Selvforakt - du som hatet deg selv

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg hater meg selv dypt og intenst. Det sitter så dypt at jeg ikke vet hvor bunnen er. Har prøvd å lære og like meg selv, men får det ikke til. Jeg har hatet meg selv siden begynnelsen av tenårene hvor jeg opplevde noe traumatisk. I årene etter opplevde jeg flere traumer. Jeg har prøvd lenge å like meg selv. Jeg har gått til psykolog, trent, meditiert osv, men hatet sitter der i dypet og slipper ikke løs. Nå er jeg 30 år, og lurer på om det bare er å gi opp å noen gang kunne like meg selv? Kanskje det bare er sånn for noen, og kanskje jeg bare må akseptere det? Selv om det er ødeleggende for livskvaliteten min. 

Derfor lurer jeg.. Et det noen der ute som har hatet seg selv dypt og intenst men kunnet snu det? I så fall hvordan? 

 

 

Anonymkode: 16f2d...7c6

[AnonymBruker]

Jeg hatet meg selv og var bare i dårlige forhold helt til jeg traff Guden av dårlige menn. Det forholdet tok nesten livet av meg for han tok hatet jeg følte for meg selv, og gjorde det mot meg. 

Et eller annet sted i det forholdet begynte jeg å kjempe for meg selv, kjempe for livet, for jeg holdt ikke ut. Det tok en 3-4 år på den stien, men i dag kan jeg si at jeg liker og aksepterer meg selv. Jeg tilgir meg selv og det er ok. 

Anonymkode: 8c977...7a2

[AnonymBruker]

Det er det som er så fint med livet, man får som man sår.

Kanskje du ønsker å lære noe av å slå deg selv? Selvsagt trenger man ikke lære på den måten, men noen velger å lære med smerte.

Anonymkode: 7344f...1e4

[AnonymBruker]

Innse at det ikke hjelper deg endre deg. Det er litt som å føle dårlig samvittighet etter å ha spist sjokolade. Spist er spist og det hjelper deg ikke unngå spise sjokolade neste gang. Man holder på skyldfølelsen fordi man føler at man gjør noe med at man gjorde feil og spiste sjokolade. Men skyldfølelse gjør absolutt ingenting for deg. Det er det samme med selvhat. Man blir ikke en bedre person, tvert imot kan selvhat gjøre deg mer irriterende og gi deg dårligere personlighet. Så du saboterer for deg selv for ingenting. Du blir ikke en bedre person og du føler deg dritt hele tiden. Men du føler at du gjør opp for at du har negative egenskaper. Skyldfølelse gjør at du føler at du gjør opp for at du spiste sjokolade. Selvhat gjør at du føler at du gjør opp for de egenskapene du misliker ved deg selv. Men ingen av delene gjør opp for dine feil, de er bare følelser du ønsker holde på for å føle deg bedre- ironisk nok

Anonymkode: 1506f...5d2

[AnonymBruker]

Mange som hater seg selv, hater andre også. Livet ble ikke som de tenkte.

Endel bruker ytre stimulanter for å føle seg bedre: godteri, søtsaker, alkohol og materlisme. Kjøper seg ting for å føle seg bedre, alle disse tingene er klassiske feil.

Lær deg å bli trygg på deg selv, like deg selv. Da vil andre like deg, tenk på hvordan du snakket til deg selv og andre.

Anonymkode: 0dbbc...a12

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ts, men har lignende problemer. Dumt spørsmål, men hvordan kan man bli trygg på seg selv? Vet mestringsfølelse er viktig, men veldig ofte når jeg skal gjøre ting, uansett hva, så får jeg ikke til. Skjønner ikke, gjør feil osv. 

Anonymkode: f409f...066

[AnonymBruker]

Det som hjalp meg var å prøve å fokusere på mine positive egenskaper. Jeg sliter veldig med depresjoner. Jeg vet at jeg f.eks er snill, omgjengelig og støttende. Tok lang tid å "lære" meg selv at jeg faktisk har disse egenskapene. Prøvde å fortelle meg selv hver dag at det er flere ting ved meg som jeg ikke skal hate. Det er sinnsykt vanskelig, men jeg har hatt stor fremgang. Det hjelper meg også å være sosial, der kan jeg på en måte bevise for meg selv at jeg er snill og at jeg kan gjøre folk glade. Det hjelper selvsagt også når venner sier fine ting til meg. Så merker jeg at selvfølelsen går opp hvis jeg gjør ting jeg er litt redd for. F.eks dra på en date, og så ser jeg at den gikk bedre enn jeg trodde. Prøve noe nytt på treningssenteret. Har i tillegg gått i terapi periodevis i ti år.

Jeg tror ikke at det er for sent! ❤

Anonymkode: 97e6e...530

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke ts, men har lignende problemer. Dumt spørsmål, men hvordan kan man bli trygg på seg selv? Vet mestringsfølelse er viktig, men veldig ofte når jeg skal gjøre ting, uansett hva, så får jeg ikke til. Skjønner ikke, gjør feil osv. 

