Flere som var usikre på om dere ville ha mer enn ett barn?

[AnonymBruker]

Hvis ja, hva valgte dere til slutt? Angrer dere på valget? Mitt barn er 14 måneder, og på grunn av høy alder bør vi snart ta en beslutning.

Per dags dato ser jeg flere ulemper med å få et barn til, bl.a det at jeg synes det er svært energikrevende med kun en, og jeg klarer ikke å se for meg at vi skal klare å gå gjennom en slik periode igjen med et storesøsken. Barnet vårt går fortsatt ikke i barnehagen, kan det hende at vi får det litt roligere etter at barnet begynner der?

Uansett slik det er nå så er det overkommelig. Vi klarer oss fint når vi begge er hjemme, og bidrar mer eller mindre 50 prosent hver. Når barnet legger seg setter vi stor pris på egentid. Men er så redd for å angre for at vi ikke fikk søsken etter at det er for sent.

Noen som har hatt tilsvarende problemstilling?

Anonymkode: 34774...ef3

[AnonymBruker]

Vi er i en ganske lik situasjon, så har ikke noen gode råd å komme med, men kan si at det hjalp veldig da han starta i barnehage. Min er 15 måneder nå. 

Vi har ikke helt samme utfordring mtp alder, men er rett og slett veldig usikker på om vi skal gå for en til. Det første året var helt forferdelig, og er redd for at om det blir like ille på nestemann så vil det gå veldig utover han vi har nå. Om jeg skal dra fram spåkula tror jeg nok at vi går for en til når han her er 3-4 år, man glemmer jo etterhvert hvor ille det var. 

Når starter din i barnehage? Kan dere vente med å bestemme dere til da?

Anonymkode: a87b2...632

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale å ikke få flere barn. Nyt at hverdagen er behagelig etterhvert. Har selv to tette. Anbefsler det ikke. Yngste har autisme og jeg ble skilt fra mannen. Var ferdig med barn da jeg var 31. 

Anonymkode: e1aee...428

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi er i en ganske lik situasjon, så har ikke noen gode råd å komme med, men kan si at det hjalp veldig da han starta i barnehage. Min er 15 måneder nå. 

Vi har ikke helt samme utfordring mtp alder, men er rett og slett veldig usikker på om vi skal gå for en til. Det første året var helt forferdelig, og er redd for at om det blir like ille på nestemann så vil det gå veldig utover han vi har nå. Om jeg skal dra fram spåkula tror jeg nok at vi går for en til når han her er 3-4 år, man glemmer jo etterhvert hvor ille det var. 

Når starter din i barnehage? Kan dere vente med å bestemme dere til da?

Anonymkode: a87b2...632

Det er nettopp det, man glemmer det negative. Barnet starter i barnehagen i august, og kan vente med å velge fram til neste år. Men stiller spørsmål om vi skal få et søsken flere ganger om dagen, er virkelig et stort dilemma dette her. 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil anbefale å ikke få flere barn. Nyt at hverdagen er behagelig etterhvert. Har selv to tette. Anbefsler det ikke. Yngste har autisme og jeg ble skilt fra mannen. Var ferdig med barn da jeg var 31. 

Anonymkode: e1aee...428

Der beskrev du skrekkscenarioet. Er så redd for at enda en runde med nattevåk, krevende dager og masse jobb skal ta knekken på forholdet vårt, og det hadde vært forferdelig. Vi har det veldig bra sammen, men har hørt om par som gikk fra hverandre etter at de fikk flere barn.

Anonymkode: 34774...ef3

[AnonymBruker]

Trudde jeg ville ha flere barn..fikk ett. Har ikke trudd jeg skulle være så sliten. Veldig urolig barn som sover lite. Merker ikke stor forskjell etter barnehagestart. Blir nok ikke flere her. Er ikke så redd for å angre for jeg tror rett og slett ikke psyken min takler ett barn til..

Anonymkode: 9af08...136

[AnonymBruker]

Fått to, begge etter fylte 40, tre års mellomrom. Var fornøyd med en og var på forhånd litt redd for å miste det gamle livet som vi elsket. Det gjorde vi ikke med nr en. Reiste endel og avlastet hverandre. Var lykkelig over å være så heldig at vi fikk en frisk unge og et problemfritt svangerskap og fødsel. Under svangerskapet hadde jeg lovet å aldri utsette meg for det igjen, fordi jeg var redd for å få et barn med spesielle behov - som 40-åring vil jeg jo da gå bort før «barnet» selv er gammelt. 

Men etterhvert så jeg at søsken hadde.ft fint. Lot det stå til og ble gravid m nr to tre år etter. Gikk også kjempefint og fikk et frisk barn til. NÅ har vi eg mistet livet vi hadde - for en stund (reising og venner, kultur og trening, for vi er mer slitne og det er mer krevende å være alene med to så det blir mindre av det). Men vi ser at vi får stadig med frihet, eldste er nå skolebarn, og at barna har stor glede av hverandre og nr to er et sånt sjarmtroll (som nr en selvsagt også var) at jeg synes jeg er utrolig heldig som fikk oppleve det du ganger. Er også glad for at de har hverandre da det er liten sjanse for at vi lever når de passerer 50. 
Har venner på egen alder dom nøyde seg med en fordi det for dem var viktig å dyrke livet de hadde før, og hun ikke likte å være gravid, og det er jo da en riktig beslutning for dem. 

