Min perfekte venninne

[AnonymBruker]

Hei! 

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg angående dette temaet, eller hva jeg ønsker å oppnå med det. Og det blir nok litt langt.. But here ut goes

Har en god venninne som har vært der siden 5 klasse (vi er nå 30). Og jeg kjenner jeg irriterer meg mer og mer, er misunnelig og får bare vonde følelser rundt nå. 

Hun har aldri gjort meg noe vondt. Aldri gjort noe galt. Heller tvert om. Hun har siden vi var barn, vært skikkelig moralpolitiet og bedreviter. Alt i hennes verden har vært perfekt. Alltid. Aldri opplevd noe som helst form for motstand og nedturer i livet. Greit nok. Men den offentlige irritasjonen startet da hun ble gravid. 

Litt bakgrunn om meg, for å kanskje forstå sammenhengen. Jeg har to svangerskap bak meg. Enkle og fine. Men de begge endte traumatisk. Den første var verst. Katastrofesnitt i narkose og en baby med hjerneskade, kollapset lunge og som legene måtte riste liv i rett foran øynene på meg. Ringvirkningene var store. Skikkelig angst i ettertid, og svangerskap nr 2 var angst fra dag 1. Endte med igangsetting på nesten samme grunnlag som de hentet ut nr 1 for. Men denne gangen en frisk baby som bare måtte følges litt opp etterpå. Altså, nyfødtintensiven med begge barna. En lang og en kortvarig. 

Så tilbake. Etter hun ble gravid kunne hun komme med idiotiske utsagn. Feks spurte hun meg rett ut foran mange venninner, om jeg på noen måte hadde skyld i at svangerskapene endte som de gjorde. Og så kom bedreviteren inn. Hun sier at det er bare stressede foreldre som får babyer som gråter, og jo mer rolig du er, jo mer rolig blir babyene. At det er bare par som har blitt gravide etter et par måneder som sliter når de får baby. Lange og stabile forhold får da ingen utfordringer. At folk som får syke barn, har som regel en grunn til det. At det er en underliggende "sykdom, gener, whatever" hos foreldrene som gjør barna syke. Dvs at det skjer som regel ikke med friske og sunne foreldre. Og her igjen, en litt undertone om at det er noe med meg som gjorde at mitt barn fikk en varig hjerneskade. 

Jeg kjente på at jeg nesten ønsket litt at hun skulle få et vanskelig svangerskap, eller at fødselen skulle bli litt hardere enn vanlig. At hun skulle få kjenne litt på at det ikke er "bare bare" å få barn. Men hele veien har hun sittet på en rosa sky. Ungen sklei ut i verden på et par timer, og dagen etterpå kunne hun tenkt seg å føde igjen. "hun gråter en del og jeg er sliten, men det går seg jo til etthvert som hun vokser" eller "jeg har så såre brystvorter, men det går seg jo til etterhvert det også". Selvom det ting kanskje er litt vanskelig, så er det egentlig ikke det allikevel. Vet ikke om hun tillater seg å ha vanskelige følelser, eller i hvertfall ikke prate høyt om det. 

Nå får jeg bilder i hytt og pine om de perfekte trilleture, den perfekte mannen hennes - som nå har blitt den perfekte pappaen. Perfekte ammestunder osv. Som da jo et forventet å få et svar på "nydelig, ser ut som dere koser dere". Etter dag fire, kunne hun endelig forstå hvordan jeg hadde hatt det med mine barn (lykke, glede og rosa skyter). Men tror hun glemte at på mine dag 4, lå den ene og kjempet for livet, og den andre lå til observasjon. Samtidig som det kjennes ut som hun forventer svar, har hun aldri gitt meg noe som helst i forhold til mine fødsler. Hun spurte meg på dag tre, hvordan det gikk ned en ny sjef i familien. Og da jeg sa at vi lå inne til observasjon, var det aldri noe spørsmål om hvorfor. Bare at det var fint vi hadde et helsevesen som tok oss på alvor. Jeg har delt i ettertid at jeg har mye bekymringer, og at jeg gledet meg til helsestasjonen for å få svar - men aldri noe spørsmål om hva bekymringene gjalt - "da blir det fint å få svar i morgen" selvom hun hadde null peiling på hva jeg var bekymret for. Hun tok ikke opp telefonen og ringte den dagen jeg forklarte at barnet mitt hadde fått hjerneskade engang. Ikke i ukene etterpå heller. 