Anonymkode: f409f...066

Først må du se årsaken til problemet. Hvorfor du føler det sånn og sånn. Hjelper lite med verktøy og råd osv, når problemet i bunn hele tiden ligger der og man ikke vet hva det er eller for gjort så mye med det. Synes de aller aller fleste er utrolig dårlige på å gå inn i seg selv og reflektere litt. Til og med meg selv vet hva jeg sliter med og hvorfor, det er også en grunn til at jeg føler meg veldig alene i verden. Når alle andre er så redde for å snakke om følelser og ikke vil dele eller snakke om alt som er veldig vanskelig og sikkert normalt. Jeg sitter og tror selv at det jeg går igjennom er svært sjeldent og andre slipper å gå igjennom det, nettopp fordi aldri noen som vil snakke om det, står ikke noe om det rundt på nettet osv. Her på forumet og ellers alle andre steder, så ser jeg åssen folk skryter av sine relasjoner til andre og at de får til det de vil. Akkurat det har jeg problemer med og det virker som om de aller aller fleste andre får til dette ganske lett og kan leve et godt og verdig liv.

Anonymkode: dd2be...ad5

[AnonymBruker]

Jeg har hatet meg selv siden jeg var barn. Aner ikke hvorfor. Hadde trygge, gode foreldre, men jeg fortalte dem ofte hvor stygg og fæl jeg var. Skjønner ikke hva som kan ha utløst det. Sliter med angst og depresjon i dag, er snart 40 år. Tror ikke noe kommer til å hjelpe noen gang.

Heldigvis er jeg gift, har barn, god utdannelse og jobb. Jeg har liksom greid å få et ok liv likevel, fordi jeg er besluttsom og aldri gir meg. Så et eller annet sted inni meg er det noe som mener jeg fortjener å ha det bra. Selv om de høyeste stemmene inni meg sier jeg er mislykka og ikke har livets rett. 

Anonymkode: 2be3c...87c

[AnonymBruker]

Ja, jeg hatet meg selv dypt og inderlig, også i mitt tilfelle i etterkant av noe traumatisk. Det verste var at de "feil" jeg anklaget meg selv for ikke bare hadde gått utover meg selv, men også påført mine nære og kjære store bekymringer. 

Kort fortalt traff jeg en mann jeg selv og alle trodde var verdens skjønneste og mest sjarmerende da jeg bare var 18 år gammel. Han viste seg å ha alt annet enn skjønne og sjarmerende sider, men jeg var ung, og han var utrolig flink til å manipulere meg til å føle at det var min feil. Jeg skjulte det derfor lenge fra familien og venner. 

Dessverre ble jeg ikke planlagt gravid, og beholdt barnet. Jeg har selvfølgelig elsket barnet, men det ble på en måte det som gjorde at jeg aldri virkelig slapp fra ham, selv om jeg tok til vettet og trosset trusler om alt fra selvmord til dommedag om jeg gikk fra ham.

Herregud så mye den mannen har ødelagt. Ingen jeg elsker slapp unna store bekymringer og fortvilelse, og det føltes som min skyld. Det var min skyld at vi hadde dette uvesenet i livet vårt, og jeg klarte ikke å skjerme dem jeg elsker. 

Hadde jeg bare forstått og handlet slik eller sånn, løst det slik eller sånn... jeg kvernet på alt jeg mente at jeg måtte ha gjort galt, og selvforrakten vokste meg over hodet. Jeg hadde ødelagt alle jeg elsker ved å bringe ham inn i livene våre, og så ikke klare å stoppe ting fra å utspille seg. 

Jeg måtte tilgi meg selv, og plassere skylden der den hører hjemme. Hos ham som utsatte oss for alt. Jeg og vi var uheldig i at det kom en giftslange inn i livet vårt, og hans gjerninger ligger på ham, ikke meg. 

Jeg har det greit med meg selv nå. Det fikk så store konsekvenser at jeg nok aldri blir helt den samme igjen, men jeg skylder ikke lenger på meg selv. Jeg var ung og uheldig. Han lurte ikke bare meg men alle. Det han gjorde er noe han gjorde. Jeg taklet som best jeg kunne, men det var bare umulig å takle det. Han gikk jo inn for å ødelegge, det var det han ønsket, så det hadde ikke hjulpet om jeg gjorde slik eller sånn. Det hadde ikke reddet oss når vi først hadde fått en slik i livet, og hvor mye kan man egentlig anklage seg selv for å bli forelsket i en som virket superskjønn da man var ung? Det var uflaks, ingen kunne vite hvilken ondskap som lå gjemt. Ikke jeg heller. 

Så ja, jeg har tilgitt meg selv, og da kunne jeg bygge opp bedre selvfølelse igjen. 

Anonymkode: dcdc2...ef8

[AnonymBruker]

Kjære ts, ville du være så snill å se på deg selv i et speil?
Hvorfor vil du hate deg selv så mye? Er det ikke kontraproduktivt?
Måten vi ser på oss selv er ikke alltid den beste, men vi kan absolutt ikke gjøre mye med det. Nå må vi være klar over hva de traumatiske opplevelsene drenerer hver dråpe mental stabilitet.

Anonymkode: 54f12...29e

[Elidaa]

Om du vil sende meg en melding, så kan jeg dele litt om hvordan jeg har klart å snu det i veldig stor grad. Er ikke helt i mål, men jeg er et helt annet menneske. Hater meg selv ikke lengre.