

Det eg skulle ønske var at det var openheit rundt sjukdommen i heimen. At vi snakka om det av og til. At mamma ikkje var i stova og sov heile tida (kunne brukt soverommet), og eg må innrømme at eg skulle ønske at ho kunne ha "tatt seg saman" og gjort litt meir med oss i kvardagen. Det siste der var nok ikkje mogleg...

 

Eg trur at dersom du er open med ungane dine om kvifor du ikkje har krefter til å vere med på alt, og at du tek hensyn med tanke på kor du ligg/kor mykje støy du kan tåle,så vil det vere til hjelp for barna dine. Gjerne la andre (trygge) vaksne ta dei med på ting om de har moglegheit til det. Kanskje snakke med familieterapeut, så dei får sagt noko om korleis dei har det... Det var i alle fall det eg mangla. Måtte skjule situasjonen heime når eg var ute. Og ta mykje meir hensyn enn eit barn ideelt sett skal heime. 

Det skal seiast at når eg kom litt opp i tenåra, så fekk mamma den hjelpa ho trengde, og no har vi eit godt forhold. Eg skuldar sjukdomen og ikkje mamma for den litt amputerte barndommen min. 

Anonymkode: 96c62...ec5

[Gidavmeg]

Mammaen min var veldig syk, veldig lenge. Hun døde da jeg var 8. Mamma var alt for meg og idealiserte henne resten av oppveksten. Vær åpen ovenfor barna dine hvorfor det er sånn. Det er viktig at de ikke får en forståelse for at du ikke gidder, men ser at det er ikke noe annet du gjerne vil enn å være sammen med dem, men at det ikke går. 

[Ulrikke]

Min mor hadde store ryggproblemer opp gjennom min oppvekst, var i perioder mer eller mindre sengeliggende.

Jeg lærte meg tidlig å ta hensyn til det, det var liksom bare sånn det var. Hun var veldig tilstede ellers, jeg hadde en far som jobbet mye... Selv barnebarnet lærte jo med en gang hun ikke kunne bare hoppe på mormor fordi hun har vondt i ryggen. Har ingenting å si for følelsen av å være elsket eller ønsket!

Så lenge man formulerer seg så barna har best forutsetning for å forstå hvorfor ting er som de er, og at man er med på det man orker, så går det helt sikkert fint. Jeg går ikke og husker på de periodene mamma var fraværende! Jeg vet jo at det var sånne perioder, men det er jo ikke de jeg husker nå. Det går bra!

[Nooni]

Min mamma ble uføretrygdet i en alder av noen-og-femti, men ikke av ME. Hun kunne fint vært med på ting og gjort ting sammen med oss barna, men det gjorde hun sjelden og aldri. 

I voksen alder så tenker jeg at min mor aldri har vært spesielt glad i meg. Det har hovedsaklig å gjøre med at hun aldri SÅ meg, det handlet alltid mest om henne. Sånn har det vært hele livet og derfor sitter jeg også nå igjen som voksen og tenker at hun nok ikke er så glad i meg/oss. 

Med dette vil jeg bare si at barna dine kan vokse opp og føle seg både elsket og ønsket - det handler ikke om hva du klarer å gjøre sammen med dem fysisk, men hvordan du snakker med dem og hva du får dem til å føle når du er våken og tilstede. La aldri din dårlige samvittighet eller din smerte over ditt liv gå ut over dem. Ha fokus på dem og snakk med dem med kjærlighet. Gi dem selvtillit slik at de kan vokse og bli selvstendige, så vil dette gå bra.

Klem. 

Endret 22. april 2020 av Nooni

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Tar det til meg. Selv om det ikke er lett med denne samvittigheten. Men jeg vet at jeg gir de mer enn nok kjærlighet. 

Anonymkode: b7d10...88b

[AnonymBruker]

Min mor har hypotyreose, dårlig regulert av medisiner, og da jeg var liten var hun veldig sliten. Jeg har først skjønt nå når jeg selv er voksen hvor annerledes hverdagen var for oss pga dette. For meg som barn var det normalen, og jeg hadde aldri noen negativ opplevelse av det. Av og til sa pappa at vi måtte være litt grei med mamma for hun var veldig sliten, men detvar kun i de verste periodene. Ellers var hun med på minimalt av arrangementer utenfor hjemmet, men jeg trodde det var fordi hun ikke likte det. Og det gjorde ikke jeg heller forsåvidt så det skjønte jeg jo godt. 
Har til tross for dette aldri tenkt at hun var en dårlig mor, snarer tvert imot. Hun er den mest godhjertede, engasjerte, selvoppofrende og varme personen jeg kjenner. Synes selvfølgelig det er veldig leit at hun hadde så mange dårlige år, men klander henne overhodet ikke, jeg hadde en helt super barndom og oppvekst. 

Anonymkode: b4d12...da7

[AnonymBruker]

Jeg har en lignende historie som en over her med en mor med alvorlig depresjon som var mye sengeliggende og isolert.

Som voksen skjønner jeg mye mer av situasjonen hennes. Å være åpen og forklare er viktig, det burde min mor gjort tidligere.

Vi har et veldig godt forhold, selv om det ikke er som mange andre mor-datter forhold. Jeg har aldri sett på henne som en som kan fikse eller gjøre ting for meg, som mange andre med sine foreldre, men vi har et veldig tett bånd hvor vi kan snakke åpent og støtte hverandre. Og det tror jeg er det viktigste for alle barn: å finne trygghet og kjærlighet hjemme, mer enn praktiske ting som nyvasket hus, hjemmelagd middag, hytteturer osv osv

Anonymkode: 2862d...41c

[AnonymBruker]

Tror det er viktig med åpenhet, forklare barna at du er sliten men ikke av DE. 

Anonymkode: 0893c...8af

[AnonymBruker]

Jeg tror at så lenge du er en god person, omsorgsfull og viser glede over alt rundt barna dine når du fungerer, så skal du ikke tenke på det. Moren min var alltid syk og dårlig, men det verste var at hun aldri var snill og god ellers. Psykiske delen var nok det verste her og jeg sammenligner henne med en sosoiopat. 

Anonymkode: 267c0...d84

[Gjest Geirfuglen]

Begge foreldrene mine var kronisk syke, og mistet min mor i en alder av 53. Jeg skriver under på det andre skriver, om åpenhet og å være tilstedeværende de gangene man faktisk har mulighet.

Moren min snakket om veldig lite og derfor fikk jeg heller ikke så stor forståelse. Faren min var veldig åpen. Opp gjennom hadde jeg derfor mer rom for min fars sykdom, enn min mors.

En annen ting er det med å ikke skuffe for mye. Bedre å overraske med hyggelige aktiviteter en dag, enn å love noe man kanskje ikke kan holde. Barn bygger opp veldig store forventninger, og blir så dypt skuffet om det ikke blir noe av.

Alt godt til deg ❤️

 

[AnonymBruker]

Viktig med åpenhet, men ikke la alt i livet handle om at mamma er syk. Ser noen barn i svigerslekta som syns alt handler om mammas sykdom. 

Anonymkode: 267c0...d84