Kjenner det knyter seg i magen av alle disse rosasky bildene jeg får hele tiden. Vil ikke se. Vil ikke høre om det. Og i hvertfall ikke om den perfekte fødselen. 

Så, hva er det med meg? Hvorfor kjenner jeg på følelser som at jeg ønsker at hun skal få det litt tøft? Litt kolikk. Litt utfordringer i ekteskapet. Jeg har det jo ikke dårlig selv, jeg er selv gift med verdens fineste mann og har to nydelige barn. Sett bort fra litt mildere helseangst, så det livet veldig fint. Er jeg misunnelig fordi mine svangerskap ble traumer? Er det fordi hun har oppført seg som en bedreviter i hele sitt svangerskap? Er det henne, eller jeg som har problemer med meg selv? 😅 Vær greie mot meg, vær så snill. Ønsker konstruktive tilbakemeldinger! 

Anonymkode: 3cd40...915

[AnonymBruker]

Det virker jo som venninnen din mangler litt sosiale antenner. 

Anonymkode: 48a13...7f2

[Gjest ti10]

For meg høres det egentlig ikke ut som at dere er så gode venninner, heller mer som bekjente. Gode venninner vil vel fortelle hverandre hvorfor man ligger til observasjon, eller spørre hvis man hører at den andre gjør det. 

Og det med at hun ikke klager eller at hun bagatelliserer "problemene" sine synes jeg ikke du skal reagere på. Det er ikke alle som er komfortable med å klage. Kanskje er hun så glad for barna at hun ikke synes såre brystvorter osv. er så ille når hun tenker på hva hun har fått i "gjengjeld"? Og uansett har jo de fleste sitt å slite med, uavhengig hva de viser i sosiale medier. Det betyr ikke at de faktisk har perfekte liv, selv om bildene kan se sånn ut.

Når det gjelder kommentarene om hva du kan ha gjort for at svangerskapene gikk som de gjorde, så er jo det bare direkte frekt og ufølsomt. Det skjønner alle.

Men egentlig synes jeg du skal slutte å sammenligne deg med henne eller andre, det fører jo ikke til noe godt. Kan du ikke bare kose deg med egen familie og prøve å ikke tenke på hennes liv? Og ikke forvent så mye av henne, det virker ikke som hun er så nær venninne som du kanskje oppfatter det som.

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt! Hun har jo og vært lite støttende, fraværende og i ettertid sårende fordi hun også burde vite bedre nå hvordan du må ha hatt det som ikke kunne sitte på en rosa sky etter fødsel.. er hun veldig selvopptatt og ikke evner å «se» andre rundt seg? Hvis hun aldri har opplevd motstand heller, så aaaner hun jo ikke noe om det, hvis hun itillegg ikke evner å hverken se eller sette seg inn i din situasjon så er det ikke rart hun oppfører seg sånn.. ikke sikkert hun tenker over det for det er bare sånn hun er.. veldig leit egentlig for hun burde jo vise deg mere støtte😇 

Anonymkode: 36197...396

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så tilbake. Etter hun ble gravid kunne hun komme med idiotiske utsagn. Feks spurte hun meg rett ut foran mange venninner, om jeg på noen måte hadde skyld i at svangerskapene endte som de gjorde. Og så kom bedreviteren inn. Hun sier at det er bare stressede foreldre som får babyer som gråter, og jo mer rolig du er, jo mer rolig blir babyene. At det er bare par som har blitt gravide etter et par måneder som sliter når de får baby. Lange og stabile forhold får da ingen utfordringer. At folk som får syke barn, har som regel en grunn til det. At det er en underliggende "sykdom, gener, whatever" hos foreldrene som gjør barna syke. Dvs at det skjer som regel ikke med friske og sunne foreldre. Og her igjen, en litt undertone om at det er noe med meg som gjorde at mitt barn fikk en varig hjerneskade. 

