Hvordan jeg har det. Jente 14 år.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg er 14 år gammel med skilte foreldre. Mamma er lykkelig gift med stefaren min (som jeg er veldig glad i) og pappa er sammen med stemoren min. 

Akkurat nå så blir det litt mye for meg. En venn av meg som bor langt unna sier han ikke kan snakke med noen andre enn meg, og har selvmordstanker. En annen venn som bor i samme by som meg skriver meldinger til meg som en slags trøst fordi vennene hennes i klassen ikke behandler henne så godt innimellom. Jeg prøver så godt jeg kan å tilfredsstille begge to og være der for dem, men det føles ut som om jeg bare drukner i deres problemer. Jeg må være dems psykolog og gi alt jeg har av meg selv for at de skal føle seg bedre. Jeg oppfordrer alltid på en rolig måte at de kanskje burde skaffe profesjonell hjelp, fordi jeg ikke alltid kan hjelpe dem. Men de gjør det aldri og alt bare fortsetter som før.

Mamma jobber nå hele tiden fordi henne er sykepleier. Hun blir stadig satt i karantene imens jeg er hos faren min. Så da er jeg stuck der helt til testresultatene kommer og mamma er frisk. Det er et rent mas å være hos pappa. Stemoren min og han diskuterer og krangler hver eneste dag. Noen ganger begynner de å skrike til hverandre. Det ender enten med at stemoren min eller pappa stikker ut av huset og vekk fra alle siden de to ikke klarer å være med hverandre. Hvor lenge de blir borte varierer. Det er virkelig ille nå når alle i familien er innestengt med hverandre. Jeg satt og spiste lunsj i går og hørte at pappa ville ha «noe permanent» når de diskuterte med hverandre. Rett etterpå stakk stemoren min til sin egen mor sammen med ungene sine. Pappa og stemoren min kommer til å gå fra hverandre snart. Alle signaler og tegn tyder på det.

Jeg er også skyldig i alt dette maset hjemme hos pappa. I går etter at jeg hadde vært litt ute så sa jeg til pappa at jeg synes at stemoren min og alle andre her er så sure hele tiden. Før jeg fikk sagt noe mere så hørte jeg stemoren min si oppe fra soverommet «Jeg er her assa!». Det var skikkelig frekt og dårlig gjort av meg å peke henne ut i setningen. Jeg visste ikke at stemoren min var hjemme og den setningen hørtes helt feil ut når jeg ikke fikk forklart. Jeg er ikke egentlig en person som snakker dritt om andre bak ryggen dems og jeg prøver å skjerpe meg når det skjer, men i går ble det bare for mye. Det føltes ut som om alt i hodet mitt bare kokte av frustrasjon. Det glapp ut av meg og jeg var helt stille resten av kvelden i skam. 

Jeg har blitt kalt mye rart helt siden jeg var liten. Siden mamma og pappa gikk fra hverandre når jeg var liten så flyttet vi og jeg begynte på skole uten om å kjenne noen. Jeg ble den største jenta i klassen og var nok sikkert veldig interessant å baksnakke. Pappa insisterte også på at jeg skulle melde meg på fotball, sikkert i håp om at jeg skulle gå ned i vekt. Jeg gråt før nesten hver kamp eller trening hjemme fordi jeg ikke ville dra og trene fotball. Jeg ble da kalt en sutreunge og jeg sluttet å gråte foran andre. Foreldrene mine har ikke sett meg gråte på omtrent 4 år. Jeg ble veldig obs på at det var noe galt med kroppen min og hvordan jeg så ut. Jeg fikk aldri noen kommentarer på at jeg var normal eller fin, men at jeg var stygg og feit. Det tærer litt på psyken når man får høre slikt av alle man kjenner som 8 åring. Så jeg bestemte meg for at jeg ikke var bra nok. Jeg jobbet med meg selv, sluttet helt å kommentere på andre og sluttet å havne i krangler. Personligheten min ble helt borte og alt som kom ut var det positive. Alt det negative av sinne, frustrasjon eller sorg måtte jeg holde inne og spare til jeg var alene. Ser du kanskje hvor dette går?

