Erfaring med sinnemestring?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg lurer på, om man melder seg på sinnemestringskurs via helsestasjonen, og søker hjelp eller råd, blir man meldt til barnevernet da..?

Jeg er ikke voldelig og sier ikke stygge ting til barnet mitt, men jeg har ekstremt kort lunte, og kan smelle hardt med dører og kjefte.. Jeg reagerer altså med sinne ganske fort. Det er ikke noe hyggelig for de rundt.. Jeg vil helst ikke gå inn på noe detaljert, men jeg har blitt en mor jeg ikke vil bli og trenger hjelp til å endre det i frykt for at det skal bli verre.. 

Har noen noe tips til å ikke være så sinna hele tiden? Har dere noen erfaringer med sinnemestringskurs? 

Anonymkode: c0bd8...86b

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å søke på «sinnemestring» «foreldre» på nettet. Det er mange selvhjelpsvideoer der som har hjulpet mange. Tenker spesielt på en fra familievernet i Bergen. Der får du se video, og får skritt for skritt vite hva du kan gjøre. Det er ikke sikkert det er nødvendig med bv, det viktigste er at du i dag bestemmer deg for at det er slutt. Så jobber du deg gjennom punktene og bruker de aktivt. 

Anonymkode: 4ca8f...910

[AnonymBruker]

Du har også sinnemestring på alle landets familiekontor. 

Anonymkode: 4ca8f...910

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler deg å søke på «sinnemestring» «foreldre» på nettet. Det er mange selvhjelpsvideoer der som har hjulpet mange. Tenker spesielt på en fra familievernet i Bergen. Der får du se video, og får skritt for skritt vite hva du kan gjøre. Det er ikke sikkert det er nødvendig med bv, det viktigste er at du i dag bestemmer deg for at det er slutt. Så jobber du deg gjennom punktene og bruker de aktivt. 

Anonymkode: 4ca8f...910

Takk for tipset❤️ 

Anonymkode: c0bd8...86b

[AnonymBruker]

Har ingen tips, men vil bare gi deg en klem og si at det er utrolig fint at du gjør noe med problemet, så dere alle skal få det bedre ❤️❤️❤️

Anonymkode: 5fd84...0a7

[Gjest WhisperingWind]

Ingen ringer barnevernet. Du viser jo at du har selvinnsikt og er ressurssterk nettopp fordi du oppsøker hjelp før det blir verre.

Vil i tillegg anbefale COS kurs som også handler mye om hvorfan håndtere følelser og utfordrende situasjoner med barnet.

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ingen tips, men vil bare gi deg en klem og si at det er utrolig fint at du gjør noe med problemet, så dere alle skal få det bedre ❤️❤️❤️

Anonymkode: 5fd84...0a7

Takk 💖💕

15 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Ingen ringer barnevernet. Du viser jo at du har selvinnsikt og er ressurssterk nettopp fordi du oppsøker hjelp før det blir verre.

Vil i tillegg anbefale COS kurs som også handler mye om hvorfan håndtere følelser og utfordrende situasjoner med barnet.

Det er det som er så spesielt, for jeg elsker boken hjerteforeldre, pedagogikken til Hedvig Montgomery, hører på podcaster og kjører denne emosjonstreningen hjemme, synes det er fantastisk.. Men likevel har jeg dette sinneproblemet, så det kan være ganske greit pedagogisk, men andre dager veldig uheldig.. Det er så av og på

 

Anonymkode: c0bd8...86b

[Gjest WhisperingWind]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk 💖💕

Det er det som er så spesielt, for jeg elsker boken hjerteforeldre, pedagogikken til Hedvig Montgomery, hører på podcaster og kjører denne emosjonstreningen hjemme, synes det er fantastisk.. Men likevel har jeg dette sinneproblemet, så det kan være ganske greit pedagogisk, men andre dager veldig uheldig.. Det er så av og på

 

Anonymkode: c0bd8...86b

Det er flott at du gjør alle disse tiltakene, men av og til trenger vi en ekstra hånd fra andre mennesker. Det er en styrke om å be om hjelp ❤️
 

Er det noe i fortiden du kan sette fingeren på som du tror kan ha utløst dette?