Oi, basert på dette hun ikke en venninne jeg ville beholdt. Så sykt slemt og tankeløst.

Anonymkode: de4d8...902

[AnonymBruker]

3 minutter siden, ti10 skrev:

For meg høres det egentlig ikke ut som at dere er så gode venninner, heller mer som bekjente. Gode venninner vil vel fortelle hverandre hvorfor man ligger til observasjon, eller spørre hvis man hører at den andre gjør det. 

Og det med at hun ikke klager eller at hun bagatelliserer "problemene" sine synes jeg ikke du skal reagere på. Det er ikke alle som er komfortable med å klage. Kanskje er hun så glad for barna at hun ikke synes såre brystvorter osv. er så ille når hun tenker på hva hun har fått i "gjengjeld"? Og uansett har jo de fleste sitt å slite med, uavhengig hva de viser i sosiale medier. Det betyr ikke at de faktisk har perfekte liv, selv om bildene kan se sånn ut.

Når det gjelder kommentarene om hva du kan ha gjort for at svangerskapene gikk som de gjorde, så er jo det bare direkte frekt og ufølsomt. Det skjønner alle.

Men egentlig synes jeg du skal slutte å sammenligne deg med henne eller andre, det fører jo ikke til noe godt. Kan du ikke bare kose deg med egen familie og prøve å ikke tenke på hennes liv? Og ikke forvent så mye av henne, det virker ikke som hun er så nær venninne som du kanskje oppfatter det som.

Takk for konstruktiv tilbakemelding! 

Vi har liksom alltid sett på hverandre som veldig gode venner. Men det har vært perioder hvor vi også har vært litt fra hverandre - da hun fortsatt var sammen med sin kjæreste, og min samboer og ungdomskjæreste var utro. Hun var ikke en jeg kunne prate med om mine singelkvelder og one night stands. På den tiden ble jeg heller mer dratt mot mine single venner. Men så ble det mer og mer når jeg møtte mannen min igjen. 

Veldig enig i det du sier om at ikke alle liker og klage. Og hadde heller ikke tenkt på at hun kanskje tenker at såre nipler er lite i forhold til andre ting. Men samtidig, når jeg er så åpen og ærlig og liker og klage (😅), så har jeg kanskje en liten forventing om at andre tør og åpne seg litt mer til meg om negative tanker. 

Du har helt rett. Jeg sammenlikner meg mye, og burde absolutt la være. Jeg burde heller nyte min familie, og ikke tenke på det. Men så klarer jeg liksom ikke helt å gi slipp på det heller 🤷🏻‍♀️ det er litt derfor jeg spør her, om hva som feiler meg (evt henne 🙈) som gjør at jeg føler det slik

Anonymkode: 3cd40...915

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner deg godt! Hun har jo og vært lite støttende, fraværende og i ettertid sårende fordi hun også burde vite bedre nå hvordan du må ha hatt det som ikke kunne sitte på en rosa sky etter fødsel.. er hun veldig selvopptatt og ikke evner å «se» andre rundt seg? Hvis hun aldri har opplevd motstand heller, så aaaner hun jo ikke noe om det, hvis hun itillegg ikke evner å hverken se eller sette seg inn i din situasjon så er det ikke rart hun oppfører seg sånn.. ikke sikkert hun tenker over det for det er bare sånn hun er.. veldig leit egentlig for hun burde jo vise deg mere støtte😇 

Anonymkode: 36197...396

Takk for svar! Ja, det er liksom noe med det. Jeg hadde kanskje forventet litt mer støtte og tilstedeværelse. Spesielt i de vanskelige tidene. 

