Er det noen psykologer her?

[AnonymBruker]

Er det noen psykologer her som vil dele sin erfaring med hvordan det er å være psykolog?

Er det krevende? Sliter det deg ut psykisk? Bør man være psykisk sterk for å takle jobben? Føler du at det gir deg mer positivt enn negativt? Er det mange tunge dager og er det vanskelig å "legge det fra seg" når du kommer hjem fra jobb? 

Hvilke egenskaper vil du si er viktigst å inneha som en psykolog?

 

 

Anonymkode: 0b62d...a90

[Ambador]

Gode spørsmål.. jeg lurer også på dette. 🤔

[AnonymBruker]

https://utdanning.no/tema/yrkesintervju/psykolog_1

Anonymkode: 4f29f...b33

[AnonymBruker]

Jeg svarer kun for meg selv nå. Men jeg kunne virkelig aldri jobbet som psykolog dersom jeg ikke hadde opplevd psykiske lidelser selv, eller hatt en veldig ''uproblematisk'' oppvekst. Startet på studiene da jeg var 25, men før dette hadde jeg hatt det svært vanskelig. Var i psykiatrien i mange mange år, men løsningen fant jeg selv. Synes egentlig det var ganske mange dårlige behandlere da jeg selv var syk. De klarte aldri å forstå hvordan de skulle hjelpe meg. Hva jeg trengte, behandlingstilbud osv. Det mange svingdørspasienter i psykiatrien, og det er ikke så veldig rart etter min mening.

I mitt tilfelle gjør det at jeg enklere forstår hver pasient, samtidig som jeg bearbeider det som blir sagt under timene. Jeg er et følelsesmenneske, og synes ofte det er mye i samfunnet som er utrolig trist. Eksempelvis det å gå til jobb å se en tigger, gjør meg trist. Men når en pasient forteller om mørke tanker og vanskelig oppvekst, så blir jeg ikke trist på samme måte. Jeg har masse medfølelse og empati, og skjønner at pasienten står i noe veldig vanskelig. Samtidig vet jeg hvilke verktøy jeg kan gi vedkommende fordi jeg kan kjenne meg igjen i mye selv.

Men om jeg ikke hadde vært psykisk syk tidligere, så hadde jeg ikke startet på studiet. Det å være psykolog føler jeg er en livsoppgave for meg. Det er ikke en jobb for meg, men selve livet mitt. Det er det jeg er ment til å gjøre, og det vet jeg. Det blir derfor en stor del av hele livet mitt, og jeg skiller lite mellom jobb og fritid. Tenker masse på pasientene mine og det de står i når jeg kommer hjem eller om jeg er på middagsbesøk hos foreldrene mine. Men jeg er litt spesiell, og kan ha mange ulike tanker i hodet samtidig, uten at det plager meg eller sliter meg ut. Men jeg vet at mange psykologer sliter med at de tar med seg historiene hjem. For meg er de alltid en del av meg.

 

Anonymkode: cff25...3b9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg svarer kun for meg selv nå. Men jeg kunne virkelig aldri jobbet som psykolog dersom jeg ikke hadde opplevd psykiske lidelser selv, eller hatt en veldig ''uproblematisk'' oppvekst. Startet på studiene da jeg var 25, men før dette hadde jeg hatt det svært vanskelig. Var i psykiatrien i mange mange år, men løsningen fant jeg selv. Synes egentlig det var ganske mange dårlige behandlere da jeg selv var syk. De klarte aldri å forstå hvordan de skulle hjelpe meg. Hva jeg trengte, behandlingstilbud osv. Det mange svingdørspasienter i psykiatrien, og det er ikke så veldig rart etter min mening.

I mitt tilfelle gjør det at jeg enklere forstår hver pasient, samtidig som jeg bearbeider det som blir sagt under timene. Jeg er et følelsesmenneske, og synes ofte det er mye i samfunnet som er utrolig trist. Eksempelvis det å gå til jobb å se en tigger, gjør meg trist. Men når en pasient forteller om mørke tanker og vanskelig oppvekst, så blir jeg ikke trist på samme måte. Jeg har masse medfølelse og empati, og skjønner at pasienten står i noe veldig vanskelig. Samtidig vet jeg hvilke verktøy jeg kan gi vedkommende fordi jeg kan kjenne meg igjen i mye selv.

Men om jeg ikke hadde vært psykisk syk tidligere, så hadde jeg ikke startet på studiet. Det å være psykolog føler jeg er en livsoppgave for meg. Det er ikke en jobb for meg, men selve livet mitt. Det er det jeg er ment til å gjøre, og det vet jeg. Det blir derfor en stor del av hele livet mitt, og jeg skiller lite mellom jobb og fritid. Tenker masse på pasientene mine og det de står i når jeg kommer hjem eller om jeg er på middagsbesøk hos foreldrene mine. Men jeg er litt spesiell, og kan ha mange ulike tanker i hodet samtidig, uten at det plager meg eller sliter meg ut. Men jeg vet at mange psykologer sliter med at de tar med seg historiene hjem. For meg er de alltid en del av meg.

 

Anonymkode: cff25...3b9

Psykolog her og, kjenner meg igjen i det du skriver. Har selv vært innlagt en gang og gått i egenterapi, med variert hell. 
Kommer nok an på hva du jobber med, det er jo så mange ulike retninger å ta. Jobber med barn og unge. Kan bli veldig trist av å høre hvor vondt mange familier har det; noen tar jeg for alltid med i hjertet mitt og tenker på fremdeles, selv flere år etter avsluttet behandling. Har fått høre av pasienter (ungdom) at jeg er empatisk, men tøff. Det kan være en fin balansegang, men for mye føleri fungerer heller ikke så bra. Er veldig emosjonell i mitt ‘eget’ liv, men kan skru av den bryteren på jobb. 

Anonymkode: 94ae1...56c

[WhiteSwan]

Man må kunne legge jobb fra seg når man går hjem, det er en del av det å være profesjonell. Jeg synes det er viktigst å være empatisk, ærlig og evne å reflektere. Jeg synes det er et givende yrke. Hvis du vurderer å ta utdanningen bør du være interessert i hva som skjer i hjernen når vi tenker, føler og handler.