Venninne med autisme og ekstrem angst sliter meg ut

[AnonymBruker]

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har selv en diagnose (generalisert angstlidelse), men det er noe helt annet å oppleve det selv kontra og se det i andre... Nå kjenner jeg at begeret holder på å renne over, og jeg greier ikke å få henne til å forstå dette. Jeg jobber på institusjon og må forholde meg til psykisk syke brukere midt oppi en pandemi, så jeg har liksom nok med det - men hun forstår ikke dette.

 

Hun er autist (høyt fungerende), og glemte å ta angst-medisin for noen uker siden. Nå har hun nettopp begynt på igjen, men det tar jo flere uker før man oppnår ønskelig effekt. Hun stiller diagnoser på seg selv flere ganger daglig, kjenner etter alt mulig, spør om råd når det gjelder forhold og slikt, men tar sjelden i mot de rådene jeg faktisk kan komme med. Så stiller hun meg spørsmål om bivirkninger på ulike medisiner hun står på, jeg svarer så godt jeg kan eller ber henne kontakte lege, så er det akkurat som hun fortrenger dette med én gang, for hun spør gjerne igjen bare noen minutter etterpå. Det er aldri én konkret ting heller, men ti forskjellige temaer fordelt på 3-4 meldinger i slengen. Jeg kjenner jeg begynner å gå tom for empati av hele greia... Jeg forstår jo selvsagt at angst er helt jævlig og at man ikke klarer å tenke klart, og jeg har forståelse for at det må være enda verre når man i tillegg har autisme... Men hun forstår heller ikke at hun ikke kan bruke meg som en dagbok. Jeg har forsøkt å si det til henne på "fine" måter, f.eks. 'du, nå må du prøve å ikke tenke for mye på X' eller 'kanskje vi kan finne på noe gøy sånn at du kan koble av', men det funker ikke. Har også prøvd å si at jeg ikke kan fortelle henne hva hun skal gjøre, eller hva som er best for henne, men det går ikke inn. Det nytter ikke å ignorere meldingene hennes heller for hun sender stadig flere og da blir det et helt lass å lese gjennom senere. Det begynner å friste å blokkere henne slik at jeg får litt fred, men jeg vet at dette er noe jeg kommer til å angre på når både hun og ting generelt roer seg.

 

Vet ikke hva jeg forventer av svar her, egentlig, men alle konstruktive idéer tas i mot med stor takknemlighet.

Anonymkode: 69b49...223

[Oslodamen]

Kan du prøve å snakke med henne? Det kan virke mye hardere hvis du skriver det i melding. Du kan feks si at siden du jobber på institusjon med psykisk syke, blir du utrolig sliten i hodet av å tenke på psykisk sykdom, angst, depresjon og medisiner dagen lang, så når du har fri er du nødt til å koble av og tenke på andre ting for å kunne lade opp batteriene, så da er det bedre at hun lufter akkurat de temaene med noen andre som ikke er kokt i hodet av det fra før av.

Og så kan du si at du synes det er utrolig koselig å snakke med henne, men ikke om akkurat de temaene siden det blir altfor mye av det på jobben.

Eller noe sånt... Hadde det gått an...? 😬

[AnonymBruker]

Hun må ha psykolog

Anonymkode: a642e...433

[Rosatoast]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har selv en diagnose (generalisert angstlidelse), men det er noe helt annet å oppleve det selv kontra og se det i andre... Nå kjenner jeg at begeret holder på å renne over, og jeg greier ikke å få henne til å forstå dette. Jeg jobber på institusjon og må forholde meg til psykisk syke brukere midt oppi en pandemi, så jeg har liksom nok med det - men hun forstår ikke dette.

 

Hun er autist (høyt fungerende), og glemte å ta angst-medisin for noen uker siden. Nå har hun nettopp begynt på igjen, men det tar jo flere uker før man oppnår ønskelig effekt. Hun stiller diagnoser på seg selv flere ganger daglig, kjenner etter alt mulig, spør om råd når det gjelder forhold og slikt, men tar sjelden i mot de rådene jeg faktisk kan komme med. Så stiller hun meg spørsmål om bivirkninger på ulike medisiner hun står på, jeg svarer så godt jeg kan eller ber henne kontakte lege, så er det akkurat som hun fortrenger dette med én gang, for hun spør gjerne igjen bare noen minutter etterpå. Det er aldri én konkret ting heller, men ti forskjellige temaer fordelt på 3-4 meldinger i slengen. Jeg kjenner jeg begynner å gå tom for empati av hele greia... Jeg forstår jo selvsagt at angst er helt jævlig og at man ikke klarer å tenke klart, og jeg har forståelse for at det må være enda verre når man i tillegg har autisme... Men hun forstår heller ikke at hun ikke kan bruke meg som en dagbok. Jeg har forsøkt å si det til henne på "fine" måter, f.eks. 'du, nå må du prøve å ikke tenke for mye på X' eller 'kanskje vi kan finne på noe gøy sånn at du kan koble av', men det funker ikke. Har også prøvd å si at jeg ikke kan fortelle henne hva hun skal gjøre, eller hva som er best for henne, men det går ikke inn. Det nytter ikke å ignorere meldingene hennes heller for hun sender stadig flere og da blir det et helt lass å lese gjennom senere. Det begynner å friste å blokkere henne slik at jeg får litt fred, men jeg vet at dette er noe jeg kommer til å angre på når både hun og ting generelt roer seg.

 

Vet ikke hva jeg forventer av svar her, egentlig, men alle konstruktive idéer tas i mot med stor takknemlighet.

Anonymkode: 69b49...223

Vel.. Det DU som venninne burde vite om autisme er jo at disse menneskene, ikke forstår et "enkelt" ja eller nei.
Man må være veldig direkte med mange av dem, rett og slett si rett ut "Jeg kan ikke prate med deg" eller "Jeg vil at du skal slutte å spørre meg om dette, jeg blir sliten av det." etc.. Du må finne riktig setning for det hun spør om, men det er ihvertfall måten du må gå frem på.

Det er en stor sannsynlighet for at hun vil bli såret, men da må du også huske å si at det IKKE er frekt ment o.l. 
Autister og de som har Aspereres, må ha direkte og konkrete svar, spørsmål o.l for at de skal forstå tydelig hva du mener, hvis du ikke gir dem det - så forstår dem rett og slett ikke, pga deres manglende sosiale ferdigheter. Man kan være så høyt fungerende man bare vil innenfor disse spektrene, men visse ting kommer man aldri unna.