Hmm. Hun er på en måte ikke selvopptatt heller (bortsett fra i sin egen graviditet 😅), men ja, kanskje hun mangler litt evne til å sette seg inn i andres situasjoner. Hun har ofte også sterke meninger om andres liv og valg, derav "moralpoliti" 

Anonymkode: 3cd40...915

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi, basert på dette hun ikke en venninne jeg ville beholdt. Så sykt slemt og tankeløst.

Anonymkode: de4d8...902

Jepp. Jeg er ikke personen som klarer å si noe der og da heller, så jeg fikk liksom ikke ut noe da hun sa det. Da trekker jeg heller meg tilbake en stund og blir litt rar kanskje, og så går det seg til igjen 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 3cd40...915

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for konstruktiv tilbakemelding! 

Vi har liksom alltid sett på hverandre som veldig gode venner. Men det har vært perioder hvor vi også har vært litt fra hverandre - da hun fortsatt var sammen med sin kjæreste, og min samboer og ungdomskjæreste var utro. Hun var ikke en jeg kunne prate med om mine singelkvelder og one night stands. På den tiden ble jeg heller mer dratt mot mine single venner. Men så ble det mer og mer når jeg møtte mannen min igjen. 

Veldig enig i det du sier om at ikke alle liker og klage. Og hadde heller ikke tenkt på at hun kanskje tenker at såre nipler er lite i forhold til andre ting. Men samtidig, når jeg er så åpen og ærlig og liker og klage (😅), så har jeg kanskje en liten forventing om at andre tør og åpne seg litt mer til meg om negative tanker. 

Du har helt rett. Jeg sammenlikner meg mye, og burde absolutt la være. Jeg burde heller nyte min familie, og ikke tenke på det. Men så klarer jeg liksom ikke helt å gi slipp på det heller 🤷🏻‍♀️ det er litt derfor jeg spør her, om hva som feiler meg (evt henne 🙈) som gjør at jeg føler det slik

Anonymkode: 3cd40...915

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Ja, det er liksom noe med det. Jeg hadde kanskje forventet litt mer støtte og tilstedeværelse. Spesielt i de vanskelige tidene. 

Hmm. Hun er på en måte ikke selvopptatt heller (bortsett fra i sin egen graviditet 😅), men ja, kanskje hun mangler litt evne til å sette seg inn i andres situasjoner. Hun har ofte også sterke meninger om andres liv og valg, derav "moralpoliti" 

Anonymkode: 3cd40...915

Forstår din frustrasjon godt fordi jeg har følt det slik selv i fjor da jeg hadde det vanskelig og sleit psykisk og mentalt. Følte at ei venninne ikke helt forstod min situasjon og følte ikke at hun hadde noe empati.

Hun har også veldig sterke meninger. Opplevde at hun skrek til meg og mente at jeg snakket kun om meg selv. 

Føler at hun ikke klarer å sette seg inn i min situasjon og mente andre ting osv. Hun tålte ikke når jeg sa min mening og når jeg satte ord på mine følelser. 

Anonymkode: 1778c...c0e

[AnonymBruker]

Hun er ufølsom. Veldig slemt å antyde at det skulle være noe du hadde gjort for å få problemer i svangerskap. 

Samtidig synes jeg det er rart at du ikke konfronterer henne når hun kommer med sånt. At du ikke viser at du reagerer på det. Jeg hadde i hvert fall spurt om hun virkelig mente at jeg hadde skyld i problemer i svangerskapet. Og jeg hadde sagt hvor dårlig jeg synes det er av en venninne å komme med sånt. 

Anonymkode: d2670...80f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er ufølsom. Veldig slemt å antyde at det skulle være noe du hadde gjort for å få problemer i svangerskap. 