Anonymkode: 8b11b...b64

[AnonymBruker]

Vi hadde et tøft første år med vårt første barn (tøff graviditet, prematur, ammeproblemer, lite søvn), og var usikre på om vi ville ha flere. Plutselig en gang etter at barnet ble 18 mnd løsnet det litt, og vi så for en fremtid med to barn. Bet tennene sammen og gikk for nr 2, angrer ikke i dag! Barna har masse glede av hverandre, ca 2,5 år mellom. Ville muligens hatt et halvår til i mellom, men på den annen side var det et veldig lite vindu der med harmoni før trassalderen slo inn med full styrke. Hadde vi ventet lengre hadde vi kanskje ombestemt oss. Nå er vi over de aller mest strevsomme småbarnsårene og er så glad vi har de to barna våre. På den annen side: hadde vi gått for ett barn hadde jeg nok vært veldig godt fornøyd med det også, da jeg ikke mener barn absolutt trenger søsken.  

Anonymkode: 8d58f...50f

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis ja, hva valgte dere til slutt? Angrer dere på valget? Mitt barn er 14 måneder, og på grunn av høy alder bør vi snart ta en beslutning.

Per dags dato ser jeg flere ulemper med å få et barn til, bl.a det at jeg synes det er svært energikrevende med kun en, og jeg klarer ikke å se for meg at vi skal klare å gå gjennom en slik periode igjen med et storesøsken. Barnet vårt går fortsatt ikke i barnehagen, kan det hende at vi får det litt roligere etter at barnet begynner der?

Uansett slik det er nå så er det overkommelig. Vi klarer oss fint når vi begge er hjemme, og bidrar mer eller mindre 50 prosent hver. Når barnet legger seg setter vi stor pris på egentid. Men er så redd for å angre for at vi ikke fikk søsken etter at det er for sent.

Noen som har hatt tilsvarende problemstilling?

Anonymkode: 34774...ef3

Jeg er i samme situasjon men mannen min vil ikke ha flere, derfor er dette ikke en diskusjon.

Selv er jeg litt bekymret at ungen får ikke søsken men har egentlig ikke så lyst på en til da jeg syntes at hverdagen er krevende sånn som det er nå, og har akkurat de samme tankene som deg.

Anonymkode: 3534b...d02

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme situasjon men mannen min vil ikke ha flere, derfor er dette ikke en diskusjon.

Selv er jeg litt bekymret at ungen får ikke søsken men har egentlig ikke så lyst på en til da jeg syntes at hverdagen er krevende sånn som det er nå, og har akkurat de samme tankene som deg.

Anonymkode: 3534b...d02

Gå for enebarn er mitt råd. Du kommer ikke til å angre når barnet deres er noen år eldre og hverdagen er mer bahagelig. 

Anonymkode: 46615...7e1

[AnonymBruker]

Siden dere er såpass gamle at det snart er for sent, er sjansen stor for at barnet blir foreldreløs i en forholdsvis ung alder. Da er det deilig å ha to eller flere å lene seg til. Man kan argumentere med at barnet har da venner, kanskje en familie selv eller søskenbarn. For meg er ikke det det samme(kanskje utenom familie). Min kompis er alenebarn, 20 år og foreldrene er godt over 60, nesten 70. Han er livredd, for han blir helt alene når de dør.

Anonymkode: f1f15...d89

[AnonymBruker]

Vi har en på 13 mnd, og lurer på det samme. Jeg er bare 31, men tidlig overgangsalder går i min familie, og syklusen min har begynt å tulle Vi har vært usikre på om vi ville ha en til, men nå kjennes det veldig trist dersom naturen setter en stopper for oss. Tror vi ender opp med å få en til dersom jeg fremdeles er fruktbar. 

Anonymkode: ecc87...43e

[AnonymBruker]

Skulle tro du var meg, ts. Har en på 14 mnd og kjenner det samme, men mannen mener vi "må" ha et søsken og jeg er egentlig enig.

Men jeg ville egentlig ikke ha barn, og selv om jeg elsker datteren min, og hun er frisk, aktiv og sover greit, så vet jeg ikke om jeg orker. Vi har ikke besteforeldre som kan stille opp med avlastning og jeg mener uansett meget sterkt at jeg ikke ikke får barn jeg ikke har ork til å ta vare på selv.

Mannen har godtatt at jeg bestemmer, så OM det blir et søsken så blir det når eldste er ganske selvgåen og ikke har like stort behov for oss voksne. Jeg klarer ikke tanken på at hun skal føle seg tilsidesatt i en alder hvor hun ikke klarer å forstå helt hvorfor. 

