Dele egen kjærlighetssorg med barna? Bekymret tante.

[AnonymBruker]

Min avdøde manns søster har tre barn i alderen 7–12 år. Jeg har et nært forhold til barna, men et noe anstrengt forhold til min svigerinne da jeg ved et par tidligere tilfeller har kommet med "gode råd". (Ja, jeg har nå skjønt at det ikke er lurt). Jeg har tidligere reagert på at hun nokså hyppig bytter ut kjærestene sine, og hun introduserer dem alle sammen for barna med en gang. Til fjorårets julefeiring var kjæresten Kjell innvitert, men hun dukket istedet opp med kjæresten Arne (da var det blitt slutt med Kjell ca. fem uker før, og hun var blitt sammen med Arne en ukes tid etter bruddet). 

Nå er det blitt slutt mellom Arne og henne (i begynnelsen av mars innviterte de til forlovelsesfest og planla å flytte sammen iløpet av påsken), og det jeg reagerer mest på nå er at tantebarna mine forteller meg at "mamma bare gråter", "stakkars mamma som har det så vondt", "det er veldig, veldig synd på mamma" og lignende. Synes dere det er greit å dele egen kjærlighetssorg så åpenlyst med barna? Mine barn er yngre (og var for små til å forstå noe da min mann døde), så jeg vet egentlig ikke hvordan foreldre bør opptre i en slik situasjon. Men jeg synes hun på en måte legger et slags ansvar over på barna om at de skal trøste henne, og det tenker jeg blir helt feil. Det er jo mor som er voksen, som eventuelt skal trøste barna, eller? Jeg synes hun burde ta seg sammen og prøve å holde kjærlighetssorgen mer for seg selv. Både svigermor og jeg har tilbudt oss å ta barna i noen dager, men det ville hun ikke for hun ønsker å ha barna nær seg for ekstra trøst og kos pga. kjærlighetssorgen. Jeg forstår selvfølgelig at hun er lei seg, men hun har bunnløs kjærlighetssorg 1–3 ganger hvert eneste år. Hun og jeg er åpenbart svært ulike, og jeg har forståelse for at folk gjør ting på forskjellig vis, men jeg er bekymret for tantebarna mine. 

Eldstemann er tolv år, men oppfører seg som en ansvarlig voksen: lager middag, pakker søskens skolesekk, trøster mamma, gjør husarbeid. Det er selvfølgelig flott at hun er så flink og pliktoppfyllende, men jeg er redd for at hun holder på å få Flink pike-syndrom. Hun forteller meg at hun føler at hun er nødt til å gjøre alt perfekt for å glede mamma. De yngre søsknene har hatt noen episoder med utagering på skolen, men får nå heldigvis hjelp av helsesøster. Det er klart at det blir en del omveltninger for dem når de stadig vekk introduseres for mors nye kjærester/samboere, men ingen av disse mennene holder kontakten med barna etter bruddet, så jeg er bekymret for at de vil vokse opp i den tro at alle voksne er ustabile og drar fra deg. 

Dette ble et veldig langt innlegg, men for å oppsummere: jeg er bekymret for hvordan tantebarna mine har det hjemme. Jeg er redd for at mors emosjonelle umodenhet vil påvirke dem negativt, ikke bare nå men også senere i livet. Synes dere mine bekymringer virker grunnløse, basert på det jeg har fortalt her? Eller burde jeg forsøke å snakke med svigerinnen min igjen? Jeg har en gang tidligere forsøkt å ta en uformell prat med læreren til et av barna i forbindelse med henting på skolen, men hun roste min svigerinne (fordi hun skrev bacheloroppgave sin om et emne læreren også er opptatt av). Jeg har også forsøkt å snakke med svigermor, men hun sier seg alltid enig med siste taler, så det er liten vits å prate med henne. Hvordan bør jeg eventuelt forsøke å snakke med svigerinnen min? Jeg har tidligere foreslått at vi to sammen kan ta COS-kurs og at jeg ville ha henne med for å støtte meg, men det avviste hun fordi hun mener utdannelsen hennes har lært henne mer om barneoppdragelse enn det man kan lære på et sånt kurs. 