Samtidig synes jeg det er rart at du ikke konfronterer henne når hun kommer med sånt. At du ikke viser at du reagerer på det. Jeg hadde i hvert fall spurt om hun virkelig mente at jeg hadde skyld i problemer i svangerskapet. Og jeg hadde sagt hvor dårlig jeg synes det er av en venninne å komme med sånt. 

Anonymkode: d2670...80f

Er ikke like lett alltid med å reagere slik som man ønsker i slike situasjoner. 

Anonymkode: 1778c...c0e

[AnonymBruker]

Du er ikke flink til å si fra når en bedreviter bruker deg som dørmatte. Lær å si imot, si ifra, si noe ivertfall...ikke bare stå der tafatt eller komme med unnskyldninger. 

Og om du har ei venninne som driter i deg når du har det vanskelig så synes jeg du skal fade henne ut litt, slette henne fra halvparten av sosial medier også og eventuelt bare beholde henne på FB. Om hun med tiden lurer på hvorfor du unngår henne kan du si at dere har for lengst vokst fra hverandre.

Du påfører deg selv unødvendige problemer og dårlige tanker ved å ha henne på sosiale medier og mye kontakt. 

Anonymkode: 7a9b9...5d3

[AnonymBruker]

Din veninne er selvoppotatt, mangler et snev empati og er ikke spesielt smart. Trøst deg med det.

Anonymkode: 1f393...24d

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Forstår din frustrasjon godt fordi jeg har følt det slik selv i fjor da jeg hadde det vanskelig og sleit psykisk og mentalt. Følte at ei venninne ikke helt forstod min situasjon og følte ikke at hun hadde noe empati.

Hun har også veldig sterke meninger. Opplevde at hun skrek til meg og mente at jeg snakket kun om meg selv. 

Føler at hun ikke klarer å sette seg inn i min situasjon og mente andre ting osv. Hun tålte ikke når jeg sa min mening og når jeg satte ord på mine følelser. 

Anonymkode: 1778c...c0e

Woow!! Hvordan har dere det i dag da? 

Ts

Anonymkode: 3cd40...915

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun er ufølsom. Veldig slemt å antyde at det skulle være noe du hadde gjort for å få problemer i svangerskap. 

Samtidig synes jeg det er rart at du ikke konfronterer henne når hun kommer med sånt. At du ikke viser at du reagerer på det. Jeg hadde i hvert fall spurt om hun virkelig mente at jeg hadde skyld i problemer i svangerskapet. Og jeg hadde sagt hvor dårlig jeg synes det er av en venninne å komme med sånt. 

Anonymkode: d2670...80f

 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke flink til å si fra når en bedreviter bruker deg som dørmatte. Lær å si imot, si ifra, si noe ivertfall...ikke bare stå der tafatt eller komme med unnskyldninger. 

Og om du har ei venninne som driter i deg når du har det vanskelig så synes jeg du skal fade henne ut litt, slette henne fra halvparten av sosial medier også og eventuelt bare beholde henne på FB. Om hun med tiden lurer på hvorfor du unngår henne kan du si at dere har for lengst vokst fra hverandre.

Du påfører deg selv unødvendige problemer og dårlige tanker ved å ha henne på sosiale medier og mye kontakt. 

Anonymkode: 7a9b9...5d3

Nei, jeg er absolutt ikke flink til å si i fra. Jeg er den personen som reagerer der og da, klarer ikke si noe og kommer hjem og angrer fordi jeg ikke sa det og det. Sinnsykt konfliktsky, og i hvertfall med denne venninnen. Vi har hatt våre diskusjoner oppover, og selvom jeg holder meg saklig og forteller om Mine følelser - følges det ut som hun alltid går i forsvarsmodus og så angriper tilbake. Men ja, burde absolutt ha vist at jeg reagerte hardt på det hun spurte meg om svangerskapene mine. 