Anonymkode: c0d15...eab

[AnonymBruker]

Vi hadde ikke like dårlig tid, men var usikre lenge. Endte på å ikke få et til. Barnet vårt er 10 år, og nå er toget gått. Vi (også barnet) er for det meste fornøyd med valget. Det hender vi savner å ha en til, men for det meste er det godt å ha det så enkelt og greit. Men er litt redd for at han blir ensom som voksen.

Anonymkode: c5c97...e79

[AnonymBruker]

Jeg vil ha et barn til. Er 31, men kroppen min svikter meg..så vi får se om vi klarer å få ett til.

Synes at et barn er for lite. Mine foreldre var enebarn, så jeg har ingen tanter eller onkler. Kjedelig med liten familie. 

Anonymkode: f1b2e...541

[AnonymBruker]

Interessant tråd. Jeg er bare førstegangsgravid selv, men har aldri følt behovet for å ha barn i flertall. Både jeg og mannen visste at det var viktig for oss å bli foreldre, men jeg tror ikke de er så viktig for oss å bli foreldre til flere. Jeg tenker også på at jeg ønsker å ikke "bare" være en mamma. Hvis alt handler om barn, som det jo gjerne gjør når man får flere, så har man ikke tid til så mye annet enn å være mamma. Med ett barn har man som regel tid til mye annet og en del overskudd, fordi man bare har ett barn som skal sees og ivaretas. Det er lettere å dra med seg ett barn på turer og opplevelser enn flere. 

Anonymkode: d7e3a...2e0

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Interessant tråd. Jeg er bare førstegangsgravid selv, men har aldri følt behovet for å ha barn i flertall. Både jeg og mannen visste at det var viktig for oss å bli foreldre, men jeg tror ikke de er så viktig for oss å bli foreldre til flere. Jeg tenker også på at jeg ønsker å ikke "bare" være en mamma. Hvis alt handler om barn, som det jo gjerne gjør når man får flere, så har man ikke tid til så mye annet enn å være mamma. Med ett barn har man som regel tid til mye annet og en del overskudd, fordi man bare har ett barn som skal sees og ivaretas. Det er lettere å dra med seg ett barn på turer og opplevelser enn flere. 

Anonymkode: d7e3a...2e0

Du har helt rett i hvert ord. Jeg er mor til to tette og mistet meg selv totalt i småbarnsårene. To er dobbelt så mye jobb som med et barn. Jeg ødela også litt for jobbmulighetene mine fordi jeg var hjemmeværende i 2,5 år. Det ordnet seg med ny jobb, da jeg har utdanning, men kanskje det bare var flaks. 

Anonymkode: 46615...7e1

[Monabe87]

Kjenner på presset av å måtte gi henne søsken! Men ønsker kun ett barn

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Monabe87 skrev:

Kjenner på presset av å måtte gi henne søsken! Men ønsker kun ett barn

Drit i presset og alle andre. Stopp på et barn. Jeh følte også på presset. 

Anonymkode: 46615...7e1

[AnonymBruker]

Takk for alle svar! Spennende å lese om andre som har/har hatt lignende tanker som meg selv. 

Vi har heller ingen avlastning fra familie da vi begge har flyttet langt vekk fra familie. Etter at jeg sluttet å amme for et par mnd siden føler jeg meg mye friere, og har vært på et par overnattingsturer. Disse turene gir meg masse energi, og jeg tror det blir vanskelig å gi hverandre frihet til å dra på slike turer dersom vi får flere barn? Vi har begge stort behov for egentid.

Vi var også usikre på om vi det hele tatt ville ha barn, og livet falt litt i grus da jeg ble gravid. Heldigvis valgte vi å beholde, elsker barnet vårt over alt på jord. Er redd for at barnet skal bli ensom, og er vel egentlig derfor vi vurderer søsken.

TS.

Anonymkode: 34774...ef3

[AnonymBruker]

Vi fikk bare en og jeg har tenkt mye på det senere om vi burde ha stått på for å fått en til. Det hadde sikkert vært hyggelig med to, men jeg må si at det har vært enkelt og greit med en på mange måter. Det er mindre jobb med bare en og det er ikke minst billigere økonomisk. (Har alltid hatt dårlig råd så derfor jeg nevner dette). Nå som han er tenåring begynner jeg å se fordelen ved å snart få tilbake mer frihet når han blir voksen. Hvis jeg hadde fått en til hadde den vært kanskje 3-4 år yngre og jeg hadde hatt mange år igjen med omsorg og oppfølging. Akkurat det føles godt å slippe nå. Det er sikkert koselig med to, men det krever at man orker det også. Vi hadde forøvrig heller ingen avlastning da ingen besteforeldre var tilgjengelige på noen av kantene. Det med avlastning er også noe man bør tenke nøye over. Er tøffere når man ikke har den muligheten. 

Anonymkode: d461c...da9