Er takknemlig for alle råd. (Og takk for at du gadd å lese alt dette).

Anonymkode: 5d326...089

[AnonymBruker]

Det er ikke noe du kan gjøre her, annet enn å være til stede når ungene trenger deg. Det er så mange barn i dag som vokser opp med sånne umodne flyfiller av noen alenemødre at man kan anses det som normalisert. Burde så klart vært en barnevernssak, men vi er for "progressive" i dag til å se sånne oppvekstvilkår for hva de er.

Anonymkode: 6ff4a...6f2

[Ritter]

Jeg synes ikke at hun skal dele alt med barna, men at hun forklarer dem hvorfor hun er lei seg, det synes jeg bare er fint. Barn oppfatter raskt om en av foreldrene er lei seg, og de kan lett tenke at det har noe med dem selv å gjøre, derfor er det ok å forklare grunnen.

Dette synes jeg ikke at du skal blande deg bort i, hun er voksen og må ta sine egne valg. Men, jeg er enig i at det er dumt å introdusere ny kjæreste for barna før man er sikker på at forholdet er noe man vil satse seriøst på.

[AnonymBruker]

Dette er en barnevernssak. Det er skadelig for barna. Hun pålegger dem roller og ansvar de er for små til å ha. I tillegg øker faren ganske dramatisk for overgrep når det stadig er nye menn i bildet. 

Anonymkode: dee12...365

[Zienna]

Nei, som forelder deler man virkelig ikke kjærlighetssorg og voksenliv med barna sine!  Det går en klar grense mellom voksne og barn, og det er viktig at grensen overholdes for at barna skal få lov å være barn.  Barn skal ikke føle ansvar for moren sin.  De skal være bekymringsløse små, og det er forelderens ansvar å sørge for.  

Jeg vet virkelig ikke mer du kan gjøre , ts.  Kan du være mer direkte overfor mor?  Merkelig dette med utdanning, at så mange tror at det gjør oss mer i stand til å takle problemer.  Slik er det ikke.   


  

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Eller burde jeg forsøke å snakke med svigerinnen min igjen? Jeg har en gang tidligere forsøkt å ta en uformell prat med læreren til et av barna i forbindelse med henting på skolen, men hun roste min svigerinne (fordi hun skrev bacheloroppgave sin om et emne læreren også er opptatt av). Jeg har også forsøkt å snakke med svigermor, men hun sier seg alltid enig med siste taler, så det er liten vits å prate med henne. Hvordan bør jeg eventuelt forsøke å snakke med svigerinnen min?

Å fortelle noen at de tar feil valg i livet, uten at de har spurt om din mening...det kommer ikke til å falle i god jord.

Hvis dere hadde hatt veldug god relasjon, så kunne det vært en åpning..men det høres ikke ut som om dere har det

Anonymkode: 37e43...cb7

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen.

 

14 timer siden, Chaya skrev:

Jeg synes ikke at hun skal dele alt med barna, men at hun forklarer dem hvorfor hun er lei seg, det synes jeg bare er fint. Barn oppfatter raskt om en av foreldrene er lei seg, og de kan lett tenke at det har noe med dem selv å gjøre, derfor er det ok å forklare grunnen.

Ja, at hun fortalte barna om bruddet var hun nødt til for han skulle egentlig flytte inn nå iløpet av påsken, så det forstår jeg. Det jeg reagerer på er egentlig det at hun så åpenlyst viser barna at hun er lei seg. Hvor mye synes du det er greit at barna ser av at foreldre er lei seg? Jeg synes det hadde holdt med én samtale om dette, og så burde hun heller fokusert på å gjøre hyggelige ting sammen med barna i påsken. 

 

14 timer siden, Zienna skrev:

Merkelig dette med utdanning, at så mange tror at det gjør oss mer i stand til å takle problemer.  Slik er det ikke.   