Jeg har ingen bra psykisk helse. Jeg begynte å telle kalorier som 10 åring hver eneste dag i frykt om at jeg skulle gå opp i vekt. Nå i dag tør jeg ikke å drikke kalorier som finnes i saft, brus eller juice. Det å spise noe annet enn fullkornsprodukter gjør jeg ikke hvis jeg ikke blir bedt om det. Jeg liker ikke noe ved meg selv annet enn at jeg kan hjelpe andre. Jeg blir brukt mye som en slags trøst eller psykolog. Jeg lytter og prøver å finne løsninger for andre, og det er det eneste jeg duger til. Folk sier at jeg er så flink på skolen fordi jeg jobber hardt og får gode karakterer, men jeg ser ikke hva de mener er så bra. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Alt virker så håpløst.

 

Anonymkode: 50231...c2b

[SoWhat?]

Dette var leit å lese. Det er alvorlig at du har fått dette flink pike-syndromet allerede i så ung alder, og enda mer alvorlig med spiseproblemer. Du oppfører deg på en måte hvor ingen kan klandre eller kritisere deg, og klart at det blir et veldig press på deg i det lange løp. Det du sa angående stemoren din i går, var ingen stor feil. Du trenger ikke føle skam for det, men de voksne burde tatt det på alvor at du sa fra.

Du må jo snakke med noen om alt dette. Dette blir ikke bra av seg selv uten at du får hjelp av noen. Du har jo kommet inn i dette mønsteret med å være flink, være støtte for andre og ikke kreve noe selv. Det mønsteret må brytes. Er det helt umulig for deg å snakke med foreldrene dine eller en annen voksen rundt deg? Jeg skjønner at du kan slite med tilliten til andre, men det er jo også sånn at folk ikke alltid er klar over hva en sliter med, og de vil støtte og hjelpe om de får vite.

Ellers så fins det hjelpetelefoner for barn og ungdom. Jeg tenker det er lurt om du kontakter dem? De er vant til å lytte til problemer og vanskeligheter barn og ungdom har, og de kan komme med noen råd. Håper du snakker med noen så du får støtte og hjelp med det du sliter med. Du trenger det ❤️

[SnartMammaLykke]

Du er flink❤️ 
 

Du trenger noen å snakke med så ring 116 123. Alle trenger noen nå og det er ingen skam å ringe hjelpetelefonen! 
 

 

[Invicta]

Kjære, fine deg ♥️ Det er ikke din skyld. Prøv å finne noen å snakke med, noen som hører på deg. En lærer, en slektning, mamma, helsesykepleier eller det nummeret som står over her. 

 

[AnonymBruker]

Hei! 
 

Så bra at du åpnet deg om dette her! Klarer du vise dette innlegget til moren eller stefaren din? Selv om moren din jobber veldig mye, er hun sikkert opptatt av hvordan du har det. Men kanskje hun ikke vet det helt? 
 

Du er like viktig som alle vennene dine og du har like mye rett til å være sint og sur som alle andre,  det er ikke sånn at du må holde inne ditt fordi andre har det vondt. Nå er det du som trenger støtte! 
 

Alarmtelefonen for barn og unge, eller Kors på halsen er steder du kan få hjelp til å sortere og rydde litt. Det gjelder også vennene dine, du kan jo forslå for dem at de bruker disse tjenestene også. 

Anonymkode: 5b54e...c5c

[AnonymBruker]

Hei!

Uff! Denne tiden er ikke enkel for deg, og jeg skjønner at det er sammensatt av flere faktorer i livet ditt både hjemme, med venner og eget selvbilde. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at du er en reflektert ungdom som er flink til å uttrykke deg, og at du ofte setter andres behov foran dine egne. Dette er svære gode egenskaper, men det kan gjøre at man ikke alltid er like flink til å ta vare på seg selv. Jeg vet ikke om du ser etter råd? Men som voksen som har hatt ganske lik oppvekst som deg, er det vanskelig å komme med råd til enkelte av temaene du tar opp. 

