Hvordan livet ditt ble <-> hvordan du trodde det skulle bli

[AnonymBruker]

Ble det som du tenkte som ung? 

- Hvordan livet mitt er per dags dato:

Er 26 år, holder på med en mastergrad innen sosialfaglig felt, bor alene, er singel, vært i 4 forhold der alle gikk rett vest. Bor fremdeles i nærheten av barndomshjemmet. Noen få gode venner. 

 - Hvordan jeg trodde livet skulle være innen nå: 

Drive min egen salong som selvstendig næringsdrivende, ha 2 barn og samboer, eget hus litt utpå landet i en annen kommune. Være profesjonell i håndball og spille på det norske landslaget. Mange venner og stor omgangskrets. 

Anonymkode: cc58a...288

[AnonymBruker]

 

Ja, livet blir som det blir. Synes det har blitt greit, 20år med reiser rundt i hele verden pga jobben. Noe jeg aldri vært foruten, nå i dag er jeg i 40årene. Trappet ned arbeidslivet kraftig, jobber etpar dager i uken å nyter all fritid jeg kan utendørs, trening eller på privat reise. Mange bekjente rundt i verden jeg kan besøke, etpar nære venner.

Det jeg er veldig takknemlig for er at jeg ikke gikk inn i A4-løpet som du beskriver over med hus, kone og barn. Det livet frister meg null i dag. Vi læres opp til at den måten skal vi leve på i ganske ung alder, allerede på barneskolen startes det med hjernevaskingen om hvordan vi skal være og bli som "voksne".

Anonymkode: 882aa...f00

[AnonymBruker]

Jeg trodde det ville gå dårlig, og det gikk dårlig. Noen vil sikkert kalle det pessimisme, men jeg anser meg selv som realist. Det har bare aldri fungert mellom meg og livet.
 

Anonymkode: b0dda...8b5

[AnonymBruker]

Jeg giftet meg og fikk barn tidlig - med min ungdomskjæresten. Tok også høyere utdanning tidlig og livet mitt så ut til å ta akkurat den retningen jeg forventet. Dvs, jeg har aldri tenkt så mye på framtiden, men livet mitt var generelt bra.

Så fikk jeg en alvorlig psykisk lidelse, var utro, forelsket meg i en annen og alt det stabile ble brutt. Til alt overmål er jeg blitt ufør pga psykdommen og har et svært stille og lite sosialt liv. Jeg har ny samboer og vi har det bra, men jeg har alltid savnet kjærnefamilien, jobben og mine tidligere venner mye. 

Anonymkode: 1c784...99b

[AnonymBruker]

Tøff barndom, bra voksenliv, dvs ble sterk og livsglad. Hadde tyve års ekteskap og to flotte bsrn. Eksmann lurte meg de siste årene, jeg dro og fikk meg en skikkelig mann, når jeg minst ventet det. Har det veldig bra nå, men jeg velger å se fremover og å tenke positivt, d er min styrke. Noen vanskeligheter i livet har alle. 

Anonymkode: 58045...091

[AnonymBruker]

Jeg hadde planer om å få ett barn og få en jobb jeg kunne trives med. Nå er jeg over 40 og har av ulike årsaker ikke fått barn, er drittlei jobben (eller mest sjefen) og føler at tiden løper i fra meg.

Anonymkode: bfcfd...b81

[AnonymBruker]

Jeg trodde tidlig jeg skulle ta en god utdannelse, og satse på karriere - slik ble det også. 

Jeg trodde tidlig jeg kom til å ha god veldig økonomi og god økonomistyring - slik ble det

Jeg trodde tidlig at jeg skulle finne en fantastisk og snill mann, og leve i et stabilt forhold med han hele livet - vi har vært gift i 15

Jeg trodde jeg skulle leve A4 livet med to barn, en jente og en gutt, enebolig, hytte og sydenturer - ingenting av dette stemmer. Barn var ikke noe for oss. Det er stor byleilighet i stedet for enebolig. Jobb som innebærer reising hver uke. Og enhver hyttetur og sydentur er erstattet med spennende reiser verden rundt. 

Når jeg leser gjennom dette ser jeg at alt jeg trodde/ønsket tok jeg etter det livet foreldrene mine hadde. Men at jeg på det punktet som likevel viste seg å ikke være meg (A4 liv og stabilitet) brøt fullstendig med egen oppvekst. 

Anonymkode: 2e7ec...40a

[AnonymBruker]

Drømte lite om fremtiden som ungdom. Men ønsket ikke familie med barn, det husker jeg. Er i slutten av 30 årene nå, og har fått et barn som nå er ungdom. Det hadde jeg ikke trodd. Samme mann siden jeg var 19 år, det hadde jeg heller ikke trodd. Bor på bygda, som jeg opprinnelig aldri tenkte jeg skulle gjøre. Og sist men ikke minst, jeg har alltid vært ekstremt redd for hunder. Skulle ikke være i nærheten, har nå hatt hund i 5 år😎 Herregud for en tullete frykt, tenker jeg nå😛 Så mye har nok ikke ikke blitt som jeg trodde. 