Ja, det er veldig merkelig. Jeg har inntrykk av at hun er veldig dyktig i jobben sin, men det er da noe helt annet enn å oppdra egne barn, er det ikke? På jobb har hun jo også kolleger å støtte seg til, men hjemme er hun alene med ansvaret for barna. Fedrene har noe samvær med barna, men hun er veldig opptatt av å finne feil de gjør og å holde samværet på et minimum. Hun blir veldig lei seg når barna skal til fedrene sine, og jeg tror barna opplever det som vanskelig å skulle reise fra mor når de ser hvor lei seg hun blir. Samtidig har hun også en måte å snakke om seg selv og alenemor-rollen på som læreren og en del andre liker. Hun kan for eksempel si ting som at hun gir alt for barna og at det sliter henne ut, men at hun gjør det med glede fordi barnas liv er mer verdt enn hennes. Isolert sett er det ikke noe galt i å si noe sånt, og jeg skjønner godt at læreren og andre tenker at hun er en fantastisk mor, men hun sier sånne ting såpass hyppig at jeg opplever det som en slags offerrolle hun har valgt seg. Jeg lurer også på hvordan det må oppleves for barna å stadig få høre fra moren sin at de sliter henne ut og at hun nærmest ofrer livet sitt for dem. 

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å fortelle noen at de tar feil valg i livet, uten at de har spurt om din mening...det kommer ikke til å falle i god jord.

Hvis dere hadde hatt veldug god relasjon, så kunne det vært en åpning..men det høres ikke ut som om dere har det

 

14 timer siden, Zienna skrev:

Kan du være mer direkte overfor mor?

Nei, jeg har tidligere sagt rett ut til henne at jeg synes hun burde vente med å introdusere kjærestene sine for barna til det har gått et års tid. Etter det ble forholdet vårt dårligere. Jeg er redd for at dersom jeg sier noe rett ut vil hun minimere kontakten jeg har med barna. Så hvis jeg skal si noe til henne, tror jeg at jeg må gjøre det på en litt snikete måte, om dere skjønner.  

 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er en barnevernssak. Det er skadelig for barna. Hun pålegger dem roller og ansvar de er for små til å ha. I tillegg øker faren ganske dramatisk for overgrep når det stadig er nye menn i bildet. 

Anonymkode: dee12...365

Synes du virkelig at det jeg beskriver er så alvorlig at jeg burde kontakte Barnevernet? Jeg tenker at det kanskje blir litt for voldsomt? For hun er jo ikke slem mot barna med vilje, men samtidig så vet vi jo i dag at å vokse opp med foreldre som er lettere psykisk ustabile (vet ikke ellers hva jeg kan kalle det?) kan medføre varige mentale sår.

Jeg er også litt redd for at hvis jeg ringer Barnevernet vil de avfeie bekymringene mine basert på mors utdannelse og yrke, slik jeg opplevde at læreren gjorde. Og så synes jeg det er veldig vanskelig å vite hva som er normalt. Folk er forskjellige og har helt forskjellige tanker om barneoppdragelse, og det skal jo selvfølgelig være rom for ulike måter å gjøre tingene på. Så jeg er litt redd for at jeg ikke vil klare å legge frem bekymringene mine på en god nok måte til at Barnevernet forstår. Det er jo noen nyanser her. Sett utenfra virker svigerinnen min som en kjempegod mor og barna er veldig knyttet til henne.

Jeg er også usikker på hva Barnevernet kan bistå med. Det ene barnet har fått tilbud fra skolen om utredning for ADHD men det nektet hun. Ideelt burde kanskje mor fått timer med en psykolog for å lære seg å ta ansvar for seg selv og sine egne følelser. Hun har alltid hatt et stort behov for bekreftelse fra andre, og alltid krevd mye omsorg og oppmerksomhet. Men jeg tror aldri i verden at hun ville gått med på å gå i terapi. Hennes yrke går ut på å hjelpe andre, og jeg tror det er veldig viktig for henne å inneha hjelper-rollen og ikke rollen som den som ber om hjelp. 

 

Beklager at dette ble nok et langt innlegg. Som dere kanskje skjønner har jeg hatt bekymringer for tantebarna mine en god stund, men denne påsken toppet det seg da barna istedetfor å feire påske bare har sett mor gråte og bære seg, så nå var det mye som skulle ut. 