1. Du høres ut som en god og empatisk venn som vil hjelpe vennene dine og tar deg tid til å lytte. Jeg skjønner veldig godt at det kan bli belastende når temaene blir mørke og tunge, og du ikke vet hvordan du kan hjelpe. Særlig dette med selvmordstanker er alvorlig. Dette er veldig mye ansvar for en 14-åring å bære på alene! Jeg ville snakket om dette med en voksenperson som du har tillit til, for eksempel moren eller faren din? Dersom vennen din snakker om selvmord, er det også helt lov å si at dette er forferdelig å høre for deg og at du håper at hun/han skjønner at du må ta kontakt med f.eks. foreldrene dersom hun/han ikke snakker med dem selv eller ikke får profesjonell hjelp. Dersom du er redd for at vennen din skal bli sint fordi du sier ifra til noen, kan du f.eks. si at du heller vil at vennen din skal være sint på deg enn at hun/han skal dø, fordi du er så glad i han/hun. Hvis du føler at selvmordsfaren blir akutt, ikke vær redd for å ringe 113. Du kan også ta kontakt med Mental Helse ved å ringe 116 123, eller bruke chattefunksjonen deres (https://mentalhelse.no/fa-hjelp/hjelpetelefonen). 

2. Du er ikke skyldig i maset hjemme. Kommentaren du kom med var helt valid. Det er heller dumt av faren og stemoren din og ikke spørre deg om hvorfor du synes det er sånn, enn å bli sinte. 

Det at foreldre og steforeldre krangler høylytt hjemme foran barna er ikke ok, og skaper et ubehagelig miljø for dere barna som bor der. Jeg ville prøvd å sette meg ned med faren og stemoren din, eller kanskje bare faren din? Forklar dem at dette er ubehagelig for deg og foreslå at de roe ned diskusjonene eller gå en plass hvor dere barna ikke kan høre når de krangler. I denne samtalen får du også muligheten til å forklare hva du mente med kommentaren. 

3. Vondt å høre at du har hatt dårlige opplevelser på skolen, at du ikke har det godt med ditt eget selvbilde og at du har et problematisk forhold til mat. Du reflekterer veldig godt rundt årsakene til dette, følelsene knyttet til dette og hvordan reaksjonsmønsteret ditt er. Jeg synes du er utrolig flink til å uttrykke deg og det er åpenbart at du har tenkt mye på dette. Det er utrolig vanskelig å bytte skole, og i tillegg har ikke folk vært snille mot deg. Det er ikke rart at du har det vondt inni deg og har utviklet et dårlig selvbilde når du har vært i et klassemiljø fem dager i uka der folk ikke har vært greie i så lang tid. 

Du sier at du blir brukt mye som trøst og psykolog. Er det noen der som gjør det samme for deg? Jeg tror du kunne hatt god trøst og hjelp i fortelle en voksen om hvordan du har det. For eksempel foreldrene dine eller kanskje en helsesøster? Åpne deg slik som du har gjort i dette innlegget. Dersom det er vanskelig å ta det opp muntlig, kanskje du kunne gitt dem et brev der du skriver det du har skrevet i dette innlegget?  

De problematiske tankene rundt selvbilde og mat er ganske alvorlige, og er noe jeg mener en psykolog kunne hjulpet deg med. Jeg sier dette som en som hadde spiseforstyrrelser og utrolig dårlig selvbilde på din alder og burde fått hjelp tidligere enn jeg gjorde. Problemene mine hadde også utgangspunkt i at jeg flyttet og byttet mye skoler som barn og folk ikke var så snille med meg. Å fortelle foreldrene mine om det og få profesjonell hjelp gjorde at jeg fikk det mye bedre etter hvert. 

Sender en god klem og heier på deg ❤️ 

Anonymkode: c2466...a17

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg er 14 år gammel med skilte foreldre. Mamma er lykkelig gift med stefaren min (som jeg er veldig glad i) og pappa er sammen med stemoren min. 

Akkurat nå så blir det litt mye for meg. En venn av meg som bor langt unna sier han ikke kan snakke med noen andre enn meg, og har selvmordstanker. En annen venn som bor i samme by som meg skriver meldinger til meg som en slags trøst fordi vennene hennes i klassen ikke behandler henne så godt innimellom. Jeg prøver så godt jeg kan å tilfredsstille begge to og være der for dem, men det føles ut som om jeg bare drukner i deres problemer. Jeg må være dems psykolog og gi alt jeg har av meg selv for at de skal føle seg bedre. Jeg oppfordrer alltid på en rolig måte at de kanskje burde skaffe profesjonell hjelp, fordi jeg ikke alltid kan hjelpe dem. Men de gjør det aldri og alt bare fortsetter som før.