Anonymkode: acdd5...e69

[Alvario]

Er på en plass i livet hvor det meste er slik jeg hadde ønsket det skulle være når jeg var ung.

Har ett par flere barn enn hva jeg tenkte jeg skulle ha, men så viste det seg at 4 var perfekt for oss❤️

Er i ett stabilt forhold og har vært i det siden jeg ble voksen, begge har trygge ok betalte jobber, vi har hus, hytte, 2 biler og hund-mangler bare stakittgjerde. Er dette jeg er oppvokst med og for meg var det også noe jeg ønsket å ende opp med.

På veien dit har jeg prøvd ut forskjellige jobber, reist mye (og gjør det ennå), brutt relasjoner og fått nye, bygget hus, levd livet på godt og vondt, samt fått konkludert med hva lykken er for meg.    
 

Det jeg ikke hadde forventet på noe vis var kronisk sykdom og at jeg som alltid var en av de mest sporty i alt, er den som klarer lite i dag. 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Vanskelig barndom og enda verre ungdomstid. Fullstendig krasj rundt 20-årsalderen, psykisk syk, utslitt, livredd for fremtiden. Parkert i et par år. Så ble jeg forbannet, tenkte at det jeg har opplevd og de menneskene som har såret meg ikke skulle få bestemme mitt livsløp. Nekta å finne meg i alle begrensningene og de lave forventningene til hvem jeg er og hva jeg kan få til. 
 

Satt meg på universitetsbiblioteket med sterk angst. Ba om hjelp fra en venn for å klare å være der. Slet med konsentrasjonen, men jeg sto i det. Etter en stund hadde jeg funnet en slags trygghetsfølelse i det nye. Utvidet stadig, aksepterte smerten, bygget mestringsfølelse. Kom i havn med en bunnsolid mastergrad, og lærte mye om å mislykkes på veien. Og om å ikke gi seg. 
 

Lette konsekvent etter gode, snille mennesker. De som har et godt hjerte og mål utenfor seg selv. Livet er for kort til å bruke tid på de som ikke vil være med å bygge noe godt i verden.

Nåsituasjon: Pusher 50. Gift, har vært sammen med kjæresten i over 20 år. Barn, hverdag, stadig nye utfordringer og små glimt av pur lykke. Lederstilling i internasjonalt selskap, spennende jobb. Bruker alt jeg kan om livet i min ledergjerning. Fantastisk å få kunne hjelpe andre å komme videre i sine prosesser og oppleve mestring. Har lært at selv de mest vellykkede strever. Har også lært at bagasje kan være en god ting, det kan brukes til noe godt.

Lever på et sted milevis fra der jeg trodde jeg skulle være som barn og ungdom. En enormt lang reise. Betrakter meg selv som et løvetannbarn. Men det vil ikke si at solen alltid skinner nå. Det er fremdeles hardt å holde hodet oppe, selv etter å ha brutt gjennom asfalten.

Anonymkode: 0fa81...561

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ble det som du tenkte som ung? 

- Hvordan livet mitt er per dags dato:

Er 26 år, holder på med en mastergrad innen sosialfaglig felt, bor alene, er singel, vært i 4 forhold der alle gikk rett vest. Bor fremdeles i nærheten av barndomshjemmet. Noen få gode venner. 

 - Hvordan jeg trodde livet skulle være innen nå: 

Drive min egen salong som selvstendig næringsdrivende, ha 2 barn og samboer, eget hus litt utpå landet i en annen kommune. Være profesjonell i håndball og spille på det norske landslaget. Mange venner og stor omgangskrets. 

Anonymkode: cc58a...288

Ikke ante jeg at den hyggelige gutten jeg traff for 35 år siden skulle utvikle seg til en slik gjennomført drittsekker som jeg bare venter på å bli kvitt. Takk covid19. 

Anonymkode: 43256...858

[AnonymBruker]

Jeg var "evig singel" frem til midten av 20-åra. Det var noe jeg alldeles ikke hadde forestilt meg som yngre. Gjorde da mitt for å bryte det mønsteret siden skrekken var å bli singel og barnløs livet ut. Tror en del senking av krava/desperasjonen gjorde at jeg til slutt kom meg i et forhold. Siden jeg var såpass stressa overså jeg en del røde flagg. Har nå to barn og mann, men relasjonen med mannen er virkelig ikke slik jeg forestilte meg det å ha en partner..

Anonymkode: 10b5b...094

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig barndom og enda verre ungdomstid. Fullstendig krasj rundt 20-årsalderen, psykisk syk, utslitt, livredd for fremtiden. Parkert i et par år. Så ble jeg forbannet, tenkte at det jeg har opplevd og de menneskene som har såret meg ikke skulle få bestemme mitt livsløp. Nekta å finne meg i alle begrensningene og de lave forventningene til hvem jeg er og hva jeg kan få til. 
 