Anonymkode: 5d326...089

[AnonymBruker]

Kan ikke du ta med ungene på noe da, så får mor gråte litt i fred?

Anonymkode: 9ae70...6ad

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres helt feil ut at så små barn skal være emosjonell støtte for moren sin. Helt ok å vise at man er lei seg og forklare hvorfor, snakke om følelser osv. Men barn skal aldri føle på noe ansvar for at de må trøste foreldrene sine synes jeg. Synes nesten det høres ennå verre ut at hun blir så lei seg når de skal på samvær og viser det til barna, utrolig manipulerende å få barna til å få dårlig samvittighet for å ha samvær med egne fedre! Såklart blir man lei seg da men det får man være voksen nok til å skjule for barna for barna sin skyld. Og når dere da foreslår å gjøre noe med barna og hun vil ha de hjemme for å trøste seg?? Hun tenker jo helt tydlig på seg selv før barna og det er ikke greit.

Kjæresten min har en mor som jeg kjenner igjen mye av det du sier for og det har ikke alltid vært lett og jeg ser jo at han har noen varige men fra det. Som voksen er det fremdeles mye stakkars meg og at hun alltid trenger hjelp og trøst, men sjeldent hun spør om hvordan han har det.. Hun kan også fortelle om hvor mye hun ofret som alenemor osv men jeg vet jo at det hun sier ikke er hele sannheten, og at kjæresten min tidlig måtte ta mye vare på seg selv, og ble ofte plassert hos andre. Der også er det grining og det jeg ser på som emosjonell manipulering om han feks vil tilbringe en høytidsdag med andre i familien enn henne, eller ikke kan møte henne når hun ønsket det. For meg som har foreldre som alltid har vært *foreldrene* mine og veldig tydlig de er voksne og jeg har vært barn, ikke venner eller noen jeg har trengt å støtte eller hjelpe med noe, så er det veldig rart å se på og jeg merker jo at kjæresten min savner en forelder som er der for ham og støtter ham, ikke motsatt vei. 

Anonymkode: 53377...fbe

[AnonymBruker]

Dytter litt på denne tråden i håp om flere gode råd og kommentarer. 

Anonymkode: 5d326...089

[AnonymBruker]

Jeg er enig med hun som sier du bør kontakte barnevernet.

Som andre sier er det i utgangspunktet ikke noe galt med å fortelle barna hverken at man er lei seg, eller hvorfor man er det. Det kan til og med være bra for barna å snakke om det. Men, og dette er et stort og viktig men, i det øyeblikket den samtalen går fra å forklare barna hvorfor ting er som de er, til å direkte eller indirekte søke trøst hos barna, da går samtalen fra å være god til å være skadelig. Det er skadelig for barn å skulle være den som hjelper mor å regulere sine følelser. Da er rollene snudd helt på hodet. En del av det å vokse opp er nettopp å lære å regulere egne følelser. Det er meningen at voksne skal hjelpe barn å lære det, ikke at barna skal hjelpe de voksne med å regulere deres følelser. Dette gjør noe med barnas utvikling, og kan påvirke deres følelsesliv inn i voksenlivet. Foreldre skal være tryggheten til barna. Foreldrene e de som skal passe på at barna har det bra, og hjelpe dem å forstå smafunnet de lever i. Når forelderen ikke klarer å kontrolere sine egne følelser vil ikke barna stole på at hun klarer å være trygg i andre sammenhenger heller (Sistnevnte kanskje ikke som en bevisst tanke hos barna, men likevel som en usikkerhet som de kanskje ikke klarer hverken å vise frem eller sette ord på)

.

Anonymkode: 42d4f...760

[AnonymBruker]

Uff, for en vanskelig situasjon du står i. Jeg tror dessverre ikke det er noe mer du kan gjøre enn å være der for barna så godt du kan. Hvis du gir beskjed vil hun nok bare stenge deg ute, og tviler på at barnevernet kan/vil reagere på denne situasjonen. 

Jeg har en venninne som er litt lik, og jeg sa ifra en gang at jeg hadde lest at det var anbefalt at man ventet 6 måneder med å introdusere barna for nye kjærester (da var kjæreste nr 3 på et år på vei til å flytte inn...). Det falt ikke i god jord for å si det sånn, og jeg mener vi har en nær og god relasjon. Men der gikk visst grensen. 

