Skulle ønske jeg hadde en annen personlighet

[AnonymBruker]

Liker ikke meg selv. Jeg sier og gjør dumme ting hele tiden. Jeg er skikkelig introvert og innadvendt og trives kun med mann og barn. Alt annet er stress. Svært lite syns jeg er gøy. 

Skulle ønske jeg var en likandes person som var glad i å være sosial, glad i å finne på ting med venner, kollegaer og øvrig familie. Lei av å alltid måtte late som. Flere?

Anonymkode: c9bf8...915

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare være deg selv da. 

Anonymkode: 1aa0c...52d

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke bare være deg selv da. 

Anonymkode: 1aa0c...52d

Jo jeg er jo det.. men må liksom late som om jeg f.eks syns det er gøy å gå i bursdag. Eller treffe mannens venner. Etc. Man må jo prøve å være litt hyggelig liksom. Skulle bare ønske at jeg syns slike ting var gøy og koselig! 

Anonymkode: c9bf8...915

[Maestro]

Godt at vi alle ikke er like.

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik deg. Trives uten tvil best hjemme med mann og barn. Missliker det meste av sosiale aktiviteter og føler meg helt brukt opp etter slikt fordi man må ha på den "utadvendte masken". 

Har ofte tenkt at jeg vil være mer sosial og utadvent, men slik er det ikke. 

Anonymkode: 2470b...81d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt lik deg. Trives uten tvil best hjemme med mann og barn. Missliker det meste av sosiale aktiviteter og føler meg helt brukt opp etter slikt fordi man må ha på den "utadvendte masken". 

Har ofte tenkt at jeg vil være mer sosial og utadvent, men slik er det ikke. 

Anonymkode: 2470b...81d

Så godt å høre at det finnes flere❤️ Takk for svar!

Anonymkode: c9bf8...915

[AnonymBruker]

Jeg er som deg TS og jeg skulle også ønske at jeg hadde vært mer utadvendt og fikk energi av andre.

Jeg er ganske bitter da, for jeg var festens midtpunkt som liten. Vokste opp i et psykisk voldelig hjem, men hadde i det minste masse venner. Så begynte de å mobbe meg og jeg var helt helt alene i mange år. Dette har satt spor, blant annet at jeg føler jeg trenger mye alenetid. Men det føles feil på en måte det også.

I disse Koronatider så blir det ekstra tydelig. Jeg har virkelig ingen problemer med å være alene og lade batteriene, men det føles likevel så feil. Jeg har en sterk følelse av at jeg skulle ønske jeg savnet folk mer enn jeg gjør. At det egentlig ligger i meg laaangt baki der et sted å virkelig savne det.

Egentlig føler jeg meg vel ødelagt på et vis. Og det blir veldig tydelig nå.

Jeg er heller ikke redd for å dø, og det at alle er mer eller mindre redde for å bli smittet gjør at jeg føler meg enda mer annerledes. Jeg skulle ønske jeg var redd for å bli smittet, for det betyr jo at jeg hadde følt et poeng med livet. En mening. I dag er det ingen glede, nysgjerrighet eller sult på livet...

Anonymkode: af842...79d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er som deg TS og jeg skulle også ønske at jeg hadde vært mer utadvendt og fikk energi av andre.

Jeg er ganske bitter da, for jeg var festens midtpunkt som liten. Vokste opp i et psykisk voldelig hjem, men hadde i det minste masse venner. Så begynte de å mobbe meg og jeg var helt helt alene i mange år. Dette har satt spor, blant annet at jeg føler jeg trenger mye alenetid. Men det føles feil på en måte det også.

I disse Koronatider så blir det ekstra tydelig. Jeg har virkelig ingen problemer med å være alene og lade batteriene, men det føles likevel så feil. Jeg har en sterk følelse av at jeg skulle ønske jeg savnet folk mer enn jeg gjør. At det egentlig ligger i meg laaangt baki der et sted å virkelig savne det.

Egentlig føler jeg meg vel ødelagt på et vis. Og det blir veldig tydelig nå.

Jeg er heller ikke redd for å dø, og det at alle er mer eller mindre redde for å bli smittet gjør at jeg føler meg enda mer annerledes. Jeg skulle ønske jeg var redd for å bli smittet, for det betyr jo at jeg hadde følt et poeng med livet. En mening. I dag er det ingen glede, nysgjerrighet eller sult på livet...

Anonymkode: af842...79d

Vondt å lese at du har hatt det slik. Man kan bare undres over hvorfor man blir som man blir. 

Vi er vel egentlig flokkdyr og er avhengig av andre innen samme art. Det er kanskje derfor man føler et slikt «savn» selvom man trives best alene? 

Jeg tenker også at jeg føler meg bedre om jeg blir godt likt og dermed er det en fordel å være hyggelig. At det er litt av grunnen til at jeg gidder å late som, ofte. 

Hvem har du i livet ditt nå da? 

Anonymkode: c9bf8...915

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er som deg TS og jeg skulle også ønske at jeg hadde vært mer utadvendt og fikk energi av andre.