Og til den nederste: ja, det er det jeg begynner å kjenne på. At det hadde liksom vært bedre uten. Så slipper jeg å påføre meg selv unødvendige problemer og tanker. Problemet er at vi har samme omgangskrets. Mange felles venninner og flere forskjellige (dog felles) venninnegjenger. Så jeg kan liksom ikke bare fade ut, uten å gi en skikkelig forklaring. En saklig en også. For vi kommer jo til å sees, både i bursdager, veninnenkvelder og mer. Og sier jeg noe, kan det fint hende det går raskt rundt i gjengen, hva jeg har sagt 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 3cd40...915

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt. Dette er nok en venn du bare skal kutte mer og mer ut. 
 

Hvor ser du bildene hennes? Er det på Instagram kan du «mute» innlegg og historier, så du ikke trenger å få det rett i fleisen hver gang. Jeg har gjort det på de menneskene i mitt liv som fremkaller negative følelser. Så går jeg heller inn på insta-en deres på de dagene jeg er følelsesmessig sterk ☺️

Anonymkode: b5e1f...4ce

[AnonymBruker]

Hun er jo ikke noe hyggelig. Henne hadde jeg faset ut. 

Anonymkode: e0281...e8a

[AnonymBruker]

Ut fra beskrivelsen tenker jeg at hun ikke er i kontakt med «hele seg» og har et problem med alle negative følelser. 

Jeg kjenner mange som er sånn, de fleste på grunn av en eller annen form for psykisk sykdom eller overbelastning (for eksempel at de har vokst opp med noen det ikke var lov å uttrykke negativitet overfor eller sammen med folk som har vært syke osv). 

Dere kan godt være både venner og gode venner, men hun kan ikke fylle alle behovene du trenger. Hun kan ikke være der for deg når noe er vanskelig. Hun kan ikke være ærlig om negative ting eller livet generelt. 

Imidlertid skriver du også at hun spør deg ut om vanskelige og traumatiske ting du har opplevd foran andre og at hun skylder på deg for dem. Det hadde jeg ikke akseptert. Jeg hadde faktisk droppet henne som venn på grunn av det. 

Uansett hvor mye noen sliter med ting, får de ikke lov å tråkke meg ned. Alle må ta ansvar for eget liv. 

Anonymkode: 29579...651

[Nymerïa]

Hun har aldri gjort meg noe vondt. Aldri gjort noe galt. Heller tvert om. Hun har siden vi var barn, vært skikkelig moralpolitiet og bedreviter. Alt i hennes verden har vært perfekt. Alltid. Aldri opplevd noe som helst form for motstand og nedturer i livet.

Det er et par ting her jeg reagerer på. For det første at hun aldri har gjort deg noe vondt eller galt. Hvis hun sa at de vanskelige fødselsopplevelsene dine var din egen skyld så har hun faktisk gjort deg vondt. Og man kan godt diskutere moralen i å si unødvendige, sårende ting til andre. Når dere er sammen og hun kommer med slike uttalelser så synes jeg faktisk du skal si klart og tydelig "Sånn kan du ikke snakke til folk." Enten det er du eller noen andre som er offeret for uttalelsen. Dette handler ikke om å ta igjen, du skal ikke si dette i sinne, men helt rolig informere henne om at hun er taktløs.

Det andre jeg reagerer på er tonen din om din egen venninne. Jeg har aldri sagt om en eneste person at alt i hans/ hennes verden har alltid vært perfekt og at de aldri har opplevd noe som helst form for motgang eller nedtur i livet. Det kan være personer som virker sånn men til syvende og sist aner jeg jo ikke hva de har opplevd, selv om jeg kjenner dem godt. Og spesielt hvis hun er av typen som ikke snakker noe særlig om problemer, men fnyser av det og sier det går sikkert bra.

Det høres ut som om dette vennskapet er på vei ut, både for hennes og din del.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så jeg kan liksom ikke bare fade ut, uten å gi en skikkelig forklaring. En saklig en også.

Ikke enig. «Migrene», «mensen», «viktig deadline på jobb», «annen avtale», «sykt barn/mann/hund», «trening», «litt sliten» osv. Og tida går. 

Anonymkode: 29579...651