Anonymkode: 83e21...da6

[AnonymBruker]

På 14.4.2020 den 16.47, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det høres helt feil ut at så små barn skal være emosjonell støtte for moren sin. Helt ok å vise at man er lei seg og forklare hvorfor, snakke om følelser osv. Men barn skal aldri føle på noe ansvar for at de må trøste foreldrene sine synes jeg. Synes nesten det høres ennå verre ut at hun blir så lei seg når de skal på samvær og viser det til barna, utrolig manipulerende å få barna til å få dårlig samvittighet for å ha samvær med egne fedre! Såklart blir man lei seg da men det får man være voksen nok til å skjule for barna for barna sin skyld. Og når dere da foreslår å gjøre noe med barna og hun vil ha de hjemme for å trøste seg?? Hun tenker jo helt tydlig på seg selv før barna og det er ikke greit.

Kjæresten min har en mor som jeg kjenner igjen mye av det du sier for og det har ikke alltid vært lett og jeg ser jo at han har noen varige men fra det. Som voksen er det fremdeles mye stakkars meg og at hun alltid trenger hjelp og trøst, men sjeldent hun spør om hvordan han har det.. Hun kan også fortelle om hvor mye hun ofret som alenemor osv men jeg vet jo at det hun sier ikke er hele sannheten, og at kjæresten min tidlig måtte ta mye vare på seg selv, og ble ofte plassert hos andre. Der også er det grining og det jeg ser på som emosjonell manipulering om han feks vil tilbringe en høytidsdag med andre i familien enn henne, eller ikke kan møte henne når hun ønsket det. For meg som har foreldre som alltid har vært *foreldrene* mine og veldig tydlig de er voksne og jeg har vært barn, ikke venner eller noen jeg har trengt å støtte eller hjelpe med noe, så er det veldig rart å se på og jeg merker jo at kjæresten min savner en forelder som er der for ham og støtter ham, ikke motsatt vei. 

Anonymkode: 53377...fbe

Huff, det var som å lese om min svigerfamilie... Min mann har blitt veldig selvstendig av en sånn oppvekst, men også veldig redd for å knytte seg til andre og for å vise seg "svak" og ta i mot omsorg. 

 

TS: Er det ingen andre i familien som kan snakke med henne? Eller har dere noen felles venner du kan "alliere" deg med?

Tror dessverre ikke barnevernet kommer til å løfte en finger for dette.

Anonymkode: 9febd...b24

[AnonymBruker]

På 19.4.2020 den 22.04, AnonymBruker skrev:

Uff, for en vanskelig situasjon du står i. Jeg tror dessverre ikke det er noe mer du kan gjøre enn å være der for barna så godt du kan. Hvis du gir beskjed vil hun nok bare stenge deg ute, og tviler på at barnevernet kan/vil reagere på denne situasjonen. 

Jeg har en venninne som er litt lik, og jeg sa ifra en gang at jeg hadde lest at det var anbefalt at man ventet 6 måneder med å introdusere barna for nye kjærester (da var kjæreste nr 3 på et år på vei til å flytte inn...). Det falt ikke i god jord for å si det sånn, og jeg mener vi har en nær og god relasjon. Men der gikk visst grensen. 

Anonymkode: 83e21...da6

Huff, j

På 19.4.2020 den 21.11, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med hun som sier du bør kontakte barnevernet.