Satt meg på universitetsbiblioteket med sterk angst. Ba om hjelp fra en venn for å klare å være der. Slet med konsentrasjonen, men jeg sto i det. Etter en stund hadde jeg funnet en slags trygghetsfølelse i det nye. Utvidet stadig, aksepterte smerten, bygget mestringsfølelse. Kom i havn med en bunnsolid mastergrad, og lærte mye om å mislykkes på veien. Og om å ikke gi seg. 
 

Lette konsekvent etter gode, snille mennesker. De som har et godt hjerte og mål utenfor seg selv. Livet er for kort til å bruke tid på de som ikke vil være med å bygge noe godt i verden.

Nåsituasjon: Pusher 50. Gift, har vært sammen med kjæresten i over 20 år. Barn, hverdag, stadig nye utfordringer og små glimt av pur lykke. Lederstilling i internasjonalt selskap, spennende jobb. Bruker alt jeg kan om livet i min ledergjerning. Fantastisk å få kunne hjelpe andre å komme videre i sine prosesser og oppleve mestring. Har lært at selv de mest vellykkede strever. Har også lært at bagasje kan være en god ting, det kan brukes til noe godt.

Lever på et sted milevis fra der jeg trodde jeg skulle være som barn og ungdom. En enormt lang reise. Betrakter meg selv som et løvetannbarn. Men det vil ikke si at solen alltid skinner nå. Det er fremdeles hardt å holde hodet oppe, selv etter å ha brutt gjennom asfalten.

Anonymkode: 0fa81...561

Elsker at du er rundt 50 og bruker uttrykket "pusher 50" 😅

Anonymkode: 10b5b...094

[Lycka]

Jeg hadde nok ikke de helt store planene for framtiden ennå da jeg var ung. Det eneste jeg var helt sikker på var at jeg skulle leve livet først før jeg fikk barn. Det ble ikke helt sånn 😅

Giftet meg ung og fikk barn ung (tidlig i 20-årene). Til min store overraskelse elsket jeg familielivet og var veldig fornøyd med sånn ting ble. Følte at jeg mestret balansen mellom småbarnslivet og hektisk turnusjobb bra, og at det meste gikk på skinner. 

Da jeg var 28 ble jeg enke og livet gikk i knas. Vet ikke hvordan jeg skulle klart å reise meg igjen hvis det ikke var for barna, men for deres skyld måtte jeg bare.

Det var ikke i mine tanker at jeg skulle finne kjærligheten igjen for jeg hadde jo hendene fulle med alt annet. Men så er det jo gjerne da det skjer, når man ikke prøver og minst av alt venter det.

Nå lever jeg familielivet på tolvte året med ny mann, turnusjobb og til sammen fire barn. Det hadde jeg i hvert fall ikke trodd da jeg var ung 😂

[AnonymBruker]

I en alder av 16 trodde jeg fremtiden min var som narkoman og kriminell. 

Nå lever jeg et fredelig a4 liv med hus, bil, barn, hund og mann. 

Det ble heldigvis ikke som jeg trodde, livet altså 

Anonymkode: 82b22...352

[Nuka]

Snart 30 år, gift, to barn, leier hus, midt-på-treet økonomi, enkeltmannsforetak og selvstendig næringsdrivende. Går i loop med utdanningen (blir aldri ferdig...) men er fornøyd, trives og har det bra, holder meg greit og er o.k form. Har reist litt. Vært i Spania et par ganger, Litauen, Latvia, Polen, Danmark, Sverige og Tyskland. Selvsagt kunne jeg hatt det bedre, men ikke i forhold til familielivet. Jeg så for meg veterinær, eget hus, godt trent og liten familie. Ikke så langt unna 3 av 4 og med ganske dårlig utgangspunkt og urealistiske forventninger har jeg kommet langt og er ikke ferdig enda med hverken utdanning eller reiser 😊 

[Jean-Jaques]

Hadde aldri i livet trodd jeg skulle få barn, men det har skjedd, merkelig nok.

På de aller fleste måter har det meste blitt veldig veldig annerledes enn jeg trodde som ungdom.

valg av venner, miljø, omgangskrets og yrke, mitt eget forhold til mine foreldre, og mitt eget forhold til mitt eget barn, ingenting ble som jeg trodde da jeg var 18.

Heller ikke sivilstatus og evt religiøs tro..

 

jeg synes livet er spennende, og mennesker er spennende. Jeg håper sterkt på personlig forandring og utvikling så lenge jeg lever, og at mye av inspirasjon til egenutvikling/forandring vil komme fra andre mennesker ❤️

Endret 13. april 2020 av Jean-Jaques