[AnonymBruker]

Du har ikke udiagnostisert adhd da? 

Kort lunte, kjefting.. 

Stress? Opplevd noe i barndommen? Depresjon? 

Anonymkode: c26f1...aa2

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke udiagnostisert adhd da? 

Kort lunte, kjefting.. 

Stress? Opplevd noe i barndommen? Depresjon? 

Anonymkode: c26f1...aa2

Aner ikke, kun stress og depresjon 😕

16 timer siden, WhisperingWind skrev:

Det er flott at du gjør alle disse tiltakene, men av og til trenger vi en ekstra hånd fra andre mennesker. Det er en styrke om å be om hjelp ❤️
 

Er det noe i fortiden du kan sette fingeren på som du tror kan ha utløst dette?

Jeg vet ikke om det er en årsak, men husker mamma ble fort sint, altså ikke misforstå, hun er en god mamma og jeg hadde en fin oppvekst, men hun er ganske irrasjonell og klikker fort for ting som man heller kan ha en mer nøytral tilnærming til.. Hun klappet ofte til meg, en gsng så jeg datt bortover gulvet, og en gang rett før skolen og jeg begynte å blø.. Har ofte ikke tord å krangle med folk i frykt for at de skal fly på meg.

Jeg er redd for å ha arvet hennes mangel på tålmodighet, og jeg ville aldri ha gjort barnet mitt vondt, men jeg kjenner en trang til å slå i døra eller noe.. Jeg mener selv at jeg ikke er like irrasjonell for jeg greier å holde samtaler med voksne mennesker uten å heve stemmen og ta det personlig 

Anonymkode: c0bd8...86b

[AnonymBruker]

Jeg er veldig redd av meg, tør ikke snakke med folk med mindre jeg må, hater å snakke i telefonen. Pga mammas sinne har jeg aldri tord å være 100 prosent ærlig med henne om ting, jeg begynte å lyve i frykt fordi hun ble så sint, og når hun fant det ut ble hun jo selvfølgelig enda mer sint. Hun var ikke ofte voldelig, men nok til at jeg ble redd for å konfrontere. 

Jeg er livredd for dette, og jeg skulle ønske jeg hadde mer tålmodighet. 

Anonymkode: c0bd8...86b

[Gjest WhisperingWind]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Aner ikke, kun stress og depresjon 😕

Jeg vet ikke om det er en årsak, men husker mamma ble fort sint, altså ikke misforstå, hun er en god mamma og jeg hadde en fin oppvekst, men hun er ganske irrasjonell og klikker fort for ting som man heller kan ha en mer nøytral tilnærming til.. Hun klappet ofte til meg, en gsng så jeg datt bortover gulvet, og en gang rett før skolen og jeg begynte å blø.. Har ofte ikke tord å krangle med folk i frykt for at de skal fly på meg.

Jeg er redd for å ha arvet hennes mangel på tålmodighet, og jeg ville aldri ha gjort barnet mitt vondt, men jeg kjenner en trang til å slå i døra eller noe.. Jeg mener selv at jeg ikke er like irrasjonell for jeg greier å holde samtaler med voksne mennesker uten å heve stemmen og ta det personlig 

Anonymkode: c0bd8...86b

 

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er veldig redd av meg, tør ikke snakke med folk med mindre jeg må, hater å snakke i telefonen. Pga mammas sinne har jeg aldri tord å være 100 prosent ærlig med henne om ting, jeg begynte å lyve i frykt fordi hun ble så sint, og når hun fant det ut ble hun jo selvfølgelig enda mer sint. Hun var ikke ofte voldelig, men nok til at jeg ble redd for å konfrontere. 

Jeg er livredd for dette, og jeg skulle ønske jeg hadde mer tålmodighet. 

Anonymkode: c0bd8...86b

Her ligger nok noe av svaret. Du vokste opp med en mor som hadde et ekstremt temperament og du lært aldri å regulerer følelsene dine. Små barn har mye vilje og temperament og da er jo nøkkelen til et trygt barn å få teste dette, men med foreldre som da klarer å holde hodet kaldt og lære barnet hvordan de vanskelige følelsene skal håndteres.