Jeg er ganske bitter da, for jeg var festens midtpunkt som liten. Vokste opp i et psykisk voldelig hjem, men hadde i det minste masse venner. Så begynte de å mobbe meg og jeg var helt helt alene i mange år. Dette har satt spor, blant annet at jeg føler jeg trenger mye alenetid. Men det føles feil på en måte det også.

I disse Koronatider så blir det ekstra tydelig. Jeg har virkelig ingen problemer med å være alene og lade batteriene, men det føles likevel så feil. Jeg har en sterk følelse av at jeg skulle ønske jeg savnet folk mer enn jeg gjør. At det egentlig ligger i meg laaangt baki der et sted å virkelig savne det.

Egentlig føler jeg meg vel ødelagt på et vis. Og det blir veldig tydelig nå.

Jeg er heller ikke redd for å dø, og det at alle er mer eller mindre redde for å bli smittet gjør at jeg føler meg enda mer annerledes. Jeg skulle ønske jeg var redd for å bli smittet, for det betyr jo at jeg hadde følt et poeng med livet. En mening. I dag er det ingen glede, nysgjerrighet eller sult på livet...

Anonymkode: af842...79d

Føler med deg.Jeg er akkurat lik deg.

Anonymkode: a248e...75b

[Sunnys]

For at du skal bli glad må du først begynne med å akseptere deg selv for den du er. Du er nok ikke noe mer klønete enn noen andre. Når du blir trygg på deg selv klarer du å gi mer f.. og da kommer resten av seg selv. Med mann og barn er du kanskje mer sliten også, og da er det godt å slappe av hjemme. 

[AnonymBruker]

På 16.4.2020 den 21.15, AnonymBruker skrev:

Liker ikke meg selv. Jeg sier og gjør dumme ting hele tiden. Jeg er skikkelig introvert og innadvendt og trives kun med mann og barn. Alt annet er stress. Svært lite syns jeg er gøy. 

Skulle ønske jeg var en likandes person som var glad i å være sosial, glad i å finne på ting med venner, kollegaer og øvrig familie. Lei av å alltid måtte late som. Flere?

Anonymkode: c9bf8...915

sånn har jeg det også,, jeg er også introvert og sittter mye alene det kan gi et ganske meningsløst liv til tider.. Men det frister alikevel ikke å være mer sosial..  

Anonymkode: 7cf97...adc

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

sånn har jeg det også,, jeg er også introvert og sittter mye alene det kan gi et ganske meningsløst liv til tider.. Men det frister alikevel ikke å være mer sosial..  

Anonymkode: 7cf97...adc

Jeg også er glad i å være alene. Ting som alle andre elsker, for eksempel å spise middag sammen, synes jeg er slitsomt. Nyter mye heller maten i fred alene. Liker ikke at folk sitter og glor på meg mens jeg spiser. 

Likevel er jeg dypt ensom. Høytidene er vonde, og jeg skulle ønske jeg hadde et nettverk. Men det er jo min egen feil at jeg er alene. Huff, det er virkelig vanskelig... 

Anonymkode: 5b95a...6ce

[AnonymBruker]

På 16.4.2020 den 21.15, AnonymBruker skrev:

Liker ikke meg selv. Jeg sier og gjør dumme ting hele tiden. Jeg er skikkelig introvert og innadvendt og trives kun med mann og barn. Alt annet er stress. Svært lite syns jeg er gøy. 

Skulle ønske jeg var en likandes person som var glad i å være sosial, glad i å finne på ting med venner, kollegaer og øvrig familie. Lei av å alltid måtte late som. Flere?

Anonymkode: c9bf8...915

Er akkurat som deg ! Har gått mange runder med meg selv og tenkt «hvorfor har jeg ikke flere venner» osv, men så kommer jeg på at hver gang jeg er blant folk eller får sjansen til å bli kjent med nye så liker jeg det ikke. Kjeder meg på fest, liker ikke familieselskaper, finner ingenting å snakke med kollegaer om, synes de fleste er rare/virker dumme, liker ikke å gå blant masse folk på kjøpesenter, osv. Vil egentlig bare være hjemme, så nå har jeg godtatt at det er sånn jeg er og investert i ei sinnsykt god dundyne som jeg lever for å grave meg ned i 😂 Jeg har dessverre ikke mann og barn, men jeg har en hund. Han sier ikke mye, bare viser at han liker meg for den jeg er, og det passer meg utmerket. Skulle ønske jeg hadde ei venninne som var som meg og som jeg kunne finne på ting med, men de fleste jenter jeg har møtt deler ikke min personlighet og er veldig slitsomme å omgås.

Anonymkode: 5dc79...5ee

[AnonymBruker]

Kjære TS.

Er du introvert, mon tro? Det er isåfall mange som er det. Det er en del av personligheten og er helt ok. Da blir man gjerne sliten av middager og den slags sammen med andre. Jeg anbefaler deg å lese deg opp på det og bli venner med introvertheten din. Min far er sånn, har alltid hatt nok med familien og ikke hatt noe særlig med venner. Og han har et veldig godt liv. Kanskje du kan få det bedre om du aksepterer deg selv også?