Som andre sier er det i utgangspunktet ikke noe galt med å fortelle barna hverken at man er lei seg, eller hvorfor man er det. Det kan til og med være bra for barna å snakke om det. Men, og dette er et stort og viktig men, i det øyeblikket den samtalen går fra å forklare barna hvorfor ting er som de er, til å direkte eller indirekte søke trøst hos barna, da går samtalen fra å være god til å være skadelig. Det er skadelig for barn å skulle være den som hjelper mor å regulere sine følelser. Da er rollene snudd helt på hodet. En del av det å vokse opp er nettopp å lære å regulere egne følelser. Det er meningen at voksne skal hjelpe barn å lære det, ikke at barna skal hjelpe de voksne med å regulere deres følelser. Dette gjør noe med barnas utvikling, og kan påvirke deres følelsesliv inn i voksenlivet. Foreldre skal være tryggheten til barna. Foreldrene e de som skal passe på at barna har det bra, og hjelpe dem å forstå smafunnet de lever i. Når forelderen ikke klarer å kontrolere sine egne følelser vil ikke barna stole på at hun klarer å være trygg i andre sammenhenger heller (Sistnevnte kanskje ikke som en bevisst tanke hos barna, men likevel som en usikkerhet som de kanskje ikke klarer hverken å vise frem eller sette ord på)

.

Anonymkode: 42d4f...760

Ja, jeg er jo enig med deg. Men jeg er usikker på om Barnevernet ser det på samme måte. Det er jo en hårfin balanse her. Men igjen, hva kan egentlig Barnevernet gjøre? Slik jeg forstår det er det egentlig ingenting de kan gjøre om ikke mor sier seg enig i det de foreslår, og da er jo like langt bortsett fra at jeg sannsynligvis ikke vil ha den samme tilgangen til barna lenger. 

 

På 19.4.2020 den 22.14, AnonymBruker skrev:

Huff, det var som å lese om min svigerfamilie... Min mann har blitt veldig selvstendig av en sånn oppvekst, men også veldig redd for å knytte seg til andre og for å vise seg "svak" og ta i mot omsorg. 

 

TS: Er det ingen andre i familien som kan snakke med henne? Eller har dere noen felles venner du kan "alliere" deg med?

Tror dessverre ikke barnevernet kommer til å løfte en finger for dette.

Anonymkode: 9febd...b24

Synd å lese at andre har måttet vokse opp i sånne hjem. Min aller største frykt for barna er at dette vil påvirke dem negativt, og følge dem gjennom voksenlivet. For livet blir jo mye vanskeligere når man ikke tør å stole på folk, eller ikke tør å vise seg sårbar.

Men nei, det er egentlig ingen andre som kan ta en prat med henne. Min svigerfar har demens, og svigermor har aldri noen meninger om noenting og sier seg alltid enig med alle. En tante (av min mann og svigerinne) som jeg har snakket litt med om bekymringene mine, har sagt at hun godt forstår bekymringene mine men at det ikke er noe å gjøre, og at min svigerinne må få oppdra barna som hun selv vil. Ellers er det ingen i familien som står oss såpass nær at det ville være naturlig å prate om barneoppdragelse og sånt med. Svigerinnen min har få venninner, men mange kompiser. Jeg liker ingen av dem, jeg synes de alle sammen bruker henne, de er av typen som kutter kontakten når hun har lite penger. Dersom min mann hadde vært i live ville han ha gjort alt han kunne for tantebarna sine, og jeg føler på et visst "arvet" ansvar, i tillegg til at jeg selvfølgelig er veldig glad i barna. Men jeg føler meg alene med disse bekymringene. Jeg har prøvd å snakke litt med noen av mine venninner, men de kjenner henne ikke godt nok så de ser en helt annet mor enn det jeg ser (og hører fra barna). Derfor har det vært veldig godt å få lempet ut alt sammen her, så tusen takk for at dere leser. Setter pris på alle kommentarer. ❤️

 

Anonymkode: 5d326...089

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, j

Ja, jeg er jo enig med deg. Men jeg er usikker på om Barnevernet ser det på samme måte. Det er jo en hårfin balanse her. Men igjen, hva kan egentlig Barnevernet gjøre? Slik jeg forstår det er det egentlig ingenting de kan gjøre om ikke mor sier seg enig i det de foreslår, og da er jo like langt bortsett fra at jeg sannsynligvis ikke vil ha den samme tilgangen til barna lenger. 

 

Synd å lese at andre har måttet vokse opp i sånne hjem. Min aller største frykt for barna er at dette vil påvirke dem negativt, og følge dem gjennom voksenlivet. For livet blir jo mye vanskeligere når man ikke tør å stole på folk, eller ikke tør å vise seg sårbar.