At du var redd og utrygg og ble oppdratt med frykt slik at du aldri fikk utviklet følelsesregisteret ditt på en sunn og normal måte har slått ut der forsvarsmekanismene din på stress blir om til sinne.

Jeg tror faktisk en psykolog er enda bedre i ditt tilfelle. Du har vokst opp med omsorgssvikt. En mor som drev med psykisk terror og vold. Sånne ting setter spor.

Hos en psykolog vil du kunne bearbeide disse vonde følelsene og få hjelp med å få verktøy som kan hjelpe deg å bryte mønsteret i situasjoner der blir du urasjonell og sint.

Endret 17. april 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

1 time siden, WhisperingWind skrev:

 

Her ligger nok noe av svaret. Du vokste opp med en mor som hadde et ekstremt temperament og du lært aldri å regulerer følelsene dine. Små barn har mye vilje og temperament og da er jo nøkkelen til et trygt barn å få teste dette, men med foreldre som da klarer å holde hodet kaldt og lære barnet hvordan de vanskelige følelsene skal håndteres.

At du var redd og utrygg og ble oppdratt med frykt slik at du aldri fikk utviklet følelsesregisteret ditt på en sunn og normal måte har slått ut der forsvarsmekanismene din på stress blir om til sinne.

Jeg tror faktisk en psykolog er enda bedre i ditt tilfelle. Du har vokst opp med omsorgssvikt. En mor som drev med psykisk terror og vold. Sånne ting setter spor.

Hos en psykolog vil du kunne bearbeide disse vonde følelsene og få hjelp med å få verktøy som kan hjelpe deg å bryte mønsteret i situasjoner der blir du urasjonell og sint.

Jeg føler ikke at jeg ble utsatt for omsorgssvikt, for det var selvfølgelig mye mer positivt enn negativt. Vi hadde det jo hyggelig sammen.. Men ja, hun kjeftet en del.. Hvis jeg heller ville være inne en sommerdag, kunne jeg ikke det for det var fint vær og vi MÅTTE ut.. Nå har jeg helt panikk om vi ikke går ut når det er sol, jeg klarer ikke slappe av.. Føler jeg gjør noe galt. Ofte føler ejg at jeg fortsatt gjør ting for mammas skyld og ikke for vår egen glede.. Ikke misforstå, men er det fint vær går vi jo hovedsakelig ut, men at jeg skal sitte med SKAM og ikke bare litt dårlig samvittighet for at vi ikke har gått ut en dag, det er plagsomt. 

Leste litt om tips osv til sinnemestring. Noen ganger kan det å pusse tenner være en skikkelig prøvelse, men hvis jeg forbereder meg mentalt, som idag, går det bedre. Idag er jeg glad jeg gjorde det for treåringen bestemte seg for å leke geleklump da vi skulle pusse 😅 men det gikk fint altså. 

Jeg burde nok bearbeide det, samtidig har jeg tenkt på det, at hvis jeg snakker med noen om det, legger jeg all skyld på min mor, og det blir helt feil for meg.. Det er jo ikke hennes feil.. Jeg må bare skjerpe meg. Beklager nå kom det veldig mye uinvitert informasjon du ikke trenger å ta stilling til 😅 

Men jeg skal få snakket med noen om det. Jeg vil ikke bli som henne. 

Anonymkode: c0bd8...86b

[Anwa]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Jeg lurer på, om man melder seg på sinnemestringskurs via helsestasjonen, og søker hjelp eller råd, blir man meldt til barnevernet da..?

Jeg er ikke voldelig og sier ikke stygge ting til barnet mitt, men jeg har ekstremt kort lunte, og kan smelle hardt med dører og kjefte.. Jeg reagerer altså med sinne ganske fort. Det er ikke noe hyggelig for de rundt.. Jeg vil helst ikke gå inn på noe detaljert, men jeg har blitt en mor jeg ikke vil bli og trenger hjelp til å endre det i frykt for at det skal bli verre.. 