Mamma jobber nå hele tiden fordi henne er sykepleier. Hun blir stadig satt i karantene imens jeg er hos faren min. Så da er jeg stuck der helt til testresultatene kommer og mamma er frisk. Det er et rent mas å være hos pappa. Stemoren min og han diskuterer og krangler hver eneste dag. Noen ganger begynner de å skrike til hverandre. Det ender enten med at stemoren min eller pappa stikker ut av huset og vekk fra alle siden de to ikke klarer å være med hverandre. Hvor lenge de blir borte varierer. Det er virkelig ille nå når alle i familien er innestengt med hverandre. Jeg satt og spiste lunsj i går og hørte at pappa ville ha «noe permanent» når de diskuterte med hverandre. Rett etterpå stakk stemoren min til sin egen mor sammen med ungene sine. Pappa og stemoren min kommer til å gå fra hverandre snart. Alle signaler og tegn tyder på det.

Jeg er også skyldig i alt dette maset hjemme hos pappa. I går etter at jeg hadde vært litt ute så sa jeg til pappa at jeg synes at stemoren min og alle andre her er så sure hele tiden. Før jeg fikk sagt noe mere så hørte jeg stemoren min si oppe fra soverommet «Jeg er her assa!». Det var skikkelig frekt og dårlig gjort av meg å peke henne ut i setningen. Jeg visste ikke at stemoren min var hjemme og den setningen hørtes helt feil ut når jeg ikke fikk forklart. Jeg er ikke egentlig en person som snakker dritt om andre bak ryggen dems og jeg prøver å skjerpe meg når det skjer, men i går ble det bare for mye. Det føltes ut som om alt i hodet mitt bare kokte av frustrasjon. Det glapp ut av meg og jeg var helt stille resten av kvelden i skam. 

Jeg har blitt kalt mye rart helt siden jeg var liten. Siden mamma og pappa gikk fra hverandre når jeg var liten så flyttet vi og jeg begynte på skole uten om å kjenne noen. Jeg ble den største jenta i klassen og var nok sikkert veldig interessant å baksnakke. Pappa insisterte også på at jeg skulle melde meg på fotball, sikkert i håp om at jeg skulle gå ned i vekt. Jeg gråt før nesten hver kamp eller trening hjemme fordi jeg ikke ville dra og trene fotball. Jeg ble da kalt en sutreunge og jeg sluttet å gråte foran andre. Foreldrene mine har ikke sett meg gråte på omtrent 4 år. Jeg ble veldig obs på at det var noe galt med kroppen min og hvordan jeg så ut. Jeg fikk aldri noen kommentarer på at jeg var normal eller fin, men at jeg var stygg og feit. Det tærer litt på psyken når man får høre slikt av alle man kjenner som 8 åring. Så jeg bestemte meg for at jeg ikke var bra nok. Jeg jobbet med meg selv, sluttet helt å kommentere på andre og sluttet å havne i krangler. Personligheten min ble helt borte og alt som kom ut var det positive. Alt det negative av sinne, frustrasjon eller sorg måtte jeg holde inne og spare til jeg var alene. Ser du kanskje hvor dette går?

Jeg har ingen bra psykisk helse. Jeg begynte å telle kalorier som 10 åring hver eneste dag i frykt om at jeg skulle gå opp i vekt. Nå i dag tør jeg ikke å drikke kalorier som finnes i saft, brus eller juice. Det å spise noe annet enn fullkornsprodukter gjør jeg ikke hvis jeg ikke blir bedt om det. Jeg liker ikke noe ved meg selv annet enn at jeg kan hjelpe andre. Jeg blir brukt mye som en slags trøst eller psykolog. Jeg lytter og prøver å finne løsninger for andre, og det er det eneste jeg duger til. Folk sier at jeg er så flink på skolen fordi jeg jobber hardt og får gode karakterer, men jeg ser ikke hva de mener er så bra. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Alt virker så håpløst.

 

Anonymkode: 50231...c2b

Du kan gå på ung.no  kvinneguiden er ikke for 14 åringer 

Anonymkode: 408fc...b51

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 
 

Så bra at du åpnet deg om dette her! Klarer du vise dette innlegget til moren eller stefaren din? Selv om moren din jobber veldig mye, er hun sikkert opptatt av hvordan du har det. Men kanskje hun ikke vet det helt? 
 

Du er like viktig som alle vennene dine og du har like mye rett til å være sint og sur som alle andre,  det er ikke sånn at du må holde inne ditt fordi andre har det vondt. Nå er det du som trenger støtte! 
 