Lykke til! ❤️

Anonymkode: c9fa9...70e

[AnonymBruker]

På 16.4.2020 den 21.44, AnonymBruker skrev:

Jeg er som deg TS og jeg skulle også ønske at jeg hadde vært mer utadvendt og fikk energi av andre.

Jeg er ganske bitter da, for jeg var festens midtpunkt som liten. Vokste opp i et psykisk voldelig hjem, men hadde i det minste masse venner. Så begynte de å mobbe meg og jeg var helt helt alene i mange år. Dette har satt spor, blant annet at jeg føler jeg trenger mye alenetid. Men det føles feil på en måte det også.

I disse Koronatider så blir det ekstra tydelig. Jeg har virkelig ingen problemer med å være alene og lade batteriene, men det føles likevel så feil. Jeg har en sterk følelse av at jeg skulle ønske jeg savnet folk mer enn jeg gjør. At det egentlig ligger i meg laaangt baki der et sted å virkelig savne det.

Egentlig føler jeg meg vel ødelagt på et vis. Og det blir veldig tydelig nå.

Jeg er heller ikke redd for å dø, og det at alle er mer eller mindre redde for å bli smittet gjør at jeg føler meg enda mer annerledes. Jeg skulle ønske jeg var redd for å bli smittet, for det betyr jo at jeg hadde følt et poeng med livet. En mening. I dag er det ingen glede, nysgjerrighet eller sult på livet...

Anonymkode: af842...79d

Er også som deg TS. 

Anonymkode: a7187...54a

[AnonymBruker]

Du er langt i fra alene. Jeg og trives aller best med mannen og barna og noen i den nærmeste familie. Der føler jeg meg avslappet og meg selv. Tror det også gjelder for veldig mange. Vær deg selv og lev ditt liv men vet det ikke er så lett på "innsiden"med tanker og dårlig samvittighet.. 

Anonymkode: e8d40...a82

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik. Ekstrem introvert, men har også sosial angst så blir veldig stresset i sosiale settinger. 

Heldigvis klarer jeg meg greit alene til tross for at jeg skulle ønske jeg hadde ihvertfall én venn. 

Anonymkode: 31996...975

[Cornelia]

Er også sånn her. Åååå jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde en annen personlighet enn den jeg har fordi jeg mistrives så innmari med meg selv. Jeg sier bare masse rart og gjør masse dumt også er jeg så flau over meg selv og skammer meg for den jeg er. Ønsker sånn at jeg var en annen person enn den jeg er.

 

[AnonymBruker]

Har det samme. Synes det er et slit å skulle være et hyggelig menneske. Men jeg tror jeg ofte er lett deprimert. Kanskje det har en sammenheng med at jeg må være velidig sosial uten å egentlig være det, blir sliten etterhvert. Skulle også ønske jeg var en som synes livet er morsomt og at jeg var glad for det meste. Er litt for ofte jeg bare synes det er noe dritt og jeg hater den gi-opp følelsen, synes jeg har en taperinnstilling og hater det.

Anonymkode: d32a7...be1

[AnonymBruker]

Hmmm... Dette hørtes kjent ut. 

Våre personligheter er satt i oss og vanligvis ikke noe man går og grubler på. Se for eksempel de med personlighetsforstyrrelser, de setter aldri spørsmål til sine destruktive mønstre (de som er destruktive, noen merker du ikke så mye på), og om helsepersonell forteller dem at de har en forstyrrelse så er det legen som er gal. 

Hva om disse tingene du syns skulle være annerledes, IKKE var en del av personligheten din, men heller forsvarsmekanismer til et annet problem? Hva om du er utadvendt, sosial og glad, men kjenner frustrasjon fordi du ikke får leve i de tilstandene? 

Jeg lurte alltid på hvorfor det er så tungt å være i selskaper med familie som jeg er så glad i, hvorfor jeg ikke klarer å delta i samtaler der folk snakker i munnen på hverandre, hvorfor jeg blir helt tappet i forsamlinger der en ikke trenger å rekke opp hånda for å si sine meninger. Jeg er jo uredd, har gode forslag, er klok og utadvendt. 

Dette blandet med vanvittig mye annet i livet mitt som ikke gikk som det går med andre oppegående folk, gjorde at jeg søkte helsehjelp. 

Viste seg at jeg har en hjerneforstyrrelse der det er vanskelig å sortere inntrykk, regulere lyder og syn, konsentrere seg, og utføre handlinger i det en kommer på at de må gjøres. 

Så i mange år har jeg brukt forsvarsmekanismer, trekker meg tilbake, går hjem tidlig, avslår invitasjoner, leser på noe for å distrahere meg fra ubehaget, strikke for at hendene ikke skal knytte seg i lidende kjedsomhet. 

Bare en tanke. 

Anonymkode: 0f894...f8c