Hvordan fortelle at man vil skilles?

[AnonymBruker]

Lurer særlig på når det er veldig ensidig og vil komme litt ut av det blå for den andre part.

Venter man til man er helt klar selv og kan pakke koffert og dra samme kveld omtrent, eller bør man være der for den andre i en viss tid og ta imot sinne og fornektelse og forsøk på å prøve igjen, kanskje gå i terapi?

Eller bør man "begynne å avslutte" lenge før man sier rett ut at man vil ha skilsmisse, altså ta med den andre på den prosessen man går gjennom selv når man først begynner å tenke på skilsmisse.  Selv om det kan bety å tyne ut det man gjerne vet er den uunngåelige slutten i mange måneder eller kanskje år.

Hva er dine erfaringer, hvordan gikk prosessen for dere? 

Og i ettertid hva føler du dere gjorde riktig og hva burde du/dere evt gjort annerledes?

Anonymkode: f0367...3a7

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer særlig på når det er veldig ensidig og vil komme litt ut av det blå for den andre part.

Venter man til man er helt klar selv og kan pakke koffert og dra samme kveld omtrent, eller bør man være der for den andre i en viss tid og ta imot sinne og fornektelse og forsøk på å prøve igjen, kanskje gå i terapi?

Eller bør man "begynne å avslutte" lenge før man sier rett ut at man vil ha skilsmisse, altså ta med den andre på den prosessen man går gjennom selv når man først begynner å tenke på skilsmisse.  Selv om det kan bety å tyne ut det man gjerne vet er den uunngåelige slutten i mange måneder eller kanskje år.

Hva er dine erfaringer, hvordan gikk prosessen for dere? 

Og i ettertid hva føler du dere gjorde riktig og hva burde du/dere evt gjort annerledes?

Anonymkode: f0367...3a7

Var ikke gift, men samboere og felles barn! Jeg sa det rett ut, forholdet var dødt. Den andre parten fikk noe sjokk, men etter å ha tenkt seg om var ikke personen så uenig uansett. Vi hadde en ryddig avslutning på forholdet  fordelte hus og bil og føler at det var det riktige valget å ta og at det ble gjort på riktig måte.

Anonymkode: d1c94...9f8

[AnonymBruker]

Vi hadde også en lang periode fra jeg sa at jeg ikke så noen fremtid og alderdom med henne.  Det tok enda 4 år til jeg flyttet ut, både pga apati, og barn med ekstra behov. 

Anonymkode: c984e...933

[AnonymBruker]

Hvis du ikke er motivert for å gjøre noe med forholdet, kjør kort prosess 

Anonymkode: 80699...bce

[AnonymBruker]

Kort prosess er det beste! Hvorfor hale ut tiden? 

Anonymkode: 2daba...95a

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det slutt etter flere år sammen, han var ikke forberedt, selv om vi hadde en vanskelig tid bak oss. Vi snakket en liten stund etter jeg hadde sagt at jeg ikke ville mer, før jeg dro til familie samme dag og ble der inntil jeg hadde funnet meg en leilighet jeg kunne flytte rett inn i da jeg kom tilbake til byen. Avtalte at han var borte da jeg kom innom for å hente tingene mine i huset vårt. Kontakt om praktiske ting tok vi deretter i hovedsak på telefon, eller e-post. Brukte advokat. Helt enig med vedkommende over meg som sier at kort prosess er det beste. 

Anonymkode: e2334...f3b

[Cleo88]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer særlig på når det er veldig ensidig og vil komme litt ut av det blå for den andre part.

Venter man til man er helt klar selv og kan pakke koffert og dra samme kveld omtrent, eller bør man være der for den andre i en viss tid og ta imot sinne og fornektelse og forsøk på å prøve igjen, kanskje gå i terapi?

Eller bør man "begynne å avslutte" lenge før man sier rett ut at man vil ha skilsmisse, altså ta med den andre på den prosessen man går gjennom selv når man først begynner å tenke på skilsmisse.  Selv om det kan bety å tyne ut det man gjerne vet er den uunngåelige slutten i mange måneder eller kanskje år.

Hva er dine erfaringer, hvordan gikk prosessen for dere? 

Og i ettertid hva føler du dere gjorde riktig og hva burde du/dere evt gjort annerledes?

Anonymkode: f0367...3a7

Hei

Vi er "i gang med" separasjon nå. Vi er gift og har to barn derfor tok det lang tid før jeg bestemte meg. De siste tre årene (av ti) har jeg følt veldig på å ikke ha de samme følelsene lenger. Dette hadde stor innvirkning på oss som par. Det har vært vanskelig å være intim med en man ikke lenger har romantiske følelser for, slik at det oppsto en del frustrasjon hos ham rundt dette. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet og følt meg veldig under press i denne prosessen. 

For to uker siden sa jeg at jeg ville ta ut separasjon. Vi snakket om forholdet vårt og jeg innrømmet da endelig at følelsene manglet og at jeg ikke orket den trykkende stemningen mer. Først sa han seg enig, slik at jeg trodde han hadde det på samme måte, men de neste dagene var han veldig nedfor, sint og lett "fornærmet." Han føler seg nok forlatt allikevel, slik at jeg skjønner at det er først og fremst jeg som må dra dette fremover. Vi skal beholde huset og bytte på å være der med ungene. Ser etter hybler nå. 

Noe jeg angrer på? Jeg føler meg skyldig fordi jeg har ventet så lenge, selv om jeg egentlig visste hvilken vei det gikk. Jeg ble mer og mer utilfreds. Allikevel kunne jeg nok ikke gjort det annerledes. Man kaster ikke ekteskap og en trygg tilværelse med hus og barn på sjøen sånn uten videre. Dessverre er og forblir følelsene borte. 

Nå kjenner jeg på en lettelse over at vi ikke er et par lenger. Bor fortsatt under samme tak, men av praktiske årsaker. Det går greit med ham også, men vondt å se at han er lei seg. 

Man finner aldri det perfekte tidspunkt for en slik samtale. Det blir nok et sjokk, selv om begge parter merker at det skurrer. Riktig tidspunkt er vel når du selv er helt sikker på hva du vil. 

Prøv parterapi om du føler det kan endre noe for deg/dere. 

 

Lykke til uansett. 

[AnonymBruker]

Det er snillest å gi beskjed om at du har startet å tenke på det, slik at partner kan få en sjanse til å endre seg og forstå det. Å si "nå er det slutt", pakke og dra samme dag er brutalt, uansett hvordan man ser på det. Eneste tilfellet jeg syns det er ok, er hvis det er vold (psykisk eller fysisk) inne i bildet.

Anonymkode: 133f7...2c4

[Gjest Anonymus Notarius]

Si at du vurderer skilsmisse. Med mindre den andre parten er voldelig på noen måte er det bare skikkelig slemt å la den andre leve i troen på at alt er bra mens man over lengre tid planlegger å forlate ham/henne.