Samboer mener jeg burde kutte ut familien.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har vært sammen med samboer i 1,5 år og han har enda ikke møtt foreldrene mine. Det er av en enkel grunn og det er at han er ufør, noe jeg vet moren og søsteren min kommer til å kritisere. Da jeg tidligere fortalte moren min at jeg hadde møtt en mann som var ufør så var det første hun sa: «han kutter du bare ut!» Dette sa hun da jeg kjørte henne hjem fra jobb og da hun skulle gå ut av bilen gjentok hun bestemt: «Ja, da kutter du han ut da!» Det komiske er at jeg selv er ufør og er 31 år gammel. Det at moren min snakker slik nedlatende til meg har vært i alle år. Som om jeg er et barn. 
 

For å unngå drittslenging og kritikk har jeg diktet opp at han er i jobb. Men familien min har enda ikke møtt han pga dette, han kan jo ikke sitte og juge om hvem han er. Selv er jeg veldig involvert i samboers familie og godtatt. 
 

Tidligere har jeg dratt til foreldrene mine uten samboer hver gang, men nå har jeg i en periode ikke besøkt dem etter at jeg konfronterte dem med omsorgssvikten jeg opplevde i oppveksten. Jeg får ikke ung ufør pga jeg mangler papirer og har endt på minstesats. Det var veldig vanskelig å ta dette innover seg da jeg først for to år siden innså hos psykiater at jeg har opplevd omssorgssvikt, jeg har prøvd å bearbeide dette, så får jeg fleisen at jeg ikke får ung ufør pga deres manglende inngripen også.

Jeg gikk for lut og kaldt vann da jeg sleit under foreldrenes mine oppvekst og det var mye psykisk mishandling.

De har backet meg mye opp økonomisk i voksen alder, men moren min har fortsatt med det jeg kan kalle psykisk terror i voksen alder. Hun skal bestemme over meg og jeg har innsett at jeg er redd for henne.

Bare det at jeg er livredd for å fortelle foreldrene mine at samboer er ufør sier samboer sier sitt. Han mener at selv om de har støttet meg mye i voksen alder, så er det tydelig at forholdet mitt til dem er såpass usunt at jeg burde kutte dem ut.

Jeg ser jo selv at forholdet ikke er sunt, men burde jeg gjøre som samboer sier, kutte dem ut en lang stund for å se om de skjerper seg?

Anonymkode: d6145...0c4

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg hadde sagt til dem at han og er ufør. Så hadde jeg tatt valget mellom å bli eller kutte dem ut etter å ha sett reaksjonen deres. 

Anonymkode: f6d6c...847

[AnonymBruker]

Hadde sagt som det var. Så hadde jeg gitt dem ryggen uten å kutte kontakten direkte. Det er ikke de som bestemmer hva slags mann du skaø være sammen med. At han er ufør gjør han ikke mindre verdig som persom eller menneske.

Anonymkode: ce14b...3bf

[AnonymBruker]

Hadde ikke kuttet ut noen, men jeg ville satt tydelige grenser på hva som er ok og ikke. 

Anonymkode: caabe...575

[AnonymBruker]

Du må jo ta litt ansvar selv også.

Syns forøvrig det er rart du mener det er foreldrene dines feil at du ikke ble ung ufør?

Du har vært voksen i mange år. Har du retten, er det ikke foreldra dine man har noe med å gjøre.

Du må jo bare ta igjen.

Si nei det er han jeg liker, ufør eller ikke.

Du er ikke den første som har foreldre som ikke liker kjæresten.

Eller en kjæreste som ikke er pop hos svigers.

Så lenge de deler sin mening, kan jo du dele din.

Kanskje derfor de behandler deg som ett barn? Fordi du inntar litt stakkarslig offerrolle?

Anonymkode: ab3b9...b87

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du må jo ta litt ansvar selv også.

Syns forøvrig det er rart du mener det er foreldrene dines feil at du ikke ble ung ufør?

Du har vært voksen i mange år. Har du retten, er det ikke foreldra dine man har noe med å gjøre.

Du må jo bare ta igjen.

Si nei det er han jeg liker, ufør eller ikke.

Du er ikke den første som har foreldre som ikke liker kjæresten.

Eller en kjæreste som ikke er pop hos svigers.

Så lenge de deler sin mening, kan jo du dele din.

Kanskje derfor de behandler deg som ett barn? Fordi du inntar litt stakkarslig offerrolle?

Anonymkode: ab3b9...b87

Moren min er narsissistisk, det er litt av hovedproblemet. 
Greia er at jeg vil bli respektert og ikke være noe offer.

Forøvrig enig i det du skriver.

Ts

Anonymkode: d6145...0c4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Moren min er narsissistisk, det er litt av hovedproblemet. 
Greia er at jeg vil bli respektert og ikke være noe offer.

Forøvrig enig i det du skriver.

Ts

Anonymkode: d6145...0c4

Du er ingen offer med å ta dine egende valg å stå opp mot familien din. La dem prike å finne alle feilene de kan. Men det er tross alt du som bor å leve med samboeren din og ikke de. Du kan fint ha kontakt med dem men hold dem på avstand når du vet hvordan de er. Begynner de å invadere forholdet deres så må du ta i bruk sterke midler som å blokkere dem for at de skal forstå hva som er rett å galt. Ett sted går grensen og det er du som avgjør hvor den skal settes å ikke familien din.

Anonymkode: ce14b...3bf

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ingen offer med å ta dine egende valg å stå opp mot familien din. La dem prike å finne alle feilene de kan. Men det er tross alt du som bor å leve med samboeren din og ikke de. Du kan fint ha kontakt med dem men hold dem på avstand når du vet hvordan de er. Begynner de å invadere forholdet deres så må du ta i bruk sterke midler som å blokkere dem for at de skal forstå hva som er rett å galt. Ett sted går grensen og det er du som avgjør hvor den skal settes å ikke familien din.

Anonymkode: ce14b...3bf

Tusen takk for gode råd! Skal bruke disse!  

Ts

Anonymkode: d6145...0c4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for gode råd! Skal bruke disse!  

Ts

Anonymkode: d6145...0c4

Hold oss oppdatert på hvordan det går❤

Anonymkode: ce14b...3bf

[AnonymBruker]

Du må lære deg å sette grenser og stå opp for deg selv. Kanskje kan det hjelpe med litt selv-terapi? Si til deg selv hver morgen imens du ser i speilet for eksempel "Det er mitt liv, jeg bestemmer over meg. Jeg er voksen, ingen andre bestemmer over meg". Over tid vil dette feste seg i deg. Så sier du til dine foreldre at din samboer er ufør. Om de begynner å gi deg ordre, så kutter du dem av med å svare bestemt "Det er ikke du som bestemmer det. Jeg er voksen og bestemmer hvem jeg vil være samboer med". Ikke åpne døren for å diskutere temaet, parker dem med en gang. Dette er ikke åpent for diskusjon.

Etter en måneds tid når de har fått vent seg til tanken, kan han få møte dem.

Så ser du an hvordan det fungerer, og velger så hvor mye kontakt er bra å ha. Det er mange varianter. Mange som ikke går så godt overrens, løser det med å treffes sjeldent. Er det kun negativt, så er aldri kanskje best.

Anonymkode: e59a5...5f2