Har noen noe tips til å ikke være så sinna hele tiden? Har dere noen erfaringer med sinnemestringskurs? 

Anonymkode: c0bd8...86b

Du er tøff og modig som anerkjenner problemet og er villig til å gjøre noe med det ❤️ Ønsker deg lykke til.

[AnonymBruker]

Det høres ut som mødrene våre er veldig like. Av fire søsken har to av oss lært oss og kontrollere følelsene våre etterhvert som vi ble eldre, mens to har ikke det. 

Det som fungerte best for meg var rett og slett og bruke tid på å reflektere over oppførselen min. Kjenne etter hvordan jeg opplevde det når jeg klikket vs de gangene jeg klarte å beherske meg selv. For skyldfølelsen og skammen man føler i ettertid er aldri god å bære videre, men det å "vinne over seg selv" føles veldig bra. Etterhvert blir det mer og mer en vane å ikke fare seg opp. 

Anonymkode: 17d49...49d

[Gjest WhisperingWind]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler ikke at jeg ble utsatt for omsorgssvikt, for det var selvfølgelig mye mer positivt enn negativt. Vi hadde det jo hyggelig sammen.. Men ja, hun kjeftet en del.. Hvis jeg heller ville være inne en sommerdag, kunne jeg ikke det for det var fint vær og vi MÅTTE ut.. Nå har jeg helt panikk om vi ikke går ut når det er sol, jeg klarer ikke slappe av.. Føler jeg gjør noe galt. Ofte føler ejg at jeg fortsatt gjør ting for mammas skyld og ikke for vår egen glede.. Ikke misforstå, men er det fint vær går vi jo hovedsakelig ut, men at jeg skal sitte med SKAM og ikke bare litt dårlig samvittighet for at vi ikke har gått ut en dag, det er plagsomt. 

Leste litt om tips osv til sinnemestring. Noen ganger kan det å pusse tenner være en skikkelig prøvelse, men hvis jeg forbereder meg mentalt, som idag, går det bedre. Idag er jeg glad jeg gjorde det for treåringen bestemte seg for å leke geleklump da vi skulle pusse 😅 men det gikk fint altså. 

Jeg burde nok bearbeide det, samtidig har jeg tenkt på det, at hvis jeg snakker med noen om det, legger jeg all skyld på min mor, og det blir helt feil for meg.. Det er jo ikke hennes feil.. Jeg må bare skjerpe meg. Beklager nå kom det veldig mye uinvitert informasjon du ikke trenger å ta stilling til 😅 

Men jeg skal få snakket med noen om det. Jeg vil ikke bli som henne. 

Anonymkode: c0bd8...86b

Det ER din mor sin skyld. Hadde du behandlet barnet ditt sånn? 

Nei, fordi du vet det er galt. 

Barn er ekstremt lojal mot foreldre og som oftest elsker vi dem ubetinget uansett hva de gjør mot oss. 

At du velger å tilgi henne er bra. Det er å gi slipp på sinnet mot henne. Det er for din egen fordel. 

Men du ble utsatt for omsorgssvikt. Å kjefte så mye på et barn at det lever i frykt er psykisk mishandling. Og hun slo deg. 

Om du hadde gjort det mot barnet ditt. Hadde ikke du sett på det som omsorgssvikt? 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Aner ikke, kun stress og depresjon 😕

Jeg vet ikke om det er en årsak, men husker mamma ble fort sint, altså ikke misforstå, hun er en god mamma og jeg hadde en fin oppvekst, men hun er ganske irrasjonell og klikker fort for ting som man heller kan ha en mer nøytral tilnærming til.. Hun klappet ofte til meg, en gsng så jeg datt bortover gulvet, og en gang rett før skolen og jeg begynte å blø.. Har ofte ikke tord å krangle med folk i frykt for at de skal fly på meg.