Men nei, det er egentlig ingen andre som kan ta en prat med henne. Min svigerfar har demens, og svigermor har aldri noen meninger om noenting og sier seg alltid enig med alle. En tante (av min mann og svigerinne) som jeg har snakket litt med om bekymringene mine, har sagt at hun godt forstår bekymringene mine men at det ikke er noe å gjøre, og at min svigerinne må få oppdra barna som hun selv vil. Ellers er det ingen i familien som står oss såpass nær at det ville være naturlig å prate om barneoppdragelse og sånt med. Svigerinnen min har få venninner, men mange kompiser. Jeg liker ingen av dem, jeg synes de alle sammen bruker henne, de er av typen som kutter kontakten når hun har lite penger. Dersom min mann hadde vært i live ville han ha gjort alt han kunne for tantebarna sine, og jeg føler på et visst "arvet" ansvar, i tillegg til at jeg selvfølgelig er veldig glad i barna. Men jeg føler meg alene med disse bekymringene. Jeg har prøvd å snakke litt med noen av mine venninner, men de kjenner henne ikke godt nok så de ser en helt annet mor enn det jeg ser (og hører fra barna). Derfor har det vært veldig godt å få lempet ut alt sammen her, så tusen takk for at dere leser. Setter pris på alle kommentarer. ❤️

 

Anonymkode: 5d326...089

Ingen råd, ville bare si at du høres ut som en god person ❤️

Anonymkode: 113f7...d76

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen råd, ville bare si at du høres ut som en god person ❤️

Anonymkode: 113f7...d76

Å, takk skal du ha. Det var veldig hyggelig sagt, du må også være en god person siden du gidder å skrive til meg. Er så glad for at det finnes så mange hyggelige og hjelpsomme mennesker her inne. Takk.❤️

Anonymkode: 5d326...089

[AnonymBruker]

Det er nok ikke så mye du får gjort med hennes oppdragerstil dersom det ikke er noen andre som kan være på ditt lag og snakke med henne. Det du kan gjøre er å være en trygg voksen for barna gjennom barndommen. Er de ofte på besøk hos deg/dere?

Anonymkode: 9febd...b24

[AnonymBruker]

Jeg syns hun skal få dele med barna sine dersom hun vil det. Det kan være ting du ikke vet også, og hun er tross alt moren. Jeg delte endel med mine egne barn, og syns det er viktig å vise at også voksne blir lei seg. Ikke at de skal ta ansvar, og her tror jeg nok tante kanskje ser på seg selv litt for høyt slik at du kanskje lager historien verre enn den trenger være? 
Ikke for å være brutal eller frekk eller noe altså!  
Min eksmann var ganske gretten på meg da jeg delte mye med mine barn da de var små. 6 og 10 år og oppover. 
Men den dag i dag sier han at han skulle ønske han hadde gjort som meg!   
Unger er veldig robuste, selv om det såklart ikke skal gå så langt at de får traumer. 
Barn som aldri ser voksne gråter kan få tabu for å gråte selv!   
Men ta deg av dem slik en tante kan, skjem dem bort og la heller tiden med tante være helt uten verken spørsmål eller andre "voksentanker"!  Så kan de få litt fri fra tristheten til mamma? 

Anonymkode: 387fc...95b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er en barnevernsak. Sånn jeg har skjønt det om hvordan de jobber, så jobber de også mye med det som går ut på det emosjonelle mellom barn og foreldre. Her virker det som at moren legger altfor mye emosjonelt ansvar på barna. Kan jo hende at barna opplever det sånn at moren har så mange følelser, at det ikke er plass til deres, og det er ikke bra. Kan være verdt å ringe/sende mail til barnevernet og spørre hva de tenker om det du ser. 

Anonymkode: 3a151...552

[AnonymBruker]

Høres ut som emosjonell mishandling det hun driver med. Hvorfor konfererer du ikke med barnevernet da ts. Hvis det ikke er en sak for dem får du jo beskjed om det. Bedre enn å høre med KG folket. Bare ikke stikk hodet i sanden og rasjonaliser for deg selv at dette er normalt. Det er det ikke! 

Anonymkode: c03d3...38a