Alarmtelefonen for barn og unge, eller Kors på halsen er steder du kan få hjelp til å sortere og rydde litt. Det gjelder også vennene dine, du kan jo forslå for dem at de bruker disse tjenestene også. 

Anonymkode: 5b54e...c5c

Nei! Ikke vise innlegget, hva slags råd er nå det?

Anonymkode: c2184...71b

[Diamant20]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei! Ikke vise innlegget, hva slags råd er nå det?

Anonymkode: c2184...71b

Hvorfor skal hun ikke vise innlegget? 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Diamant20 skrev:

Hvorfor skal hun ikke vise innlegget? 

Fordi det er en elendig ide som vil gjøre vondt verre.

«Å, du har delt privat informasjon på en nettside, da blir alt bra i familien igjen!»

Seriøst, folk må slutte å gi «råd» som «vis han/hun denne tråden», det er det dummeste jeg leser på KG.

Anonymkode: c2184...71b

[Diamant20]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det er en elendig ide som vil gjøre vondt verre.

«Å, du har delt privat informasjon på en nettside, da blir alt bra i familien igjen!»

Seriøst, folk må slutte å gi «råd» som «vis han/hun denne tråden», det er det dummeste jeg leser på KG.

Anonymkode: c2184...71b

Hun kan jo bare kopiere innlegget inn i en melding? Tviler på at en 14 åring vil vise foreldrene sine at hun sitte på KG

[AnonymBruker]

Det var trist å høre hvordan du har det. Jeg er selv mamma til en 14 åring og min datter har også skilte foreldre. Om du hadde vært min datter så ville jeg så gjerne at du hadde delt dette med meg. Om moren din er en person du kan stole på så fortell henne det du forteller oss. Om du ikke klarer å si det så skriv det i et brev. Du skal ikke måtte sitte med dette helt alene. 

Anonymkode: f4209...0e0

[AnonymBruker]

Sender deg en stor klem ❤️ Vi som er litt eldre vet at det ikke alltid er lett å være 14 år.. Du høres ut som en veldig omsorgsfull og reflektert jente  

Anonymkode: cd210...86f

[Gjest Blondie65]

Hei du!

Du har fått flere kontaktpersoner du kan kontakte. Gjør det. Anbefal også disse som søker hjelp hos deg å snakke med dem. De trenger den avlastingen.

Spør mammaen din om hun kan finne tid til at dere kan sitte ned og snakke sammen ordentlig om ikke så alt for lenge. Hun har også bruk for å snakke med deg og vil helt sikkert hjelpe deg med å sette ord på følelsene dine.

Klem til deg!

[AnonymBruker]

Ts, jeg ser at du dr svært reflektert og skriver godt, ble ikke overrasket i det hele tatt når jeg så på slutten at du er flink på skolen. Og det er fordi du både er snart og jobber for det. Det er åpenbart at du har mye bra å fare med, i tillegg til å være en omsorgsfull og hensynsfull person, og siden du tar tak i dette nå (fremfor p vente til du er 24 eller 34) sier meg at du har en ukuelig person inni deg et sted. 

Det som er synd er at du har blitt formet til å utslette deg selv - frem til nå. Men ditt «jeg» sier fra nå; det er nok, jeg trenger plass. Og det gjør du. 
Jeg ville snakket med min mor. Tatt op det du forteller her, og gjerne skriftlig om det gjør det lettere. Om din mor ikke takler det, ville jeg kontaktet helsesøster først, og er hun ubrukelig (uinteressert, bagatelliserende eller streng), så går du videre - kanskje en lærer. Det viktige er ikke hvem det er, men en person som er klok og kan lære deg å sette grenser og å bli glad i deg selv igjen. Det fortjener du!

Anonymkode: 15503...a1b

[AnonymBruker]

Jeg vil også råde deg til å skrive ut innlegget ditt i et brev og gi til for eksempel helsesøster. Det er veldig viktig for din psykiske helse at du får noen å prate med.

Anonymkode: bef3f...892

[Matas]

Tråden er ryddet for brukerangrep og avsporing. 

- Matas, mod. 

[Matas]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din med bakgrunn i at vi ikke kan vite hvilken kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Vi kan ikke passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg eller andre i en sårbar situasjon. 

Vi anbefaler også at du tar kontakt med din fastlege for å få en profesjonell oppfølging og/eller svar på spørsmålene dine. 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Med vennlig hilsen,

Matas, moderator.