Jeg er redd for å ha arvet hennes mangel på tålmodighet, og jeg ville aldri ha gjort barnet mitt vondt, men jeg kjenner en trang til å slå i døra eller noe.. Jeg mener selv at jeg ikke er like irrasjonell for jeg greier å holde samtaler med voksne mennesker uten å heve stemmen og ta det personlig 

Anonymkode: c0bd8...86b

Høres ut som adhd for meg. Selv om man behersker, etter mange års erfaring, egen impulskontroll, så kjenner du fortsatt trangen. Men din mor klikket, var irrasjonell, kjeftet fort, hevet stemmen raskt, klarte ikke holde samtaler med andre rundt seg. Hadde jeg fortsatt tenkt adhd så er det jo henne du har arvet det fra. Mange går udiagnostisert. Stress og depresjon er de fremtredende faktorene som viser små tegn på adhd. 

Men som du skriver så er du utsatt for omsorgssvikt, og det kan ha samme utløsende effekter som adhd, og det er vanskelig å skille de to fra hverandre. Jeg heller mer mot at du har lidd under omsorgssvikt, og det må du anerkjenne. Hun har gjort deg vondt og du lider enda. 

En psykolog vil være rette instansen å snakke med, men samtidig ha det i bakhodet at det er mulig med adhd her også. For du høres ut som meg og jeg er nylig diagnostisert med det. Bare en tanke som du kan kverne videre på. 

Og du, det var ikke din feil. Det var din mor som var stygg med deg. Klem 💗

Anonymkode: c26f1...aa2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som adhd for meg. Selv om man behersker, etter mange års erfaring, egen impulskontroll, så kjenner du fortsatt trangen. Men din mor klikket, var irrasjonell, kjeftet fort, hevet stemmen raskt, klarte ikke holde samtaler med andre rundt seg. Hadde jeg fortsatt tenkt adhd så er det jo henne du har arvet det fra. Mange går udiagnostisert. Stress og depresjon er de fremtredende faktorene som viser små tegn på adhd. 

Men som du skriver så er du utsatt for omsorgssvikt, og det kan ha samme utløsende effekter som adhd, og det er vanskelig å skille de to fra hverandre. Jeg heller mer mot at du har lidd under omsorgssvikt, og det må du anerkjenne. Hun har gjort deg vondt og du lider enda. 

En psykolog vil være rette instansen å snakke med, men samtidig ha det i bakhodet at det er mulig med adhd her også. For du høres ut som meg og jeg er nylig diagnostisert med det. Bare en tanke som du kan kverne videre på. 

Og du, det var ikke din feil. Det var din mor som var stygg med deg. Klem 💗

Anonymkode: c26f1...aa2

Jeg vil ikke kverulere med deg, men jeg var rolig og flink på skolen, ganske stille og satt alltid stille, ville helst ikke bli med i gymen en gang. De barna jeg visste hadde adhd, var spesielle eller "problembarn". At jeg har adhd blir veldig overraskende, må nok lese mer om det

Jeg har nok blitt veldig farget av min egen oppvekst, og det synes jeg er kjipt. Det positive vil jeg gjerne ta med meg, men tanken på at barnet mitt skal bli redd for å snakke med meg senere om ting, det vil jeg aldri skal skje. 

Er det legen man forhører seg med angående psykolog da eller er det helsestasjonen i og med at det er barn som er involvert? Jeg er bare så redd, for jeg vil bare ha verktøy til å bli roligere, jeg er jo ikke slem, men jeg er redd om det fortsetter så vil jeg sette spor.. 

3 timer siden, WhisperingWind skrev:

Det ER din mor sin skyld. Hadde du behandlet barnet ditt sånn? 

Nei, fordi du vet det er galt. 

Barn er ekstremt lojal mot foreldre og som oftest elsker vi dem ubetinget uansett hva de gjør mot oss. 

At du velger å tilgi henne er bra. Det er å gi slipp på sinnet mot henne. Det er for din egen fordel. 

Men du ble utsatt for omsorgssvikt. Å kjefte så mye på et barn at det lever i frykt er psykisk mishandling. Og hun slo deg. 

Om du hadde gjort det mot barnet ditt. Hadde ikke du sett på det som omsorgssvikt? 

Om jeg hadde gjort det samme, hadde jeg antageligvis følt det et feil, det er omsorgssvikt å slå og bedrive psykisk vold. Å kjefte på en liten unge som ikke vet bedre én gang er uheldig og dumt, men ikke omsorgssvikt.. Flere ganger derimot, det er omsorgssvikt. 

Jeg blir sint i to minutter bokstavelig talt, men måten jeg er sint på er ikke grei for jeg blir høylytt.. Er det omsorgssvikt? 

Anonymkode: c0bd8...86b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som adhd for meg. Selv om man behersker, etter mange års erfaring, egen impulskontroll, så kjenner du fortsatt trangen. Men din mor klikket, var irrasjonell, kjeftet fort, hevet stemmen raskt, klarte ikke holde samtaler med andre rundt seg. Hadde jeg fortsatt tenkt adhd så er det jo henne du har arvet det fra. Mange går udiagnostisert. Stress og depresjon er de fremtredende faktorene som viser små tegn på adhd. 

Men som du skriver så er du utsatt for omsorgssvikt, og det kan ha samme utløsende effekter som adhd, og det er vanskelig å skille de to fra hverandre. Jeg heller mer mot at du har lidd under omsorgssvikt, og det må du anerkjenne. Hun har gjort deg vondt og du lider enda. 

En psykolog vil være rette instansen å snakke med, men samtidig ha det i bakhodet at det er mulig med adhd her også. For du høres ut som meg og jeg er nylig diagnostisert med det. Bare en tanke som du kan kverne videre på. 

Og du, det var ikke din feil. Det var din mor som var stygg med deg. Klem 💗

Anonymkode: c26f1...aa2

Og forresten tusen takk for svar 💕❤️ det hjelper veldig 💞

Anonymkode: c0bd8...86b

[Gjest WhisperingWind]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke kverulere med deg, men jeg var rolig og flink på skolen, ganske stille og satt alltid stille, ville helst ikke bli med i gymen en gang. De barna jeg visste hadde adhd, var spesielle eller "problembarn". At jeg har adhd blir veldig overraskende, må nok lese mer om det

Jeg har nok blitt veldig farget av min egen oppvekst, og det synes jeg er kjipt. Det positive vil jeg gjerne ta med meg, men tanken på at barnet mitt skal bli redd for å snakke med meg senere om ting, det vil jeg aldri skal skje. 

Er det legen man forhører seg med angående psykolog da eller er det helsestasjonen i og med at det er barn som er involvert? Jeg er bare så redd, for jeg vil bare ha verktøy til å bli roligere, jeg er jo ikke slem, men jeg er redd om det fortsetter så vil jeg sette spor.. 

Om jeg hadde gjort det samme, hadde jeg antageligvis følt det et feil, det er omsorgssvikt å slå og bedrive psykisk vold. Å kjefte på en liten unge som ikke vet bedre én gang er uheldig og dumt, men ikke omsorgssvikt.. Flere ganger derimot, det er omsorgssvikt. 

Jeg blir sint i to minutter bokstavelig talt, men måten jeg er sint på er ikke grei for jeg blir høylytt.. Er det omsorgssvikt? 

Anonymkode: c0bd8...86b

Hvor ofte blir du sint og blir høylytt mot barnet? Om dette er et gjentakende problem så skaper du en frykt i barnet og det går faktisk under psykisk mishandling og er en form for omsorgssvikt. Du skaper jo da samme frykten og utryggheten i ditt barn som du selv opplevde.

Vi som foreldre skal være barnas trygge klippe. De menneskene som barnet kan utagere mot uten at de føler seg verken dømt eller utrygg. Vi som voksne skal jo lære dem nettopp at skriking og kjefting ikke er den rette måten å kommunisere på. At vi skal puste med magen, regulere oss ned og snakke om ting. Om du i det ene øyeblikket hyler til ungen og i det neste sier at barnet ikke skal å hyle når det blir frustrert så blir jo barnet helt forvirret. Hvorfor er det greit at du skriker og kjefter, men ikke ungen?

 

Endret 17. april 2020 av WhisperingWind